Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I Dagbladet i dag står det at HIV positive i dag sliter mer enn på 80 tallet. www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/08/542992.html
Mette Marit stiller opp. Hva med deg, hvordan er det med deg? Ville du "risikert" å ha en hiv positiv person som omgangsvenn, som barnevakt?
Jeg fikk min ilddåp i så måte på slutten av 80 tallet, og deltok da også på hiv kurs for helsepersonell i England. Lærte mye da og har nok derfor fulgt med mer enn mange også. Jeg var lettet når jeg fant ut at det ikke bare var teori, men at jeg ikke hadde noen irrasjonell frykt den gangen.
Jeg har derimot mine tvil om min make, han er mildt sagt overbeskyttende ovenfor Mazungen og ville nok ikke vært like avslappet.
Så hvor går din grense? Hadde en omgangsvenn med hiv fått forbli omgangsvenn? Hadde du vært urolig rundt vedkommende? Hadde vedkommende fått eget bestikk ved middagen?
Ja om det var en person jeg kjente godt og stolte på. Ikke noe problem.
Men har hørt syke historier om folk som har smittet andre med vilje, så om det var et helt nytt bekjentskap så ville jeg nok ikke latt det passe barnet med en gang... :sparke: Men ville neppe latt et ferskt bekjentskap uten hiv gjøre det heller så.
Det ville jeg ikke hatt noen betenkeligheter med. Jeg er faktisk overrasket over at dette fortsatt er et tema.Jeg trodde alle var klar over at HIV ikke smitter ved vanlig sosial omgang.
Ingen problemer. Trente kampsport og hadde sosial omgang med en hivpositiv på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet og det var også helt uproblematisk. Det ble fulgt standard blodprosedyrer ifht. han som til alle andre som kom til å blø på mattene (vanlig desinfeksjon).
Jeg husker hysteriet tok av da jeg gikk i 6. klasse og ikke hadde noe forhold til det ettersom jeg var for ung. Da jeg ble gammel nok til å ha et forhold til hiv og aids så var det allment kjent at hiv ikke smitter ved f.eks. vanlig sosial omgang, via kyss eller via toalettseter.
Til nå har jeg, som jeg vet om, bare kjent en hiv-smittet person i livet mitt. Jeg hadde overhodet ikke noe problem med å omgås henne på lik linje som jeg omgås andre mennesker. Jeg ville heller ikke hatt betenkeligheter med at hun passet barnet mitt, da hun var en strålende mor for sitt barn.
Jeg har selvsagt ingen kvaler når det gjelder å invitere mennesker med HIV inn i mitt hjem, men jeg må selvsagt kjenne vedkommende mer enn godt når det er snakk om barnevakt for mine barn, så er han eller hun en drittsekk spiller evt. sykdommer ingen rolle.
Helt ærlig vet jeg med 100% sikkerhet at det ikke ville blitt noe problem om en omgangsvenn fikk hiv. Jeg fins ikke redd for smitte på mine egne eller mine barns vegne ved normal omgang med en hiv smittet person. Hadde en gang to stk i familien som var hiv smittet og at jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte ikke over det når de dullet med babyen min. Det smitter da ikke så lett.
Jeg hadde ikke hatt betenkeligheter med å omgås en hivpositiv som venn. Seksuell omgang hadde jeg nok ikke dristet meg til, selv med prevensjon. Jeg har hatt en del med hivpositive å gjøre i jobben min, men har ikke venner i privat nettverk med hiv. Ikke som jeg vet om iallefall.
Jeg så forresten et par episoder med Ekstrem oppussing fra USA for kort tid siden. De pusset opp hjemmet til en dame som blant annet hadde tatt til seg to hivpositive barn. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvordan barn med hiv eller med hivpositive i familien ble diskriminert. Tårene trillet rimelig bra da jeg hørte om en bror av en hivpositiv som ikke fikk lov til å bruke skolens fellestoalett. Eller om familien med en hivpositiv som fikk beskjed av presten om at de ikke var velkommen i kirken lenger.
Det er har vært stille på hiv-fronten i mange år, jeg tror det er på tide å blåse liv i forhold til informasjonsbiten. Både med tanke på forebygging og smitte, men også fordommer.
