Isbjørn sa for 16år siden:

Jeg leste tråden "Hvordan opplevde du bryllupet ditt?" og ser at flere som giftet seg i hemmelighet, opplever negativ tilbakemelding fra enkelte i familien eller vennekretsen.

Jeg forstår ikke hvorfor? Er det fordi de føler seg snytt for festen, eller?

Noen som har opplevd dette og vil dele?

Skremmern sa for 16år siden:

Fordi de er egoistiske og klarer ikke å holde skuffelsen for seg selv.

Bokormen sa for 16år siden:

Jeg skjønner ikke hvorfor folk tillater seg å være så uhøflige. At man blir skuffet er en ting, men det går an å holde det for seg selv.

De fleste som har hemmelige bryllup respekterer at noen vil ha "se på meg! se på meg!-bryllup", men jeg har ikke inntrykk av at toleransen er like god andre veien.

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Libra sa for 16år siden:

Jeg har "opplevd" hemmelig bryllup i den forstand at en i familien giftet seg hemmelig. De ønsket å gjøre det på denne måten og de ønsket ikke noe oppmerksomhet eller styr fra andre. Jeg har ingen problemer med å respektere det. Jeg kunne selvsagt ønsket å få lov til å gitt de en opperksomhet den dagen det foregikk, men da var det vel strengt tatt mitt behov som ville ha blitt dekket og ikke deres. Hvordan man ønsker å gifte seg må få være opp til de enkelte parrene det er snakk om.

Jeg vet at de fikk negative kommentarer fra enkelte i familien på dette. Jeg tror ikke det er fordi de føler seg snytt fra festen, men kanskje mer at man ikke føler seg inkludert eller fult så informert og knyttet til personene det gjelder. Vi ønsker alle å føle oss spesielle og betydningsfulle, når noen velger å ta dette steget uten å innvolvere eller informere deg, så tror jeg det er noen slike såre knapper man trykker på.

Isbjørn sa for 16år siden:

Jammen, det er jo helt utrolig at enkelte ikke klarer å være glad på andres vegne. De kan i allefall late som.

Pingis sa for 16år siden:

Vi giftet oss hemmelig, og fikk ingen kjipe reaksjoner i ettertid, det var i hvert fall ingen som nådde meg. Tenkte aldri på muligheten for det heller. Man gifter seg jo ikke for andre, så jeg synes det er meningsløst å bli sur for noe sånt.

Hasselnøtt sa for 16år siden:

Jeg giftet meg også i hemmelighet, forresten. Jeg følte på det i etterkant, til tross for at jeg ikke fikk noen store reaksjoner.

Isbjørn sa for 16år siden:

Vi kunne godt giftet oss i hemmelighet, fordi vi ikke bryr oss om stor fest og gaver. Vi vil bare bli gift. Mulig foreldre får vite det da, og selvsagt forloverne.

Veronal sa for 16år siden:

Vi giftet oss i hemmelighet og fikk intet annet enn positive reaksjoner. De kjenner oss godt, så det kom ikke som noen bombe at det ikke ble noe marengsfullpakkebryllup på oss.

Svanen sa for 16år siden:

signerer

Har vært et par "hemmelige" bryllup i familien (søskenbarn, vi er MANGE), og det "baksnakkes" av og til om de blandt de eldre (tanter/onkler), men uten at det virker vondt ment.

Maz sa for 16år siden:

Vi giftet oss overaskende der ingen viste om det. Bortsett fra litt surmuling fra to av mine søstre som bodde utenbys og ikke kunne lutes til stedet (og som jeg den gang knapt snakket med) så har det ikke vært noe problemer.

Vi fikk til og med en rekke overaskende gaver. Siste gave kom 9 måneder etter bryllupe fra en av disse søstrene. Vi forventet INGEN gaver når vi giftet oss slik vi gjorde.

Maki sa for 16år siden:

Vi giftet oss i hemmelighet og fikk mest negative reaksjoner. Faktisk er det flere som nå, 17 år etter, går og gnåler om at vi ikke gjorde det "riktig".

