Jeg har behov for å skrive litt rundt boken jeg leste i sommer.
John Irving er det nærmeste jeg kommer en nålevende favorittforfatter tror jeg. Han er iallefall høyt oppe på lista mi og jeg har lenge lest en Irving-bok i hver sommerferie for å riktig drøye lesegledene og for å få lest dem noenlunde i et stykke. Jada, litteratursær er jeg i høyeste grad. Jeg nikoste meg med Siderhusreglene, som var helt fantastisk, i fjor sommer og det holdt hardt å vente et helt år med å begynne på neste.
I år var turen kommet til Garps bok og jeg er lei for å være litt skuffet. Jeg tror egentlig det har sin årsak i at jeg har lest Irvings forfatterskap litt baklengs. Jeg begynte med Enke for et år for 7-8 år siden og har lest alle som er kommet etter det, mens klassikerene altså er fast sommerlektyre. Jeg vet at jeg hadde elsket Garps bok om jeg hadde lest den før de andre, men nå syns jeg det ble mye temagjentakelse. Igjen var hovedpersonen forfatter og det var en rekke elementer jeg kjente igjen fra andre bøker og som egentlig er litt oppbrukt for meg. Privatskolemiljøet, brytermiljøet, horetematikk, Europa-tur som er sentral mm. Det ble litt deja-vu-aktig.
Alt i alt så likte jeg boken altså. Jeg ble sjokkert langt inn i margen over enkelte hendelser og sterkt grepet av all den rå dramatikken i Garps liv. Jeg syns det var genialt å bruke ytterliggående feministgrupper som bakteppet og er fascinert over hvordan han får fanatisme til å virke normalt en liten stund. Det tok litt tid før det gikk opp for meg hvor riv, ruskende gal man må være for å kutte av seg tunga.
Håper noen har lyst til å skrive litt om hva de syns om boka selv om den strengt tatt ikke er dagsaktuell. Noen som husker leseropplevelsen sin?
Ja, jeg husker leseropplevelsen min av Garps bok veldig godt. Jeg lå nemlig på sykehus da jeg leste den, og (siden det ikke er spoilere) så gjorde unnfangelsesbeskrivelsen dypt og inderlig inntrykk på meg (var 15). :knegg:
Jeg er veldig glad i Garps bok, det var min første Irving-opplevelse. Jeg er er fortsatt både imponert og lettere skremt over både Garps mor og hin-hva-var-det-nå-hin-het fotballspillerens måte å leve livene sine på.
Jeg tror Garps bok ga meg min første innsikt i at jeg liker å lese romaner som inneholder enkelthistorier som også står på egne ben.
John Irving er en av mine absolutte favoritter også. Med Garp så jeg filmen før jeg leste boken, så for meg er Robin Williams Garp, og Glenn Close mor, hver gang jeg tenker på eller hører om Garps verden. Fantastisk historie.
Den første Irvingboken jeg leste, var Hotel New Hampshire, og jeg syns det var helt fantastisk. Keep passing the open windows.
Min favorittbok blant Irvings er En bønn for Owen Meany. Likte også Garps bok godt (det var den første blant hans jeg leste, og jeg har ikke sett filmen).
Jeg leste Garps bok etter Siderhusreglene - det var mine to første møter med Irving, og jeg slukte de rått! Har kjempesansen for ham, og En bønn for Owen Meany er en av mine absolutte flotteste leseropplevelser.
Men, altså, Garps bok: Skjønner hva du mener med at tematikken virker kjent. Selv synes jeg det er en del av Irvings verden - og hører med; bryting, forfattere, horer, lange reiser og squash. Han bruker mye av sitt eget liv i forfatterskapet, og da er det jo naturlig at en del ting går igjen. Det jeg imidlertid tenker mest på mtp Garps bok, er - som du var inne på, hvordan han får galskap til å framstå så likefrem og naturlig. Unnfangelsen av Garp, morens hjem som blir tilholdssted for de hakke gærne feministene, Garps opphold i Europa. Jeg har også tenkt på ekteskapet til Garp og hvordan de finner tilbake etter den grove episoden rundt utroskapet. Det er virkelig noe jeg bruker når jeg skal se for meg hvor langt det er mulig å strekke seg for å bevare et ekteskap.