Jeg tror nok at det er mange fordommer mot folk som får hiv og at mange har en formening om at de må leve et dårligere liv for å pådra seg sykdommen, men for de fleste er det bare uflaks eller en kjip partner som ikke informerer om sykdommen før folk er intime.
Jeg kjenner ingen med hiv, så vidt jeg vet, men onkelen til en venninne døde av aids for noen år tilbake og han hadde fått sykdommen ved en blodoverføring (i Norge) på slutten av 80 tallet. Han levde et normalt familieliv med kone og 3 barn til han døde. De tok helt sikkert noen forhåndsregler med de bodde sammen helt til han døde uten at noen ble smittet.
Jeg håper at ikke blir en "hysterisk" mor om det begynner et hiv positivt barn i bhg eller skolen til mine barn og at jeg ville behandlet mine venner som normalt om de skulle være så uheldig å få denne sykdommen. :nemlig:
Det ville jeg nok ikke hatt de store betenkeligheter med, nei, men her i gården er dette foreløpig helt hypotetisk. Og selvfølgelig vet man aldri helt sikkert hvordan man vil reagere i en gitt situasjon.
Jeg ville nok ikke hatt seksuell omgang med en hiv-positiv uansett. Gitt at man visste, selvsagt.
Når jeg tenker på at ungene kan stikke seg på sprøytespisser er det heller ikke HIV som bekymrer meg mest. Hepatitt er vel så skummelt og mye mer utbredt og lettere å få.
Mange Hiv positive opplever å få eget bestikk, eget i et som ikke blandes sammen det andre, og enten kastes eller kokes etter bruk. Det triste er at dette ikke er vandrehistorier fra 80 tallet, men virkeligheten i dag.
Det skal så utrolig mye til for å bli smittet ved "normal" omgang, så ja - du hadde vært hjertelig velkommen hjem til oss.
Og jeg tror faktisk jeg heller ville hatt besøk av en hiv-smittet enn Mette Marit, men det går mer på hennes personlighet. Tror ikke vi hadde blitt perlevenner.
Dette tror jeg også er en stor del av problemet. Det har blitt så innprentet i oss at det er homofile og narkomane som får HIV. Mens det er langt fra sannheten.:nemlig:
Jeg har aldri vært i den situasjonen du beskriver og kan derfor vanskelig si hvordan min reaksjon ville blitt. Det er ofte enkelt og si en ting når det ikke er aktuelt der og da. Når man er midt oppi en situasjon, kan man ofte reagere helt annerledes enn man ville trodd. Men skulle jeg kommet opp i den situasjonen, så TROR jeg at jeg skulle takla det greit. Kan ikke se for meg at det skulle bydd på problemer å fortsatt være omgangsvenner. Ei heller å hatt omgangsvennen som barnevakt, om det var aktuelt før den evt. diagnosen.
Gikk lenge på ett kurs med ei som sto frem som hiv-smittet, og hadde en god kontakt med henne. Det var ikke ett problem. Bare trist at hun noen år senere døde av følgene av det.
Ikke hadde jeg hatt noe problem med å invitere MM hjem heller, jeg kjenner jeg får mer og mer respekt for damen!
Jeg møter ganske ofte personer med HIV i jobben min. Har ingen problemer med dette, beskytter meg så godt jeg kan i forhold til smitte og er ikke redd. Er langt mer redd hepatitt som også smitter langt lettere enn HIV.
Hadde en venn fortalt meg at han /hun hadde fått dette hadde det ikke påvirket vennskapet vårt.
Jeg har nevnt dette mange ganger før, men jeg har vært på Menneskebiblioteket til Norsk Folkehjelp, og flere av "bøkene" der er HIV-positive. Jeg tror det er de bøkene de har flest av, faktisk.
Jeg snakket lenge med en av dem etter biblioteket var ferdig, og folk har mange fordommer. Tør ikke spise av samme potetgullskål og i det hele tatt.
Selv har jeg ingen betenkeligheter med å invitere hjem en med HIV.
Her er både HIV positive og MM hjertelig velkommen og vil bli behandlet som enhver annen besøkende som kommer til vårt hjem - med respekt og vennlighet.
