Idéen til diskusjon er tatt fra tråden om perfekte mødre, hvor en bruker sier at alle voksne må bry seg om hva som skjer med barn.
Er det til det beste for barna å oppdras av flere, vil de bli mer tilpasset samfunnet vårt da? Eller er det enhver foreldres rett til å oppdra barna sine nøyaktig slik det passer dem og muligens ende opp med barn som ikke passer inn i samfunnet? Ytterpunkt, ja og de fleste oppdrar vel barna sine temmelig gjennomsnittlig. Likevel ser man ofte eksempler på diverse fora om at noen har sett noen som gjorde noe og om de burde sagt fra eller tatt affære på andre måter.
Selv om man ikke aktivt går inn i oppdragelsen av andres barn, så påvirkes jo alle, også barn, av samfunnet rundt seg. Jeg tror kanskje at det er litt det det uttrykket sier - at hele samfunnet er med på å forme oss/barna; at ingen lever og utvikler seg i et "vakuum". No man is an island, entire of itself, etc.
Og hvis et foreldrepar har verdier og vaner som er veldig forskjellige fra samfunnet rundt, vil de neppe kunne forme barna helt inn i sitt eget mønster, samme hvor mye de vil det, fordi såpass mye av "oppdragelsen" uansett skjer utenfor familien.
Men det du spør om, er kanskje heller om andre mennesker rundt kan, eller bør, blande seg inn i barneoppdragelsen? Det mener jeg helt klart at man kan og bør dersom (man mener at) det er galt, det som blir gjort mot barnet. Eller hvis barnet gjør noe alvorlig galt, og foreldrene enten ikke er til stede eller ikke gjør forsøk på å gripe inn.
Jeg vil tro alle er enig i at det er greit å gripe inn i alvorlige tilfeller, så diskusjonen går antagelig mest på hvor grensen for "alvorlig" går. Og så varierer det vel hvor greit man synes det er å bli fortalt at andre synes man gjør noe man ikke burde.
Ikke bare alvorlig, egentlig. Hva med på lekeplassen? Er det greit å snakke til andres barn om de kaster sant? Er det greit å få SITT barn tilsnakket av andre når barnet gjør noe galt?
Jeg er enig i at det bør være være flere mennsker innvolvert i barna sine liv enn bare foreldrene. Men jeg er uenig i at disse folkene skal være "hvem som helst". Som barnets lege, bestemor, venn av foreldrene, tante, onkel, helsesøster, ansatt i barnahagen bør man kunne innvolvere seg i andres barn. Altså barn man har en viss relasjon til. Men å bare stoppe folk på gata, slenge med leppa til folk i nettdiskusjoner, det kaller jeg ikke å bry meg om, men å bry meg med.
Det minner meg om en episode for en stund siden. Jeg sto i kø i en kiosk hvor det va filmutleie. En mor en hennes datter på 5 - 6 pr kom inn med et lass tomflasker de skulle pantsette. Både mor og datter var i godt hold (god og rund), og burde nok ha begrenset godterinntaket. Mor ville leie film, men fikk ikke mere kreditt. Pantepengene hun fikk fra flaskene ble brukt til å kjøpe masse godter i steden for å nedbetale gjelda. Ville du ha sagt noe?
Skulle man prikket moren på skulderen og sagt "Unnskyld, men JEG mener at du og dattera di er feite, og feite mennesker skal da ikke spise godteri. Er du dum, eller? Skjønner du ikke at du blir enda feitere da, eller? Hvorfor tar ikke du penga og kjøper en brokkoli og tar den med mens dere går dere en skikkelig lang tur. Forresten burde dere ikke hatt lånekort her heller, for feite mennesker bør da selvsagt aldri sitte i sofaen og kose seg. Nei, ut i skogen med dere, gå en tretimers tur og ta 200 sit-ups og så kan dere heller spise et par knekkebrød etterpå. Da blir dere slanke og pene, og ikke feite og domme som nå".
Nai, akkurat Skilpadda. Hva skulle man ha sagt. Ikke sa jeg noe heller, men etter å ha leste noen tråder her, skulle jeg tro det er en del som må si noe.
Jeg har ingen ting med hva hun brukte pengene på. Det jeg reagerte mest på var at hun ikke heller nedbetalte litt av gjelda.
