Mye av det som betegnes som harry synes jeg er ganske stygt i utgangspunktet, så hockeysveis, solariumsgul hud, tennissokker, grilldress og moccasiner ser du meg aldri i, men jeg elsker f.eks. tatoveringer og skal ha flere til tross for det andre sier.
Nei, i dag føler jeg meg såpass trygg på meg selv at jeg gjør det jeg føler for. Men jeg gjør ikke ting som jeg syns er harry. Jeg syns f.eks. at supermann-t-skjorter er harry, så jeg går ikke kledd med det. Heller ikke t-skjorter av typen "my boobs are perfect", det er både smakløst og harry.
Og etter å ha lest harrytråden, så tror jeg ikke folk ser på meg som harry heller.
For å svare på spørsmålet, ja jeg hadde ikke syntes det var noe gøy om mine nærmeste venner hadde syntes at jeg var harry. Så jeg må vel svare at ja det bryr jeg meg om. Men jeg bryr meg overhodet ikke om andre synes det. Det vil si mennesker jeg ikke kjenner, bryr meg om, eller de jeg synes er ganske harry selv. Jeg er veldig sikker på meg selv og min stil, men det er jo aldri gøy om mennesker du bryr deg om ikke liker den du er. Det betyr ikke at jeg ville forandre på noe av den grunn.
Neida, bryr meg ikke så veldig. :cool: Jeg kan nok sees på som harry i mange settinger har jeg skjønt, men så lenge mine venner tar meg som den jeg er, er jeg fornøyd!
:gauler med til Rune Rudberg og Ole Ivars på Allsang på Grensen, attpåtil i opptak:
Jeg tror ikke på at man ikke byr seg. Altså, jeg tror at mange tror de ikke bryr seg, men alle er jo påvirket av feks hvor de oppvokst, familiebakgrunn, utdanningsnivå, politisk ståsted, bosted, sosial klasse, omgangskrets, moter, FP osv. Ingen er en øy, og klart man bryr seg om hva signifikante folk mener.
Klart det har noe å si for hvordan jeg har utviklet min tatoveringssmak feks, at jeg ikke liker taoveringer, at jeg synes tattiser er steinharry og unødvendig. 90 % av mine venner og familiemedlemmer mener det samme. Tilfeldig? Neppe. Vi påvirker hverandre, så klart. Og dersom noen skulle tenke inni seg at en tattis ville vært en god idé så vet man at det ville blitt mye tyn, og dermed lar man kanskje være. Uten at noe av dette nødvendigvis er bevisst. I alle grupper er det positive og negative reaksjoner på adferd som hhv styrker eller svekker gruppeidentiteten.
Det ville feks svekket vår gruppeidentitet i søskenflokken eller venneflokken, dersom en plutselig gikk hen og ble gjennomtatovert. Eller ble ihuga dansebandfan eller ble totalavholds, dypt religiøs eller begynte å handle alt inetriør på -nille. Sånn gjør ikke "vi".
Nei, jeg bryr meg overhodet ikke om hva andre synes er harry. Jeg har selvtillitt og bagasje nok til å tvert i mot fnise litt av andres betraktninger over hva som er harry.
Ja, jeg bryr meg, og blir lei meg når noe jeg har/gjør plutselig blir omtalt som harry. Objektivt sett så bryr jeg meg ikke, og jeg endrer ikke stil/atferd av den grunn, men det kan være sårende. Blant annet har jeg visst grufullt harry hvitevarer. :rolleyes:
Klart man blir påvirket av dem man omgås, men jeg er rett og slett så vant til å være litt på tvers stilmessig i forhold til gjengen min, at jeg ikke bryr meg så mye. Nolo på klubbtur: Hele gjengen strener inn i et varemagasin, og en av damene gnir seg i hendene, og sier at "her bør det jo være noe for enhver smak". Før hun flirer litt, og legger til: "Unntatt kanskje din, da, nolo.:knegg:
Enig med Divine her. Jeg ønsker meg tatovering, og observerer at mange synes det er harry. Det påvirker ikke min beslutning om å tatovere meg, men jeg merker at jeg ikke fronter det så mye som jeg nok ellers ville gjort.
Meneh ... Er det hvite hvitevarer som er harry? Eller noe annet? Det er mulig jeg faktisk scorer flere harrypoeng enn jeg trodde.
