Da jeg var liten var det helt vanlig at man lærte seg å takke for maten, hilse på voksne, reise seg opp på bussen for eldre mennesker, stille seg i kø og vente på tur osv.
Idag var jeg i bursdag hos en liten gutt. Han fylte 5 år. Både han og hans storesøsken på 6 og 9 år har lært at man takker for maten ved å ta vert/vertinne i hånda. Husker hvor imponert jeg var da de kom til meg og skulle takke for maten etter en middag. Idag kom han bort til meg etter han hadde åpnet pakkene og takket meg med en klem. Mammaen sa at han måtte gjøre det, og det virket helt greit for sånn er det der.
Jeg har lært mine barn å takke når de har fått gaver, og når vi har spist mat hos andre.
Lærer dere barna høflighet, og hva er det som dere vektlegger at de skal kunne?
Ja det er viktig. Jeg prøver å få det inn litt naturlig, at det ikke blir sånn "robot-aktig", og foreløpig ser det ut til å ha lykkes ganske greit. Men hun er jo som fireåringer flest; det er ikke alltid hun husker på å takke, og siden hun av og til er litt sjenert er det ikke alltid hun vil hilse heller. Det plager meg ikke, dette kommer etterhvert.
KØKULTUR er veldig viktig, DET pirker jeg virkelig på. Og hun er fantastisk flink til å stå i kø! Hun sniker absolutt aldri, og står pent og pyntelig samme hvor lang tid det tar. Problemet er at 90 % av de andre ungene tydeligvis ikke klarer det, for de tramper henne ned og sniker forbi hele tiden (gjerne mens foreldrene ser på uten å si noe :snill:), mens vesla bare står der og lar seg tråkke på. Eller, av og til begynner hun å kjefte på de andre ungene da og sier feks. "hey, køen begynner her". :knegg:
Ja, det er det. Høflighet er sosialt lim, det gjelder både for små og store. Høflighet legges merke til og kommenteres hos unger og de får det rett og slett lettere når de vet å te seg.
Lillebror sjarmerte sokkene av servitøren på Peppes i går da han kom løpende og jublet: "Ja, ja, TAKK!" da hun spurte om han ville ha en ballong. Nå er riktignok ikke alle unger like utadvendte som ham, men det smilet han ga, fikk han absolutt i retur.
Ja, høflighet er viktig. Å ta verten i hånden er over the top, synes jeg, men vi skryter av maten når vi er på besøk. Ungene mine er ikke opplærte å takke for maten jeg lager, mat er en selvfølgelighet her i huset, men jeg setter veldig pris på litt skryt hvis maten falt i smak. Ellers takker vi for det meste, gaver, blomster, besøket osv.
Høflighet er viktig, her lærer vi barna å takke for maten og takke for seg når de er gjester, takke for gaver osv.
I tillegg må de sitte ved bordet til middag, og sitte rolig, ikke snakke i munnen på andre (vente på tur). Middagen skal være rolig og hyggelig for alle. Det samme gjelder når vi er på besøk, det skal ikke bråkes og lekes ved bordet.
Vi prøver å koble denne læringen mot empati, som kanskje er vel så viktig.
Vi takker verten i respekt for at de har gjort i stand for oss.
Vi er rolige ved bordet slik at alle kan få kose seg og slappe av mens de spiser.
Nei, jeg vet sannerlig ikke om jeg synes å TA verten som takk for maten føles naturlig for meg heller... Litt "slitsomt" å være vert eller vertinne hvis vi er en 8-10 voksne rundt bordet f.eks :nemlig:
Jeg synes det er kjempeviktig med høflighet hos barn OG voksne. Jeg forventer at vi voksne setter eksempel til etterfølgelse både når hva vi gjør og hva vi sier. Å spørre pent, takke fint og å si unnskyld når det er på sin plass er det viktigste, synes jeg.
Ja, jeg synes høflighet er viktig. Da modellæring er den måten barn lærer best på prøver å være et godt forbilde for mine barn. Hei, hade, unnskyld og takk er fraser jeg mener alle burde kunne. Høflige mennesker møter mye mer goodwill fra omverden enn de som ikke er fult så høflige, og jeg ønsker at mine barn skal bli møtt og møte andre på best mulig måte.
Ja, jeg synes høflighet er viktig.
Å takke for mat oggaver o.l er en selvfølge og noen jeg prenter inn i de fra de er ganske små.
Å spørre om noe på en pen måte er også viktig, og takke når noen sender noe f.eks ved matbordet.
