Jessica sa for 16år siden:

www.aftenposten.no/amagasinet/article2558116.ece

Jeg kjenner ikke så veldig til Jesper Juul, men har hørt om han.

Interessant det han sier her. Noen som kjenner seg igjen?

Apple sa for 16år siden:

:nemlig:
Jeg har sansen for Jesper Juul, og tenker stadig på hans ord. Beklageligvis følger jeg dem ikke alltid.

Left sa for 16år siden:

Har to av bøkene hans, men det er nok ikke alt jeg klarer å etterleve.
Han sier mye klokt.

~TM~ sa for 16år siden:

Joda, den godeste Jesper sier en hel del klokt han, men jeg er skeptisk til den forherligelsen av ham som jeg ser hos enkelte (både pedagoger og andre). Enkelte fremstiller ham som den reneste guru. ... og jeg er meget skeptisk til guruer da jeg ikke tror at det finnes en løsning som passer for alle. Dessuten: mens andre mennesker som uttaler seg om barnsutvikling og "oppdragelse" (f.eks. Ulvund) gjerne har en hel del referanser hist og her de legger frem viser Juul som regel bare til seg selv.

Inagh sa for 16år siden:

Jeg er en stor tilhenger av Jesper Juul - og en like stor tilhenger av en klype salt i lag med ham.

Balanse sa for 16år siden:

Jeg er litt uenig idette, jeg. Jesper Juul fremhever ofte at det finnes ikke bare én oppskrift, og at løsningene kan være mange så lenge de er basert på respekt. Han henviser også noe til andre, som i artikkelen Jessica henviser til. Der baserer jo han mye av artikkelen på en undersøkelse av Erik Sigsgaard.

Mitt inntrykk er at mange som reagerer på Jesper Juul (nå snakker jeg ikke om deg, TM) reagerer mest på hans klare tale om hva som ikke fungerer. Han er veldig tydelig, med lite kozemoze, og en del reagerer på det i typisk "kaller du meg en dårlig pedagog"-stil.

Jeg er enig i at det kan bli mye Jesper Juul hos noen, men har sett på det som en reaksjon basert på lettelsen over en alternativ og tydelig tilnærming. Jeg har lest mye annet også, og synes ikke det egentlig er så stor forskjell på grunntanken hos feks Ulvund og Jesper Juul. Den dansken som har skrevet om Curlingforeldre kritiserer Jesper Juul åpenlyst, men ut fra en merkelig tolkning av Juul.

Left sa for 16år siden:

Og det går faktisk an å tenke litt på egenhånd, selv om man liker Jesper Juul :cool:

Balanse sa for 16år siden:

Jeg vil nærmest si det er en forutsetning, hvis man skal gå fra teori til praksis? :nemlig:

Jeg så forresten DVD-en med "I de beste familier", den som gikk på NRK for noen år siden. Var interressant å se den igjen, nå som jeg har litt foreldreerfaring :fnis:

Nessie sa for 16år siden:

Jeg kan nok godt halvere skjenningen på min kommende 3åring nå :sparke:
Men det er jommen IKKE lett i den alderen. :sukk:

Fruktflua sa for 16år siden:

For meg er Jesper Juul langt i fra noen guru. Men han har mange gode poenger og teser som jeg har stor sans for mht. barneoppdragelse.

Denne artikkelen rører noe i meg - et slags ømhetspunkt som trigges av tanken på de stakkars barna våre som støtt og stadig, rett og slett, kjeftes på og skjelles ut,
Jeg er sterkt i mot kjefting og skjelling, men er ikke på langt nær flink nok til å "samtale vekk" scener som utarter seg. Jeg kunne vært mye, mye flinkere, og jeg har ofte dårlig samvittighet for at jeg ikke er den tålmodige mammaen barna mine fortjener. Sistnevnte lyser jo også på det Juul skriver om foreldre som føler press i hverdagen i forhold til at de (vi - meg?) ikke føler seg pedagogisk tilstrekkelige som foreldre.

Mon tro om presset og følelsen av å ikke være god nok som forelder hadde vært MYE mindre om det ikke var for at denne typen artikler til stadighet publisereres og kastes rett i fleisen på oss.

Nessie sa for 16år siden:

:nemlig:

Left sa for 16år siden:

Det finnes jo mange som skriver om barn og hva de trenger. Jeg klarer ikke å finne noe som er helt optimalt hos noen av dem, men plukker litt her og litt der, samt at man må finne ut hva som funker i praksis. Ingen barn er helt like heller, så selv om ting ser fint ut i en bok, så er det ikke sikkert det er riktig for mitt barn.

Lilith sa for 16år siden:

Beklager, men jeg takler ikke Jesper Juul altså. Joda, respekt og omtanke for barn, kjempefint, men det er et eller annet med ham som får meg til å reise bust. Kan ikke helt forklare hvorfor, desverre, i hvert fall ikke uten god tid til å skrive et langt og gjennomtenkt innlegg. Derfor nøyer jeg meg med kortversjonen: jeg synes han virker som en pr-kåt dust som kverner om hvor dårlige foreldre vi er sånn at vi skal få dårlig samvittighet og kjøpe bøkene hans for å lese om hvordan vi kan forbedre oss og få selvtilliten som foreldre tilbake igjen. Godt mulig han har noen poeng, men det tror jeg sannelig jeg også skulle klart å hatt om jeg bare bablet lenge nok:rolleyes:

Elise sa for 16år siden:

Veldig enig i det som står i artikkelen. Føler at vi gjør det riktig på småting, men ikke på større greier.

~TM~ sa for 16år siden:

Ja, det er akkurat det jeg mener. Juul har ikke fasiten, men han har en del kloke tanker uten at det gjør ham til en guru (noe han ofte fremstilles som og som han etter mitt inntrykk synes er helt ok).