Ja, jeg bryr meg om hva enkelte mener. (Ergo enig med Mim, det er de signifikante som er enkelte i dette tilfelle. :humre: )
Tatoveringer er jo bare steintøfft! Mannen min skiftet også mening etter han traff meg. Husker han satt og la ut til meg (mens jeg var kjempeforelsket i ham) om hvor harry og usexy det var med tatovering. Det svei litt, men jeg har som sagt fått omvendt ham. :fnise:
Jeg har måttet ete i meg ting jeg mente om fotball. Nå kommer det feks Liven til gode, så aldri så galt osv. Maximillia har også veldig god smak i klær og kjøkkenutstyr, forresten. Men hun ler av meg når jeg veier opp rundstykkeemner. Det svir. :snurt:
Snippa: Har du ikke fått med deg at det er harry med supermann t-sjorte da? :pekele: Og så jeg som syntes han nerden i Ugly Betty var så søt da han viste frem sin supermann t-sjorte til Betty. :flau:
Kan noen fortelle meg hvordan man skriver
supermann t-sjorte
supermann-t-sjorte
supermann tsjorte
supermanntsjorte
Det siste ser unektelig mest stammespåkaktig ut. :gruble:
Jeg har vel utviklet min egen stil etterhvert, og er etter min mening ikke harry, og bryr meg lite om hva andre synes.
Jeg er vel mer opptatt av å ikke være lik alle andre
Dersom noen hadde sagt til meg at de synes jeg var harry ville jeg nok bli litt lei meg.
Å neiiii!! :legge seg ned å hylgrine:
Men da har jo ikke ekornet mitt noe å ha på seg? :leppe:
Jeg får heller late som om jeg ikke vet at det er harry :nemlig:
Ja, det Mim sa, mer eller mindre. Jeg bryr meg om hva mine venner/familie mener og syns og blir til en viss grad påvirket av dem, på samme måte som de blir påvirket av meg.
Og er det virkelig folk på min alder med hvite hvitevarer i dag? :rolleyes: :knegg:
Mulig alle syns de svarte hvitevarene jeg planlegger i det nye kjøkkenet mitt er harry. :D
Jeg er sikkert ikke på din alder, men kjøpte av helt fri vilje hvitt Miele-kjøleskap (riktignok med stålhåndtak) i fjor, selv om de andre hvitevarene våre er i stål. Jeg syns de store kjøleskapene i stål blir litt too much.
Jeg foretrekker å leve i troen på at jeg har venner som setter pris på meg også når jeg ikke bekrefter en felles identitet basert på "eksteriør". Når noen jeg kjenner og respekterer out-er såkalte harry-tendenser synes jeg det er fantastisk interessant. Det har som regel resultert i utvidelse av min erfaringshorisont og i noen tilfeller har jeg til og med lagt meg til nye vaner.
Det virker ufattelig slitsomt å være så opphengt i å ikke være harry. Spesielt når det endrer seg hele tiden. Nå er for eksempel Gran Canaria på vei inn som reisemål for en helt annen målgruppe enn de "harry", og kjøleskap i stål er på vei "ut" mens svart eller eventuelt selvvalgt og utskiftbart mønster er på vei "inn". Smeg er fremdeles akseptabelt, men om en liten stund kommer det til å være "wannabe". Mitt hvite kjøleskap er harry for noen og "in" for andre, siden det er funksjonelt og energiklasse A og jeg beholder det av miljøhensyn mens jeg venter på hvitevarene som går i organisk kretsløp (2010). :tørker mental svette:
Hm. Vanskelig spørsmål. Jeg har jo sans for en del ting som andre synes er blodharry, som tatoveringer, fotball, skinnjakker og sånt noe, men jeg later ikke akkurat som om det ikke er en del av meg fordi andre synes det er harry. (Det hadde jo vært sabla vanskelig med tatoveringene.) Så, hva den gemene hop mener gir jeg ganske beng i. De har bare ikke skjønt stilen. :overlegen: De som da IKKE tilhører den gemene hop, men som har en stilsans jeg forguder, der bryr jeg meg nok mer om hva de mener. Allikevel, ikke nok til at jeg dropper hverken fotball eller tatoveringer. :knegg:
Nei, det bryr jeg meg ikke om. Men, jeg ville ikke drømme om å gjøre noe eller anskaffe meg noe som jeg selv synes er harry.
Jeg har venner som har lik smak og stil som meg, og jeg har venner som har stil og smak som er milevis fra min. Jeg har ting og gjør ting som de synes er blodharry og de gjør ting og har ting som jeg synes det samme om. Det gjør ikke meg noe og det gjør ikke dem noe. Det er nettopp denne ulikheten som gjør vennskap med forskjellige mennesketyper så spennende.
