Har du tenkt på det? Hvordan tror du at du ville reagert om du måtte fjerne et bryst pga brystkreft? Tror du forholdet hadde overlevd? Hvordan hadde det vært å gå i svømmehallen da? Hadde du bedt om å få rekonstruert et nytt bryst umiddelbart (må vente et år)? Dette er helt hypotetisk og selvfølgelig er det ikke lett å vite helt sikkert hva man hadde gjort, men prøv å tenk på det. Det er flere her inne som kommer til å få brystkreft en gang. Forhåpentlig klarer de seg uten å fjerne brystet, men noen må det også.
Som dere vet så har jeg måttet gjennom det som jeg spør om over. .
Hvordan ville det vært for deg? Ville du følt deg mindre kvinnelig? Hadde det gjort skade i forhold til partneren din eller ville du fått problemer med å få kjærest tror du?
Jeg hadde gitt blaffen i brystet og fokusert på å overvinne sykdommen. Min kvinnelighet ligger ikke i brystene mine, så jeg tror ikke jeg hadde følt meg mindre kvinnelig med bare et bryst.
Ja jeg også. Har tenkt på det allerede, og snakket med mannen om det før en gang, og det hadde nok heller styrket forholdet vårt, enn svekket det.
Om jeg hadde gjort noe med det i forhold til å rekontruere et bryst, det vet jeg ikke. Evt. tatt bort det andre også. Det er jo også en mulighet. Det er mange flotte damer med relativt flat front. Tror heller jeg hadde hengt meg litt opp i symmetrien etter hvert, enn at det måtte være pupper der. De henger nå bare og slenger der.
Om forholdet hadde overlevd? Jeg skjønner ikke helt hvorfor det ikke skulle gjøre det, jeg er da tross alt mer enn puppene mine, selv om de er ganske store. Men jeg hadde nok ønsket å få på plass en ny pupp ganske kjapt.
Når jeg tenker på det, så tror jeg hadde gitt hva det måtte være for å overleve kreft. Jeg er fryktelig redd for den sykdommen, og bare det å begynne å bekymre seg for å dø fra ungene sine og mannen. Nei da blir alt annet så utrolig ubetydelig. :(
Undersøkelser har vist at kvinner som har vært gjennom brystkreft hyppigere blir skilt senere. Jeg hørte det på radioen for noen år siden. Jeg vil tro at forholdet hanglet før sykdommen og at det ikke akkurat hjalp på. Ingen mann går fra sin kvinne pga en pupp vil jeg tro... det må mer til enn som så får jeg tro. Samtidig er det jo litt rart at kvinner med brystkreft er mer utsatt for skilsmisse, hvis det stemmer det jeg hørte da...
Jeg tror ikke nødvendigvis fjerning av brystet er årsaken til høyere skilsmissetall, men at man kanskje forandrer seg mye som følge av en alvorlig sykdom?
Sykdom er selvsagt en påkjenning for forholdet og ekteskapet, og ikke alle kommer seg gjennom det. Å få barn er også en påkjenning, ikke alle kommer seg gjennom det heller. Jeg forsto deg som om det å fjerne et bryst skulle påvirke ekteskapet, og det mener jeg helt klart det ikke gjør. Men selve sykdommen kan gjøre det.
Nå traff jeg min mann da jeg var 15 1/2 år og jeg hadde rett og slett ikke pupper, kjøpte noen bh i AA cup, men det var sjeldent jeg brukte bh før jeg ble gravid og fikk vårt første barn som 23 åring. Da gikk jeg opp til C cup som jeg bruker enda.
Forholdet hadde nok overlevd selv om jeg ikke hadde pupper ja. han tok meg i allefall ikke for puppenes sin skyld siden jeg ikke hadde noen da vi ble sammen.
Sant det, og at man takler en sånn situasjon ulikt og sliter med å snakke sammen i en slik periode. Da kan man lett gli fra hverandre. Iflg. min lege er det mange som sliter med selvbildet etter å ha fjernet brystet, og det gjør også noe med forholdet. Viktig at partneren er tydelig på at manglende bryst ikke er noe problem for ham.
Jeg vet jeg ville fjernet hele brystet ved minste sjangs for mislykket kurering uten det skrittet. Jeg tror jeg hadde akseptert det greit, bryst eller alvorligsykdom/død. Jeg tror ikke jeg ville følt meg mindre kvinnelig, men tror nok jeg ville hatt litt problemer med å føle meg sexy osv. Selvbildet hadde nok fått seg en knekk ja. Ikke i forhold til meg selv egentlig, men mer i forhold til tanken om hva mannen vil synes.
