Hvis noen sier til deg at du er pen, klarer du å tro på dem? Eller avfeier du det? Jeg er i en endringsprosess nå, der jeg er i ferd med å bygge opp mitt eget selvbilde etter årevis med null tro på meg selv. Tidvis har jeg hatet mitt eget utseende, å drasse på så mange kilo har satt sine spor. Men nå forsvinner de sakte men sikkert, og jeg får positive kommentarer. Fortsatt får jeg en snikende følelse av at folk tuller med meg og ikke mener et ord av det de sier, men innimellom titter jeg på et spesielt vellykket bilde eller i speilet etter nitid påføring av sminke og kan gå med på at enkelte trekk faktisk ikke er så verst.
Hvordan er det med dere damer der ute, normale eller mindre normale, hvordan er synet på dere selv?
I gode perioder føler jeg meg veldig flott, i andre perioder føler jeg meg fæl. Heldigvis tenker jeg ikke så mye over utseendet lenger som jeg gjorde som tenåring. Sjelden jeg sminker meg, men når jeg først gjør det og ordner håret og kler meg fint, så føler jeg meg ikke så verst. Jeg synes det er veldig pinlig å få komplimenter, men veldig hyggelig. Når det skjer lurer jeg som regel på om de ser meg på samme måte som jeg gjør. Antakelig ikke. :humre:
Kommer litt an på, jeg er fornøyd med deler av meg selv, men noe liker jeg aldeles ikke. Hvorvidt jeg tar til meg komplimenter, kommer litt an på humøret.
Enkelte dager kan jeg føle meg pen, andre dager høyst ordinær. Jeg har det bedre med meg selv enn på ganske lenge, til tross for at jeg egentlig kunne ønsket meg noen kilo færre på kroppen. Jeg har født to barn, det er verdt de ekstra kiloene (som muligens mange ikke vil si er for mye, heller).
Jeg synes jeg er ganske pen, fra riktig vinkel - ikke veldig pen, men pen nok til at jeg kan tro på komplimenter om utseendet mitt på en god (eller kanskje til og med OK) dag. Jeg har nok noen komplekser for kroppen/vekten min, men tror ikke jeg har så mange for ansiktet, så jeg tenker meg at jeg vurderer utseendet mitt ganske "riktig", men det er det jo ikke sikkert jeg gjør likevel. :) Jeg kan se at jeg ser bra ut på noen bilder, og mindre bra på andre, og jeg kan se meg selv i speilet, men hvordan jeg "egentlig" ser ut, for andre, er det jo vanskelig for meg selv å vurdere.
Min selvfølelse varierer veldig, og hvordan komplimenter blir motatt varierer også. Jeg er fremdeles ikke så snill med meg selv, men jeg har et bedre forhold til meg selv enn for et halvår siden.
Jeg synes selv at jeg slett ikke ser så verst ut. På en god dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. Det har jeg stort sett alltid vært og det uavhengig av vekt. Jeg liker meg selv, det er en helhets greie. Jeg har mange kvaliteter som er riktig så bra, andre er bare sånn passelig, utseendet er en del av denne helheten. Noe ved utseendet mitt bra og noe mindre bra, men helhetsbildet er bra nok. Hele Heiko er slett ikke verst, så det så!
:stolt:
Jeg har tro på at jeg fortjener de komplimentene jeg får, og jeg tar dem til meg og lagrer dem.
La oss si det sånn; Forleden fikk jeg beskjed om at jeg var nydelig, og at **** ville gjøre mye for å kunne bli kjæresten min en dag. Jeg lo det bort. :flau:
Denne var litt vanskelig å svare på. Jeg anser meg ikke som pen, heller mer gjennomsnittlig. Om noen skulle sagt at jeg var pen hadde jeg nok tenkt at jeg vel var heldig med antrekket den dagen, eller at hårsveisen for en gangs skyld fungerte. Jeg går ikke rundt med dårlig selvtillit, heller et litt mer realistisk bilde av meg selv, jeg vet jo at jeg ikke er modellmateriale.
