Er det kun meg eller har morstilværelsen gjort dere til vandrende bekymringer?
Alt bekymrer meg egentlig om dagene. Skal bort og feire dobbelt bursdag, min og en vennines i desember og dette vil da si at vi skal reise med tog dit og tilbake neste dag. Og jeg har helt vondt i meg for at jeg skal dra, men vet at det gjør oss bare godt å være litt borte fra hverandre. Alt er bekymrende, kommer en astroide til å knuse jorda? Kommer golfstrømmen til å snu og vi få en ny istid så kommer så fort at vi fryser i hjel før vi får tenkt oss om?
Og bare noen nevner død så er jeg helt anspendt, vil ikke dø! Kansje når jeg er 100 år og har opplevd oldebarn. Men ikke før!
Foeler at dette er helt normalt ja. Og bekymringene blir bare stoerre etter hvert som barna vokser. Min store bekymring naa om dagene er at lillejenta mi
som er blitt 17 aar gammel skal fly helt alene hjem fra utlandet til jul. Hun skal mellomlande og bytte fly 2 ganger underveis. Tenk om hun gaar seg bort, kommer for sent eller blir kidnappet underveis
Det er helt normalt ja. Det forandrer seg med tiden, men bekymringer vil man ha uansett. Tenk bare første skoledag. Flytte hjemmefra....... da er alt utenfor kontroll.
Det er jo det kjæreste vi har og det viktigste vi gjør her i livet, å ha barn.
Bra at du kommer deg litt bort. Det trenger du sikkert og veslegutt lider sikkert ingen nød......
Joda, det er helt normalt å bekymre seg. Husker da vi fikk førstemann, da var det å være borte fra henne 1 time helt forferdelig. Nå venter vi fjerdemann og nå er barnefri og kvalitetstid et fremmedord, men utrolig deilig når man en veeeeldig sjelden gang får oppleve det. Men en ting forandrer seg ikke og det er å gå fra barnet sitt når det gråter i bhg. :(
Bekymringer viser at man skjønner at man er sårbar. Det å elske et annet menneske gjør en sårbar på mange måter. Særlig et barn som er så avhengig av deg, men jeg tenker han storkoser seg med barnevaktene når du er borte.
Den som har det verst er du ;) Så slapp av og kos deg du. Før du vet ordet av det så er han konfirmant ;)
Ja et år har allerede gått. SYKT! Ja jeg vet han har det toppers, og at å reise bort en stund ikke gjør noe. Har kansje godt av å komme meg bort litt, bare aner en liten frykt av at noen av vennene mine har lyst å leke kirsten giftekniv med meg der borte...
Ein får utrulig mange gleder ved å få barn, men ein skaper seg jammen mange bekyringar også... Det er vel rett og slett slik at ein risikerer at noko skal skje med dei ein er aller mest glad i, men ein kan jo ikkje la vere å vere glad i nokon av den grunn, og borna våre, ja dei er vel dei vi både elskar høgast og er mest redd for at det skal skje noko med.
