Etter å ha tatt to paracet og sovet noen timer i dag (ja, jeg er fortsatt syk, det gikk ikke over, men kom igjen med full styrke :sur: ), så våknet jeg til svigerfar som spilte jazz. Det var heldigvis ikke den verste ADHD-jazzen, men noe midt i mellom gladjazz og ADHD-jazz. Ille nok synes jeg.
Trenger jeg si at jeg ikke egentlig er noen jazz-fan? Jeg kan tåle litt gladjazz, men alt utover det er ille. Særlig den mest kaotiske varianten som egentlig stort sett bare høres ut som bråk og kaos.
Kaos/ADHD jazz kan jeg like om det er live og jeg er i modus, men det lytter jeg ikke til.
Den jazzen jeg er mest glad i er Miles Davis, Oscar Peterson, Ella Fitzgerald, Billie Holiday, Radka Toneff, Come Shine, Silje Nedgård og den type ting - gode sangere eller instrumentalister, gjerne ballader, og litt sånn soft.
Det er en ting å være på konsert, og da kan jeg bli med på det meste også det komplette kaos, for det er utrolig nok ganske så mye system i kaoset når man ser hva som skjer, noe annet er hva man setter på i stua.
Jeg hater jazz (jeg og Johnny :knegg: ). Blir helt gal av å høre på det.
Da jeg var inne til MR på Ullevål for et og et halvt år siden, spurte de hvilken radiokanal jeg ville høre på. - P2, svarte jeg. På vei inn i trommelen, kom jeg på at tidspunktmessig kunne det skje at jazzhalvtimen kom akkurat da. Panisk ropte jeg: - Nei! Nei, forresten, Petre, Petre.
40-tallsjazz, gjerne i en eller annen storbandvariant, er jo helt topp. Det mer moderne slaget, ADHD-jazz om du vil, er fryktelig. Det eneste som vel er enda verre er rap. (Det er tross alt bedre å høre dyktige musikere utøve stygg musikk enn å høre på folk som ikke kan synge forsøke seg på "musikk". )
Jeg har bare hørt jazz i Disney versjon, så erfaringen er minimal kan man si. Men jeg liker det jeg har hørt.
Fra Aristocats
[yt]rkwKz7KlLBY[/yt]
og fra Jungelboka
[yt]c9cWkUhZ8n4[/yt]
Jeg liker det meste av jazz, men jeg synes det er slitsomt å høre på kaotisk jazz (sikkert ikke så gæærnt på konsert). Og så hater jeg gladjazz. Virkelig. Jeg blir bare sur av gladjazz.
Takk. :stolt: Jeg får liksom assosiasjoner til dem jeg har sett med ADHD som ikke har tatt medisinene sine, og løper vilt rundt og tar på alt, litt hit og litt dit, og halvveis dit, og så andre veien igjen, heftig og ukontrollert og kaotisk.
Jeg liker ikke jazz noe særlig, men tror jeg ville foretrukket jazzhalvtimen framfor høymessen, som jeg var så heldig å få høre på sist jeg hadde MR-undersøkelse :knegg:
Jeg har aldri likt jazz, men de siste årene er jeg blitt mer og mer fascinert. Det hadde jeg aldri trodd, egentlig. Men jeg tror jeg liker en hel del jazz, faktisk. Jeg hører aldri på det hjemme, men det er kult til sitt bruk. Og så tar jeg meg i å like mer og mer norske artister som er litt jazzete i utrykket.
Enig med Kaprifol i at gladjazz gjør meg alt annet en glad; mer aggressiv egentlig!:nemlig:
Har heller aldri hørt om begrepet ADHD-jazz:fnise:
Jeg har alltid likt mye jazz (særlig klassisk 50-60talls Miles, Coltrane osv.) men er blitt veldig mye mer tolerant etter å ha blitt sammen med sambo som driver med mye forskjellig frijazz. Mye av det han spiller som nok kvalifiserer til ADHD-jazz begrepet ja!
:svigermor mener iallefall at det bare er støy ;)
Jeg liker god jazz. Jeg har ikke sjangerallergi på noe annet enn det som smaker av country. En ordentlig jam-session kan være det absolutt kuleste som finnes, og deilig røykfylt bulejazz er fantastisk.
Frijazz/fusion etc. er ikke noe jeg hører på til daglig, da.
Jeg har problemer med å tro på at noen i det hele tatt hører på frijazz daglig, men jeg innser at det likevel kan være tilfelle :skremt:. Gladjazz er redselsfullt, gi meg heller frijazz. Jeg har også problemer med folkemusikk-jazz-krysninger. Men swing- og bebop-jazz liker jeg en hel del av. (Alt jeg vet om jazz, skyldes for øvrig alvorlig miljøskade.)
Digger det. Men alt til sin tid da - Miles Davis på sitt mest eksperimentelle er ikke hverdagskost. Rebecka Törnqvist sin laidback-jazz er deilig til det meste - bortsett fra husvask og hektisk sengehygge.
Jeg har oppdaget at mye av jazzen - og all annen musikk - er sånn... tilvenningsavhengig. Jeg likte ikke The Mars Volta første gang jeg hørte dem, og nå er det bare helrå og herlig musikk. ;)
Liker jazz om det går an å forstå noe av det. Jazz, som høres helt psykedelisk ut, uten sammenheng og noe "mønster" i liker jeg ikke. Bråke kan jeg gjøre selv.
Ja, jeg liker jazz.
Ikke alt da, men noe.
Solveig Slettahjell ( :hjerter: ) er jazz-heltinnen, konsertene hennes er fantastiske, og forrige plate er veldig god (Domestic Songs).
Også har man Tom Waits da. :hjerter:
Hørte noe mer på jazz-festivalen i oslo som jeg likte, også hørte jeg noe pling-plong jazz og glad-jazz som jeg ikke kan fordra.
Vi synger noe jazz i et ensemble jeg synger i også, og det er artig.
Jeg kan i utgangspunktet ikke fordra jazz i noen form, selv ikke jazz-inspirert musikk i andre sjangere, med noen svært få unntak. Som i så mange andre tilfeller er jeg tilbøyelig til å skylde på opphavet (som ikke spilte annet under hele oppveksten. Jeg har fremdeles senskader og må kompensere med masse elektronika hvis jeg skulle slumpe til å høre noe jazzlignende).
Gi dere, da! :lol: Hvordan går det an å ikke like Sarah/Billie/Chet/Charlie/Duke/Ella, Come Shine, Solveig Slettahjell, Farmers Market, Beady Belle... :vilha:
Jeg må bare innrømme at jeg har rett og slett ikke peiling på jazz, jeg tror kanskje begrepene jeg bruker er helt på jordet også. Jeg har ingen annen erfaring med jazz en svigerfars musikk som jeg altså ikke liker. Kanskje jeg skal starte en ny jazztråd.
