Mandino sa for 16år siden:

Kjenner på følelsen, og jeg burde vært flinkere overfor min treåring. Jeg forsøker virkelig å ikke bruke kjeft og hard tone, men i en stressende hverdag med en 1-åring som vil ha mye oppmerksomhet og en treåring som tester grenser, blir det til tider vanskelig.

Candy Darling sa for 16år siden:

Det jeg liker aller best med JJ, er at han får meg til å stoppe opp og tenke meg om. Han spissformulerer og provoserer, og jeg er langtfra alltid enig med ham. Men han treffer alltid noe. Det er fordelen (og ulempen) med å være litt tabloid.

Jeg har definitivt dårlig samvittighet for å bruke automatkjefting, og jeg har også tatt meg sammen etter denne artikkelen. Jeg har ingen problemer med at jeg viser at jeg er sint når det er en god grunn til det, men det er ikke OK å ha en sur og kjeftete tone generelt. Ikke mot mannen, og ikke mot barna.

Karsten Isachsen er også en kar som sier en del fornuftig på en tabloid måte, og jeg tar med meg noen ting derfra også. F.eks. at det er jeg selv som bestemmer hvordan jeg skal reagere. Det er ikke andres skyld at jeg blir sint og skriker (på samme måte som det aldri er andres skyld hvis noen slår). Jeg har rett til å bli sint, men jeg kan bestemme selv hvordan jeg vil uttrykke det.

Korrigering av egen atferd er fine greier. Det kalles utvikling. Jeg er fan.

Pebbles sa for 16år siden:

Det har jeg også.
Er ikke det mer enn bare litt kult? At etter Jessica linket til JJ artikkelen og jeg fordøyde den, har de gjenværende ukene av sommeren blitt helt annerledes og langt bedre enn de første ukene!
Viste artikkelen til mannen - og vi kuttet begge brått automatkjeftingen på eldstemann (som er 5 år og minitenåring akkurat denne sommeren) - og han har blitt så utrolig mye gladere og lettere å ha med å gjøre.

Det er ringvirkningene sine, det! :nemlig:

Heia JJ! Heia Jessica!

Jessica sa for 16år siden:

Jesper Juul og Jessica :rofl:

Det er interessant det dere sier her. Det forteller at vi må ha fokus. Tenke over hva slags reaksjoner vår adferd får i forhold til våre barn. En veldig vanlige måte å gjøre noe med adferd på er positiv forsterkning. Ved å være veldig tydelig på positiv forsterkning kan man endre negativ adferd. Så istedet for å kjefte roser man. For å få til det må man starte i det små, og etterhvert kan man kreve mer.

Polyanna sa for 16år siden:

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

bina sa for 16år siden:

Jepp. Ungene forventer det, og omgivelsene forventer det. Omgivelsene syns at vi mangler grensesetting hvis vi ikke "tar dem" der og da, høyt og tydelig i alles påhør. Ungene føler at det er uavklarte situasjoner hvis vi ikke tydelig har avsluttet det hele på et vis.

Tuneland sa for 16år siden:

Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Jeg føler på at andre voksne forventer at jeg skal skjenne som du sier. Da er det særlig i situasjoner hvor vi er sammen med folk jeg ikke er helt trygg på.

Nina sa for 16år siden:

Ja det gjør jeg. Min eksmann og jeg har et ganske forskjellig syn på barneoppdragelse. De gangene vi finner på ting sammen med sønnen vår merker jeg godt at han syns at jeg bør kjefte/skjenne mer og "dille mindre" som han kaller det.

Polyanna sa for 16år siden:

Ungene mine forventer ikke skjenn, nei. At jeg sier fra og markerer en grense er jo noe annet. Når det gjaldt den veggtegningen så var det ikke så lett å la være å skjenne, kjente jeg. Men jeg tok meg jo sammen. Samtidig som jeg også måtte ta meg sammen for ikke å le av de inderlig glade selvtilfredse fjesene som hadde laget "en stor berg-og-dalbane med spindelvev på!" Mest av alt var jeg helt sjokkskadet. Sånt noe gjør de jo ALDRI! :sjokk: Og det gav jeg jo også beskjed om. Sa at jeg var veldig overrasket og skuffet og lei meg for at de hadde ødelagt mormors vegg.

"Jeg blir litt lei meg når du bli sånn i ansiktet", sa storebror da...

digresjon

Beskjeden fra tante på terrassen var likevel "Jeg hadde kjefta! Det hadde jeg!".

