Ut fra egen erfaring er jeg en som bryr meg. I følge min mann har jeg en radar som plukker ut mennesker som trenger hjelp. Jeg kaster meg over turister på ville veier, personer i biler som leter etter veien, barn som faller og slår seg, hunder som løper løs, ja, i det hele tatt. Resultatet er at jeg noen ganger engasjerer meg for mye. Jeg har likevel opplevd "tilskuereffekten". Dersom for mange er rundt, blir også jeg en tilskuer, som tenker at noen andre gjør det.
Jeg er også sånn at jeg følger hjem alkoholikere og går bort til folk som ligger på gata. Ikke dersom det er ambulanse til stede, men om det bare står «vanlige» folk der, så virker ikke tilskuereffekten på meg.
Jeg løfter en finger, jeg har støtt å stadig brytt inn i slosskamper i byen.
Det skal sies at jeg en gang fikk en knytteneve i nasa selv, for han rakk ikke stoppe da han plutselig så mitt hode inni midten, men det er en venn av meg, så nå bare ler vi av det (jeg har en litt rar knekkelyd i nesa som de fleste ser på som hysterisk morsom:confused:)
Men jeg har selv sett at til og med politi har blitt tilskuere, og at man må bryte inn sel foran politi.
Når det gjelder ulykker å sånn er jeg helt siker på at jeg hadde hjulpet så godt jeg kunne.
Jeg blir fort en tilskuer...vet ikke hvorfor. Feig kanskje? Redd for å drite meg ut? Sikkert tåpelig.
Har jo hjulpet til også i tilfeller hvor noen har trengt hjelp.
Jeg kan nok løfte en finger, men er aldri tilskuer. Blir svimmel ved tanken av blod og brukne ben, men det går mye bedre å forholde seg til det hvis jeg gjør noe. Så eneste alternativ blir å hjelpe den skadede eller løpe fra åstedet:knegg:
Hvis det allerede står andre personer rundt allerede, går jeg raskt forbi. Jeg synes folk som blir stående og se på andres ulykke oppfører seg motbydelig og ønsker ikke å være en slik selv.
Hvis jeg ser noen som ser ut til å trenge hjelp og ikke har fått det, har jeg stoppet og hjulpet til mange ganger. Det har vært alt fra å legge kåpen min over en døddrukken alkis og ringe ambulanse til å bære handlevesken for gamle, skrøpelige damer på glattisen.
Jeg ser ikke bort i fra at min motvilje mot å være en "kikker" av og til har forhindret meg fra å hjelpe folk som bare har fått publikum og ikke hjelp. :tar til etterretning:
Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av tilskuereffekten. Er det mange tilstede er sjansen for at jeg gjør noe mindre enn hvis jeg er alene.
Samtidig må jeg si at jeg er rimelig observant, og får derfor med meg det meste av ting som skjer. Men jeg er også meget kritisk, og har lav terskel for å hjelpe gamle damer, og høy terskel for å hjelpe berusede personer, for eksempel. Jeg hjelper også gjerne barn, men ikke like gjerne voksne som ser ut som om de er i stand til å ta vare på seg selv. Og for å ta eksemplet fra hovedinnlegget, en voksen mann på sykkel - så lenge jeg da ser at han rører seg, setter seg opp - da anser jeg at han greier seg selv, og blander meg ikke inn.
Jeg ser at noen snakker om det å stå å se på - og det hender at jeg gjør - og i såfall er det ikke fordi jeg er så skrekkelig nysgjerrig, men for å få tid til å vurdere situasjonen, og om det er noe jeg kan bidra med. For eksempel kjørte jeg for noen uker siden forbi et ulykkessted (trafikkulykke). Jeg så at det sto folk i grøfta (bilen hadde kjørt ut), jeg kjørte bare sakte forbi for å vurdere om det var noe poeng i at jeg stoppet. Jeg konstaterte at ingen satt i bilen som sto godt planta i en bjørkestamme, og at flere av de tilstedeværende hadde mobiltelefonen til øret - derav konkluderte jeg at det er ikke behov for meg her. Det samme gjelder jo i byen. Ser jeg et menneske som har falt om (eller ser ut til å ha falt om) så må jeg jo ta meg tid til å vurdere situasjonen. Kan jeg gjøre noe? Gjør noen andre noe? Er det i det hele tatt noe galt? Så mulig jeg da ser ut som en nysgjerrig kikker.