Kanutte sa for 16år siden:

En av mine nærmeste venninner giftet seg hemmelig, noe jeg faktisk hadde regnet med. Hun er en meget privat person, og det passet dem begge å gjøre det på denne måten. Det viktigste for meg var at de fikk et slikt bryllup som var slik de ønsket. Vi rundt fikk jo rikelig anledning til å gratulere og gi gaver i etterkant.

Aminta sa for 16år siden:

Jeg tror faktisk de fleste som kjenner oss godt forventer at vi gifter oss i hemmelighet. :knegg:

Blomst sa for 16år siden:

Her også:ja:

Jeg skjønner at folk velger det, men jeg skjønner at folk kan bli skuffet også, hvis jeg hadde giftet meg i hemmelighet tror jeg mamma og pappa hadde blitt ganske lei seg.

Men en gifter jo seg for seg selv, så vi får se.................

Mirasol sa for 16år siden:

Mine foreldre giftet seg i hemmelighet, og fikk noen svært negative reaksjoner og det har jeg full forståelse for faktisk! De fortalte det nemlig ikke engang til fars barn fra tidligere ekteskap, de fikk lese det i avisen! Jeg skjønner svært godt at min halvsøster var sur for det i månedsvis, det ville jeg vært også!

Men uten slike kompliserende forhold så ser jeg ingen grunn til at noen skulle ha noen grunn til å reagere negativt på det.

Min halvbror giftet seg forøvrig også i hemmelighet og vi fikk ikke vite det før et par uker etterpå. Det var helt greit for meg, jeg gratulerte selvfølgelig pr telefon når han fortalte det og tenkte ikke mer over det...før 6 mnd etterpå. Da var vi på besøk der og ble forelagt bildene fra bryllupet, etterfulgt av kort og liste over alle gaver de hadde fått i ettertid, fra alle andre enn oss. :( Følte meg litt ille berørt som ikke hadde gitt gave da, men jeg hadde inntil da forstått det slik at de som gifter seg i hemmelighet og ikke har selskap heller ikke forventer gave. :vetikke: Vi kjøpte hvertfall ikke gave så lenge etterpå, så da får vi vel bare gå inn i historien som "de kjipe" da.

~TM~ sa for 16år siden:

:ja:

Jeg tror ikke det handler om ikke å være glad på andres vegne, men om et ønske om å få være med å dele gleden.

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Om det hadde vært noen andre jeg kjenner ville jeg ikke reagert, kun med lillesøster.

Aminta sa for 16år siden:

Men alt dette er jo å sette deg og dine behov og ønsker først.
Hvis hun og mannen virkelig ville noe annet, så er det jo deres dag, det er de som burde få drømmedagen slik de ønsker.
Man gifter seg jo for sin egen del, ikke alle andres.
Jeg klarer ikke helt å skjønne tankegangen, jeg blir glad så lenge brudeparet får den dagen de vil jeg, uansett hvordan det blir gjennomført. Jeg tenker overhodet ikke på hva jeg evnt. skulle ønsket da, det som betyr mest er jo at de får det som de vil.

Skremmern sa for 16år siden:

Man kan riktignok ikke noe for hvordan man føler, men hvis bryllupet hadde vært et faktum, burde du holde deg for god til å si noe til henne.

T-bone sa for 16år siden:

Helt enig! Det er det forelskede paret som er hovedpersonene og som må finne måten å markere ekteskapsinngåelsen på den måten som passer de best.

Selv giftet jeg meg ikke "hemmelig", men noen synes det var ganske sært at jeg ikke hadde fortalt det til mine arbeidskolleger før det skjedde. Og det er jeg ganske enig i, jeg er litt sær.

Forloveren min dro kaninen opp av hatten og giftet seg helt uvarslet og "hemmelig" (slik ordet brukes her, det var jo ingen hemmelighet etter det hadde skjedd) kun få uker etter alt ståheiet med mitt eget bryllup. I ettertid ser jeg at jeg nok ville foretrukket samme opplegg som han.

bina sa for 16år siden:

Tror jeg også. Og litt at et bryllup tross alt involverer to familier. Kanskje har de to familiene aldri møttes, og det er det mange som syns er viktig. Treffe sin sønn eller datters svigerforeldre, og sånn.

