Inspirert av Cinematekets sommerbok, hvor de har fått 75 norske kulturpersonligheter til å velge ut filmen som forandret livet deres, spør jeg dere om det samme. Det må ikke være yndlingsfilmen, dere kan godt ha hatet den, men den må ha ført til en endring.
Cinemateket skriver:
Jeg velger meg to stykker. Først Pretty in Pink. Nyttårsaften 1986-87, 12 år gammel, var hele familien hos et vennepar, og jeg og bestevenninnen min skulle få se film for "store jenter", med innleid movieboks og TVen flyttet opp på jenterommet. Andie var så pen, Duckie var så søt og Iona var så kul og elegant. De gikk på klubber, hadde råkule klær og jobbet i platesjappe. Jeg skjønte at man burde ikke hige etter å være en del av den kule gjengen for å bety noe. Jeg begynte å sy mine egne klær, og høre på annen musikk enn jentene i klassen. Filmen var starten på virkelig selvstendig tankegang, egen fashionsense inspirert av femtitallet, god musikksmak og ledet meg nok i retning av den jeg har blitt i dag.
Film nummer to er Millers Crossing, også på video, på et nachspiel på begynnelsen av nittitallet. Jeg var den eneste som likte den, og jeg skjønte at det var på tide å ta en "Andie" igjen, og fjerne meg fra mengden.
Jeg tror ikke noen film har forandret livet mitt, men noen har gjort noe med meg.
En jeg kommer på nå er When Harry met Sally (Da han møtte henne). En klisje av en film, men det med venner som blir kjærester og komplikasjonene rundt forholdet - det traff meg midt i min egen situasjon. (Jeg var på date med barndomsvennen og sammen så vi denne filmen...Vi ble forøvrig kjærester og har vært gift i snart 16 år.)
En annen film er Så som i himmelen. Jeg har sett den mange ganger, og bruker den i undervisningsammenheng. (Lærer på VGS.) Den sier mye om livet, bygda, røtter, drømmer, svik, savn og håp. I tillegg er Gabrielas song en av de vakreste sangene jeg vet.
"Dead poet society", fordi den fikk meg til å skjønne betydningen av å ta egne valg, ikke la andre velge for meg.
"Reality Bites", fordi jeg kjente meg så godt igjen i mye av frustrasjonen som filmen forsøkte å formidle da jeg så den. Jeg var ung og forvirret og bodde i et småskrudd kollektiv. Og da er det godt å se at det er andre som sliter med det samme, om enn på film.
"Titanic", fordi å se den sammen var vendepunktet i en veldig tøff periode i mannens og mitt forhold. I bilen hjem etter å ha sett filmen sa mannen at han hadde skjønt, mens han satt og så filmen, at jeg var verdt å kjempe for.
Noe så rart som "Stekte, grønne tomater". :jupp: Jeg var i en situasjon hvor jeg var i ferd med å få omdefinert mitt syn på vennskap, da jeg så denne filmen.
Og "Dead Poets Society", som gjorde meg modigere akkurat da jeg trengte å være det.
Åh. Vanskelig spørsmål. Den må jeg tenke på. Umiddelbare svar er "American History X" som viste meg viktigheten av å tenke selv, og "Thelma og Louise" som lærte meg et og annet om vennskap kvinner i mellom, og ikke minst feminisme. ...men jeg kommer tilbake til denne, når jeg får sovet litt på den.
Jeg ble helt oppslukt av den filmen. Så den som tenåring, og tenker fortsatt på den med jevne mellomrom. Gjorde inntrykk på mitt unge sinn - og som lærer elsker jeg slike inspirerende lærerfigurer som R. Williams i den filmen.
"Breaking the waves" - fordi det var den første daten med Herr Snurp. :elsker2:
(og pga. den brutale måten kjærlighet, uskyld, offer og lengsel blir presentert)
Må egentlig også nevne:
"Stekte grønne tomater" - fordi det var den første filmen (med litt mer dypde enn Pretty Woman og Dirty Dancing) jeg kunne se om og om igjen.
"Some kind of wonderful (Det beste valget)" - fordi det skulle lite til for å endre livet til en på 14...
Alt med Monty Python, spesielt "Life of Brian" og "Holy Grail" da jeg gikk på ungdomsskolen eller tidlig gymnaset eller så. Fordi det totalt endret hele mitt syn på hva humor kunne være og innebære.
Det første som faller meg inn er My Girl. Det gjorde noe med meg, som 10-åring, å se at man kan miste venner...
En som jeg føler har forandret meg nå nylig er Brokeback Mountain. Føler at den ga meg svar på ting jeg har lurt på de siste årene, og det gjør at jeg nå er endel roligere i forhold til fremtiden, osv. Vanskelig å forklare uten å si for mye om meg selv... ;) Helt fantastisk film, iallfall. Må se den igjen snart.
"Breakfast Club" må også nevnes. Tenåringsutgaven av undertegnede elsket den filmen og den ble sett på igjen og igjen. Litt småforelsket i Judd Nelson - og det lille dypdykket i ulike tenåringssinn fascinerte.
Uten at jeg hadde lest noen av svarene, tenkte jeg umiddelbart på Stekte grønne tomater! Den definerte på en måte forholdet og var en fellesnevner mellom meg, min søster og moren min og vi kan alle tre se den om igjen og om igjen!
Det var min første tanke også.
Og neste var "Så som i himmelen", den gjorde sterkt inntrykk av personlige årsaker, og jeg kan fortsatt måtte tørke en tåre bare jeg hører/synger Gabriellas Song.
Men det er nok ingen som har forandret livet mitt egentlig.
Jeg tror egentlig at Pulp Fiction var en slik film for meg. Den endret meg ikke, men bare mitt syn på hva man kan underholdes av. BTW så likte jeg filmen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