Ville du ikke hjelpe noen som trengte det bare fordi vedkommende var beruset, altså?
Det er ikke det jeg snakker om; jeg tenker på folk som står i ring rundt et ulykkessted og bare ser på hva som skjer. Særlig når lambulansen har kommet til stedet, virker det som det har lett for å hope seg opp tilskuere. Da virker det som om folk synes det er helt greit å stå å kikke på.
Jeg er ikke redd for å hjelpe om det er noen som trenger det.
Om noen detter av sykkelen, så spør jeg om det gikk fint.
Om noen mister veska i bakken, så hjelper jeg med å plukke opp.
Det koster så lite, og betyr så mye :snill:
Jeg er ikke redd for å løfte en finger og er generelt en person som bryr seg. Jeg har ringt etter politi/sykebil til gamle naboer, gammel mann nesten uten klær som ikke visste hva han het (midt i nabolaget mitt) og spør om folk trenger hjelp hvis det ser slik ut.
Jeg syns det er trist om folk bare blir stående å se på noen som trenger hjelp eller ikke tørr blande seg.
Når det gjelder fulle folk så kan det hende jeg snakker med ungdommer som ser ut som om de har fått altfor masse (jenter og under 16 år), eldre enn det har jeg litt høyere terskel for å ta kontakt i tilfelle folk er farlige eller voldelige.
Jeg hadde en fryktelig opplevelse for noen år tilbake - før mobilens tid. Jeg bodde i sentrum av byen og på vei hjem fra butikken oppdaget jeg to gutter på rundt 20 som jeg straks kjente igjen fra byens rusmiljø. Den ene lå i sideleie på fortauet, den andre sto over og ropte på hjelp. Det ble fort klart at dette var et tilfelle av overdose, noe kameraten innrømmet.
Og da fikk jeg et dilemma. Han lå der, blå på leppene med svak puls. Jeg hadde valget mellom å løpe 30 meter hjem for å ringe etter ambulanse eller starte gjenoppliving. Jeg valgte det første. Og fikk mange insinuasjoner fra amk-sentralen om at det ikke var et riktig valg. Jeg hadde veldig store kvaler og var sikker på at jeg hadde drept noen. (Han reiste seg for øvrig etter en halv times jobbing fra ambulansepersonell, til min store, store lettelse...)
Generelt er jeg en fingerløfter. Men jeg har altså erfart at det i noen tilfeller koster mye, og at man ofte har korte sekunder til rådighet når man må ta en beslutning.
Er nok av dem som løfter en finger. Klarer ikke å la være og hjelpe om jeg ser det er behov for det.
Da vi var på Tenerife nå nylig, var det en badeulykke ved bassenget på hotellet, og jeg var omtrent på tur over balkongkanten. Heldigvis gikk det bra.
Badevakten og foreldrene ordnet opp i det, og ambulanse kom på svært få minutter.
Hadde badevakten vært alene, så hadde jeg løpt ned og hjulpet til ja.
På jobb roper de på meg om vi har noen litt " gretne, gamle gubber". Vet ikke hva det er, men jeg kommer altså veldig godt overens med dem.
"Kan ikke du gå og snakke med han"? :knegg: De merker sikkert at jeg liker å omgåes eldre mennesker.
Jeg har opplevd å tryne på sykkelen, ligge blødende på asfalten, og ikke få hjelp av den eneste personen som gikk forbi :knegg: Han var vel konstant innstilt på "tilskuer-modus", han da.
Jeg er en fingerløfter. Klarer ikke la vær å hjelpe til hvis det ser ut til at noen trenger det. Og mye går på ren refleks/innstinkt, så jeg tenker meg ikke om før jeg hjelper til heller.