Å si takk tar kort tid og greit å ha som en vane synes jeg.
Å ta verten i hånda må jeg innrømme at jeg ikke gjør og dermed heller ikke natrlig å lære ungene.
Det er veldig viktig synes jeg, og vi lærer barna våre høflighet,og at de skal presentere seg i telefonen.(Som for såvidt er det samme da).
Vi arrangerer en stor middag for alle lærlinger hvert år, og sist gang var det fem gutter i 18 års alderen (av ca.80 stk.) som kom bort til min kollega og meg, tok oss i hånden og takket for kvelden.
Utrolig flott, og det ble lagt merke til og komentert av mange potensielle arbeidsgivere.
Det er viktig for meg at de kan oppføre seg skikkelig i samhandling med andre.
De sier alltid takk for maten når de går fra bordet, også hjemme. Dessuten er det en selvfølge at de takker om de får noe. Lillebror på 2,5 år er allerede veldig flink til å takke, be om unnskyldning osv uten at han må bli bedt om det.
De må spørre ordentlig om det er noe de vil ha. Det nytter ikke å brøle "jeg er TØRST!" Men "kan jeg få vann/drikke"? Det nytter heller ikke å brøle til andre, men snakke skikkelig.
De må si unnskyld om de har oppført seg dårlig, og vi har noen regler ved matbordet som er ufravikelige. Man raper ikke høyt, og man promper ikke heller. Og i hvert fall ikke med vilje. Da må man også si unnskyld. Noen ganger så kommer jo rapen uten at man mener det, men allikevel koster det veldig lite å si unnskyld.
Så ja, det er viktig for meg at barna mine kan oppføre seg.
Blir det hyling i lekebutikken, så blir det ingen is, og vi drar hjem i stedet. Det vet de. Vi er av og til på et senter på lørdager, og da har vi alltid fast stopp på lekebutikken, med påfølgende kule eller softis i isbaren utenfor.
Ja, jeg legger stor vekt på høflighet å mener jeg har fått det til ganske bra.
Det nytter ikke med "jeg vil ha" her går det i "kan jeg få".
De takker for maten og andre ting de får, sier vær så god når de gir noe.
Å de sier unnskjyld når de har gjort noe som ikke er lov.
Ikke snakke i munnen på andre.(mål)
Da vi var i bursdag til min brors familie på fradag (alle fire har på litt over 1 mnd, så de feirer sammen) ga Knoll de pakkene, de sa ikke akkurat tusen takk, så da minnet Knoll de på det " da må dere si tusen takk når dere får pakke":D
Slik har jeg også praktisert høflighet her hjemme med mine barn. Mine to eldste har alltid vært sjenerte så jeg har måttet bearbeide dem. Samtidig så har det gått inn. Nå som de er tenåringer så ser jeg at de er høflige. Der er det viktig også at vi er gode rollemodeller.
Tenk hvor mye mer positivt innstilt man blir overfor høflige barn. Det hjelper dem i samhandlingen med andre. Høflighet er jo å vise respekt for andre.
Ja, for meg er det viktig at barna mine er høflige. Takker for gaver de får, takker for maten når vi er på besøk hos noen, ikke avbryte noen mens de prater osv. Også er jeg veldig nøye på at ungene skal si hei til folk som sier hei til dem, f.eks når vi kommer i barnehagen om morgenen, og det samme med "ha det".
Ja, jeg synes høflighet er viktig og riktig. Sosialt lim som Nenne kaller det eller olje i maskineriet. Hjertelige smil hjelper også på.
Her er takk for maten og takk/tusen takk en naturlig del av hverdagen og det skled veldig tidlig inn hos den unge mannen. Han var vel 1,5-2 år da han imponerte med "tusen takk, mor" når jeg ga ham noe han ville ha (vannflasken, ny brødskive osv.). :knegg: Takke i hånden blir litt overdrevet, men jeg husker fremdeles at da vi var på besøk hos farmor & farfar og mormor & morfar så kjørte vi sirkusheststuntet med at vi gikk frem til vertinnen, tok i hånden og neiet/bukket samtidig som vi takket for maten. :knegg: Det var bare der vi gjorde det og jeg lurer på om det ikke var noe min skikk & bruk-farmor lærte oss og som vi dro videre med oss i alle sammenhenger det var eldre mennesker tilstede (vi skjønte jo at det ga oss gullstjerner og hele pakka :utspekulert: ).