:riktig:

Pebbles sa for 16år siden:

:nemlig:

Har en venninne som ble frustrert av å lese Jesper Juul - hun etterlyste klare metoder som man kunne følge til punkt og prikke. Det skjønner jeg, for det savner jeg av og til selv også når jeg skal prøve å gjøre om Juuls tanker til hverdagshandlinger. Det krever mye selvstendig tenkning - og det er det jeg liker med Jesper Juul.
Han serverer slett ingen oppskrift som han mener alle skal følge. Han skriver på et langt dypere plan enn det, og grunntankene hans er humanistiske og rører noe dypt i meg. Jeg liker at det stilles store krav til oss foreldre - skulle bare mangle med et slikt ansvar vi har med små barnesinn mellom hendene.

Selv har jeg hatt frustrerte perioder (som har skyldtes egne vansker) hvor jeg har hatt altfor liten tålmodighet med ungene. Når barna står med tårer i øynene om morgenen fordi mamma er sint, skulle det bare mangle om jeg ikke føler dårlig samvittighet i etterkant. Det føles riktig dårlig - og når noe føles dårlig, er det en guide for å endre noe i livet sitt, tenker jeg.

Samtidig prøver jeg å følge Juuls egne (og gjentatte) oppfordringer om å ikke la dårlig samvittighet ta innersvingen på meg - han skriver stadig at det er uungåelig å ikke tråkke i baret som foreldre støtt og stadig. Lær av det og gå videre. Som i livet generelt.

Avelonia sa for 16år siden:

Ibidelma sa for 16år siden:

Han er super syns jeg! Har lest ting han har skrevet og sett programmer med ham. En mann med beina godt plantet på jorden og med realistiske råd!

Skremmern sa for 16år siden:

Dette er en tåpelig holdning, synes jeg. Skal man ikke publisere nyttige, og som regel forskningsbaserte artikler fordi foreldrene som kjefter kan få dårlig samvittighet?

Fruktflua sa for 16år siden:

Skrev jeg det? Og begynte jeg ikke innlegget mitt med å presisere at jeg har sansen for mye av det J. Juul står for?

Kommentaren din er tåpelig, synes jeg.

Skremmern sa for 16år siden:

Det er det du sier ja, kanskje med andre ord.

Lilith sa for 16år siden:

Voi, jeg trodde det måtte litt mer til enn å si sin personlige mening om noe for å få sin første prikk. Nå vet jeg bedre. Takk Skremmern:rolleyes:

Skremmern sa for 16år siden:

Ta prikken som en kvinne. Slutt å syt.

DM sa for 16år siden:

Hva mener han med utskjelling da? Det samme som kjeft? Eller det som er hakket verre, der foreldrene skjeller ut barnet etter noter? :confused:

Jeg har vært en person som har vært veldig bevisst på å ikke kjefte på ungen min da jeg selv ble så redd når jeg fikk kjeft som liten, men etter jeg tok en runde med meg selv ang. det å komme noen vei med eldstemann, så fant jeg ut at jeg trengte å være tydeligere. Jeg noterte meg på en skala fra tror det var 0-5 (endret til 0-10 da det var mer hensiktsemessig) hvor sint jeg var, og hvor mye uttrykk jeg gav for det, og fikk mannen min til å gi score også i etterkant. Det viste seg at jeg gav meg selv alt for stor score ifht hva som var realiteten, og når jeg ikke la bånd på meg (det er ikke særlig produktivt å være smilende sint feks.), men ble sintere, så ble jeg også mer tydelig for ham, og han responderte veldig bra på det.

Men, det var på de store tingene, der vi setter grenser og han ikke hører. Det aner meg at dette som Juul skriver om er om andre ting? Mer generelt om måten vi snakker til barna på? Det å ikke kjefte og smelle for småting og ikke kommandere med krass/sur stemme?

Jeg bruker forresten litt av Juul sine tanker der allerede tror jeg (mener det er fra ham jeg har det), med at jeg istedet for å stresse og kommanderer barnet ned og påstå at det er farlig, så sier jeg at jeg ønsker at de skal gå ned derfra fordi jeg synes det ser farlig ut. Det med måten vi forholder oss til unger på er jo veldig spennende i grunnen, og sier mye om hvilken grunnholdning vi har til dem. Og barn tar jo opp i seg det synet vi har på dem, det er jo slik de lærer om hvem de er i starten (hvordan de signifikante andre møter dem). For å ta det klassiske eksempelet om glasset som barnet bærer, så mener JJ at man ikke skal si: "Nå må du ikke miste glasset" for da hører barnets hjerne "miste glasset" og begynner å stresse med det og sansynligheten for at det skjer er mye større (litt som å kjøre bil, man må ikke se i den retningen man ikke vil, man skal ikke ha feil fokus). Så jeg sier: Nå må du holde godt fast på glasset istedet. Med "nå må du ikke miste glasset", sender jeg barnets fokus i feil retning, og jeg sier også at jeg antar at det er noe som barnet kan gjøre. Men, med den andre setningen "nå må du holde godt fast", så sender jeg fokuset i riktig retning på en konstruktiv måte, barnet vet hva det skal gjøre og jeg har antatt at det å holde godt fast på glasset og få det trygt frem er noe barnet er i stand til.

Jeg tror det er veldig viktig å tenke over hvordan en snakker med barna sine. Jeg blir litt usikker når jeg leser slike artikler som dette, men jeg tror det er en god ting, for det får meg til å tenke nærmere etter på hva jeg gjør og hvorfor og om det er bra, og kvalitetssikring er bra.