Min far hadde en HIV positiv kamerat for noen år siden som dessverre døde av AIDS for noen år tilbake. Til tross for plagene han slet med de siste årene, utslett i ansiktet og voldsom svetting i ansikt og resten av kroppen var det å gi han en god klem en selvfølge.
Det er trist at enkelte ikke setter seg bedre inn i smittefaren enn de gjør slik at de menneskene som dessverre har blitt smittet kan bli litt bedre behandlet enn de ofte opplever.
Hadde min venn fått hiv hadde jeg støttet h*n i tykt og tynt. Sykdommen skulle ikke vært hinder for vennskap. Om vedkommende skulle passet barna mine, hadde ikke gått på evt diagnose - men på om jeg stolte på vedkommende til å gjøre den jobben...! Om personen har hiv eller astma har ikke noe med saken å gjøre.
Eget bestikk? Nej, vedkommende får samme behandling som alle andre.
For mitt vedkommende er det fordi jeg synes dama er ufordragelig. Og jeg pleier ikke å invitere ufordragelige mennesker hjem, uansett om de er "kongelige" eller ikke.
Denne artikkelen kom litt bardus på meg også, jeg satt igjen med mange tanker etter å ha lest den.
Trodde virkelig vi var kommet lenger, og prøvde å reflektere over hvorvidt jeg er så fordomsfri ang HIV som jeg tror. Det er jo vanskelig å faktisk VITE dette, i og med at jeg ikke har venner som er hiv-positive (såvidt jeg vet).
Har imidlertid noen klienter gjennom jobb som jeg vet om er hiv-positive, og i den grad jeg tenker over det, er det fordi de har tøffe liv med medisinering og møte med fordommer.
Har aldri tenkt over diagnosen når jeg har hatt møter med dem, og tar dem i handa som jeg ville gjort med andre.
Tror derfor at jeg ikke ville slått handa av noen dersom jeg fikk vite at de var hiv-positive. Stille hadde jeg sikkert blitt, fordi det er en trist beskjed å få ang noen man er glad i.
Ang barnevakt kom det an på om jeg stolte på vedkommende som høvelig for det formål uavhengig av sykdommen, og bestikk ville de selvsagt fått et eget sett av -slik alle får hjemme hos oss.
Men nei, det hadde ikke blitt kokt!
Jeg hadde invitert både MM og evt hivpositiv hjem. :nemlig:
Men jeg har lest litt om det med hiv og dagens samfunn. Det er fortsatt mye skam rundt hiv, og enkelte velger til og med å si at de har kreft - eller at et evt familiemedlem døde av kreft enn av aids feks. Fryktelig trist.
I et blad for en stund tilbake var det intervju med 3 stk som var smittet av samboer, totalt uvitende om at vedkommende hadde vært syk.
Jeg tror ikke det hadde betydd noe for meg. Jeg er generelt sett lite redd for smitte og sykdom. Jeg er heller ikke spesielt redd for barna mine med tanke på sykdom (på andre områder derimot ...)
Er HIV en sykdom som det er mange som har i dag? Noen som vet. Jeg kjenner ingen som jeg vet er HIV positive, men det er jo godt mulig at folk som er det ikke ville ha sagt noe med tanke på fordommene som nevnes. :vetikke:
Det hadde sikkert vært veldig fint om alle tok så lett på det og åpnet døren sin, som det tilsynelatende er her. Jeg har aldri vært i den situasjonen, og håper inderlig jeg ikke sliter med den skrekken som ble plantet i oss på 80-90 tallet. Jeg husker Jan-Erik som artikkelen skrev om, og flere andre fra skoledagene som fikk hiv via urene sprøyter. Dette var uansett ikke min vennekrets, men likevel folk jeg kjente fra skole og nærmiljø. Jeg vil være dønn ærlig å si at jeg den gang var redd for denne sykdommen. Det må jammen være å komme i helvetes forgård å dø en slik død, og det skremte.
Verden har kommet videre, og jeg kjenner jeg ikke er så redd. Mye fordi opplysningen er bedre, og fordi man kan leve med HIV i mange år. Men opplysningskampanjer osv tror jeg hadde vært fint om de fortsatte med.
Hva om en barnehageansatt i barnehagen der barna dine gikk fortalte at hun/han var HIV smittet?