Men, jeg står ikke og ser på andres ulykker nei. Har de fått hjelp går jeg raskt videre.
Ja. Og det kunne ikke falle meg inn å skille på hvordan folk så ut, om de var beruset eller full av blod, spy og møkk. Et menneske i nød er et menneske i nød. Ferdig med det.
Jeg går litt saktere eller stopper opp for å se om vedkommende ser ut til å klare seg på egenhånd. Hvis jeg er i tvil går jeg bort og spør hvordan det går, og prøver evt. å få med meg andre hvis det trengs. I et tilfelle som lelianes må jeg innrømme at jeg ville kviet meg veldig for å gi munn-til-munn. Kunne jo laget hull i en pose eller noe og lagt over, men uff, jeg vet ikke ... Men jeg ville definitivt ringt etter ambulanse hvis ingen andre hadde gjort det.
Jeg er en typisk fingerløfter. Og det gjelder vel oftest rusa folk, nå i vår trillet jeg rundt på en av byens mest forsofne alkiser, som ikke fikk manøvrert rullestolen sin inn for å kjøpe billig seifilet. Han stinket og bannet, og vi fikk mange stygge blikk.
Jeg kan godt hjelpe til når det er noen som faller, kjører av på sykkel - eller mer alvorlige ting.
Det å skulle bryte opp en slosskamp mellom voksne, hadde jeg derimot ikke umiddelbart kommet til å gjøre. Da er det politiets nødnummer som er tingen. Det er nok av eksempler på folk som har fått livet ødelagt fordi de skulle bryte opp en slosskamp.
Jeg burde slutte å blande meg inn i slosskamper, men jeg gjør det rett som det er. Henger igjen etter at jeg jobbet i en mørkebrun pub og i grunnen måtte gjøre det hver dag. Det er blitt helt naturlig for meg å gå mellom når noen sloss. Det underlige er at som regel roer de seg ned når det kommer en kvinne i mellom.
Jeg løfter fingre, prater med skrullete damer (mange av de i nabolaget ja :rolleyes:) og gamle alkoholikere. Jeg og søsteren min var de eneste som hjalp en mann som fikk epileptisk anfall inne på Rafens midt i julerushen. De andre kundene trodde han var en gal fyllik :( Da ble jeg litt flau på deres vegne.
Men jeg må innrømme at da jeg ble påkjørt av bil mens jeg syklet midt i Oslo synes jeg det var ganske flaut når folk strømmet til og la seg opp i det ene og det andre. Kan jo legge til at jeg spratt opp med en gang og kunne spasere fra det hele uskadd.
Ser jeg noe skjer, så kan jeg nok løpe til ja. Barn som gråter trigger også en umiddelbar respons: "Noen som har mistet mammaen sin?".. Som andre så kan jeg også drøye bitte litt om noe skjer, i tilfelle noen som er bedre enn meg løper først.
Moren min er sykepleier, og er som regel rask på pletten om noen får et illebefinnende, blir skadet, eller andre ting. Mange verdier nedstammer nok fra hennes tanker om samfunnet.
Jeg er en av de som velger å løfte en finger eller flere for å hjelpe noen som trenger det. Opplevde en gang å komme først til en ovedose, nestemann sto og så på mens jeg holdt liv i den som lå der, når jeg ber vedkommende om å ringe ambulanse sier denne: "Hvorfor det? Det er bare fint om det blir færre av dem." Et av verdens rikeste land, men ta vare på hverandre det er vi ikke videre gode på når det kommer til stykket.
Selvsagt.
I tillegg til at jeg hjelper der jeg kan, har jeg ingen problemer med å jage tilskuere vekk.
(Min kusine hjalp en gang en gammel mann som falt om på et kjøpesenter utenfor Bergen. Hun fikk kjeft av noen forbipasserende kvinnemennesker, han var nemlig ikke verdt å hjelpe, alkoholiker som han var. )
Ja, selvsagt hjelper jeg til når noen trenger det. MEN, jeg stopper ikke for å glane når noe allerede har fått hjelp. Har selv svimt av på t-banen, og det er IKKE morsomt å komme til seg selv med 40 stykker som står og glaner på deg sånn ca 30 cm over ansiktet ditt.
