Plutselig en dag her dukket det opp en gutt her som ingen andre hadde sett før. Han snakker dårlig, plager de andre barna (avbryter når de spiller fotball, sparker ballen bevisst avgårde eller står i veien når de sykler) og skjønner seg ikke på grenser og regler :mad: Tipper han er rundt 5 år. Vi vet ikke hvor han bor og har aldri sett foreldrene. Vet bare at han ikke bor helt nært, for ingen nye har flyttet her den siste tiden.
Problemet er at han og forsyner seg med andres leker og stikker av med det. Går bare inn i hagen og henter seg ting. Nabogutten her måtte løpe etter han nedover gaten da han stakk av med tråbilen hans.
Jeg har sittet på verandaen og hørt på han. Maser og maser om å låne ditt, låne datt, spør mamman din om vi kan få is, kan jeg få være med inn osv. Gutta her vil ikke leke med han, og jeg føler ikke jeg kan tving dem heller. De siste dagene har det tatt helt av. Han ringer på døren opptil 7-8 ganger om dagen for å mase. Og det holder ikke med ett pling, nei her plinges det i ett inntil vi rekker døren. Kan bli mange ganger om jeg er i 3. etasje det :nemlig: Vet jo ikke sikkert hvem det er, så jeg må jo løpe ned.
Nå har jeg sagt i fra flere ganger. Vennlig, men bestemt. Har prøvd å spørre hvor han bor, men han svarer aldri på det. Jeg ville ikke latt mitt barn i den alderen løpe fritt rundt.
Jeg tenkte det samme som sjuggerpløm. Adferden til barnet tilsier at han søker kontakt og at han ikke vet om andre måter å gjøre det på enn på negativ måte. Hvis dere som voksne går inn og snakker litt med både han og de andre ungene, tror du ikke at det kanskje kan gjøre til at han får en annen adferd enn den som gjør at ungene ikke vil leke med han? Forklare at han kan få være med å leke, men at reglene er sånn og slik.
Når du hører at han maser på ungene om is og slikt, så går du direkte inn i situasjonen og sier i fra om at det ikke fungerer på den måten.
Vi har alle forsøkt å snakke med han. Både mannen, jeg, naboer. Prøver å forklare at det er greit å låne, men man spør først og tar ikke ting med seg. Det virker bare ikke. Forklart og forklart. Lei av at leker og sykler forsvinner om de ikke låses fast inne på en lukket gårdsplass.
Selvsagt er det nok synd på han. Men akkurat nå er jeg skrekkelig sliten og har mer enn nok med å komme meg igjennom dagene med mine 2.
Han forstår tydligvis hva vi sier, men blåser i det. Etter å ha løpt ned og åpnet 3 ganger mens vi forsøkte å spise middag i fred og ro ble jeg rett og slett lei. Forsøke å få gutta til å sitte stille å spise når det ringer på hvert 3 minutt er ikke lett :mad: Først tenkte vi å la være å åpne, men det ble plinget konstant. Ikke har vi sånn fancy ringeklokke hvor batteriet kan fjernes enkelt heller.
Så han igjen på butikken i kveld sammen med flere skautkledde damer. Hadde jeg vært litt tøffere, så hadde jeg kanskje gått bort.
Huff ... Klart det høres ut som om han har det vondt, jeg tror få lykkelige barn oppfører seg å den måten. Men dette høres ekstremt slitsomt ut, jeg hadde ikke holdt ut å ha det sånn i lengden. Jeg vet ikke hva dere skal gjøre, føler med dere.
Ok. Jeg synes helt ærlig ikke så veldig synd på deg, jeg synes synd på gutten som ikke vet hvordan man skal oppføre seg for at samfunnet skal se på ham med blide øyne. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å gå bort til de "skautkledde damene" for å hilse på som mammaen til barna som gutten liker å leke med?
Jeg hadde nok heller ikke turt å gå bort til dem ... Men det har ingenting med "skautene" å gjøre, jeg hadde ikke turt uansett. Hadde ikke visst hva jeg skulle si. Det er jo ikke akkurat skamros man skal komme med. Jeg kan godt si "gå til foreldrene og si fra" men når alt kommer til alt hadde jeg nok feiget ut. Jeg må ha litt tid til å forberede meg når det gjelder sånt, kan ikke bare plutselig gå bort til folk på butikken på den måten. :flau:
Jeg kjenner at jeg falt av allerede i første runde med argumentasjon fra din side:
Veldig enkelt nabolag å bli kjent i, skjønner jeg? 5-åring, som ingen kjenner, og som snakker dårlig? Ikke rart dere ikke liker han!
Så kom jeg til innlegget hvor jeg fant følgende:
Dette fikk meg til å riste oppgitt på hodet. Du har rett og slett bestemt deg for at denne gutten, han liker du bare ikke. Og derfor velger du å tro at han blåser i hva dere sier.
Til slutt skjønte jeg jo hvorfor du ikke liker han, da.
Det bina sa. :nemlig: Du skal ikke se bort fra at denne gutten hadde oppført seg annerledes om han hadde blitt møtt med litt inkluderende vennlighet fremfor mistro og sure miner.
Jeg tror jeg hadde gått bort til damene, for å lodde stemningen litt. Hvor de bor, at dere har hatt besøk av den unge mannen, og det hadde vært kjekt å vist om det skulle skje noe. Bare for å få snakket litt. Da kan det være enklere ved en annen anledning å ta opp ting.
Ellers så syns jeg det høres ganske slitsomt ut, for vi har en her i nabolaget også. Med meget ressurs-sterke foreldre, så det står ikke på det. Veldig rolige, forklarende og pedagogiske foreldre. Og vi og forklarer og forklarer at "nå spiser vi, minsten kommer ut etterpå, så han kan ikke snakke med deg nå. MInsten kan komme til deg når vi er ferdige med å spise". Men 2 minutter senere så har vi han der igjen, og vi tar samme runde, om og om igjen.
Vi satser bare på at det synker inn tilslutt, for vi gir oss ikke.
Men vi har litt kontakt med foreldrene, og det er veldig kjekt uansett hvordan ting er.
Lykke til, alt går med ei bøtte med tålmodighet!! :klem:
Barn er veldig flinke til å "oppdra" andre barn og er utstyrt med en utrolig rettferdighetssans, så hvis dere foreldre legger litt føringer for barna kan det hende dere når frem til denne gutten. Kanskje forklare at det kan være vanskelig for noen barn å komme til et nytt sted og at han kanskje trenger å lære å leke? Barn er flinke til å passe på og rette på hverandre. Det hjelper uansett ikke at dere som foreldre viser skepsis og mistro til nykomlinger.
Ikke helt sammenlignbart, men vi fikk som barn i nabolaget beskjed om å leke pent med ei jente som var litt annerledes. Hun var veldig egen og ganske voldsom, så i begynnelsen protesterte vi litt på dette, særlig siden hennes foreldre ikke akkurat hjalp til med å si "*** kan slå for hun har en hjerneskade og kan ikke noe for det." Vi var ganske tålmodige, og vi ble vant til å være ganske strenge men rettferdige med henne, men hun ble inkludert i leken så lenge hun ikke slo eller lugget. Nye barn som skulle være med i leken ble opplært i hvordan leke med henne og nåde dem som prøvde å erte eller eksludere henne på noen måte.
Det er sikkert ikke vanskelig å finne ut hvor foreldrene bor heller, noe som sikkert er lurt uansett. De er jo nye i nabolaget de også!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