Hvis det hadde gått ut over forholdet tror jeg nok faktisk det ville vært jeg som hadde gått grunnet lavt selvbilde, ikke mannen grunnet manglende bryst.
Angående rekonstruksjon så ville jeg nok bedt om det tenker jeg.
Ikke fordi bryst i seg selv betyr så mye for meg, de jeg alleredehar er ikke allverden, men med tanke på symmetri og klær for eksempel.
Jeg hadde knapt nok merket noen forskjell tror jeg, sånn fysisk sett...
Nei, dette er vel ikke det rette temaet å kødde med. skjerper meg
Tror ikke jeg hadde tatt tapet av et bryst så veldig alvorlig. Ikke så lenge at det var det som skulle til for å redde livet mitt...
Og det samme tror jeg mannen hadde tenkt. Tror nok ikke han hadde forlatt meg pga mangelen av et bryst. Hadde vel bare blitt dobbelt så mye kosing med det som var igjen, kjenner jeg han rett.
Jeg har to ganger blitt innkalt til ul etter mammografi så tankene har rast gjennom hodet et par ganger. Det å miste et bryst var ikke det jeg fokuserte på da. Likevel vet en ikke hvordan en rent faktisk ville reagere i en virkelig situasjon.
Jeg tror nok de som ikke takler det også tror de ville fokusert på å ha overlevd sykdommen osv om de ble spurt i forkant.
Jeg tror ikke mannen min ville fokusert negativt på en pupp mindre, men vært mer fokusert på sykdommen. DET er jeg ganske så sikker på, langt mere enn min egen reaksjon.
Jeg kan se for meg at det hadde vært et stort slag for meg å miste det ene brystet mitt. Samtidig så tror jeg nok dødsangsten hadde vært stor nok til at jeg hadde grått av lettelse dersom det var det offeret som måtte til for å få leve et langt liv. Det hadde nok gjort mye med min selvfølelse, i hvert fall i begynnelsen, men så tenker jeg jo at dersom jeg hadde kjent noen som hadde gått gjennom det, så hadde jeg jo synes den personen var like nydelig med en pupp som med to, så kanskje jeg hadde innsett det og slått meg til ro med det. Jeg vet ikke om jeg ville ha rekonstruert brystet, måtte først ha sett litt bilder av hvor bra det kan bli.
Jeg er ganske sikker på at jeg ville hatt et nytt bryst. Jeg er selvfølgelig mer enn bare bryster, men jeg ville nok allikevel følt meg "naken" med bare en pupp.
Jeg har hatt en sykdom jeg har vært veldig syk av og jeg er også i risikosonen for bryskreft pga arvelighet. (Men det er en veldig liten økning og moren min hadde en ganske "snill" form for kreft.)
Jeg tror jeg hadde reagert typisk. Til å begynne med hadde jeg bare vært lettet over å ha overlevd, men når hverdagen kom hadde jeg opplevd det som et problem å bare ha ett bryst. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde bedt om en rekonstruksjon.
En alvorlig sykdom er nok en påkjenning på et forhold.
Jeg tror ikke det hadde betydd noe for forholdet til mannen om jeg fjernet et bryst, men jeg tror jeg hadde ønsket rekonstruksjon dersom det hadde skjedd i de nærmeste årene.
Vi har dessverre hatt flere tilfeller av brystkreft i familien de siste ti årene, og min tante valgte selv å fjerne et bryst for å være mer sikker på å slippe tilbakefall, og sa dermed: "Elsker han meg ikke med bare et bryst, er han ikke noe å samle på!" Enkelt og greit. Hun er frisk fra kreften, men har dessverre fått en annen sykdom hun lite trolig vil overleve nå.
Jeg tror jeg hadde tatt det tungt å måtte fjerne et bryst. Det er jo en del av meg, og jeg vil jo se helt annerledes ut uten brystet. PÅ den annen side ville jeg nok midt oppe i behandlingen ha fokus mest på sykdommen, og å bli frisk. Redselen for sykdommen hadde nok overskygget dette med brystet i starten. Som frisk igjen ville jeg nok vært plaget av å ha kun ett bryst. Jeg har store bryst, og vektmessig ville det vært plagsomt også tror jeg. Så jeg ville nok gått for rekonstruering, etterhvert.
