"Nei, vi vil ikke se noen kirker, vi har mye bedre kirker i Frankrike."
"Nei, vi vil ikke se noen museer, vi har mye bedre museer i Frankrike."
"Nei, vi vil ikke gå tur og se på denne lille [fille-]byen."
"Er nabobyen slik som denne? Da vil vi ikke reise og se på den."
"En fiskerlandsby? Nei det gidder vi ikke [de franske er sikkert bedre]."
"Er det bare en foss der [en av de høyeste i Europa]? Nei, dit vil vi ikke dra."
"Kan man virkelig ikke reise til dette stedet [i nabofylket] og tilbake på de 4 timene vi er i byen?"
"Må vi gå maaaange meter for å komme dit? Nei, det vil vi ikke".
"Kan man ikke se på utsikten i dag fordi det er overskyet? I Frankrike er det aldri overskyet, vi har sommer 9 måneder i året".
"Har dere virkelig ingenting vi kan se her i denne [teite lille] byen?"
:gaah:
Ja, alt dette kom fra én person. Jeg var litt fristet til å sette ham på siste ferje ut til ei av øyene, så kunne han sittet der ute og klaget.
Også hørte jeg akkurat på radio`n idag, at den beste utsikten er fra Eiffeltårnet.. For da ser du ikke Eiffeltårnet.. :fyrer litt oppunder på stemninga::highfive:
Ikke vet jeg, slike finnes sikkert overalt, jeg syns bare det er rart at de ytterst få turistene jeg har truffet som har oppført seg slik har vært franske.
Men de 57 andre franske turistene jeg møtte i dag var superhyggelige og positive :ja:
Det er akkurat som et bittelite sted på nordvestlandet jeg vet om. Jeg har vært der en gang, søskenbarnet til mor mi har vært der en gang på 60-tallet, og begge de gangene var det strålende solskinn. Ergo er det alltid strålende solskinn på det stedet. :empiri er genialt:
Det kommer nok an på hvem som opplever. Klart man støter på blærete mennesker fra tid til annen, men om dette er et (sør(europeisk)) storbyfenomen så stemmer det ikke overens med mine erfaringer. Stort sett får man tilbake det man gir, selv om unntakene selvsagt finnes.
Jeg reiste rundt i Frankrike i et par uker for tre år siden, og traff ikke på en eneste uvennlig eller blærete franskman. Selv gendarmene opptrådte upåklagelig i de tilfellene jeg ble tilsnakket og vist bort fra steder jeg ikke hadde adgangspass til. Joda, de uttrykte en viss oppgitthet over disse menneskene som stadig måtte prøve seg, men ingen surhet. Ingen uvennlighet.
Jeg har heller ingen negative erfaringer med franskmenn som nekter å snakke engelsk. At mange ikke mestrer dette språket er en annen sak, men rigide og prinsippielle motstandere av det engelske språk traff jeg ikke på. Jeg kunne riktignok noen få franske ord og fraser, og jeg åpnet alltid samtalen med det lille jeg kunne av fransk, men da mitt minimale ordforråd på rundt 50 ord var oppbrukt og drøvtygget, haltet samtalene seg videre på diverse andre språk. Også engelsk.
Jeg har heller ingen dårlige erfaringer fra Madrid, og selv om jeg manøvrerer meg litt sikrere i dette språket så tror jeg ikke årsaken ligger her. Drittsekker finnes overalt, men så langt har jeg vært heldig og ikke støtt på så mange av det slaget.
Det blærete mennesket hovedinnlegget omhandler må ha en kjip ferie. Synd for ham.
Franskmenn har et rykte for å være blærete, og særdeles fornøyde med å feriere mest i sitt eget land. Forsåvidt forståelig nok, Frankrike har egentlig det meste man kan ønske seg.
Men franskmenn har også selvironi, og det finnes faktisk en utrolig morsom tegneserie som handler om akkurat dette. Les Bidochons, som er et middelaldrende ektepar. Spesiell en album handler om dette. Det er "Les Bidochons en voyage organisé", som betyr, "Ekteparet Bidochon på pakketur". Den er hysterisk morsom og handler om en buss med franske turister på tur til Øst-Europa. Og om hvor mye bedre det er hjemme, og hvordan de tar fullstendig rotta på den stakkars guiden, som prater kjempebra fransk, noe de ikke helt forstår, og allikevel må oversette det hun sier.
Franskmenn er kanskje selvhøytidelige i den grad at de ikke ønsker miste ansikt (ved å f.eks. stotre på engelsk, derimot dersom en selv stotrer på fransk og mister ansikt først er det ofte at en faktisk får engelsk svar tilbake...), men ikke blærete.
Jeg har jobbet med masse turister i min ungdomstid og franskmenn var absolutt ikke de "verste" å håndtere.
Enkelte mennesker er blærete, dette blærete mennesket var en franskmann. De fleste franskmenn jeg har møtt har ingenting mot å stotre litt på andre språk.
Hvilke syns du var mest utfordrende? Jeg må si jeg ledd litt på bakrommet når 16 japanere har kommet på rad og rekke og kjøpt nøyaktig samme souvernir. Eller når 90% av tyskerne som er innom kjøper postkortet med den store fisken på...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