Vi jobber nå med å rose maten. Vi er ikke flinke nok til å gjøre det selv - så først og fremst jobber vi med at mannen og jeg skal få inn i blodet at maten roses - så sklir det inn hos barna etter hvert.
Ja, jeg syns at det er viktig. De oppfører seg stort sett pent borte, det kan være verre hjemme. Trenger å jobbe litt mer på høfligheten når de er hjemme.
Mine barn tar farmor (eller hvem det nå er vi er hos og spiser) i hånden når de takker for maten. Det er ikke noe vi har lært dem. Men vi har vært mye sammens med et annet vennepar der barna har blitt lært det, og det har visst smittet.
Njei, ikke like viktig som mange andre her synes, iallfall.
Vi har så utrolig mange andre "ting" å jobbe med at vi foreløpig ikke har lagt noe særlig vekt på høflighet i den grad det er snakk om her. Det er klart vi serverer ikke mat til en som roper eller sutresnakker, men ellers prøver vi bare å være gode forbilder. Jeg har aldri sagt til henne at hun skal takke for maten, men hun gjør det allikevel etter minst halvparten av alle middagsmåltider, for hun ser at både jeg og pappaen alltid gjør det.
Høflighet er viktig hos oss også, inormale doser. Vi takker for maten, sier takk når noen sier værsågod (uansett om det er gave eller noe annet), vi sier værsågod, hei, hadet osv. Barna våre slipper å takke verten for maten ved å ta i hånden, det gjør jo ikke vi voksne heller når vi går fra bordet.
Ellers prøver jeg å gå foran med et godt eksempel ved f.eks å si til barna "Takk for at du kom så fort da jeg ropte på deg". Dette er faktisk noe jeg hører igjen fra 3-åringen min. Hun sier ofte "tusen takk" om noen gjør noe for henne, hjelper henne. Det er flott, synes jeg.
Begynner å bli viktig nå. Da barna var mindre var det ikke i fokus. Jeg synes selvfølgelig at barn (og voksne!) bør opptre høflig, men det er ikke min "hjertesak".
Ja, det er definitivt viktig her i heimen, og som noen andre over her har nevnt, så kommer man langt her i livet med gode manerer og folkeskikk.
Vi takker for maten, når vi får hjelp av hverandre til stort og smått, takker for gaver o.l.
Det er mye mer som går under min betegnelse på god høflighet, men dette var noe av det.
Ja, det er viktig. Men vi praktiserer det ved å være gode forbilder, så det kommer naturlig hos ungene også. Og vi ser jo at det gjør det.
Men det er viktig å kunne sette egne grenser for seg selv også, og jeg ville aldri tvunget barnet mitt til å klemme noen for å takke for en gave. (Ved å lære dem at det er rett eller si at det skal gjøres el.)
Normal høflighet er viktig for meg. Jeg syns ikke det er normal høflighet å ta noen i hånda og takke for maten. Det blir litt "over the top", men sånn i det store og hele syns jeg det er viktig å takke når man får noe, det er normal høflighet å si hei og hadet når vi kommer og går og slikt.
Vi har ikke behøvd å stresse så veldig med dette, da det tydeligvis ligger svært latent i Poden. Jeg lurer på om de jobber mye med det i barnehagen? :gruble: For Poden sier Nei takk og Ja takk og skryter av oss når han mener det passer. Veldig morsomt egentlig.
Han er akkurat fylt 3, og det er litt underlig når han har slike høflige setninger.
"Vil du ha mere mat?"
"Nei takk, magen min er full"
"Skal jeg hjelpe deg med skoen?"
" Ja takk, jeg syns du er veldig flink mamma"
"Har du hatt en fin dag?"
Jo, takk, en nydelig dag. Sjokoladenydelig"
Vi voksne er nok ikke like høflig i dagligtalen, for å si det sånn. :knegg:
Ja, det synes jeg er viktig. Min toåring er ganske høflig, sier takk når han får noe i hendene, det er veldig morsomt. Han har også nettopp lært seg at det heter "kan jeg få" istedenfor "få mer" og han forveksler ordene litt så han sier ofte "kan få jeg mer?"
For en stund siden skulle jeg ta på han skoene. Jeg måtte sitte i trappen med han på fanget og ta på disse skoene. Han var grinete og jeg gjorde det visst feil. Trasset og hylte. Da jeg var ferdig slapp jeg han avgårde, og han ropte, "takk". :knegg:
Det kommer selvsagt an på hvordan man definerer høflighet. Jeg vil illustrere med et eksempel, fra mitt tantebarn var rundt 2-3 år gammel. Foreldre og besteforeldre var såååå stolte hver gang lille vidunder neiet og sa "tuuuse tatt" for hver lille sjokoladebit de puttet i henne. Det syns jeg er en meningsløs form for høflighet, og vi har aldri "dressert" ungene til det.