Enhjørning sa for 16år siden:

Nei.
Og hva gjør man, når ting man har forklart og snakket pent om at man ikke gjør (og hvorfor!) enmillionfirehundreogfemogfemti ganger fremdeles gjentar seg, på ren og skjær trass...?
Jo, jeg ser JJs poeng og har det mwed meg i hverdagen.
Men av og til... :dåne:

Sansa sa for 16år siden:

Jeg har stor tro på det han skriver i denne artikkelen, og jeg synes faktisk det virker helt riktig og ganske innlysende.

Hvor mange ganger har man egentlig opplevd at skjenn fører frem?

Det gjelder vel å sette seg inn i barnets situasjon. Man kjenner jo på seg selv hvor lite man liker å få skjenn? Det er kanskje like viktig å tenke over hva man faktisk forventer av barnet. Man kan helt klart klare å skape et dydsmønster av et barn, men en slik oppførsel er ofte basert på frykt for å få kjeft fra de voksne? Jeg har flere slike barn i min omgangskrets, og jeg ønsker faktisk ikke å ha et barn som gjør alt jeg sier i frykt for at jeg skal bli sint. Guttungen min er nok villere enn mange andre, men det kan jeg leve med.

Jeg jobber som lærer og synes det har vært veldig bevisstgjørende å jobbe med skolebarn. På skolen har jeg ingen anledning til å kjefte på barna eller behandle dem dårlig på annen måte. Da må jeg finne andre alternativer.

Når det er sagt, så er jo vi foreldre bare mennesker, og det er jo helt naturlig å koke over innimellom. Likevel har vi ansvar for at dette skjer så sjeldent som mulig, og at vi ber ordentlig om unnskyldning når det først skjer.

Skremmern sa for 16år siden:

Dette burde Fruktflua lese og tenke over.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg har stor sans for det Jesper Juul skriver i sine bøker. Det er klart at vi som foreldre bør tenke over hvordan vi snakker til våre barn.
En annen ting som slår meg når jeg tenker over disse tingene her og nå er at alle de som arbeider med barn og unge også bør bli mer bevisst. Det er mange barn som opplever pedagoger i barnehage og skole som kanskje ikke kjefter og smeller mot barna, men som kan være litt vel krasse i sin måte å snakke til barna på.
Vi er jo alle med på å prege våre barns tankemønster, har en enorm påvirkningskraft både som foreldre, signifikante andre og som fagpersoner innen barne- og ungdomsarbeid.
Om man ikke nødvendigvis følger Juul eller noen av de andre som mener mye om dette temaet, så tror jeg at sunn fornuft fører oss langt på vei i riktig retning.

Aminta sa for 16år siden:

Det gjør vi og, det har alltid falt seg naturlig for meg.
Og ellers er det også ganske selvfølgelig å snakke pent med barna synes jeg, jeg trengte ikke å lese JJ for å trekke den konklusjonen. Jeg snakker jo til dem slik jeg ønsker at de skal snakke til meg, det fungerer best her i hvertfall, de tar jo etter.
Og vi er ikke noe fan av kjeft her i huset, vi bruker ikke det. Det ligger faktisk ikke for oss heller, verken meg eller mannen. Det blir som at vi er imot straff.
Men å lese slike ting kan i hvertfall være en god bekreftelse.
Generelt synes jeg JJ sier mye fornuftig, men selvsagt tar jeg ikke alt som en fasit, eller gjør han/noen andre til "guruer" av den grunn.
Men det kan være god input og bekreftelse.
Når jeg leste Ditt kompetente barn første gang var det faktisk før jeg fikk barn selv, jeg fikk den av en nær venn, og jeg fikk noen a-ha opplevelser fra egen barndom.

Storm sa for 16år siden:

Som DM er jeg også veldig opptatt av å ikke kjefte på barna mine. Synes det var i overkant mye kjeft og krangling da jeg vokste opp. Jeg prøver alltid å snakke fornuft til gutten min og med rolig stemme. Han kjeftes lite på, selv når vi begge er slitne. MEN, hører han ikke etter, blir stemmen mer bestemt. Jeg mister ikke besinnelsen eller skjeller ut, men han får ikke uendelig med sjanser.

Vi var på ferie i sommer med noen venner som overhodet ikke snakket med bestemt stemme til barna sine. Jeg holdt på å bli sprø av å se på det og mener det virkelig er feilslått (misforstått J. Juul?) strategi. Bare puse-puse stemme, selv når gutten gjorde ting på pur f. Gutten forstår overhodet ikke forskjell på rett og galt, han får aldri noen reaksjon på noe. Barn hører jo like mye på toneleiet av det som blir sagt som selve innholdet.

Fruktflua sa for 16år siden:

Stakkars deg. Har du virkelig ikke annet å tenke på enn hvordan en "medforumist" uttaler seg i en tråd? Gi deg nå, dette er bare tåpelig.

Heiko sa for 16år siden:

Sunn fornuft er oppskrytt. Alle tror jo at de selv er utstyrt med dette sunne fornuftet. De aller fleste har godt av å lære noe om andre måter å tenke og handle på. Ikke nødvendigvis for å blindt benytte seg av det, men for å reflektere rundt måten man selv oppdrar sine barn på.

Skvetten sa for 16år siden:

Det er så sant som det er sagt. Men jeg vil anta at det er mange som leser litteratur, diskuterer med venner og andre rundt temaet og gjør seg sine egne refleksjoner. Disse refleksjonene vil forhåpentligvis bli en del av vedkommendes sunne fornuft vil jeg anta.

Skremmern sa for 16år siden:

Ja, stakkars meg. :knegg:

DM sa for 16år siden:

Niobe sa for 16år siden:

Hvor i all verden kommer dette inntrykket i fra? Jeg har gjentatte ganger lest Jesper Juul uttale at dagens foreldre stort sett er veldig flinke, og ikke behøver å ha så dårlig samvittighet! Og "PR-kåt dust"? Hva skal egentlig det bety? :rolleyes:

Left sa for 16år siden:

Tror det er bra at det blir skrevet slike artikler i riksdekkende medier i blandt. Det er ganske mange som kan trenge en liten bevisstgjøring på hvorfor de gjør hva :cool: Det som er så synd, er at de som trenger det mest nok ikke leser slike ting.