Jeg tviler på at FP er representativt for RL. I tillegg er det jo mange her som faktisk ikke har reellt sett vært i situasjonen (jeg innbefattet), så da blir man nok mer frisinnet enn man kanskje vil være i virkeligheten? :vetikke:
Tror det går litt på kunnskap. Det er mange myter ute og går om HIV.
Vi har hatt om dette på skolen, og hvor vi fikk se film av en god venn av læreren - som var HIV-positiv. Han delte med seg av hvordan det virkelig var. Og jeg tror ikke det har blitt så veldig mye enklere å stå frem som smittet i dag enn på 80 tallet. Det er ikke lett for de som står den smittede nær heller, for setter du deg ned på f.eks en kafe sammen med en alle vet er smittet, blir du sett litt rart på.
Hvis du var HIV positiv så hadde du vært hjertelig velkomme i mitt hjem og jeg skulle gitt deg den omsorg/oppmerksomhet og kjærlighet som du fortjente. Med dagens tilgjengelighet på informasjon og kunnskap så er det helt utrolig hvor sneversynt mange er.
Logisk sett, og når man får tid til å tenke over det, er det selvsagt å behandle HIV-positive og -negative på samme måte. Men hvis situasjonen kom bardus på meg, og det involverte barna mine, kan jeg ikke love at jeg hadde reagert logisk. Jeg ville sannsynligvis angret som en gris i ettertid, og bedt personen om unnskyldning, men jeg ser ikke bort i fra at en førstereaksjon på slik informasjon ville vært at jeg trakk meg litt unna personen.
Fordelen med å få slike artikler med jevne mellomrom er at man rekker å tenke gjennom ulike scenarier på forhånd, slik at man ikke får slike negative førstereaksjoner. Kanskje er det noe av grunnen til at HIV-positive har det verre i dag enn for 20 år siden: det er mindre oppmerksomhet rundt saken, så folk får ikke tid til å tenke logisk gjennom hva dette egentlig betyr for dem.
I utgangspunktet tror jeg ikke at jeg ville ha behandlet noen annerledes pga at de var HIV-positive, men det er mulig at jeg hadde blitt så fokusert på å ikke diskriminere at jeg hadde behandlet dem annerledes? :vetikke:
Flott med en slik kampanje.
Husker de hadde en for mange år siden hvor det stod noe ala:
Det var ikke HIV/Aids som tok livet av h*n men mangelen på ømhet eller noe.
Broren min er narkoman og han var sammen med ei som hadde HIV for maaaaaaaaaaaange år siden.(1986 ca)
Hun var her og overnattet flere ganger uten at jeg så på det som noe stort problem.
Hun var også narkoman, men hadde med sit eget håndkle og såpe o.l selv om hun fikk beskjed om at det ikke var nødvendig.
Første gangen jeg gav henne en klem fikk hun tårer i øynene og ble utrolig glad.
Jeg var den første ikke-smittede eller ikke-narkomane som gav henne en klem etter at hun fikk diagnosen.
Dette synes jeg var fint og ærlig skrevet. Ikke at andre ikke er ærlige, men det er veldig vanskelig å vite helt 100% hvordan man reagerer i en gitt situasjon. For det er som sagt så mye omtale fra tidligere som henger igjen rundt dette med hiv. Opplysning er kjempebra!
Jeg kan ikke levende forestille meg at jeg hadde vært redd for å invitere en hiv-smittet med hjem, spise middag sammen med hn, klemme han godt og grundig og være helt naturlig med hn slik som jeg ville ha vært med en hvilken som helst annen. Jeg hadde ikke vært redd for å la personen omgås mine unger heller. Tror jeg da, man VET aldri før man faktisk står oppe i situasjonen selv. Mener jeg da:nemlig:
Jeg har jobbet på kontaktsenteret i Skien. Der vanket det flere hiv-smittede. Det skortet ikke på klemmer, for å si det sånn.
Frykten for hepatitt var mye større. Vi ble vaksinert, da.
Jeg håper nesten du kjenner henne, Ariel - ellers blir det jo litt underlig å dømme etter inntrykk i media?
Jeg er vokst opp i samme by og er på samme alder, men kjenner henne ikke annet enn at jeg var på hils med henne for 10 år siden. Mange her i byen mener mye om dama, men jeg vil ikke si at ufordragelig er det første som slår meg.