Har du lest Den 4. hånden? Det er også en av dem jeg stadig tenker på. Galskapen og de etiske spørsmålene. Fantastisk.
Er stor fan av Irving. Helt klart en av mine store favoritter. Tror jeg har lest det meste han har gitt ut.
Skal lese "Garps bok" og "En bønn for Owen Meany" igjen snart.
Jeg elsket Garps bok. Leste En bønn for Owen Meany først, og den er muligens hakket mer favoritt, men Garps bok ligger ikke langt bak. Hvilket minner meg på at det er evigheter siden jeg leste begge to - kanskje de tåler en nye runde.
Eg har lest alle Irvings bøker og han er definitivt min favorittforfattar
Eg trur favoritten min er "En bønn for Owen Meany", men "Garps bok" og "Siderhusreglene" er også fantastiske. Enke for et år og Den Fjerde Hånden var også drivande. Ikkje så beigeistra for "Til jeg finner deg", men den var likevel verdt å lese.
Ja, jeg har lest den også. Han er virkelig god til det med å normalisere galskap for leseren. Slik at jeg nesten skammer meg når jeg blir presentert for hvor crazy det som skjer egentlig er og tar det innover meg. Den episoden rundt utroskapet slo meg helt ut - jeg ble oppriktig sjokkert og grunnristet.
Takk for alle svar. :) Det er veldig spennende å lese om andres forhold til John Irving. :jupp:
Jeg synes World according to Garp (nei, jeg prøver ikke å være pretensiøs, men jeg leser alltid engelske bøker på engelsk, og den heter det for meg :trasser: ) er en av Irvings beste bøker. Det var den andre jeg leste, og den gjorde et stort inntrykk på meg. Særlig bilulykken sitter i.
Ellers er jeg enig med Kasia at tematikken kommer igjen i senere bøker. Det er derfor jeg ikke lenger har så stor glede av bøkene hans. Widow for a year er vel det siste jeg virkelig likte.
Er det noen som synes det er pretensiøst å gjengi boktitler på engelsk?
Jeg gjengir titlene etter det språket jeg har lest bøkene på - derav "A Prayer for Owen Meany" og "Sirkusbarn" :humre:
Jeg er dønn misunnelig på dem som får til å lese bøker på engelsk. Jeg blir så opphengt i at det sikkert er skjulte meninger og alt mulig jeg ikke får med meg at jeg ikke greier å nyte det som står skrevet.
Eg har lest halvparten av desse bøkene på engelse, men må innrømme at eg strevde med alle dei ulike trussammfunna i starten på "A prayer for Owen Meany" :flau:
Enda en Irving fan her :) En bønn for Owen Meany er favoritten, men Garps bok er nummer to. Jeg klarer heller ikke i noen særlig grad å lese skjønnlitteratur på engelsk, som Kasia så tolker jeg for mye og da går det for langsomt. Lett "chic-litteratur" går fint, men det er det eneste.
Neste sommer blir det En bønn for Owen Meany og etter der igjen Hotel New Hampshire. Er det forresten den som er filmet med Rob Lowe og Jodie Foster? Den er jo tøff for en sart dame som meg.
Jeg likte Sirkusbarn. Sleit litt med å komme ordentlig inn i handlingen først. Men da det gikk seg til slukte jeg resten på et blunk, og var oppriktig lei meg da den var utlest. Likte Enke for et år godt, også jeg.
Og Hotell New Hampshire. Selv om det var litt flaut da jeg ga den til svigermor og sa at hun burde lese den før hun skulle på ferie til Wien, fordi det var på grunn av den at jeg ville dit en gang. (Hun er veldig konservativ, og synes nok historien var vel drøy. Jeg hadde glemt de drøyeste scenene fra Wien, så jeg tenkte ikke på at det kunne virke avskrekkende - framfor forlokkende, på henne før hun skulle reise. :knegg:
Har Til jeg finner deg liggende, glemte å ta den med på ferie. Håper jeg rekker å lese den før skolen begynner for fullt igjen.
Jeg har også lest de fleste John Irving-bøkene på engelsk. Ikke fordi jeg alltid leser på originalspråket, men fordi jeg som oftest synes at oversettelsene mangler noe...