Maverick sa for 16år siden:

Det Heiko sa!

him sa for 16år siden:

Jeg tror at sunn fornuft er nok, dersom man selv har hatt en bra og fin oppvekst. Da vil man automatisk gjøre det som er riktig. Jeg selv har hatt en veldig fin oppvekst i forhold til kropp og vekt og jeg føler selv sterkt at jeg gjør alt riktig, og det ser ut som om jeg intuitivt følger anbefalinger som blir gitt. Men på andre områder må jeg jobbe mer.

Heiko sa for 16år siden:

Jeg innrømmer glatt at mitt noe anstrengte forhold til sunn fornuft er preget av at jeg jobber innenfor barnevernet.

Bra og fin oppvekst er absolutt et godt utgangspunkt for å gjøre de riktige tingene. Automatikk på det å gjøre riktige ting er flott, men for å sikre seg at det virkelig er de bra tingene som blir gjort bør det ha foregått en viss refleksjon over den oppdragelse man selv har fått og den oppdragelsen man selv utfører.

him sa for 16år siden:

Men jeg kan ikke helt skjønne hvorfor man skal trenge å reflektere hvis man faktisk har en ryggmargsrefleks på bra oppdragelse inne? I mitt hode er refleksjon et middel for å komme meg til det som er målet, og målet er en adekvat oppførsel. Og hvis man allerede er ved målet, hvorfor skal det da være nødvendig å reflektere? Jeg tenker at det er ikke nødvendig å kunne teorien bak det å sykle for å sykle. Sykler man så sykler man, hvis man har problemer derimot kan det være greit med innput.

Maverick sa for 16år siden:

Njah, hvis man tror at den riktige måten å sykle på er å styre med føttene (ja, idiotisk metafor) er det kanskje greit å reflektere litt over måten man sykler på, selv om det funker for en selv.

Heiko sa for 16år siden:

Jeg tenkte først og fremst på de (mange?) som ikke har tatt de rundene med seg selv om sin oppdragelse og sine barn.

Jeg håper jeg aldri blir ferdig med å reflektere over ting, de fleste tema har flere perspektiver enn de jeg har tenkt over.

DM sa for 16år siden:

him sa for 16år siden:

Muligens et mer filosofisk spørsmål enn ett reelt oppdragelsespørsmål.

DM sa for 16år siden:

him: Kvalitetssikring. Man vet ikke at det er bra, med mindre det er vurdert vel?

Pebbles sa for 16år siden:

:jupp:
Samt at noe som kan være helt riktig i én periode kanskje ikke er bra i det hele tatt i en annen.
Kanskje er det de tingene man "alltid har gjort" man virklelig bør reflektere over. Omstendigheter og mennesker endrer seg.

Maverick sa for 16år siden:

Jeg synes alltid at det er greit å ha tenkt over hvorfor de tingene jeg mener er riktige er riktige.

Bokormen sa for 16år siden:

:nikker:

Og det som er riktig for det ene barnet trenger ikke å være riktig for broren eller søsteren. Det er en utfordring..

him sa for 16år siden:

Jeg er overrasket over at dere argumenterer mot noe som jeg anser som helt opplagt. Jeg har muligens uttrykt meg for dårlig, så jeg skal prøve å presisere.

Jeg har ikke noe i mot at folk leser, diskuterer eller tilegner seg kunnskap om barneoppdragelse på noen som helst måte, jeg gjør det til og med selv. Men jeg mener at det er godt mulig å oppdra unger på en bra måte uten at man har teoretiske kunnskaper om emnet. Hvordan tror dere barn blir oppdratt i store deler av verden? Mener dere at i et land med høy andel av analfabeter er barneoppdragelsen dømt til å feile? Jeg sier ikke at det automatisk blir en bra barneoppdragelse uten teoretisk kunnskap, men jeg sier det er ikke slik at det er umulig heller.

Maverick sa for 16år siden:

Jeg mener at når man har mulighet til å tilegne seg kunnskap, også teoretisk, om et så essensielt tema som barneoppdragelse, da bør man gjøre det, nettopp fordi ting man kanskje synes er opplagt er ting som ikke er like opplagt for alle andre. Det behøver ikke å bety at man tar feil, men at det er lurt å være bevisst på hvorfor man mener som man gjør.

safran sa for 16år siden:

Hm. Mener du at man ikke bør publisere slikt fordi noen kan føle seg trampet på tærne? Jeg tror - tvert imot - at det er en viktig påminnelse og kan virke som inspirasjon for foreldre og andre som jobber med barn.

him sa for 16år siden:

alfaCharlie: Jo, men mener du at man ikke kan oppdra barna sine på en bra måte uten teoretisk bakgrunn? Det var det jeg mente, og det er det jeg stusser på at det virker som om folk reagerer på.

DM sa for 16år siden:

him sa for 16år siden:

DM: Jeg sier jo ikke at det å ikke reflektere eller tilegne seg teoretisk kunnskap er veien å gå for å sikre en bra oppdragelse. Jeg sier bare at det ikke er nødvendig for en bra oppdragelse.

Maverick sa for 16år siden:

Nei, men jeg tror det er viktig å få impulser fra andre på hvordan man gjør ting, og nettopp er det er vel kanskje også mer vanlig i disse landene du nevner med høy andel analfabeter. Oppdragelse av barn er mer et gruppearbeid enn et enmannsprosjekt. Dog, jeg tror at det uansett er lurt å oppsøke kunnskap om man har mulighet til det. Jeg kjenner til familier som baserer oppdragelsen og ernæringen på "sunt folkevett", bare at det som var sunt for 50 år siden kanskje ikke er så veldig sunt nå lenger, som f. eks. sukkersaft på tåteflaske og manglende sikkerhetstiltak.