Det ville vært en god og menneskekjærlig ting å si, ja. Jeg skulle jammen ønske noen hadde sagt det til meg. Da hadde jeg kanskje fått skikk på meg. :haha:
Altså, jeg er ikke uenig. Og jeg tror de fleste ikke ville ha gjort det. Men spørsmålet blir da: Hvorfor synes så veldig mange at det er OK å si i fra på nettet? (NB! Det gjelder ikke deg Divine. :) ) Men hvorfor er det mer OK å si ifra på nettet at den maten du spiser er bare "grisemat", fremfor å stoppe en bekjent inne i matbutikken med handlevogna fylt med den samme "grisematen"?
Jeg ser rett og slett ikke forskjellen? Og det er det som fasinerer meg i disse "dårlige mor" diskusjonene. Hvorfor er det OK å oppføre seg annerledes på nett enn i RL?
(Selvfølgelig er det noe annet hvis folk spør om hva andre mener.)
På nettet er man anonym og kan diskutere meninger man ellers ikke ville ha tatt opp. Slike diskusjoner kommer neppe slik frem i RL. Det er vanskelig å fortelle ei venninne om at man ikke er enig i hennes måter å gjøre ting på. Det kan ødelegge vennskapet.
Man vet jo ikke om dette var typisk for henne og økonomien hennes i det hele tatt, så det ville jo vært latterlig å si noe.
Hvis saken er at man skylder 32 kroner for en forsentlevering (og butikken har en strikt policy på at man bare får skylde for én film av gangen), så er det ikke akkurat noe spesielt ille i å utsette å betale til i morgen (når man har fått tilbake minibankkortet sitt, som mannen har tatt med på kveldsvakt fordi han lånte det dagen før) og bruke de kronene man har på godteriet man har lovet datteren å kjøpe før venninnene hennes kommer på besøk i kveld.
Ja, for som mottaker av en slik melding hadde man blitt rørt og glad over dette menneskets medmenneskelige tankegang. For man ante selvsagt ikke selv at godteri kunne være usunt og ikke visste man at det var lurt å gå i skogen heller. Man ville faktisk jublet, kastet godteriet i søpla, kjøpt brokkoli, begynt å gå fire timer i skogen hver dag og blitt et sunt, slankt og lykkelig menneske. Kanskje man hadde kommet i Se&Hør også med før- og etterbilder? "Før så jeg slik ut, men nå ser jeg SLIK ut! - Takk til deg, ukjente medmenneske, som åpnet øynene mine for livets realiteter".
På nettet velger man selv hva man vil fortelle; i RL ser folk mange ting som man ikke selv bevisst går inn for å vise dem. Man handler godteri fordi man vil ha godteri; man forteller at man handler godteri fordi man vil at folk skal vite at man handler godteri. I et diskusjonsforum blir det man sier svart på og diskutert, og det vet man allerede før man f.eks. forteller hva slags mat man pleier å spise, eller hvordan man behandler barna sine. Jeg synes det er enorm forskjell.
I slike eksempler som det mishandlede barnet er det helt feil å ikke bry seg/melde ifra/gripe inn.
Ellers mener jeg at familie, naboer, foreldre av venner, folk på lekeplassen m. m absolutt burde kunne bry seg i situasjoner. Jeg synes man bør tåle at andre snakker til barna sine, og skulle det i noen få tilfeller være urettferdig, så overlever de nok det uten altfor store traumer. Jeg vokste opp slik at man løp ganske fritt rundt i gatene og hagene, og dermed hadde naboer og andre ganske stor handlefrihet når det gjaldt å prate til oss hvis det var noe.
Men kommentarer og innblanding i "privat" oppdragelse, spesielt hvis det kun går på egne synsede meninger og holdninger mener jeg er utidig.
Jeg er ofte litt tilbakeholden med å mene så altfor mye her på nett også, nettopp fordi jeg ikke kjenner til omstendighetene, bakgrunnen osv. Derfor spør jeg ofte mange spørsmål, slik at jeg kan få et bedre bilde av situasjonen. Disse spørsmålene blir noen ganger tatt ille opp, fordi vedkommende tror jeg skal "ta" henne i noe, men jeg spør som regel bare for å få vite. Eller jeg synser ut fra de opplysningene jeg har, men da modererer jeg meg ofte etter hvert som nye fakta kommer på bordet.