Jeg opplevde at sykkelen forsvant under meg midt i et kryss, og i ganske stor fart (trikkeskinner er GLATTE etter regnvær!) - da var det mange som stoppet for å se hvordan det gikk med meg. Både bilister og gående. Jeg syns det var ganske flaut, og ville helst komme meg avgårde. Nå reiste jo jeg meg opp uten annet enn skrubbsår, og jeg ser for meg at artikkelforfatteren hadde omtrent samme skadeomfang? Jeg ville nok ikke stoppet om jeg så at han hadde reist seg greit opp uten skader, men ble han liggende ville jeg selvsagt løpt til.
Lørdag kveld satt vi og spiste middag da en motorsykkelkis havnet i grøften rett utenfor oppkjørselen. Da var det MANGE som løp til, både fra oss og fra andre biler. Alle stoppet faktisk, og bussjåføren løp ut. Heldigvis var han uskadd (og sabla flau) og vinket alle videre.
Så utrolig mange som hjelper til her da? Dette kan ikke være representativt... Jeg må innrømme at jeg har høy terskel for å blande meg dersom det er mange tilstede, og spesielt hvis det er snakk om en som ser shabby eller "skummel" ut. Dersom det er få tilstede er det mye mer sannsynlig at jeg hjelper til. Tilskuereffekten biter nok på meg ja.
For meg kommer det veldig an på situasjon, for meg. Klart jeg ville hjelpe noen som har skadet seg eller som trenger hjelp på andre måter, men jeg ville ikke ha vært førstemann i køen til å tilby meg. Jeg ville ha sett meg forsiktig rundt etter folk som var mer kompentente til å takle situasjonen enn meg, og jeg ville ha kviet meg for å starte f.eks. hjerte-lungeredning rett og slett fordi jeg er redd for å gjøre det feil. Det betyr ikke at jeg ikke ville ha gjort det, etter en ørliten nøling for å se om andre satte i gang med det først.
Det har litt med selvtillit å gjøre, det er skummelt å skulle ta kontroll over situasjonen, det innebærer jo at man påtar seg ansvaret for at dette blir riktig gjort. Jeg tenkte mye over dette da jeg var på et helgekurs på Røde kors og lærte førstehjelp, er dette noe jeg faktisk klarer å sette ut i praksis? Kan jeg ta de riktige valgene i en kaotisk og desperat situasjon? Jeg ville nok det. Jeg ville nok ha tatt tak i den gamle alkisen, tørket vekk spyet og satt i gang med livredning, men jeg ville ikke ha dyttet vekk andre for å få gjøre det selv, for å si det sånn.
Ble litt rotete dette, halve hjernen min er på jobb, resten surfer FP.:cool:
Det der med HLR slår inn automatisk hvis du har vært på kurs en gang eller flere, utrolig hva en kan få til når plutselig hjernen går inn i autodrive. Og det med at du er redd for å gjøre feil, trenger du ikke å tenke på. Det er faktisk bedre å gjøre noe, enn å gjøre ingenting.
Men for å se om du husker det du har lært kan Du/Dere prøve på denne quiz.start.no/?p=play&quizID=15422
Jeg har nok mest hjulpet eldre folk, syke folk og under ulykker.
Lite rus og alkohol, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg sjelden opplever det. Jeg bor/er ikke i en storby. Så da blir det fort sånn.
Jeg har gått på en del førstehjelpskurs, og føler meg trygg nok til å iallefall gjøre NOE. Det mener jeg stort sett er bedre enn å gjøre ingenting, fordi man er usikker.
Løfter en finger i ny og ne, men om det allerede står en haug med folk ved åstedet, hender det at jeg går forbi og regner med at hjelp er underveis.