Nå er det mange år siden jeg hadde min Irving-periode, men jeg tror min absolutte favoritt var En bønn for Owen Meany,hvis det har blitt laget en filmatisering av den så skal jeg ikke se den, jeg har en veldig tydelig oppfatning av hvordan Owen Meany ser ut og er, den vil jeg ikke ødelegge. Tror jeg har lest de fleste bøkene av Irving og Garps book er også en av de jeg likte best. Og tar jeg feil dersom jeg sier at han har skrevet en bok som heter Water Method Man? Den er i så fall veldig bra, morsomt tema, og anbefales:).
Ja, han har skrevet The Water Method Man, og den tror jeg ikke er oversatt til norsk. Det samme gjelder Setting Free the Bears og The 158 Pound Marriage.
Jeg har lest den, men kan ikke huske hva jeg syntes om den. Går ut fra at det betyr at jeg ikke var overveldende begeistret. "Enke for et år" har jeg begynt på men ikke fullført. Kanskje den skal være mitt neste leseprosjekt?
Jeg likte Sirkusbarn veldig godt. Det er ikke lenge siden jeg leste den. Jeg er fortsatt imponert over beskrivelsen av India (selv om jeg aldri har vært der, og bare må ta alt for god fisk). Garps bok var vel den første Irving-boka jeg leste, i en alder av 16 eller deromkring. Jeg husker ikke alle hendelser i boken, men husker jeg ble veldig fengslet av råskapen i enkelte av 'scenene' - spesielt bilkrasjet. Siderhusreglene og Hotel New Hampshire fulgte tett etter. Av disse gjorde nok sistnevnte størst inntrykk. Vi bodde på et hotell i Wien for et par år siden, som godt kunne vært kulisse for filmatiseringen av denne. Morsomt! :) En bønn for Owen Meany leste jeg da jeg ble Bokklubb-medlem i 20-årene. Dette er den boken jeg har likt aller best av Irvings produksjon. Enke for et år og Den fjerde hånden var OK, men har ikke etterlatt noe nevneverdig inntrykk Til jeg finner deg var noe reinspikka møl. Jeg slet virkelig med å komme gjennom den boken, i håp om at det skulle ta seg opp. det gjorde det ikke.
Enig i at "Den fjerde hånden" ligger nederst på lista hos meg også. Likte Sirkusbarn godt, og syntes at "twisten" på "Until I find you" var god.
Og etter å ha sett hyllesten av "En bønn for Owen Meany" må jeg erkjenne at jeg ikke klarte å komme meg igjennom den første gangen jeg prøvde - det må ha vært en 18-19 år siden. Leste imidlertid hele for noen år tilbake, og skjønte at jeg hadde gått glipp av noe.
Må bare dra opp denne tråden igjen, siden jeg nettopp har lest Til jeg finner deg. NB! Ikke spoilertagget.
Jeg veit ikke helt hva jeg skal synes... I begynnelsen var jeg helt revet med. Da Jack og moren reiste rundt i Europa, var jeg som vanlig betatt av hvor normalt Irving kan beskrive selv de drøyeste ting. Tenk å vokse opp på den måten!
En stund synes jeg det ble litt mye fokus på seksuelt misbruk, helt til det slo meg at det jo er en helt genial måte å skrive om det på: Uten å gjøre den som blir utsat for det til kun et offer og uten å la historien kun dreie seg om det. Et liv er så sammensatt, og det synes jeg Irving er helt genial på å få frem. Når Jack drar ut på reisen som voksen satt jeg og nigrein gjennom et par kapitler. Det var jo enda mer galskap i oppveksten hans enn man først skulle tro.
Ble litt skuffet da han dro til Sveits i siste kapitell. Det ble litt over the top, på en måte. Kunne ha tenkt meg en litt annen slutt, den virker på en måte for enkel uten at jeg klarer sette fingeren på nettopp hva. Men, alt i alt en flott bok. Som vanlig med Irving tror jeg at jeg kommer til å filosofere over denne lenge. :ja:
Må bare melde meg på i Irving-fanklubben - jeg kommer aldri til å glemme Garps bok, som var den første boken av ham jeg leste for en 25 års tid siden. Det var en rystende og veldig følelsesladet leseropplevelse. Av og til kan jeg fremdeles ta meg selv i å kikke på fremmede kvinner og forestille meg at de kommer bort til meg og rekker fram et lite kort hvor det står "Hei, jeg er en Ellen Jamesianer". :fnis:
Garps bok gjorde veldig inntrykk på meg også, jeg leste den da den var ny, og det begynner jo å bli lenge siden. Har lest den minst en gang til siden, men jeg kan se for meg at det ville vært helt annerledes å lese den for første gang nå (og etter å ha lest de senere bøkene hans).
