Ja, det lurer jeg på. Er du typen som:
a) Jeg har ingen feil!! Hva tar du meg for! :snurt:
b) Jeg har ingen feil, jeg tenker mer på det som morsomme særegenheter i personligheten min. :hippie:
c) Jeg har feil og synes det er forferdelig pinlig/leit/irriterende? :sutre:
d) Jeg har feil, og jobber med dem i ledige stunder (det vil i realiteten si aldri).
Jadda, grove kategorier, men det må man ha hvis det skal bli en morsom diskusjon. Selv er jeg nok mest i c kategorien. Jeg er fullt klar over at jeg har feil og hva de er og jeg synes ikke det er noe særlig positivt med de feilene jeg har. Jeg har selvfølgelig noe smårusk som jeg tenker på som sjarmerende, men det er ikke der hovedvekten ligger.
Jeg har et par feil som jeg skammer meg litt over, noen jeg egentlig synes er bare sjarmerende og jeg innbiller meg selv at jeg skal jobbe for å bli en bedre person mht alle feilene mine. Men det blir vel som du sier i realiteten aldri..
Jeg har mange feil, og jeg prøver å jobbe med endel av dem men jeg klarer nok aldri å ta alle uansett hvor mye og lenge jeg prøver. En av mine største feil er jo at jeg sliter med selvfølelse og tidvis også selvtillit.
F.eks om noen oppfører seg på en måte som sårer meg, ser jeg litt for lett etter årsaken hos meg selv. Hva jeg har gjort osv, istedet for å avskrive dem som en tosk.
c og d.
Jeg har feil som irriterer både meg og omverdenen, og noen jeg er flau og lei meg for. Jeg har jobbet med en del av feilene mine, så jeg vil ikke si at parentesen stemmer. Jeg håper virkelig at jeg skal få litt mer bukt med min ikke-eksisterende lunte også.
Jeg er D. Eller B. Altså ikke villig til å gjøre noe særlig med mine eventuelle feil. Jeg tenker en gang innimellom at nei nå må jeg skjerpe meg, men dagen etterpå er jeg litt mer sånn. "Hæ? Er det ikke bare litt søtt da tro?" Så altså, B og D altettersom..
d). bare at jeg faktisk jobber med dem, systematisk og ordentlig. Jeg prøver hele tiden å bli bedre, virkelig. Dette er den harde siden av å ha måttet oppdra seg selv. Utad fremstår jeg nok som en b).
d uten parentesen, det er enkelte ting jeg virkelig jobber med og som både jeg og omverdenen ser klare forbedringer av, men aller mest er jeg nok b... ;)
Jeg er helt klart en D. Jeg vet hvor mine svakheter/feil ligger og jobber beinhardt med meg selv. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Hadde ikke jeg gjort det ville jeg ikke vært her jeg er idag.
Jeg kjenner meg mest igjen i d, uten parantesen. Jeg mener selv at jeg jobber nokså aktivt med å forbedre meg, på både den ene og andre måten. Min erfaring er at man kan oppnå mye gjennom å bli mer selvreflektert! :nemlig: :prektig:
Jeg er nok en blanding av b og d. Noen feil er bare sånn jeg er, og jeg har lært meg å jobbe med feilene og ikke mot dem. Andre feil kan godt rettes på, og jeg gjør spredte forsøk på å fikse det. Med vekslende hell.
Jeg er d, tror jeg. Jeg har feil. Noen ille, noen middels, noen bare irriterende. Noen jobber jeg med, noen prøver jeg bare å venne meg og omverdenen til. Som at jeg er så utrolig svimete og glemsk.
e) Jeg har mine feil og innser de uten problemer. Jobber hardt med de selv om jeg vet de aldri forsvinner. Kan til og med le ganske mye av feilene mine. :jupp:
Jeg orker ikke å ta stilling til alternativene. PMS-uka og jeg har så mange feil at det er vanskelig å begynne å rette på noe. Spør meg heller neste uke.
Signerer denne fullt og helt.
Jeg har mine feil og mangler og jeg vet det så inderlig godt. Jeg gjør også mye feil, men jeg tar mer enn gjerne lærdom av det (selvom det noen ganger tar litt tid og jeg må i furterommet inni meg selv en stund).