F.eks: 37-bussen ble stående på en holdeplass og tømt for passasjerer pga en døddrukken (evt dopet) og bevisstløs mann lå bakerst i bussen, og jeg reagerte på at ingen var hos han. Bussjåføren hadde ringt 113 og stod ute og røykte, men mannen lå der alene. Jeg gikk inn og forsøkte å få kontakt med ham uten hell, og la ham i stabilt sideleie. Han hadde falt fra setet, og lå med haka ned i brystet og hadde ikke akkurat frie luftveier.
Nå er jeg også sykepleier, og har jo plikten og "kallet" til å hjelpe.
Jeg har selv ramlet på scooter, og da stoppet flere bilister og gående og spurte hvordan det gikk. En dame insisterte på å kjøre meg til legevakta eller hjem - og jeg takket ja til det siste. (det bar på legevakta senere om natta pga intense knesmerter...)
Jeg presterte å tryne her en dag, gående på gaten i fullt dagslys, helt edru var jeg og. Og mulig litt trøtt, men dog. Og da var det faktisk en dame som gispet og løp til og spurte hvordan det gikk og om jeg trengte hjelp. Midt i Oslo. Jeg ble jo nesten overrasket, veldig snilt da. Men det var så flaut at jeg forsvant fort inn. (Rett utenfor her.)
Jeg er definitivt en fingerløfter. Det er vel ikke for ingenting at jeg har skaffet meg et hjelpe-yrke!? :ja: Men det var det der med altruismens paradoks igjen, da.. :plystre: Uansett: Jeg har måttet lære meg at jeg ikke kan hjelpe alle, og etterhvert har jeg blitt riktig så flink til å verne om fritiden min. :kjenner mine begrensninger:
Jeg løfter ikke alltid umiddelbart fingeren og ser an sitasjonene litt. Dersom andre kommer meg i forkjøpet forblir jeg i bakgrunnen men dobbeltsjekker alltid om det er mer behov for hjelp. Dersom jeg hadde sett en mann som trynet på sykkelen, så hadde jeg nok løpt bort for å undersøke, ja. Samme dersom jeg ser mennesker som ramler og slår seg, barn som ser ut som om de har kommet bort fra foreldrene.
Jeg er nok mer overgeskjeftig enn undergeskjeftig, tror jeg. :p Men som Teofelia skyr jeg tilskueransamlinger.
Men jeg har ofte vært i stuss i krokene rundt Oslo S (jobbet i området før). Når noen ligger og hviler seg på en benk, eller akkurat har satt et etterlengtet skudd som de har strevd hele dagen for å få penger til, så er vel det siste de trenger å bli vekket av en geskjeftig dame som lurer på om de har det ok. Men det er jo ikke så lett å se forskjell, alltid.
Blir nesten skremt av å lese denne artikkelen! Så klart jeg hadde løpt til og villig hjulpen den forslåtte. Har kanskje en tendens til å prøve å hjelpe i situasjoner der den forulykkede ikke trenger min hjelp, men dog - heller en gang for mye enn en gang for lite
Har hjulpet barn som har kommet bort fra foreldre flere ganger. Sist i sommer da vi var i legoland. Sto en liten jente utenfor hovedutgangen og hyl skrek. Jeg forstår veldig dårlig dansk og spesiellt dårlig dansk av liten jente som hikser og gråter mellom hvert ord. Hun forsto heller ikke hva jeg sa så det var ikke så lett å trøste og hjelpe. Hadde heldigvis vett nok til å følge henne til informasjonsskranken så hjalp folk til videre derfra. Var kanskje litt kjapp med å hjelpe, men kunne jo ikke stå og se på og vente på at andre skulle ta kontakt heller. Mange bare gikk raskt forbi henne.
Jeg spør folk om de trenger hjelp hvis jeg ser at de trenger hjelp, men kan i noen tilfeller drøye litt for å se om noen andre tar tak i det før meg :sparke:
Men hvis noen allerede får hjelp, blir jeg irritert av folk som står å ser på, eller at folk som kjører forbi ett ulykkessted må stoppe opp for å se hva som har skjedd :dåne:
Jeg er ikke tilskuer hvis jeg ikke kan hjelpe til :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