Jeg leste En bønn for Owen Meany sommeren mellom 8. og 9. klasse, og syntes den var helt fantastisk. Så jeg tror jeg skal lese den igjen snart, det er jo et halvt liv siden!
"Til jeg finner deg" begynte jeg på, men så syntes jeg det ble så oppramsende og repeterende, og jeg ble så lei av orgler og tatoverings-sjargong, at jeg ga opp. Fikk ikke engang med meg at det handlet om overgrep..? Men det var kanskje fordi jeg aldri kom så langt?
Er det lov til å komme i denne tråden å si at man IKKE er Irving-fan.
Jeg har nemlig vært det, og lest veldig mye Irving, men nå har jeg bestemt meg for å slutte med det. De siste Irving-leseopplevelsene mine har vært slik: veldig engasjerende den første 1/3 av boka og så har jeg måttet kjempe meg gjennom de resterende 2/3. Jeg synes han gjentar seg selv; både innenfor den boka man holder på, men også alle de andre bøkene som man har lest av ham.
Nå har jeg bestemt meg for at den gode 1/3-opplevelsen, ikke oppveier for det som kjeder meg etterpå, så jeg har sluttet å lese Irving. Svigerinna mi er helt enig (vi er skremmende enige om alt når det gjelder litteratur).
Jeg leste Garps bok først, og synes den er den beste sammen med Hotell New Hampshire (da bikkja falt ut av skapet og skremte slag på svigerfar lo jeg så jeg hadde vondt i flere dager). Siderhusreglene fenget også - jeg husker ennå med gru hvordan Melony ordnet opp med voldtektsgutta. :knegg:
Etter disse tre ble jeg skuffet over Owen Meany, den synes jeg var langtekkelig og kjedelig. Sirkusbarn også. Enke for et år var småfornøyelig, men ikke i nærheten av de tre første ift ren galskap og underholdningsverdi. The 100 Pound Marriage husker jeg knapt, selv om det var den siste jeg leste.
Det virker litt som om "alle" liker den første Irving-boken de leser (eller de første par), men at ganske mange blir lei når de har lest en god del av dem? Jeg har lest alt frem til Owen Meany (men ingenting av det som har kommet etter), og det er jo veldig tydelig at han bruker både temaer og personer om igjen. Jeg synes likevel at Owen Meany er en av de beste (den og The Cider House Rules er vel favorittene mine), men jeg har en diger softspot for Hotel New Hampshire, som var den første jeg leste. Garp er sånn midt på treet for min del.
Jeg syns også Owen Meany er en av de beste, og va også veldig glad i Siderhusreglene. I ettertid er ikke Garps bok noen favoritt, selv om det var den første jeg leste.
Jeg likte også veldig godt Enke for et år, men ikke Sirkusbarn.
Jeg begynte på Sirkusbarn, men den fenget ikke, så jeg la den fra meg, og siden har jeg ikke kommet på å lese Irving igjen. Men jeg har hørt flere snakke pent om Enke for et år, så det er ikke umulig jeg skaffer den en gang.
Det er mitt inntrykk også. Det må være noe med det skrudde persongalleriet som virker fengende, friskt og forlokkende i begynnelsen, men som kanskje kan virke litt påtatt eller i det minste oppbrukt etterhvert?
Selv er jeg fremdeles veldig glad i Irving, men jeg har lest bøkene hans med lange mellomrom, så det er kanskje derfor. Savner dog en del av humoren i de siste bøkene hans. I de eldste bøkene, for eksempel Hotell New Hampshire som Mauser snakket om, lo jeg ofte høyt. Det gjør jeg ikke av de senere, som Enke for et år, Den fjerde hånden og Til jeg finner deg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