Candy Darling sa for 16år siden:

Jeg føler også at jeg "må" kjefte når andre er der. Mens jeg selv egentlig blir imponert over de som klarer å la være. :gal:

Maverick sa for 16år siden:

Jeg er ganske sikker på at en del mener at jeg kjefter mindre enn jeg burde når ungene gjør rare ting. Det er en mulighet for at jeg er fryktelig barnslig, for jeg har ingen problemer med å se humoren i mange spillopper, og har en tendens til å fnise i stedetfor å kjefte. :hippiemamma:

Adrienne sa for 16år siden:

Det hadde hun vel. :rolleyes:

Jeg har troen på at å vise skuffelse over at de gjør noe de ikke har lov til har vel så stor effekt som kjeft. Kjefter man ofte tror jeg at det etterhvert preller av som vann på gåsa.

Maverick sa for 16år siden:

Egentlig synes jeg at man må være forsiktig med å bruke skuffelse som virkemiddel.

Adrienne sa for 16år siden:

Men man blir jo skuffet, eller overrasket, og det er jo vanskelig å skjule. Jeg mener ikke at man skal guilt trip'e ungene, altså, men at de ser at handlinger får konsekvenser, naturlige sådann.

Maverick sa for 16år siden:

Jo, selvfølgelig, men akkurat den derre "nå er jeg veldig skuffet over dere" tror jeg er fryktelig skadelig hvis det blir for mye av det. Det er ingenting i verden som føles verre enn å skuffe foreldrene sine, og særlig ikke når man har gjort noe som man kanskje i utgangspunktet trodde var harmløst.

Adrienne sa for 16år siden:

Helt enig med deg. Men å tegne på veggen til mormor med sprittusj er nok ikke noe som man tror er harmløst? :vetikke:

Polyanna sa for 16år siden:

Ser hva du mener aC, men så lenge man utrykker en legitim følelse på en ordentlig måte, så tror jeg ikke det er farlig. Det er ikke å "bruke" det som våpen, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg VAR veldig skuffet. Og voldsomt overrasket. Det var det siste jeg snakket mest om, for det var den dominerende følelsen. :sjokk:

Maverick sa for 16år siden:

Jeg mente ikke at du brukte det på en manipulerende måte Polyanna, det var mer generelt jeg drev og tenkte.
Apropos tegning på vegger og sånn, det er noe som mine barn antageligvis hadde ment var rimelig harmløst. :flau:

Elise sa for 16år siden:

Jeg syns denne tråden er veldig interessant og lærerik, det er sikkert og visst. Har endel jeg bør prøve å fikse opp i selv, men føler allikevel at jeg er på god vei.

Kjenner flere som har en sur tone i utgangspunktet, uansett hva barna gjør. Selv om det slett ikke et negativt egentlig. Jeg blir forundret over det gang på gang. Men det samme gjelder hvordan flere av mine bekjente snakker til/om kjærestene sine, så det er mulig jeg bare er unormalt "happy" og positiv. ;) Det ligger ikke naturlig hos meg å sukke og stønne uansett hva barna ber om, noe jeg ser spesielt hos min ene venninne. Men brøle kan jeg. Si unnskyld kan jeg og. Dessverre sa jeg noe så fælt til datra mi her om dagen at "nå er det ditt valg om jeg blir sinna eller snill" og jeg kan ikke fatte at jeg fikk det til. Gal i gjerningsøyeblikket, kanskje? Da hadde hun trenert leggingen dritlenge og jeg hadde bare lyst til å sitte her med pcen på fanget. :nemlig:

Jaja. Syns iallfall det er supert at artikler som JJs og tråder som denne får oss til å tenke, for jeg tror vi trenger det. Blir vi sikre på at vi gjør alt rett og ikke trenger input av noe slag, så tror jeg vi har feilet.

Polyanna sa for 16år siden:

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang. :p

Maverick sa for 16år siden:

Mine sønner hadde muligens blitt inspirert av sin mor. :flau:

Adrienne sa for 16år siden:

Mannen min ble helt :eek: da jeg fortalte det, og han trodde at jeg enten løy eller i det minste overdrev. Eller at det egentlig var mellomsøster som hadde gjort det og la skylden på storebror. :haha:

Harriet Vane sa for 16år siden:

Min mor har alltid brukt min fars potensielle skuffelse som hersketeknikk eller manipulering, og det er en grusom ting å gjøre mot empatiske og greie unger, slik vi var. (Mot unger generelt også, altså.) Min datter blir KNUST dersom hun aner at noen er blitt lei seg eller skuffet, så å bruke liksom-skuffelse ville vært direkte hjerterått.