DM sa for 16år siden:

~TM~ sa for 16år siden:

Det er et interessant tema for videre diskusjon. "Oppdragelse"/sosialisering er jo unektelig kulturelt betinget, og noe som ansees som "godt oppdratt" et sted i verden kan være noe ganske annet et annet sted. Det er vel (uten at jeg vet noe om dette) primært i vår vestlige verden at vi har en viss kultur for bøker om barns utvikling som også er rettet mot lekfolk, og ikke bare fagfolk. Dette har sannsynligvis en viss sammenheng med barns generelle status i den vestlige verden kontra u-land/land med høy analfabetisme.

Personlig tror jeg at barn med beleste og kunnskapsrike foreldre (også innen barneoppdragelse/sosialisering) som evner å omsette teori til praksis har et fortrinn fremfor barn av mindre beleste/kunnskapsrike foreldre. (Jfr. Bordieu og hans kapitalbegrep.)

~TM~ sa for 16år siden:

It takes a village to raise a child.

(... og jeg husker ikke hvor uttrykke stammer fra.)

tilføyelse: Det var visst den godeste fru Clinton som sa det i en tale og det er et afrikansk uttrykk.

him sa for 16år siden:

Og jeg opplever det som om barna krenkes eller ikke, som en ... jeg har vanskelig for å formulere meg presist her, så bær over med meg, ikke-teoretisk faktor. Jeg sliter som sagt med å være presis, men jeg opplever mer denne delen av oppdragelsen som en innebygget væremåte hos hver enkelt, som det å sykle, det å slanke seg, det å være økonomisk. Alle de tingene jeg har nevnt er områder hvor man prinsippielt trenger liten teoretisk eller intelektuell innsikt for å agere i tråd med teorien. Men selve ageringen kan være vanskelig, men jeg mener at utfordringen ligger på et annet plan enn teoretisk innsikt.

~TM~ sa for 16år siden:

Jeg tror det du tenker på er foreldrenes evne til å være anerkjennende og ta barnet på alvor. ???

Wit sa for 16år siden:

Jeg synes JJ har mye bra for seg jeg. Når jeg leser artikler der han uttaler seg sitter jeg ofte og nikker for meg selv. Ja, jeg er enig i det han sier, vet at det burde være sånn, og prøver også å etterleve det.
Når det gjelder det å skjenne på barna så tror jeg ikke at barn som får mye skjenn automatisk blir flinke/snille barn. Ja, de blir "redde" for foreldrene, men ofte vil de også "speile" denne formen for kommunikasjon ut når de er i barnehage/skole osv.

Så lenge jeg ikke liker å få skjenn, så kan jeg vel heller ikke regne med at barn liker det? Selvsagt skal jeg innrømme at jeg innimellom "koker over" og kan kjefte litt når strikken er tøyd litt langt, men jeg er også flink til å be om unnskyldning etterpå og forklare at sånn skulle jeg ikke snakket.

Barneoppdragelse er ingen enkel ting. Barn kommer ikke med bruksanvisning. Derfor blir det nok av og til litt prøving/feiling for å finne den rette måten å håndtere situasjoner på.
Men, det er jo sånn livet fungerer ellers også.

DM sa for 16år siden:

Tjorven sa for 16år siden:

Jeg leser JJ artikkel i A-magasinet hver uke. Denne uka følte vi oss ekstra truffet, for snuppa får mye skjenn.

Men jeg synes liksom at JJ får det til å høres så enkelt ut, det vi synes er så vanskelig. For hva i all verden gjør du når snuppa på 3,5 år SETTER seg oppå magen til lillebror (9 mnd). Ikke for første gang, men heller gang nr 143 eller noe. Vi har forsøkt å fortelle på fornuftig vis at dette er vondt/farlig for lillebror. Dette gjør vi med streng stemme, men vi kjefter ikke. Men gang nr 143 så klikker jeg i vinkel. JJ sier jo at det er lov til å bli sint også. Barneoppdragelse er virkelig ikke enkelt.

Jeg ser på artiklene som et innspill til refleksjon for vår del, og det er vel det de er ment som. Så kan man ha det i bakhodet.

him sa for 16år siden:

Jeg er klar over at eksemplet er banalt, og at alle folk vil ha feil. Men jeg mener at jo "bedre oppdragelse" (jeg ser at dette ikke er et dekkende ord) man selv har fått, jo større andel av ens egen oppdragelsesmåte vil være automatisk integrert.

DM sa for 16år siden:

Skremmern sa for 16år siden:

Det er med barneoppdragelse som med alt annet, rom for forbedringer. Å investere tid, tanker og teori i barneoppdragelsen, kan bare føre gode ting med seg. Man kan nemlig trene en apekatt til å gjøre "det riktige" i en gitt situasjon, men med stor sannsynlighet mangler apekatten den helt store forståelsen for hvorfor han gjør det. For det er som regel rom for forbedringer, selv med velfungerende "metoder", for skulle situasjonen forandre seg, noe den ofte gjør med barn, kan det være greit å gå litt i dypden og grave litt i teorikunnskapen man har spart opp i bakhodet.

JJ er veldig tilhenger av tanken bak det man foretar seg som forelder, og mener man umulig kan gjøre det riktige uten å vite hvordan barna tenker og føler. Sunn fornuft eller ikke, jeg tviler på at denne kunnskapen er medfødt, for selv om en ting fungerer i praksis, er det ikke sikkert det fungerer fordet. Hvert fall ikke for barnet. Til det trenger man forståelse og respekt for barnet og dens grenser, og det får man ofte servert av "ekspertene" på området. Jeg har lest bortimot alle bøkene til JJ, og "Ditt kompetente barn" er såklart den beste, til tross for at den led av dårlig oversetting. Jeg har forbedret "metoder" som allerede fungerte og fått forståelsen for en del ting som ikke fungerte så bra.