Den perfekte tråd for meg nå. Jeg leste akkurat en Nemi stripe hvor Nemi konkluderer med at det eneste hun ser i speilet er hvilket humør hun er i. Jeg har ingen "objektiv" oppfatning av mitt eget utseende (det er vel neppe noen som har en helt objektiv oppfatining av seg selv, men noen har det i større grad enn andre), noen ganger når jeg ser meg i speilet ser jeg grusom ut, andre ganger synes jeg at jeg er pen.
Jeg føler meg veldig avslappet i forhold til mitt eget utseende. Misforstå meg ikke, jeg liker å pynte meg og handle klær, jeg er jo opptatt av hvordan jeg ser ut på håret, men sånn som i kveld har jeg ingen problemer meg å gå i butikken med småflekkete klær og hår som burde ha vært vasket etter hyttetur. :o Jeg har spradet rundt i bikini i sommer som ikke akkurat er årets modell, og jeg er vel ikke akkurat supertrent, men jeg plages ikke av cellulitter (og jeg tror ikke jeg engang vet hvordan det skrives), bleike lår eller bolledeigmage. Jeg har egentlig et veldig avslappet forhold til det hele, og tar deg gjerne til meg om noen gir meg komplimenter. :kry: Oppsummert; jeg skammer meg ikke over hvordan jeg ser ut.
Jeg synes ikke at jeg er pen, og tror ikke jeg er det sånn objektivt sett (i den grad man kan vurdere seg selv objektivt). Jeg har vel aldri hørt fra noen andre enn mannen min at jeg er det heller. Jeg tror jeg kan være litt søt av og til.
Jeg har jo hørt det av andre... men aldri følt meg veldig pen selv. Jeg føler meg ikke stygg heller, bare gjennomsnittlig. Jeg ser på bilder fra jeg var yngre og tenker at DA var jeg pen, slank osv. Nå streber jeg vel litt etter det.. se ut som jeg gjorde da, med modifikasjoner da selvfølgelig. Men vet at en slank kropp = jeg føler meg pen. Teit men sant.
Har blitt spurt om å være plussmodell da. :stolt: Er faktisk litt stolt av det for det føler jeg er en bra sak å "fronte". En kropp med former liksom. Men da må jeg holde meg som nå.. og det er jeg ikke keen på. :himle:
Jeg syns jeg har et nokså ordinært utseende. Noen ganger føler jeg meg fin, når jeg er glad, går med klær jeg trives i, eller er ok på håret. Andre ganger blir jeg litt sur over utseendet mitt, og føler meg musegrå og småtjukk. Vanligvis er jeg ikke så veldig bevisst på hvordan jeg tar meg ut. Jeg kler meg, tar på mascara og ordner håret, men orker ikke fikse på fasaden i løpet av dagen.
Som oftest blir jeg veldig glad for komplimenter, og tror at folk mener det de sier, men noen ganger tenker jeg i mitt stille sinn at de driver veldedighet til en kjedelig kjerring.
Vel. Nei. Skal jeg tro på de som sier at jeg er pen må jeg jo tro på de som sier at jeg er stygg også. Da er det bedre å ikke tro noen ting og heller ha på kule klær. :knegg:
Har venninner som er større enn meg, men FLOTTE. Det mener jeg virkelig.
Det handler mer om at jeg mistrives med de ekstra kiloene og vet hvordan jeg KUNNE sett ut. Jeg var rett og slett penere før i mine øyne. Det var også veldig deilig å ikke tenke på "å jeg ser tjukk ut" HELE tiden...
Jeg har ett bilde av meg selv hvor jeg synes jeg er ganske pen, og et er i bryllupsalbumet. Som andre, så har jeg dager hvor jeg kan synes jeg ser mer vellykket ut enn andre dager, men jeg ser ikke på meg selv som pen. Jeg har alltid vært veldig kritisk til meg selv, og jeg er fæl til å sammenligne meg selv med andre. :rolleyes: Jeg har lightened up litt de siste årene, men er fortsatt veldig streng med meg selv...