Eneste jeg forventer av å ta andre i hånda er hvis en voksen strekker fram hånda for å hilse på barnet. Da syns jeg at barnet skal ta den voksnes hånd, og presentere seg. Å ta i hånda for å takke for maten er "overkill". Jeg er heller ikke tilhenger av klemming som høflighetsgreie. Klemming er for de som er fortrolige med kroppskontakt med andre - og det er slett ikke alle voksne heller som liker den ustanselige klemmingen som opptrer i gitte situasjoner. Selv er jeg en klemmer, men respekterer hvis ungene ikke vil gi klemmer i øst og vest. Jeg syns også at ungene skal takke for en gave - men forventer ikke at barn sender takkekort i posten eller ringer og takker for en gave, dersom giveren ikke overleverer gaven personlig.
Og så er jeg generelt sett av den oppfatning at barn skal få uttrykke hva de faktisk mener, de skal ikke bare lire av seg tillærte fraser.
Så i sum - jeg tror mange vil oppfatte at vi syns høflighet er uviktig. Men for oss er altså noe av det viktig, og mye uviktig.
Ja, det kan fort bli litt overkill. :knegg:
Men køkultur er noe jeg "dresserer" ungene mine i, for jeg virkelig HATER dårlig køkultur. Vesla blir dyttet og trampet overende av andre (ofte større) barn i køer, og sånn vil jeg ikke at hun skal holde på. Fysj!
Hei, ja viktig for oss at barna lærer seg høflighet.
Takke for maten, takke for hjelp/gaver/seg, spørre pent spise pent mm. Har tre barn, og ser at det tar litt tid å lære/huske. Største bøygen er sjenanse, noe de er godt utrustet med hele gjengen. Ser at flere voksne reagerer dersom barna feks ikke takker for maten, og at sjenanse ikke blir godtatt som grunn... :-( Ser også at denne sjenansen har avtatt med alder og at eldste datter på 8 greier seg bra. :-)
Værre er det med foreldrene og høflighet... Gode rollemodeller er viktig, og da er det ikke bra når jeg selv glemmer. Dette skjer typisk når alle barna er med og jeg har mye å passe på :o Ikke bra. Noen flere som opplever det samme?
Jeg oppdrar også barnet i å passe på plassen sin og ikke bli dyttet vekk og trampet på. Men samtidig så er jeg ekstremt nøye med at han lærer seg pen oppførsel.
Som flere har sagt, et barn som oppfører seg pent og har en hyggelig væremåte ser blide ansikter rundt seg hele tiden, mens disse uoppdragne furteungene (alle vet av sånne) opplever jo en mye mindre hyggelig verden, de får mindre kos, oppmerksomhet og opplever antagelig også mye oftere sure mennesker mot seg.
Sjarmerende og beinhard er vel egentlig det jeg håper for barnet mitt. :knegg:
Etterhvert, når basic skills er på plass, kommer det nok til å være vel så viktig for meg at de skjønner at man ikke alltid trenger å være høflig og overbærende mot omgivelsene heller, altså at de ikke lar seg overkjøre.
Vi har i grunnen kjørt disse tingene parallelt. For i realiteten vil de alltid møte omgivelser som ikke er høflige, overbærende og snille - og det må de lære seg å forstå og innrette seg etter like godt først som sist.
Derav kommer ting som at vi ikke forventer at barna selv skal ta initiativ til å håndhilse på folk - men at hvis den voksen strekker fram hånda, så skal de ta den og presentere seg. Det er ikke alle voksne som liker unger en gang, og kanskje ønsker de ikke å "dille" med ungene eller snakke med dem, ei heller vite hva de heter.
Nemlig. Jeg synes det er så viktig og lurt dette å kunne å oppføre seg, jeg ser det mest som en ferdighet egentlig. Å ikke kunne oppføre seg mot andre mennesker, på restaurant, i selskaper og slikt når man ønsker det, gir bare dårlig selvtillit.
Jeg er stort sett superhøflig mot de aller fleste, men har ingen problemer med å be folk stille seg bakerst i køen når noen sniker, og jeg kan også være virkelig ufyselig de gangene jeg bestemmer meg for å være det.
.jpg)