Pusurkine sa for 16år siden:

Veldig enig i dette. Tror de fleste foreldre mener de bruker sunn fornuft, uten at alle av den grunn har den beste eller for den sags skyld god tilnærmning til hvordan man forholder seg til barna.

JJ sine bøker og artikler bygger jo veldig på barns menneskeverd, og voksnes evne til empati og forståelse av barn, og hvordan man ved hjelp av dette kan støtte et barn i dets utvikling av seg selv som person og utvikling av god selvfølelelse. Samtidig peker han mye på å være "seg selv" som forelder, være ekte, og aksepten av at vi ikke selv er perfekte, eller trenger å være det. Denne grunnleggende forståelsen har betydd mye for min holdning til barn iallefall.

Skilpadda sa for 16år siden:

Jeg er ikke uenig med deg i at det fint kan gå an å oppdra barna sine på en god måte uten teoretiske refleksjoner. Men en vesensforskjell på oppdragelse og sykling er at når du sykler, kan du umiddelbart vurdere om det fungerer bra. Hvis du kommer deg frem på trygt og raskt vis uten å velte, så er det vellykket. Oppdragelse kan derimot tilsynelatende fungere i øyeblikket, uten at den av den grunn fungerer på sikt. (Eller den kan tilsynelatende ikke virke i det hele tatt i øyeblikket, men fungere veldig godt på litt lengre sikt.) Det blir sånn sett mer som å dyrke frem en plante som bruker lang tid på å vokse seg ferdig - det kan godt hende du gjør det riktig uten kunnskaper, eller at planten klarer seg fint selv, men det er også mulig at du gjør en eller annen grunnleggende feil som kommer til å gjøre at planten ikke vil tåle vinteren så bra, eller ikke kommer til å bære frukt, eller noe sånt.

Og tips fra eksperter som sier at statistikken viser at "planter som får vann annenhver dag tåler vinteren bedre enn de som får det bare én gang i uken" eller at "barn som ikke får skjenn hjemme, virker roligere og mer harmoniske på skolen" er veldig nyttige, fordi dette er ting vi ikke uten videre kan eksperimentere frem på egen hånd.

Jessica sa for 16år siden:

Jeg tror vi trenger slike "vekkere" som Jesper Juul gir oss. Mangt er opplagt og er noe vi vet, men vi "går oss fort bort" i "jungelen".

Samtidig så har Fruktflua et poeng. Jeg ser stadig pedagogdiskusjoner på tv. Ofte starter det med at det er viktig at foreldrene har selvtillit og tør være tydelige voksne. Man må styrke foreldrene i at de kan oppdra sine barn. Så går diskusjonen igang og ender opp med masse meninger om hvordan man skal oppdra osv., og jeg har kjent selv på at kanskje jeg ikke er så god en mor. Jeg klarer liksom aldri å bli den gode mor/foreldre de referer til.......

I skolen ser vi at en del foreldre overlater oppdragelsen til pedagogene. Enkelte foreldre har gitt opp og mener at skolen må ordne opp. Barnehageansatte jeg kjenner sier at de ser det samme i barnehagene. Det er litt skummelt, egentlig veldig skummelt. Det er tross alt foreldrene som er oppdragerne, og barnehage/skole er i andre rekke. Selvom i pedagogikken nevnes foreldre/barnehage som primæroppdragerne.

Fruktflua sa for 16år siden:

En digresjon; Jeg har faktisk "eksprimentert" meg frem til at planter som kun får vann en gang i uken tåler vinteren like godt som samme type plante som får vann annenhver dag.

Eksprimentet er utført uten videre. :nemlig:

Setningen over kan likegodt være en metafor på at barn (som en fellesbetegnelse) er forskjellige, og dermed tåler/ikke tåler forskjellige måter å bli oppdratt på.

him sa for 16år siden:

Jessica sa for 16år siden:

Jeg vil referere til Georg Herbert Mead[size=4][/size] (1863-1931), som var en amerikansk psykolog.

Han mente at individets oppfatning av seg selv ble til i samhandling med andre. Vi "speiler" oss i de reaksjonene vi får fra de nærmeste pårørende. Etterhvert vil mennesker i barnehage, skole (venner, lærere o.a), jobb, partner, svigerfamilie osv. på virke individets selvbilde.

Det er vel det Jesper Juul har i tankene i denne artikkelen.

Det som er godt nytt er at vi er i en sosialiseringsprosess hele livet. Så om vi har foreldre eller andre nære som ikke gir oss et godt selvbilde så kan vi likevel få hjelp gjennom gode kollegaer, venner, kjærester osv.

Skilpadda sa for 16år siden:

Javisst. :) Jeg mener bare at om man får til å sykle eller ikke, er noe man kan vurdere umiddelbart. Sykler man, så har man fått det til; velter man hele tiden, har man ikke fått det til. Men har du en fireåring som vanligvis oppfører seg noenlunde adekvat, så betyr ikke det nødvendigvis at du ikke har gjort noen graverende feil med ham/henne.

Jeg tror ikke vi sier det stikk motsatte av hverandre? Det er klart at om du selv kommer fra noe som virker som en ganske dysfunksjonell familie, vil du kanskje føle mer behov for å lære om hvordan man bør oppdra barn enn om du kommer fra en lykkelig familie der alle søsknene er glade og fungerer godt. Men det at dine foreldre gjorde en super jobb er jo ingen garanti for at du selv kommer til å gjøre det (selv om sjansen jo er mye bedre). Som barn tror jeg ikke man kan vurdere akkurat hvordan man selv (langt mindre ens søsken) er blitt oppdratt, og spesielt kan man ikke vurdere hva foreldrene har tenkt på, men latt være å si/gjøre.