Jeg vet at mannen og jeg takler kriser bra sammen, og jeg er helt sikker på at han ville vært like glad i meg, og ville syntes jeg var like sexy med bare en pupp. Det ville vært for meg det ville vært vanskelig. Jeg ville nok følt meg mindre sexy, og at det ville gått ut over lysten, det kan jeg godt tenke meg. Men vi hadde måtte jobbe med det, som vi har jobbet med andre ting.
Jeg har lest ei bok som er skrevet av mor til ei venninne av meg (Else Hanna Tendæ Kjeldsen), hun ble brystoperert pga brystkreft, og den boken var fin med hensyn på akkurat dette temaet. HUn skriver om hvordan hun taklet dette, og hvordan mannen taklet det.
Hadde ikke gjort meg noe å fjerne et bryst, tror jeg. Har en venninne som har gjort det for noen år siden, og vi er enige om at endelig kom det til en situasjon der det var en absolutt fordel å være flatbrystet, for det er ingen som ser på henne at hun har bare ett bryst. Men så bruker hun ikke åletrange klær da.
Ifølge samme venninne er det mye, mye verre å bli fri for hår, som hun er akkurat nå pga flere sterke cellegiftbehandlinger siden hun har fått tilbakefall. Forrige gang brukte de en annen type cellegift som ikke tok håret. Håret, det er noe alle ser og mye mere en del av den personen man er, enn brystet er. Sier min venninne.
Jeg tenker at dette blir litt det samme som å få magen maltraktert etter et svangerskap. Det er kjipt, men sånn er det bare. Noen blir sånn, andre ikke. Og man lever med det.
Jeg syns ikke det blir helt det samme. Det med magen kom som en "bivirkning" av noe positivt, mens å måtte skjære bort et bryst pga brystkreft er det ikke noe positivt med. Jeg har fått mindre pen mage etter 3 svangerskap, og det er litt som du skriver, litt kjipt, men det er bare sånn. Men å miste et bryst ville ikke vært litt kjipt, det ville vært fælt tror jeg.
Jeg hadde nok tenkt på å overleve, fremfor hvor tragiskt det er at man mister brystet. Hva er vel ett bryst, i forhold til resten av livet?
Forholdet vårt hadde holdt for det om jeg hadde blitt syk.
Umiddelbart ville jeg nok ikke ofret fjerning av brystet mye tid. Det viktigste ville vært å bli frisk og å kunne være der for mannen min og spesielt barna mine.
På sikt derimot, ser jeg for meg at det ikke nødvendigvis hadde vært uproblematisk å ha fjernet det ene brystet. Mest fordi det alltid ville ha minnet meg på den alvorlige og skremmende sykdommen, tror jeg. Jeg kan ikke se for meg at mannen min hadde fått problemer med det, men jeg ser ikke bort fra at jeg sjøl hadde vært nødt til å bruke lang tid på å bli bekvem med å vise meg fram for mannen min, og kanskje ville det sånn sett ha påvirket vårt seksuelle forhold? Jeg aner virkelig ikke, altså.
Jeg hadde som mange andre sier, nok vært mer opptatt av å overleve sykdommen. Jeg har vært til mammografi og ul pga. en kul, og har altså rukket å tenke de verste krisetanker i et døgn. Og det var ikke å miste en pupp jeg tenkte på, men det å være livredd for å dø fra barn hovedsaklig, og mann. Hvis puppen var et offer som gjorde meg frisk hadde jeg nok vært lettet. Jeg tror nok jeg hadde bedt om rekonstruksjon, men da for min egen del. Vårt forhold hadde nok, om noe, blitt sterkere av en slik situasjon, det har blitt sterkere før av kriser.
Noen nevnte hår over her, og jeg tror nok garantert at jeg hadde fått meg noen gode parykker, fordi det er så veldig synlig bla.
Når det snakkes om rekonstruksjon her, er det da snakk om protese eller implantat?
Jeg ser liksom ikke for meg at jeg ville ha puttet noe potensielt skadelig inn i kroppen min etter noe slikt ... Men protese ville jeg helt sikkert skaffet meg raskt, sånn at jeg kunne brukt det meste av klær.
Først tenker man vel mest på det å overleve. OG hadde jeg måttet fjerne brystet så hadde jeg måttet forholde meg til det. Jeg tror nok at jeg hadde bedt om å få nytt bryst, jeg har store pupper og jeg hadde følt meg veldig merkelig og ikke spesielt fin med en G-cup pupp og helt flat. I forhold til ekteskapet tror jeg ikke det hadde gjort at vi hadde skilt oss, ikke fordi jeg hadde hatt bare et bryst.