Men man må jo få lov til være skuffet når man er det og vise det. Min store endring i fht oppdragelse har vært å vise mine følelser og kreve respekt. Jeg har en mor som ikke har et JEG, men omtaler sge selv i tredjeperson og som aldri har avkrevd respekt. Svigermor er også en JEG-løs dørmatte i samspill med resten av familien. Jeg mener det har bedret samarbeidet i familien og respekten at mannen og jeg ikke omtaler oss selv som mamma og pappa, men sier JEG, og sier at vi blir lei oss, sinte eller slitne når vi er det. Hvordan skal barn lære å respektere andres følelser om vi skjuler dem?

Når det gjelder omverdenens krav til at vi burde være strengere, så blåser jeg av det. Jeg er ikke streng, foreldrene mine, særlig far, var ikke streng og vi har skikket oss 100 ganger bedre enn dem som ble kjeftet på, jult opp eller husarrestert.

Harriet Vane sa for 16år siden:

btw, jeg kan bli frådende forbanna, altså, jeg er ingen myk pusekatt som snakker med myk liten stemme. Mewn jeg prøver å snakke skikelig til mann og barn. Jeg synes for mange kjefter for mye på kjæresten sin også, og fatter ikke at man vil være sammen med noen som snakker slik til en, slik enkelte gjør.

Enhjørning sa for 16år siden:

Eh, ja.
Hva i alle dager gjør man, når en fornøyd treåring har "hjulpet" mamma og pappa med å male den (nymalte!) hvite stueveggen med den koksgrå malingen vi hadde brukt på endeveggen i tv-stua!? :gal:
Han mente det jo så inderlig godt, så akkurat da visste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le. :humre:

Enhjørning sa for 16år siden:

Enig.
Det er en av de tingene jeg har lovet meg selv å la være ift min sønn, for jeg husker ennå at jeg syntes det var mye verre at mamma/pappa ble "skuffet" og/eller "lei seg" enn at de ble sinte.
Min mor var litt for flink til å bruke det aktivt.

Blå sa for 16år siden:

Her var det mye spennende. Jeg har en masse siteringer. :ja:

Det er jeg helt enig i. Men det er jo en del av det hele. At man behandler sine barn som individer som fortjener respekt og det øker sjansen for at de også kommer til å behandle oss om individer som fortjener respekt.

Men dersom man ikke føler at man er blitt behandlet riktig så kan en som JJ hjelpe oss med å sette ord på hva som var galt og derfor hindre at man bare gjentar det automatisk fordi det er den eneste barneoppdragelsen man kjenner til.

I det hele tatt så føler jeg at diskusjoner og bøker om barneoppdragelse er viktig fordi vi ellers ikke har noen andre eksempler enn våre egne foreldre og det er ikke sikkert at det de gjorde var det lureste alltid. :nemlig:

Nettopp. Det at man sier unnskyld viser at man har respekt for hverandre. Jeg bikker over stadig vekk. Jeg ikke bare bikker over. Jeg kan bli så sint at jeg hopper og skriker, men det går fort over og det blir alltid forklart og unnskyldt. Og jeg mener at det er forskjell på å kjefte (som jeg mener at jeg ikke gjør) og det å bikke raskt over. Det første er ovenfra og ned, det andre er en reaksjon som man prøver å hindre, selv om man ikke alltid får det til.

Signerer.

Denne kjenner jeg veldig godt på. Jeg er vokst opp med en ganske autoritær far og vi har stadige uenigheter om hvordan man kan snakke til barn og hva man bør si. Men det bryr meg rett bak. Jeg vil dessuten være veldig forsiktig med å irettesette barn når vi er sammen med andre, det er i hvert fall flaut.

him sa for 16år siden:

Candy Darling sa for 16år siden:

Jeg vet du har gitt det før, men jeg tar gjerne navn og boktitler, him.

Mams sa for 16år siden:

Jeg har ikke lest halvparten av det i tråden og heller ikke artikkelen.

Det som er "morsomt" med barneoppdragelse er at når man har funnet noe som fungerer bra på en unge kommer en til og ødelegger "fasiten" man hadde funnet.
Tips fra andre om det kommer fra såkalte guruer eller andre er kjekt å ta med seg på veien. Noen tips fungerer ikke, mens andre fungerer bra. Alt må tilpasses her enkelt unge. Men at de fleste av oss gjør ting vi ikke burde er vel ganske så normalt vil jeg tro.