Jovisst, jeg vet godt at han hverken er ekspert eller vitenskapsmann. Men akkurat i denne artikkelen refererer han til en undersøkelse (ikke hans egen) som omhandler barn som ikke har fått skjenn, og som viser hvordan disse barna fungerer i forhold til barn som har fått skjenn; det var derfor jeg skrev akkurat dette akkurat her.

Skilpadda sa for 16år siden:

Jeg tror kanskje forresten jeg snakket litt forbi deg, him; du snakket kanskje mest om erfaringen fra egen oppvekst, mens jeg tenkte på erfaringen ved å oppdra egne barn?

him sa for 16år siden:

him sa for 16år siden:

Skilpadda sa for 16år siden:

Jeg tror ikke vi er fryktelig uenige, him. Som jeg skrev i det første innlegget mitt, så er jeg enig i at jeg tror fint man kan oppdra barna sine godt uten teoretisk kunnskap og refleksjoner, at dette altså ikke er "nødvendig" - jeg mente bare at det kan være nyttig for de fleste.

Selvsagt kan du si at noen som gjør alt riktig i forhold til sine barn ikke trenger noen opplæring eller eksperttips, og det kan jeg godt være enig i, men det er jo egentlig en ganske teoretisk problemstilling ettersom litt av "problemet" jo er at man ikke selv kan vite om man hører til i denne gruppen. :)

Skilpadda sa for 16år siden:

Ja, da blir jo poenget mitt om langtidsvirkninger litt meningsløst. :nikker:

him sa for 16år siden:

Føler ikke du at det er områder hvor du som oppdrager gjør en god jobb og områder hvor du er usikker på hva som er riktig å gjøre? Og hvis du har det tror du ikke denne vurderingen stemmer sånn nogenlunde?

Skilpadda sa for 16år siden:

Jo, jeg, jo. :knegg: Og du, helt sikkert. Og joda, sikkert de fleste noenlunde oppegående og interesserte foreldre (og de som hverken er oppegående eller interesserte vil neppe oppsøke denne typen eksperthjelp uansett). Og mange av oss vil kanskje føle oss usikre selv om vi "egentlig" gjør det ganske bra? Og det kan det jo også være greit å få litt "ekspertbekreftelse" på.

Jeg er kanskje bare litt usikker på om du mente spørsmålet prinsipielt ("gitt at noen gjør alt riktig, kan man ikke da si at de ikke vil ha noen nytte av tips utenfra") eller praktisk ("hvis man selv mener at man gjør ting ganske riktig, er det ikke da også sannsynlig at man ikke egentlig trenger hjelp utenfra")?

him sa for 16år siden:

Nei jeg mente det mer som: "Gitt at noen er blitt behandlet helt riktig, er det ikke da naturlig at de viderefører denne behandlingen?" (og derfor ikke trenger hjelp utenifra)

Dette er jo et viktig prinsipp at man må få for å kunne gi videre. Hvis man vil at barna skal bli generøse, er det lettere å påvirke de ved å opptre generøst ovenfor de, fremfor å tvinge frem en kunstig generøsitet. Samme gjelder andre følelser, og jeg tror veldig sterkt på dette. Det er en "elsk meg mest, når jeg fortjener det minst"-filosofi.

Elise sa for 16år siden:

Og det er jo det Jesper Juul sier. ;)

Nessie sa for 16år siden:

Jeg nekter prate pent til Hannah når hun ikke prater pent til meg. :sur: :snurt:

Balanse sa for 16år siden:

:knegg:

jolie sa for 16år siden:

Akkurat dette sliter vi med om dagen, og jeg har ikke ant hvordan vi skal gripe det an. Vi har gjort som dere - og også vi har kjørt oss i vranglås og regelrett kjeftet. På en toåring. Skammet oss skikkelig har vi gjort også.

Men nå driver jeg og leser en JJ-bok (Her er jeg. Hvor er du?), og der var akkurat dette et eksempel. For langt til å gjengi her, men du kan jo låne boka på biblioteket om du vil lese mer. Men i bunn og grunn handler våre små i slike situasjoner ut fra "sjalusi" (ikke voksen sjalusi slik vi kjenner den, men mer et behov for å gi uttrykk for at barnet ikke alltid synes det er helt greit med et nytt lillesøsken - selv om det er glad i det). Og om vi voksne aksepterer det, vil det etterhvert gå bedre.

Jeg har ikke boka her akkurat nå, og jeg husker ikke helt ordrett.

Pusurkine sa for 16år siden:

:ja: ja det er noe med å prøve å forstå hva barnet egentlig prøver å si, og kanskje er barnet litt sjalu, litt lei av en baby som tar så mye oppmerksomhet, og som får all beskyttelse fra de voksne.

Selvsagt må man stoppe en slik handling, og ganske tydelig, men så må man kanskje også svare på det barnet egentlig prøver å si, og ut ifra det perspektivet, ville man kanskje spørre barnet om det er lei av babyen, og så finne på noe som kan bekrefte for barnet at de voksne fortsatt ser barnet, ved å si det og vise det tydelig.

Hadde barnet hatt kompetanse til å komme å si at nå er jeg så lei meg, jeg føler meg oversett til fordel for babyen og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det, da hadde vi jo ikke kjeftet....

Det er typisk å komme inn i en ond sirkel hvor barn får oppmerksomhet for negativ adferd, fordi det funker å få oppmerksomhet på, så er det jo vår jobb som foreldre å forstå hva barnet mener, og hjelpe det til å finne andre måter å uttrykke det.

Skremmern sa for 16år siden:

"Her er jeg! Hvem er du?"