Det var litt det jeg også tenkte, uten at jeg dermed skal påstå meg å være feilfri. :humre: Jeg er vel en slags b)-d)-kombinasjon; jeg tror ikke nødvendigvis alle "særegenhetene" mine bare er morsomme, men jeg synes heller ikke de er forferdelige og grunnlag for sutring. Jeg kan ikke se noen trekk hos meg selv jeg vil kalle "feil", selv om det er klart de fleste karaktertrekkene mine kan gi seg både positive og negative utslag. De sidene ved meg selv som jeg synes er mest problematiske prøver jeg gjerne å fikse litt på sånn over tid, og ellers dreier det seg vel mest om å prøve å jobbe med og ikke mot sin egen personlighet og finne ut hva som fungerer.
Jeg er en rar blanding. Noen ting prøver jeg å akseptere med meg selv, andre ting jobber jeg med. Det er vel litt den tankegangen jeg bruker i forhold til ungene våre også. Greit, de er født med lopper i blodet, men det betyr ikke at de får lov til å løpe rundt, hoppe i sofaen eller ødelegge ting. De må for eksempel lære seg å sitte stille på en stol mens vi spiser middag.
Aha! Dette er et typisk spørsmål som b) mennesker stiller. :p
Nei, seriøst, det er vel ting man selv, andre eller samfunnet oppfatter som feil. Det kan være alt fra å være snerpet til upresis. Eller det motsatte utagerende og pedantisk.
Og alle dere som svarte d uten parantes, dette er jo det PK svaret, hadde jeg satt det opp som alternativ hadde alle svart det.
Dette var ikke ment som et veldig seriøst spørsmål. Jeg vil tro at de fleste av oss prøver å arbeide med de feilene de synes er veldig viktige. Men i hverdagen er det nok enkelte feil som bare lever og blomstrer i ro om mak - tror jeg da. Hvis det ikke var slik burde vi vel være feilfrie alle sammen? Vi er jo voksne og har sikkert hatt årevis på å jobbe oss gjennom alle feil. (Ja, bortsett fra meg da, som bare irriterer meg over dem. :D )
Jeg blir så usikker på hva man legger i "feil" så jeg har ikke greid å svare. Jeg GJØR feil, og det er jeg verken flau eller noe annet over, da er jeg åpen om at jeg har gjort en feil, og rydder opp i det.
Må desverre si det samme selv. Jeg vil derfor sette meg selv i kategori d fordi jeg er klar over denne feilen som både gjør mitt og ungenes liv mer stress enn nødvendig.:nemlig:
Jobber med saken. 'Annerkjennelse er nødvendig for å gjøre noe med det' som det gamle jungelordet (ev. Dr.Phil....:o) sier!
Jeg HAR feil, ja. Jeg har også sider som gir seg både positive og negative utslag, men det at jeg svimer sånn som jeg gjør, syns jeg er en "feil". For å si det sånn, dersom noen hadde tilbudt meg et risikofritt hjerneinngrep eller dop for å fikse det, så hadde jeg gjort det. Det er ufattelig plagsomt for både meg og mine omgivelser. Men jeg syns ikke det er så lett å JOBBE med det, liksom. Jeg bestilte en gang en bok, da. "Lær deg å huske bedre". Jeg ble veldig overrasket da den kom i posten. Og så rotet jeg den bort. Og så ble jeg veldig overrasket over at jeg hadde den da jeg fant den igjen. Og jeg har enda ikke husket å lese den. :p
Og det er jo strålende. :) Men jeg vil jo tro du er i eksklusiv klasse.
Morsomt for meg å lese, en av mine sterkeste sider er utvilsomt at jeg har en ekstremt god hukommelse. Men jeg synes ikke det er udelt positivt heller. Jeg glemmer feks aldri hva folk har gjort. Mannen min ligner mye mer på deg, og han er utvilsomt en mye mer "tilgivende natur" enn meg. (Nå må jeg jo si at jeg ikke vet om jeg vil kalle det tilgivelse når det egentlig er forglemmelse, men ... Jo, jeg må vel være såpass raus. :humre: ). Jeg må vel nesten presisere at jeg ikke går rundt å hater folk, men hvis folk har vært slepphendte med penger ol så låner jeg heller ikke bort penger til dem (med mindre jeg synes det er OK å gi vekk pengene.)
Det er nettopp det. :nikker: De mest problematiske sidene ved meg selv tror jeg er nær knyttet til egenskaper som også gir meg noen av de beste sidene ved meg selv. Jeg er veldig laidback og veldig empatisk, men jeg er også veldig lat og tenderer mot å være konfliktsky, for eksempel.
.jpg)