Vi kan snakke om smaken vår helt åpent, men har aldri opplevd at det blir gjort på en nedsettende eller ekkel måte.
Ellers som de over: Det kommer an på hvem det er som er ute og mener. Det er klart jeg har noen jeg tar mer notis av enn andre, selv om jeg er rimelig indrestyrt.
Jeg kjenner at jeg blir et stort spørsmålstegn.:confused: Gruppeidentitet? Basert på ytre likhet, samme musikksmak, samme religion og samme alkoholkonsum?
Så kjenner jeg at jeg tar meg selv i å tenke at ja - dette var viktig for meg også. Da jeg var 13. Men nå? Nei. Og du må gjerne tro at jeg egentlig ikke skjønner at jeg faktisk er påvirket av mine "grupper" - men saken er den at jeg har snarere valgt "grupper" enn å velge atferd ut i fra den gruppa jeg er i. See?
Jeg er en sterk individualist, og har nok alltid vært det. I tenårene var jeg sterkt preget av "alle andre" (i betydningen mine venner, klassen, gjengen), og ville helst gjøre akkurat som dem. Kle meg som dem, snakke som dem, osv - men uten å bli identisk, selvsagt, for "herming" var jo selvsagt ikke akseptert. Men samme stil, det hadde vi hele gjengen.
Men jeg kom i grunnen fort over det. Jeg er individualist til det barnslige. Jeg merker at hvis jeg blir FOR godt sosialisert inni en gruppe, så føler jeg litt trang til opprør. Markere at jeg ikke er 13 lengre. Markere at jeg ikke er identisk med verken venner, familie, søsken, kolleger eller hva det måtte være.
Egentlig tror jeg at en del her på FP har skjønt det. Jeg elsker å være den som sier i mot i en "enig, signerer"-tråd.
Denne trangen til å markere min selvstendighet og individualitet gjør seg utslag i at jeg har ganske få virkelig nære venner. Og de jeg har, er ofte slett ikke lik meg. Men vi har gjerne NOE til felles. Ett eller annet, som gir oss en forståelse av hverandre. Jeg har i dag ikke kontakt med en eneste som jeg gikk på videregående med. De var viktige for meg da, og det vi hadde felles var skolen. Jeg har heller ikke kontakt med gamle studiekamerater, selv om vi var nære venner den gang da. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke ønsker å sosialisere meg selv inn i grupper hvor det stilles krav til "korrekte" holdninger til politikk, religion, kultur, rødvin, bøker, barneoppdragelse, bilmerker, ferieturer eller barnevogner.
Siden jeg altså er individualist til det barnslige så har jeg aldri mistet trangen til å "gjøre opprør". Jeg elsker å provosere. Så hvis det blir for strømlinjeformet i en eller annen gruppe jeg tilhører (kolleger, familie, naboer), så gjør jeg helt bevisst ett eller annet for å markere meg.
Og vet dere hva? Det er fantastisk morsomt, og gir meg utrolig mange nye opplevelser. Jeg blir kjent med nye mennesker, og det setter jeg stor pris på. Jeg vet at min søster spesielt ble nesten sjokkert og syntes jeg var blodharry da vi dro på vår første dansebandfestival - men hun om det. Hvis hun føler for å ekskludere meg fordi jeg liker noe hun ikke liker, ja så er det hennes problem. Det mener jeg oppriktig.
Så i bunn og grunn, jeg bryr meg ikke om hvorvidt andre mener jeg er harry. Mitt motto er at folk får ta meg som jeg er, og siden svært mange ikke gjør det, har jeg altså ikke MANGE venner, men de jeg har er der i tykt og tynt. En av mine venninner ble nærmest ekskludert fra sin vennekrets på grunn av noen handlinger som de altså bare ikke greide å akseptere. Hun mistet mange venner, og oppdaget vel til slutt hvem som kunne akseptere henne likevel.
Heldigvis er jeg i en vennegjeng full av personligheter og karakterer, vi må på ingen måte være stil og typete på noen bestemt måte. Helt fra snobbete til frikete. Hadde ikke orket å ha det på noen annen måte.
Men, så har jeg supermann t-skjorte å jeg da, og reiser rundt om natten og redder en planet eller to.:nemlig:
Har også hvite hvitevarer, men grått og svart bad. Jeg kjøper det jeg syntes er fint, harry eller ikke harry.