Doxa sa for 16år siden:

:ja: Det ligger mye i dette.
Vi giftet oss i mai i hemmelighet. Det var veldig riktig for oss.
Det har ikke kommet noen direkte negative tilbakemeldinger, men endel ble ganske overrasket og klarte ikke helt å skjule skuffelsen over ikke å ha vist/blitt inkludert.
Åsså var dette dette med å bli snytt for en fest ... :rolleyes:

Honda sa for 16år siden:

Mange som skriver det.

Vi skulle ikke ha noe annet en bryllups fest for vennene våre. Men svigermor fikk viljen sin og fikk en del til å bake kaker sånn at vi kunne ha bryllups kaffe med resten av familien til mann:rolleyes: (jeg har lite slekt her og 2 uke før bryllupet var det liksom lite vist å inviteren noen langveis fra)

Men om folk virkelig vil ha fest kan ikke de lage det til ære for brudeparet?
Vet en familie som gjore dette for en venninne som giftet seg i NY. De giddet ikke bruke masse penger på bryllups fest. Så mange gikk i hop å laget det for de. Overraskelses fest :)

Tjorven sa for 16år siden:

Bestevenninna mi giftet seg i hemmelighet. Jeg kjente at jeg ble litt lei meg med en gang jeg fikk sms-en. Jeg ville jo gjerne være der å dele den store dagen med henne; få ta del i hennes lykke, holde utdrikningslag osv. Med det tok ikke så veldig lang tid før den følelsen gikk over, og jeg skjønner jo at det var en helt riktig ting å gjøre for dem.

Vi giftet oss også i utlandet, men da beskjed til alt og alle. Allikevel fikk vi en del reaksjoner. Foreldrene våre syntes det var litt trist at de ikke fikk dele dagen med oss, men jeg vil si at det var veldig varierende grad av forståelse. Mamma var på gråten og svigermor var illsint, mens pappa støttes oss fullt ut.

Mani sa for 16år siden:

Jeg tror heller ikke dette handler om å gå glipp av en fest, men heller at man føler seg ekskludert av mennesker man bryr seg om og er glade i. Perifere venner og bekjentskaper ville jeg jo ikke brydd meg filla om hvorvidt de giftet seg på den ene eller den andre måten, men jo nærere og kjærere jo kjedeligere ville det jo være å bli holdt utenfor.

Når det er sagt, så ville jeg jo ikke blitt veldig fornærmet, jeg ville respektert det og vært glade på deres vegne. Selv om jeg nok ville foretrukket å bli inkludert.

Erica sa for 16år siden:

Men handler ikke dette for mange, og kanskje særlig den gamle generasjonen, at tidligere var ikke et bryllup kun for de som giftet seg, men for hele slekta. Å gifte bort et barn er noe annet enn å gifte seg, lissom:confused:.. En tanke som slår meg ihvertfall.

Lilith sa for 16år siden:

Min venninne giftet seg hemmelig. Vi hadde snakket om å være hverandres forlovere, og da jeg og mannen bestemte oss for å gifte oss, ba jeg selvsagt henne om å være min forlover. I bryllupet vårt får vi vite at de giftet seg hemmelig en måned før oss, med noen naboer som de ikke kjente så godt som forlovere. JA, jeg følte meg skuffet. Flott at de giftet seg, helt greit at de ville gjøre det hemmelig, men hadde jeg visst at hun ikke hadde tenkt å ha meg som forlover, så hadde jeg kanskje ikke følt meg forpliktet til å ha henne som forlover heller. Faktisk så føler jeg at det giftermålet kom på den tiden og så overraskende fordi hun også ville være gift, og derfor hadde mast seg til en hemmelig seremoni med mannen bare for å bli gift før meg. Det kan være så barnslig som det bare vil, jeg tror likevel det er en sannhet i det der et sted. Etter bryllupet mitt har vi hatt veldig lite kontakt.

Ikke at jeg hadde noe stort behov for å være forlover, snarere tvert i mot, jeg var nybakt mor til tvillinger og fryktelig sliten på den tiden, men det er snarere mangelen på tillit og ønske om å dele noe med sine venner og kjære jeg har problemer med.