Jeg har selv store sperrer mot å kjøpe godterier o.l. Jeg ser alltid i handlevogna mi når jeg står i kassakøa og tenker "Hva vil de andre i køa tenke om innholdet i denne handlevogna i dag, mon tro?". Hadde en eller annen tilfeldig person i køa kommentert så mye som én ting i handlevogna mi, så hadde jeg tilta fullstendig. Virkelig!
Når jeg kjefter på nabobarna som bruker hagen min som sti, så synes jeg at jeg har rett til det. Men de får ingen traumer, det bare preller av.
Når man hører om barn som blir mishandlet håper jeg at skolen, helstestasjonen e.l. allerede er inne i bildet. Ellers ville jeg vel neppe ha hørt om det.
Når jeg ser godteri, tenker jeg på alle pengene tannlegen skal ha. Det er min sperre. Om jeg fyller handlevogna med godter, er det ingen som har noe med det. De vet ikke om jeg skal spise alt selv. Så lenge godteri ikke er forbudt, skal du ikke tenke på hva andre synes. Kos deg, du.
Før jeg fikk begynt på mitt svar til Skilpadda ser jeg at Hattifnatten har sagt akkurat det jeg ønsket å si.
Hele "perfekte mødre" diskusjonen starte med bakgrunn i tråden der det ble vist frem et bilde av en baby som hadde spist is. Det synes ikke jeg er en tråd der man bør påpeke hva man mener om babyer og is. Det blir omtrent som å stoppe noen på butikken og si fra at de kjøper feil mat. I diskusjoner der det spesifikt spørres om råd, eller der noen forherliger det de selv gjør, så er det greit å si fra at man er uenig, og komme med sine argumenter.
Jeg mener det er helt klart greit å si fra om man ser andre voksne gjøre noe galt mot barnet, feks ser at en voksen klapser til en unge eller noe.
Jeg mener også at det burde være greit å tilsnakke en unge som ikke har folkeskikk. Uansett om foreldrene er enige eller ei så er det jo nyttig for ungen å vite hva som er generelt akseptabel oppførsel.
Det er jeg enig i. Eksemplene dine blir mer som å stoppe fremmed på gaten.
Men her også vil folk ha ulike grenser. Er det noe man opplever som grovt, eller direkte farlig, kan det være riktig å si fra om det uansett sammenheng. (Å la en halvtåring smake på is synes ikke jeg er så "grovt" at det er rimelig å påpeke det i en bildetråd. Men jeg kan likevel forstå at noen ønsket å stille et forsiktig spørsmål - selv om vedkommende da burde innsett at tråden var redningsløst fortapt. :knegg:)
Jeg mener man skal bry seg om alle barn. Forsøke å se flere enn sitt eget barn i nærmiljøet og på lekeplassen, snakke med andre unger og gjerne si i fra om det er noe som virker rart.
Heller ringe en gang for mye til barnevernet enn en gang for lite, det er mitt motto. Jeg synes så utrolig synd på de snørrete, skitne ungene som ingen bryr seg om. Alle SER at det er noe galt, at ungen har blåmerker, er vanstelt, trist eller utagerende, men ingen gidder eller tør å gjøre noe. Ingen vil blande seg eller bry seg. Og disse små skitne, utselte snørrete ungene går til grunne. de føler de ikke er noen ting verd, ingen har noen sinne brydd seg og de verdsetter ikke seg selv nok til å ta vare på seg selv i ulike situasjoner.
Vi kan alle sammen gjøre en forskjell om vi gidder å tenke litt utenfor vår egen familie og vårt eget primæransvar. Jeg mener at vi alle har ansvar for alle barn, og hver gang et barn lider unødig har vi alle sviktet litt.
[size=3][/size]
Jeg håper virkelig at andre voksne sier i fra når mine barn gjør noe som er ugreit. Jeg sier også i fra når andre barn gjør noe ugreit.
[size=3][/size]
Det jeg egentlig er mest opptatt av er at man husker å si fra til egne og andres barn når de gjør noe som er bra. Jeg har troen på å rose ønsket atferd for å stimulere til mer av den, og kanskje som en bonus blir det mindre av det som er ugreit. Ja til mer ros!:)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