Vet ikke om jeg er på din alder, men vi tok med oss det hvite kjøleskapet og fryseskapet da vi flyttet. Syntes de var altfor bra til å skiftes ut bare pga fargen.........
Jeg er 34 år og har hvite hvitevarer. Bortsett fra kaffemaskinen som er i stål. Harry er vel ikke det første ordet folk bruker når de skal definere meg, tror jeg.
Rart hvordan ting som var coole i andre verdener for 15 år sia eller 5 min. etterhvert som mainstreeem plukker det opp og lager mote ut av det, blir harry fordi mennesker som har bruk for merkelapper som feks "harry" blir lei av det.
Jeg må helt ærlig indrømme at jeg er knekkende likeglad med begrepet "harry" fordi det i min verden i seg selv blir sett på som harry- litt pinlig og uopplyst...
Sånn i forhold til resten av sammfunnet vil det nok skifte med tiden og motebildet hvor "harry" og hvor cool jeg blir oppfattet å være...
Egentlig var det ganske morsomt å tenke over tings harrysyklus...
For 15 år sia var supermann t-skjorte jævlig morsom og fin, for fem år sia var den fin på 4åringen i dag er den fin på svigermor når hun varsker hus.
For ti år siden var det provoserende med dødningehoder på sengetøyet til baby for femår siden var det coolt for fem minutter siden var det vanskelig å finne noe på H&M uten dødningehoder og i dag harry.
Ring i nesa var en fare for liv og helse for 20 år sia, 15 var det sett på som cool, 10 nesten obligatorisk blant bibelskoleelever 5 år sia harry, nå vanlig og ikke engang harry lengere.
Jeg er helt sikkert litt "harry" på noen områder, men jeg gjør de valgene jeg trives med.
[LEFT]Men jeg tror ikke folk som faller inn under den typiske "harry"-kategorien bryr seg så mye om at andre sier at de er harry. "Hva?! Er grilldress harry?? Næææ, det visste jeg ikke. Da får jeg finne noe annet å ha på meg, da."
Dette minner meg egentlig litt om voksenversjonen av det O store spørsmålet på ungdomsskolen: om man var kul eller kjip.[/LEFT]
Høres ut som vi har kjøpt det samme Miele-kjøleskapet, og jeg har aldri fått så mye skryt for et kjøleskap før. Og det av mennesker jeg aldri tidligere har ansett som harry, men nå vet jeg endelig bedre. Harry-tasser!
Har faktisk to kjøleskap - det hvite Miele-skapet og et i børstet stål. Jeg vet hvilket Snarteksen skal få med seg når han flytter, og det er ikke Miele-skapet, for å si det sånn :knegg:
Men da kan du egentlig ikke si noe på dem som mener desserter med smak av vanilje, jordbær og sjokolade synes det er harry heller....;) For "de" som mener slik faller litt i samme kategori/gruppe. Man skal synes det er harry fordi det er altfor vanlig å like det. Thousand Island er stadig den mest brukte og solgte dressingen i Norge, og vanilje er med stor sannsynlighet den vanligste smaken på dessert/is. Liker man det, så er man litt for mainstream, og for mange, er mainstream harry.
Vanilje og vanilje, det er ikke der skillet går. Skillet går om man kjøper den billigste melkebaserte first price-isen eller en skikkelig god/eksklusiv en.
Jeg bryr meg kanskje ikke om hva andre synes er harry, men jeg prøver å oppføre meg ok og ta hensyn til andres oppfatninger når jeg er sammen med andre eller reiser til andre land.
Jeg gir fint f... i hva andre måtte synse og mene om meg.
Mange vil si jeg er harry med tatovering, piercinger, band t-skjorter og slitte olabukser. Eller når jeg kommer i ishalldressen min som gjør meg nesten lik michelinmannen.
Jeg hater å fryse, hater å shoppe til meg selv, og jeg driter i om andre mener at joggedressen min er harry.
Hvitevarer, husholdningsgjenstander osv. skal være gode bruksting, ikke kjøpt på grunn av hva som er in eller ikke. Jeg finner det harry og snobbete å mene at noen er harry på grunn av fargen på feks kjøleskapet.
Jeg er individualist, men ikke til det ekstreme. Jeg liker å skille meg ut, men jeg takler og å være helt mainstream. Begge deler er helt greit til sin tid.
Om noen forteller meg at jeg er harry så må de gjerne det, jeg kommer aldri til å la meg affisere av det. Andres meninger er ikke det som definerer meg, eller som bekrefter meg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.