Jeg syns jeg er passe pen. Ikke modellvakker her heller, men jeg er fornøyd nok. Selvfølgelig har jeg dårlige dager og gode dager, men jeg føler ikke at jeg er en burugle.
Jeg føler meg ganske så ordinær, og etter et utall år med mobbing og tøys i oppveksten og en ganske så fraværende selvtillit, sliter jeg fortsatt litt med å ta i mot komplimenter. Jeg klarer ikke helt å tro at de mener, på et vis. :vetikke:
Nå har jeg vel uansett kommet til et punkt der det ikke betyr så mye om hvorvidt andre synes jeg er pen. Jeg har en smashing personlighet, og slår dem ihjel med det. :blond:
Jeg har et avslappet forhold til dette med å være pen eller ikke. Når du stiller det spørsmålet så tenkte jeg automatisk på hvordan jeg selv tenker når jeg gir komplimenter til andre.
Jeg tar komplimenter i mot med takk og synes det er hyggelig.
Nei. For min del er det utelukkende pga. vekten min.
Når jeg har vært slank har jeg vært godt førnøyd med utseendet mitt og fått mye komplimenter, men nå er jeg beint frem smellfeit og det er jeg veldig klar over.
Når jeg er så ekstremt overvektig som jeg er så er det vanskelig å finne noe fint med meg, og jeg får selvsagt heller aldri noen komplimenter.
Nei. Dette ble helt feil, og dette spørsmålet er et av de vanskeligste jeg vet.
Jeg vet at andre synes at jeg er pen. Jeg synes det ikke selv. Det er mildt sagt forvirrende, for meg også. ...og jeg skulle ønske at jeg ga beng.
Ikke jeg heller. Når jeg tenker på ordet "pen", er det ansiktstrekk det handler om.
Det begynner å bli en stund siden noen har sagt at jeg er pen, tror jeg (bortsett fra snille Toffen som synes jeg er penere enn det siste bildet i bloggen min, da. :fnise: ) Jeg vet ikke helt om jeg ville ha trodd på det, men hyggelig er det i alle fall å høre. Kanskje kan jeg være litt søt på en god dag, men jeg har definitivt også evnen til å se veldig grå mus-aktig ut. :hehehe: Sånn trendy modellpen blir jeg i alle fall aldri. Jeg er nok i en kategori som oppfattes som ganske pen av en viss type mennesker og som veldig kjedelig av mange andre. I første halvdel av ungdomstida var jeg fullstendig usynlig, og det preger nok fortsatt selvbildet til en viss grad.
Tricky. Jeg skulle ønske jeg kunne svare ærlig ja eller nei på det spørsmålet. Det avhenger av settingen. Jeg øver meg på å tenke at jeg er pen nok i massevis! ;)
Ikke jeg heller, men jeg er nesten litt lei av å få "du er jo så slank"-kommentaren slengt etter meg hver gang jeg (i slike diskusjoner) forteller at jeg har et avslappet forhold til utseendet mitt. Som om det er det som er barometeret. Og at det er vekta som avgjør hvorvidt jeg er avslappet - eller i følge andre kan tillate meg å ha et avslappet selvbilde.
Jeg er vel helt middels.
Når jeg ser bilder av meg selv synes jeg alltid de er mislykka, så jeg tror nok at jeg er penere enn det som egentlig er tilfelle. ;)
Jeg er akkurat passe, ikke modellpen, men ikke stygg heller. Ansiktet mitt kler bedre et par kilo mindre enn det jeg har nå, men uten at jeg lar meg stresse av det.
Ja, nå for tiden synes jeg det.
Det har tatt mange år, etter en ungdomstid der jeg daglig fikk høre det motsatte, men i dag synes jeg at jeg er flott, pen og rett og slett temmelig hot. :glis:
Min kjære mann er en stor del av grunnen til det - han har bygget opp mitt selvbilde på en måte jeg elsker ham høyt for.