Jeg hadde nok ville ønsket å få rekonstruert et bryst så raskt som mulig. Tviler på at den tanken ville fjernet fokuset fra gleden av å overvinne / bekjempe sykdommen.
Tenker jeg bare signerer denne.
Klart jeg hadde ofret et bryst for å leve. Men samtidig tror jeg det hadde vært viktig for meg å ha begge brystene mine.
Dette har jeg tenkt på siden jeg var 16, og min mor fjernet sitt første bryst. Hun har ikke rekonstruert. Min venninne fjernet et bryst for drøye ti år siden, og for henne ble det viktig å få et nytt etterhvert. Jeg tror ikke jeg ville gått for en ekstra operasjon.
Jeg tror dette kan være vanskelig å ta stilling til før en er der. Det er ikke godt på forhånd å vite om man orker å gjennomgå en operasjon til etter å ha fjernet et bryst, og gjennomgått cellegiftbehandling og en masse undersøkelser. Kanskje en tenker: "Ikke mer sykehus enn strengt nødvendig." Ikke vet jeg.
Men Jessica, du har jo hatt brystkreft, jeg husker ikke om du fjernet brystet? Hva tenker du om dette, som faktisk har vært i situasjonen?
Jeg kjenner forresten ei som har gått uten det ene brystet i 10 år, hun sliter skikkerlig nå med å komme seg etter operasjonen hun valgte å ta i mars.
Hun er snart 60 år, de måte da rekonstruere brystet ved å bruke hud fra magen. Hun klarer ikke bruker armen sin skikkerlig enda og magen er veldig vond.
Med dette i tanken, ville jeg nok godt får å få fikset bryst med engang.
For meg var det slik du sier 3barnsmor. Etter to operasjoner. Først en for å forsøke å bevare brystet samtidig som de fjernet kreftsvulsten og så en for å fjerne brystet fordi de ikke hadde fått fjernet all kreften. Så cellegiftkurer og stråling. Da jeg var ferdig med dette var jeg som ei vaskefille. I tillegg startet jeg med anti-østrogener (for å ikke få tilbake kreften) som tørker ut slimhinner i blant annet underlivet og setter kroppen i overgangsalderen. Disse medisinene tar jeg enda. Jeg var så sliten og nedkjørt at rekonstruksjon var uaktuelt. I brystkreftforeningen har vi fått informasjon om metodene de bruker. Det er tøffe operasjoner der de blant annet tar en muskel, fettvev og blodårer og så lager de et nytt bryst av dette. Det er flere metoder blant annet implantat kan brukes.
En nær venninne av meg fikk brystkreft 2,5 år etter jeg var syk. Hun hadde akkurat fått seg kjærest og var fast bestemt på at hun skulle rekonstruere. Da brystet ble fjernet spurte hun legene om når hun kunne få rekonstruert. Hun måtte vente et år. Etter vi hadde fått info i brystkreftforeningen så var det helt uaktuelt for henne med operasjon. Så vi lever begge to med ett bryst og det går greit.
For meg er det verst om sommeren, fordi jeg må gå med brystprotesen på det meste av dagen og det samler seg væske under en arm fordi bhen strammer. Jeg har også lymfeødem i armen som jeg fjernet lymfene (jeg hadde spredning til mange lymfer). Mitt største problem er å finne klær som ikke viser fram pupper. Protesen stikker over de fleste utrigninger. Og jeg vil i armer på overdeler som er så korte at de kommer over armstrømpen jeg må bruke.
Ikke mye sexy dette, men, men jeg lever, og pupper er ikke alt. Jeg kunne sagt mer om bivirkninger som fører til problemer i samlivet, men lar det ligge. Det er medisiner som fører til det. Så det er mye bak som mange ikke tenker over. Men det var jo ikke det jeg spurte om her heller.....
Jeg tror det handler mer om bivirkninger etter en kreftrunde som er det tøffeste, ikke det å måtte fjerne et bryst. Det er erfaringen jeg har fra de jeg vet om som har fjernet et bryst eller begge.
Selv ville jeg vist jeg hadde overlevd bygd opp et nytt bryst. Det ville blitt helt merkelig for meg med to enorme fronter å måtte gå uten, men man vet jo aldri før man eventuelt er i situasjonen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