Og for ordens skyld: Jeg har aldri sagt noe om hva jeg følte eller hvor skuffet jeg ble til henne. Husker ikke hva reaksjonen min var, det var vel noe sånt som: Åhhja, gratulerer:) Jeg regner vel likevel med at hun vet hva jeg følte om saken.

Tjorven sa for 16år siden:

Dette har jeg forstått i etterkant. I mitt hode har det å gifte seg vært en privatsak. Vi ville løse det sånn som det var praktisk for oss og slik at vi fikk en fin dag.

Men den skyllebøtta vi fikk av svigermor tilsa at dette var noe mer. Noe som skulle deles og vises frem til familien.

At jeg kom til å få det helt pyton med et sånt bryllup var fullstendig underordnet. At jeg ville få det pyton skyldes forøvrig måten jeg er skrudd sammen på. Jeg blir stresset av å arrangere store ting og klarer ikke å nyte det. Svigermor elsker slikt og kan ikke forstå at jeg synes det er slitsomt. Lykkeligvis var jeg og mannen helt på bølgelengde.

Erica sa for 16år siden:

Da er det greit med "ordningen" vår da, vi har drøyd så lenge med å gifte oss at særlig svigermor nå er helt desperat, og godtar hva slags bryllup det skal være, bare vi blir gift:D.

Maggie74 sa for 16år siden:

For meg er bryllup en sjanse til å vise hele verden at vi to skal leve sammen for ever!! For meg blir det å gifte seg hemmelig feil. Jeg vet om flere som har gjort det, og jeg skjønner grunnen til at de har gjort det, og har aldri tenkt noe negativt om dem, men for meg er det allikevel feil.

Jeg har vært gift 2 ganger. Det ville aldri falt meg inn å ikke dele gleden med familien min siste gangen jeg giftet meg. Første gangen er så som så.. blæh.. dårlige valg m.m. :) Det blir litt i samme gate som å få barn uten å fortelle det til noen.

tinkadott sa for 16år siden:

:knegg: Sånn blir det vel her og tilslutt! Jeg kan ikke tenkte meg noe tradisjonelt bryllup overhode, og skal jeg gifte meg blir det helt garrantert ikke offentlig for alle, og trolig ikke her i byen.
Både jeg og sambo er veldig enig i det.
Ingen av oss føler sånn supermasse for å evnt ha tatt med familie, så vi kommer nok evnt til å bare ha med oss selv ;) og barna mest sansynlig om det skulle bli noe giftemål. Vi har det veldig greit som vi har det nå ;)

MEN En veninne av meg som skal gifte seg presisterte å si at dersom ikke mannen kan holde en tale til bruden, så kunne det være det samme med hele giftemålet ???!?!? Ja, ja.... jeg hadde ikke forventet en tale om vi hadde giftet oss, da sambo er noget beskjeden i slike settinger. Jeg hadde nok hatt store problemer med å holde en slik tale selv. Det ble i alle fall en heftig diskusjon ut av det, og jeg satt igjen med inntrykk av at bryllup for henne var viktigst om det var stort og flott og at mannen holdt tale... Ja, ja....

Maxine sa for 16år siden:

Vi giftet oss uten at noen visste om det, og det skapte mye sure miner, krangel i familien, og gjett hvem som fikk skylden for det? Jo, det var meg. Og ja, mange ble SURE, og har knapt kommentert begivenheten ovenfor oss, men vi får høre det via andre likevel. Mannen ville overhodet ikke ha et selskap, jeg var heller ikke så ivrig, og vi valgte en måte som passet oss.

I ettertid angrer vi på at vi i det hele tatt fortalte noen at vi giftet oss, hadde det blitt så mye styr, hadde vi ikke sagt det til noen før om ti år. Alle reaksjonene etterpå gjør at jeg angrer, for jeg har ingen gode minner fra det å inngå ekteskap overhodet...

Harriet Vane sa for 16år siden:

Jeg tror store deler av vår familie hadde blitt helt knust om vi giftet oss i smug. Å ikke være der og dele vår store dag ville gjort dem veldig lei seg, de følt seg forbigått, ikke bra nok, ikke nær nok, det ville ha trigget en rekke såre punkter som jeg tror mange bærer på, en frykt for at andre ikke er glade i en.

