I forbindelse med podens skolestart i morgen ble det frisørbesøk i går. Han trengte litt trimming av frisyren, og i ren desperasjon over at jeg ikke har bestilt time i god tid hos den faste frisøren hans, så måtte vi ta til takke med det vi fikk.
Med godt mot stilte vi opp på frsiørsalongen, og der ble vi møtt av en frisørdame på rundt 60 år. Jeg er en snakkesalig person, så jeg småsnakker alltid med frisørene hvis de virker pratesyke. Hun virket hyggelig.
Jeg fortalte at jeg var ganske nøye med hvordan poden ser ut på håret, og jeg fortalte hvordan jeg ville at han skulle klippes. Dette sa jeg selvsagt på en vennlig og hyggelig måte.
Vi fortsetter småpraten, mens jeg hele tiden observerer to tuster som står rett opp bak på verven - to tuster som jeg av erfaring vet at vil irritere meg om de ikke klippes kortere.
Under klippingen reagerer jeg også på at hun er veldig hardhendt, og jeg ser at gutten pines, men at han ikke tør å si i fra. I det jeg skulle til å si at hun må ta det litt penere, sier hun seg plutselig ferdig med klippen. Da kommenterer jeg de lange tustene bak på verven. Hun formelig glefser tilbake at det er bare dumt å klippe de for kort. Jeg insisterer allikevel på at hun skal gjøre noe med det, og hun fortsetter å svare meg på en lite kundevennlig måte, ja, hun nærmest kjefter på meg fordi jeg sier i fra hvordan jeg vil ha det. Jeg kunne ikke bare komme der og fortelle HENNE - som hadde vært frisør i 40 år, hvordan hun skulle klippe hår! Jeg ble litt perpleks til å begynne med, men deretter reagerte jeg kraftig på måten hun snakket til meg på.
Plutselig så rant begeret over hos meg. Jeg fortalte henne at jeg synes hun oppførte seg ufint, og jeg forlangte at hun skulle ta av guttungen kappen så vi bare kunne komme oss ut av salongen. Dette hørte hun ikke på, og hun insisterte på å klippe seg ferdig for å gjøre meg fornøyd. Hun nektet å la oss gå (vanligvis hadde jeg oppført meg mye strammere i en sånn situasjon, men sønnen min satt tross alt i stolen med store øyne, så jeg måtte ta det rolig).
Så begynte hun å grine høylytt. Hun ynket og bar seg, og beklaget så mye, ja, hun ba om unnskyldning for dårlig oppførsel. Hele tiden mens hun klippet håret på guttungen.
Jeg ba henne om å ta seg sammen, for jeg så at gutten min ble skremt av oppførselen hennes. Men hun sa at hun ikke klarte å ta seg sammen.
Jeg dro henne til side og spurte henne med lav stemme om hun kunne være så snill å ta seg sammen for sønnen mins skyld. Plutselig snudde hun om og ble profesjonell frisør igjen. :eek: Hun kommenterte høylytt guttungens nakkehår, hvorav hun helt usjenert sa at han kom til å få en veldig hårvekst etterhvert.
Hun lurte på om jeg ville at hun skulle barbere ryggen hans!?? Jeg ble faktisk sjokkert over måten hun fremsto på, og det endte med at jeg måtte ta frisørkappen av guttungen og be ham om å stille seg utenfor salongen mens jeg betalte.
Da jeg skulle betale brøt hun sammen på nytt, tok tak i hånden min og knuget den inntil brystet sitt, mens hun hele tiden ba om unnskyldning. Hun insisterte på at jeg ikke skulle betale for klippingen, men jeg fikk - tro det eller ei, sympati for stakkaren, så jeg ville betale for meg. Hun var ikke veldig lei å be på det området. I det jeg trykket på OK-knappen på betalingsautomaten ga hun meg skylden for oppførselen sin. Hun sa at jeg hadde tråkket på yrkesstoltheten hennes, og at det var derfor hun reagerte som hun gjorde. Jeg klarte bare å riste på hodet og å komme meg ut.
Vel ute av salongen satt jeg meg ned med sønnen min og spurte om han hadde blitt redd hos frisøren. Han sa at han ikke hadde blitt det, men at det hadde lugget veldig under klippingen.
Jeg fikk en veldig sterk følelse av at dama hadde store psykiske problemer, så på en måte unnskylder jeg henne, men jeg klarer ikke å la være å tenke på dette. Jeg synes dette er så på kanten at jeg nesten ikke kan tro det er sant.
Nei, dette var hennes salong - hun eier den, og vi var de siste kundene før stengetid.
Jeg kunne sikkert gått videre med dette, på en eller annen måte, men hvorfor? Dama skal sikkert pensjoneres straks, og hun har det helt klart ikke bra, så å forsure hennes verden mer enn nødvendig skal jeg holde meg for god for.
Damen har jo problemer da, kan høres ut som hun er i psykiskubalanse og kan trenger hjelp.
Man kan vel rapportere henne til arbeidstilsynet eller no form for frisør greier. Hun kan jo ikke jobbe i egen salong, alene med kunder med den psyken.
Stakkars dame og stakkars dere for den opplevelsen der.
Ikke jeg heller, det er derfor jeg forteller om det her inne.
Hele opplevelsen er nesten surrealistisk, og jeg har ikke fått fortalt den til noen andre enn datteren min enda, så jeg måtte bare få utløp for historien, som ja, nesten er for drøy til å være sann.
Gudbedre!
Hun er jo åpenbart ikke helt i balanse. Hadde hun enda trukket seg unna etter det første sammenbruddet. Kanskje det er begynnende demens? :gjetter villt:
Kjære vene! :sjokkert: Hun hørtes ikke ut som om hun var helt i vater, nei. Jeg ville nok ikke meldt fra noe sted, men jeg ville definitivt aldri besøkt den salongen igjen. Jeg ville nok også advart alle jeg kjenner mot å dra dit også...
.jpg)