Jeg er fornøyd med utseendet mitt. Jeg er ikke sånn at jeg ser smashing ut idet jeg står opp om morran, men med litt godt hårstell og sminke så blir det ikke så verst.
Ikke jeg heller, ikke engang for min egen del. Eller, jeg vet at jeg kler bedre å være slankere enn jeg er nå, og at ansiktet mitt også ser bedre ut da, men jeg synes ikke, når jeg ser på gamle bilder, at jeg var på mitt peneste da jeg var på mitt slankeste.
(Jeg synes flere av damene i denne tråden er usedvanlig pene, både f.eks. Tinetoff, Elinblu, Albertine og aC, og de er veldig forskjellige "typer" alle sammen, egentlig, både av størrelse og utseende.)
Ganske så overvektig, men jeg synes selv at jeg har et pent ansikt.
Det har tatt noen år å komme dit, så det er jeg litt stolt over. Da jeg var tenåring synes jeg at jeg var den styggeste i verden, men det synes kanskje alle tenåringer?
Jeg synes forresten jeg har blitt penere nå når kiloene forsvinner, men det er IKKE fordi jeg er blitt slankere. Det har mye mer med det at jeg er så strålende fornøyd med det arbeidet jeg har lagt ned i denne prosessen og at jeg selv har gjort noe for å endre livsstil. Resultatet av dette er at jeg er mer selvsikker, er rettere i ryggen og har mer spenst i hvert steg jeg tar, og at jeg smiler mer enn jeg gjorde før. Det at jeg er fornøyd med meg selv og egne prestasjoner skinner igjennom og gjør at jeg får en annen utstråling. Selvtillit er sexy, er det ikke?
Jeg synes jeg er pen når jeg smiler. Alle ansikter kler et smil. Jeg pleier alltid smile til meg selv når jeg speiler meg - det forbedrer inntrykket. :knegg:
:dulte:
Jeg har selv noen venninner som bærer noen kilo "for mye", om det går an å si det sånn, men som bærer dem så stilfullt at jeg synes de er fantastisk nydelige.
De har vært min største inspirasjon da jeg selv fikk endel ekstra kilo å dra med meg.
Når jeg tenker "pen" så tenker jeg utelukkende på ansiktet og kanskje håret.
Jeg tror menn oftere snakker om både kropp og ansikt når de omtaler en dame som pen.
Jeg synes ikke at jeg er det minste pen, men jeg får stadig høre det helt motsatte. Jeg resonnerer jo ofte over hvorfor noen skulle gidde å i det hele tatt si noe som helst om det om de ikke mener det, men allikevel føler jeg det ikke sånn selv.
Jeg er vokst opp med foreldre av janteloven (spesielt moren min), så det er kanskje ikke så rart at selvtilliten -rent utseendemessig, aldri har vært direkte på topp.
Jeg kan vel være søt de dagene jeg går inn for det. Tar i mot alle komplimenter med en stor takk.
Her i sommer fikk jeg høre at jeg var en mørk versjon av Nicole Kidman, og en mye kortere en. :fnise: Den kommentaren levde jeg lenge på, selv om jeg ikke ser den likheten.
Ja, til begge deler. :nikker: Jeg er ikke så veldig glad i bilder av meg selv, men jeg har i alle fall lært meg å se rett i kameraet, rette ryggen og smile. Det er tross alt bedre med et pent bilde av meg selv enn et skikkelig dårlig bilde av meg selv.