Veldig bra bok!

jolie sa for 16år siden:

Bra noen er her og kvalitetssikrer :knegg:

Den er for tiden min do-lektyre, så jeg har den altså ikke for hånden her og nå :p

Polyanna sa for 16år siden:

Alle klikker vi vel en gang i blant og kjefter. Fordi vi føler oss makteløse eller er slitne eller hva det er. Men vi vet jo at det er feil!

Men mange ser ut til å mene at man SKAL "skjenne". At det å kjefte på barn er både nødvendig og bra. Jeg merker av og til blikk og kommentarer på folk som opplagt syns jeg er for mild når jeg ikke kjefter men sier "det vil jeg ikke at du skal gjøre".

Harriet Vane sa for 16år siden:

Dette tar jeg som en selvfølge eller rettere sagt som en grunnleggende del av sivilisert adferd. Man har skrike-familier, der foreldrene skriker til ungene og ungene skriker tilbake og til hverandre, og man har familier der man har en skikkelig tone. Jeg snakker pent til andre og forlanger å bli behandlet på samme vis.

Harriet Vane sa for 16år siden:

Polyanna sa for 16år siden:

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Wit sa for 16år siden:

:ja:

Nessie sa for 16år siden:

Her bikkes det til tider iallfall.

Jessica sa for 16år siden:

Jeg skal se de som ALDRI har bikket over ved å aldri gjøre noe dumt mot barna.

Når livet butter og stresset tar overhånd er det ikke alltid like lett å være "perfekt" mor/far. Jeg tror ikke barna tar skade av at man bikker over i blant. Blir det det vanlige så er det en annen sak.

Når livet har tatt hardt på må jeg innrømme at jeg har gjort dumme ting i situasjonen der og da, MEN jeg har bedt om unnskyldning etterpå. Det er viktig.

bina sa for 16år siden:

Jepp.

Ellers må jeg si at jeg har en prinsippiell motforestilling mot det som står i artikkelen linket i hovedinnlegget. Og min prinsippielle motforestilling går på at jeg syns følelser generelt ikke skal undertrykkes. For meg blir det litt for mye "fasade" hvis man alltid skal være nødt til å opptre høflig, dannet og snakke behersket.

Til og med på jobb kan jeg bli sint, og da hender det jo at stemmebruken min bærer preg av det, ja til og med ordbruken. Men fra DET og til å "skjelle ut" folk - det mener jeg er et langt sprang.

Jeg kan godt være sint på ungene, og de kan være sinte på meg. Men vi skjeller ikke hverandre ut av den grunn. Jeg stiller meg jo ikke opp og brøler og lekser opp for dem hvor dumme og udugelige de er. Men blir jeg sint, ja så synes det.

Jeg synes ikke en gang det er galt av meg enkelte ganger med høy og klar stemme å si "SLUTT!!!" i stedet for "lille venn nå hadde jeg satt pris på om du følte for å slutte å rive ned papirhaugen min :snill: " Men på den annen side - jeg anser det som helt galt å skrike "SLUTT MED DET DER DIN JÆVELUNGE, MÅ DU ALLTID GJØRE SÅNN???!.

Men altså - hvorfor skal man skjule at også voksne har følelser? Meg ikke forstå.

Polyanna sa for 16år siden:

Det syns jeg også var uklart, bina. Men jeg VET at JJ ikke mener at man skal undertrykke sinne. Det er "skjenn som metode" jeg tror han reagerer på.

Men jeg kjenner jeg er litt rådvill på grenseoppgangene her.

Pebbles sa for 16år siden:

Fasadefamilie må vel være noe av det verste jeg vet.

Når jeg blir sint, så synes det. Men jeg prøver å holde meg for godt til å "skjelle ut", akkurat som deg, bina.
Å kjefte og å skjelle ut er respektløst og det oppleves ydmykende for den som befinner seg i den andre enden.

bina sa for 16år siden:

Jeg har ikke inngående kjennskap til JJ, men jeg har også oppfattet han dithen tidligere at man ikke skal undertrykke verken sinne eller andre følelser. Derfor reagerte jeg så negativt på denne artikkelen - for her fikk jeg følelsen av at målet var å "opptre dannet og høflig" til enhver tid, og det syns jeg ikke man skal forlange verken av barn eller voksne.

Skjenn som metode - joda, jeg er tilbøyelig til å være enig. Men det er like mye fordi jeg er i mot alle straffe-metoder. Enten det er å kjefte, avvise, isolere, inndra lørdagsgodt, sette på en stol - så lenge det er en metodikk i det, at man bruker det som et ledd i en plan, så liker jeg det ikke. Jeg har større tro på at foreldre og barn samarbeider, og at man har lov til å uttrykke følelser på både godt og vondt. Jeg misliker skjemaer, trusler og straff.

Men altså, som MENNESKE, ikke bare som mor, jeg kan bli både sint, lei meg, provosert, forbannet, glad, trist - ja jeg kan til og med bli urimelig. Det har hendt, både på jobb og hjemme. Og jeg tenker som så at "aldri så galt..." og så videre - for når jeg er urimelig, så er spørsmålet hvordan jeg håndterer dette. Hvis jeg etterpå innrømmer for motparten at jeg VAR urimelig, ber om unnskyldning for dette, og så bidrar til konstruktive løsninger - da mener jeg at jeg er godt forbilde for ungene mine. For ungene mine er OGSÅ urimelige enkelte ganger. Målet mitt er ikke at de skal undertrykke sine følelelser, men at de skal lære å håndtere følelsene, og at de skal kunne rydde opp etterpå hvis de har gått over streken. Hvis jeg var en "fasade-mor" som aldri ble sint, aldri ble lei meg, aldri ropte, aldri skrek, aldri gråt - da ville jeg følt at jeg var et dårlig forbilde.