En av mine aller beste venninner kommer til å gifte seg uten meg neste sommer, og det er litt vondt, jeg skal ærlog innrømme det. Samtidig er hennes familie sprutgal, hennes svigermor alkoholiker og svært inadekvat i slike settinger og hun driver damage control ved å bare ha et bittebittelite familiebryllup, og vennefest etterpå. Men jeg er en sucker for seremoni, jeg da. Og er mest glad i bryllup der man har seremoni og fest med de samme menneskene på samme dag. Men for all del, jeg har all forståelse for at andre gjør det annerledes og det finnes mange ulike måter å arrangere bryllup på.

Vi må også bedrive damage control, ettersom jeg har en sprøyte gal svigermor som mener at alle fester er hennes fester og en anledning for henne å komme i sentrum på. Det meste gjøres ved at vi har det så løst i snippen at alle vil føle seg hjemme, at det blir koldtbord og dermed mer tråkk og mindre muligheter for klamme taler, at vi kanskje dropper taler nesten eller fullstendig og lager en setting der det er fullt mulig å gå utenom det vanlige programmet, at det blir mer vekt på mat og dans enn taler og mas. Og mer venner enn familie. Hvis svigers får slippe løs i fri dressur blir det nemlig kjipt. Særlig kjipt å være Mim.

Divine sa for 16år siden:

Jeg nektet å måtte ende opp med damage control på MIN og MANNENS dag, så vi inviterte ikke familie. Surt, for jeg ville gjerne hatt mamma og svigers der, men siden disse ikke kunne bli invitert uten at jeg også inviterte faren min, stefaren min + søsknene våre, så innså vi at det var bedre at vi giftet oss uten familie. Og det gjorde vi. Kun oss, forloverne, kjæresten til den ene forloveren samt eldstesønnen min. Altså seks personer til sammen. Det var ufattelig deilig å kunne være seg selv uten å måtte tenke på om pappa var disgusting, om stefaren min var sur, om søsteren min skulle begynne å verve folk til slankeproduktet sitt under middagen osv. osv.

Nuvel, ingen ble sure fordi vi giftet oss på denne måten. Alle kjente oss såpass godt at de visste at vi aldri ville ha valgt noe tradisjonelt bryllup uansett. Den eneste som ble skikkelig sur, var ei barndomsvenninne av meg. Jeg trodde hun spøkte da hun ringte og var skikkelig sjokka over å ha hørt at vi hadde giftet oss UTEN henne, men etter hvert skjønte jeg at hun faktisk MENTE det ... :o

Libra sa for 16år siden:

En ting er at de som gifter seg skal få den dagen og den markeringen de selv ønsker, men det er vel også slik at det finnes noen som gifter seg av praktiske årsaker og ikke for noe annet, da vil det jo føles en smule merkelig å lage stor ståhei av det. Det i seg selv synes jeg er noe man må respektere. Hva som er grunnen til "hemmelig" giftemål er forsåvidt uinteressant for meg.

Mani sa for 16år siden:

Jeg skjønner godt hva Mim skal fram til her, er på linje med det.

Jenna sa for 16år siden:

Vi giftet oss "i hemmelighet"i juni. Kun oss, barna og to forlovere som visste om det. Da vi fortalte det til familie og venner på lillebrors navnefesst 10 dager senere var det kun positive tilbakemeldinger å få. Vi har jo tross alt vært sammen i 14 år og jeg tror ikke at noen forventet at når vi endelig tok skrittet fullt ut så ville det bli et kirkebryllup. Da kjenner de i alle fall ikke oss. De eneste litt "negative" tilbakemeldingene kom fra et par venninner, som hadde forventet bryllup og fest, men som nå ikke fikk det. Men det ble bare med et par halvsure kommentarer før alt var som normalt og de gratulerte oss.

Jeg skjønner ikke hva folk tenker når de blir sure for at noen velger å gifte seg i hemmelighet. I mine øyne så er en ekteskapsinngåelse noe mellom de to involverte og overhode ikke en selvfølgelig anledning for alle andre til å delta. Det handler om de to og deres ønske om å være sammen.