Så vil jeg også si at jeg alltid har følt meg pen, i tenårene også! Jeg har alltid 'hatt draget', det tror jeg har hjulpet på min selvfølelse. En dag hadde vi en (jadajada, en GOD del yngre enn meg, men likevel) i barnehagen hvor jeg jobber som gjorde en malejobb. Da jeg skulle gå hjem, med håret i hytt og vær, jeg var svett og grønnjævlig og uten sminke, så kom han og spurte om jeg var sammen med noen. Da jeg sa ja, svarte han 'Å, det var dumt, for hvis ikke ville jeg tatt deg med ut'. Den satt i resten av dagen. :nemlig:
Når jeg for en gangs skyld får tid til å speile meg utenom når det er av/på med linser, gjør jeg meg sexy. :blush:
Mulig smil gjør ansikt penere, jeg får alltid høre (med positivt fortegn) at jeg er så smilende også. Men jeg synes ikke jeg er åen når jeg smiler på bilder! Flekker liksom hele tanngarden og tannkjøttet. Ikke pent. :D
Det er snedig det med hvor liten sammenheng det kan være mellom "penhet" og "fotogen-het". Jeg tror det har litt sammenheng med hvor symmetrisk man er, og dessuten med at noen er penest "i bevegelse", og kanskje ikke ser så pene ut når ansiktet blir stoppet i ett øyeblikk.
Jeg må forresten legge til at jeg synes de aller fleste, kanskje særlig damer, er pene eller i alle fall har noe pent ved seg. Det skal mye til før jeg tenker at noen er mindre pene.
Må bare legge til litt. Jeg har dager da jeg synes jeg ser ok ut, kanskje litt pen. Men så husker jeg alle kommentarene jeg fikk i barndommen og mobbingen, og da tenker jeg at jeg må se feil; jeg er jo ikke pen. Altså; jeg har dager der jeg kan se meg selv i speilet og synes jeg er pen, men jeg stoler ikke på min mening, og er overbevist om at alle andre synes jeg er stygg.
Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre om hva mennene her synes/tenker om penhet, både hos seg selv og andre. Jeg lurer litt på hvor opptatt menn er av eget utseende i forhold til hva damer typisk er (og så kunne det selvsagt være interessant å høre hva dere tenker om damers utseende).
Jeg synes ikke jeg er pen, og sliter fortsatt med selvbildet, noe jeg har gjort i mange år. Det siste året har jeg slanket vekk 25 kg, men det har ikke bedret seg på grunn av det, jeg føler meg ikke penere, men jeg føler meg kanskje mer vel? Vanskelig å forklare. Pen er jeg ikke, men jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv, og det håper jeg hjelper på selvbildet etterhvert.
Jeg er ikke utpreget pen, nei, men føler meg heller ikke stygg. Det er mye jeg gjerne skulle sett var annerledes i ansiktet mitt, men nå er det er nå engang fullt av feil og mangler... ;)
Likevel har jeg dager da jeg føler meg ganske så pen (sånn som i dag - spør meg ikke om hvorfor) og dager da jeg ikke føler meg noe pen.
Men sånn gjennomsnittlig føler jeg meg relativt vel med eget utseende.
Jeg er kommet så langt med meg selv at jeg synes selv at jeg har et vakkert indre, noe som for meg er det viktigste med et menneske. Utvendig synes jeg ikke at jeg er pen, men det er også uvesentlig for meg.
Jeg kunne veldig tenkt meg å svare også, men nå synes jeg trådtittelen hindrer meg i det. Jeg gidder ikke lage ny tråd, så dere får klare dere uten min input.
Jeg er pen nok, tror jeg. Men ordet pen får meg liksom til å tenke på et litt mer strøkent utseende enn det jeg har, jeg går litt mer under søt på gode dager.
Jeg synes forresten det i denne sammenheng er vanskelig (og forsåvidt også kanskje uinteressant) å skille mellom pen og velstelt. Jeg ser mange damer som jeg i utgangspunktet synes er veldig pene, som ved nærmere ettersyn ikke nødvendigvis har smashing ansiktstrekk, men som er sminket og stelt så de blir vakre. Der vel noe med å fremheve det som er bra, antakelig. Noen er virkelige gode på det.
Eg differensiere mellom søt og pen og føle meg slett ikkje pen, men kan innsjå at eg er søt på gode dagar. Når nokon seie det til meg suge eg det godt til meg ja. ;)
For meg personlig har det alltid hengt sammen det å føle seg fin og det å vere fornøgd med vekta mi. Når eg no er tilnærma normalvektig føle eg meg finare enn eg gjorde for 25 kilo sidan. :himle:
Jeg har vel vært helt greit fornøyd med meg selv i mange år, men synes kroppen min har fått mye juling de siste årene. Særlig det siste svangerskapet satte noen tydelige spor.
Med tre små er det også vanskelig å finne tid og overskudd til å dolle og dille med seg selv og resultatet er at jeg i dag langfra føler meg så pen som det jeg gjorde for noen år siden.
Jeg registerer at det finnes damer der ute som ved en viss alder og tid i livet ikke orker å bruker særlig mye energi på eget utseende og jeg har større forsåelse for dem i dag enn jeg har hatt noen gang før.
Jeg føler meg ikke stygg. Og for hver kilo som forsvinner føler jeg meg bedre og bedre. Og ja, jeg synes jeg er om ikke annet søt.
Det er ikke det at jeg tenker at vekt og utseende henger sammen, men for 26 kilo siden følte jeg meg på ingen måte bra med meg selv og syntes ikke jeg kjente meg selv igjen i speilet. Nå begynner jeg å finne tilbake til det jeg tenker er meg og jeg er fornøyd. Men jeg synes det er vanskelig å ta imot komplimenter om utseendet mitt. Jeg har liksom aldri vært "den pene".
Ja, hva "pen" betyr er kanskje ikke helt opplagt. Jeg spurte mannen, og han forbinder ordet "pen" med klassisk skjønnhet - altså en ganske snever definisjon, og definitivt smalere enn min. (For øvrig mente han at "penhet" var en nokså uinteressant parameter hva damer angår.)
Helt enig med deg her. Ofte er det spesielle særtrekk ved en person som gjør at jeg synes personen er pen, og veldig ofte er det personligheten og selvtilliten til en person som gjør han/henne vakker.
Eg har i grunnen aldri tenkt så mykje over om eg er pen. Eg ser ut som meg og ville aldri ha endra på utsjånaden min, så eg må vel konkludere med at eg er fornøgd.
For min del tror jeg synes på utseendet henger sammen med synet på meg selv forøvrig. Nå for tiden har jeg temmelig lave tanker om meg selv, og det påvirker absolutt det jeg ser i speilet. :sukk:
Får stadig komplementer for utseende mitt, sier takk jeg og tenker ikke mere over det.
Når jeg ser jeg meg selv i speilen, så jeg er nesten sikker på at jeg ikke ser meg selv som alle andre ser meg.
Jeg smiler stortsett hele tide også, jeg står jo ikke foran speil og smiler til meg selv liksom. :knegg:
Nei jeg synes ikke jeg er pen. Men når jeg ser tilbake på bilder av meg selv på slutten av 90-tallet, da var jeg ikke så ille. I alle fall ikke når jeg skulle ut på fest. Hadde mer tid til bare meg, og var både slankere og brunere hele året. Jeg lå glatt med papillotter i håret før jeg skulle på skolen eller på fest, og tok solarium i perioder i løpet av hele året.
Når har både det ene og det andre og det tredje satt sine spor. Alt tar mer tid, jeg har mer behov for å sove, og jeg er sjeldnere på steder der det er sååå viktig å se veldig fin ut. Men går jeg inn for det, så kan jeg jo se fin ut når jeg skal ut. Men det må mer til nå. ;) Men jeg merker også at når jeg liker meg selv bedre, så påvirker det humøret og holdningen, og det merker også andre.
Tror egentlig ingen sier at jeg er pen. Hvem skulle det være, liksom? I så fall må det være noen som har sett et nøye utvalgt nettbilde av meg, og det teller ikke. :lol:
Jeg er også av de som har noen dager jeg føler meg kjempepen, nesten vakker og andre dager som jeg føler meg virkelig ulekker og fæl. Jevnt over så synes jeg at trekkene mine er pene og symetriske, men uren hud og for mange kilo gjør at jeg ikke synes helheten er pen.
I løpet av årene har jeg lært meg å sette pris på komplimentene når jeg en sjelden gang får de. Sier enkelt takk og prøver å la være å fjase de vekk.
a.jpg)
.jpg)
