Det er så fryktelig irriterende, jeg vil ikke ha det! Jeg har hatt lappen i over 9 år og har vel egentlig alltid vært litt smånervøs men likte godt å kjøre tidligere. Men etter at noen kjørte i oss for noen år siden, slik at bilen måtte kondemneres (hele siden ble trykket inn i låret mitt, det var ganske heftig) begynte jeg å utvikle skikkelig angst for å kjøre. Etter dette har jeg alltid vært livredd (og irritert) når folk kommer i full fart fra høyre uten å vise tegn til å stanse før de omtrent bråstopper (der DE har vikeplikt, selvsagt), og det er det forbasket mange som gjør. Hjertet mitt hopper opp i halsen og jeg får bare lyst å snu og kjøre hjem igjen.
Det har heller ikke hjulpet så veldig at vi de siste par årene har hatt et vrak av en bil som har funnet på å daue i alle kryss osv. Jeg har faktisk ikke kjørt bilen vår på over ETT ÅR fordi jeg har vært redd for at den skal krepere midt på veien. Men hvorfor er jeg så redd for det, hva er det verste som kan skje, liksom?
Jeg tør ikke kjøre på ferjer og jeg tør ikke kjøre på veldig ukjente veier, i hvertfall ikke i utlandet. Da vi var i Italia i fjor, byttet min mann og svoger på å kjøre, jeg turte ikke, selv om veiene var fantastiske og det omtrent bare var å kjøre rett frem hele tiden.
Venner kaller meg pysete, og ja, jeg er vel det, men jeg skjønner ikke hva jeg er så redd for ... Men angst er vel ikke alltid akkurat rasjonell i utgangspunktet. Det er ikke så lett når venner ikke forstår, jeg føler meg så teit. Da ei venninne spurte om jeg kunne kjøre bilen deres nå nylig, kjente jeg at jeg nesten kastet opp av skrekk, jeg begynte å kaldsvette og ble helt vrak. Det høres sikkert helt sykt ut for dere, men sånn er det nå. Det verste er jo at jeg omtrent lever i konstant angst for at noen skal be meg om å kjøre. Da jeg var hos ei venninne nå i sommer, var jeg hele tiden redd for at hun skulle si at vi kunne ta bilen deres og kjøre på butikken etc. Hadde jeg nektet hadde hun vel syntes jeg var helt fjern, noe jeg jo er. :knegg:
Hva kan jeg gjøre? Jeg kan jo ikke ha det sånn?! Nå skal vi kjøpe ny bil, sannsynligvis denne uka allerede, og da kommer jeg til å kjøre den endel, jeg må vel bare hoppe i det og bli vant med det, rett og slett?
Det koster meg litt å legge dette ut, så ikke le av meg. :leppe:
Jeg ler ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å kjøre på "ukjente" steder og vi har vel en "tradisjonell" fordeling mht bilkjøring: far kjører og mor sover :knegg:
Men det blir jo ikke noe bedre for deg jo lengre tid det tar før du setter deg bak rattet. Med nybilen så kommer kanskje kjørelysten tilbake? For det er jo litt gøy å kjøre bil også da.
Det er det jeg håper på, og jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til vi får den nye bilen. Jeg er blitt enig med mannen om at JEG skal ta meg av kjøringen en stund fremover mens han sitter trygt plassert ved siden av meg, slik at jeg blir vant til å kjøre igjen. For det er vel bare det jeg rett og slett må gjøre? Lappen er jo DEN friheten og, jeg hater jo busser!
Jeg synes faktisk det ER litt gøy, det er det som er så sykt. Jeg synes altså det er gøy, men jeg er bare redd. Det er frykten for å kræsje og lignende som plager meg. Jeg var ute for oljesøl for et års tid siden da jeg skulle til legen. Da endte hele bilen opp midt på en gressplen der jeg satt bak rattet og så helt teit ut. Det var siste gangen jeg kjørte. :knegg: Det virker som om jeg er redd for å drite meg ut, rett og slett?
Jeg skjønner deg veldig godt, Iset - spesielt når du forteller om ulykken for noen år siden. Sånne ting sitter godt i, det er veldig forståelig.
Vi har også kjørt mye rundt i gamle biler som oppførte seg ustabilt og uforutsigbart, og det var skikkelig pyton for en smånervøs bilist som meg. Før jeg kunne kjøre til Ikea, måtte jeg f.eks. legge inn en lang ekstrarunde i forkant for å være sikker på at bilen lot seg starte igjen etter handleturen. Det høres veldig lurt ut å kjøpe ny bil! Jeg har god erfaring med de japanske. Vår forrige bil var en Toyota Corolla 93-modell som aldri har sviktet meg. Det har gjort mye med kjøregleden min.
Å kjøre i utlandet gjør helst ikke jeg heller. Og jeg kan gå og grue meg i timesvis til å legge av gårde hvis jeg vet jeg skal et sted hvor det er vanskelig å parkere. Det er fryktelig irriterende, men også ganske vanlig, tror jeg, i forskjellige grader. Jeg er redd den eneste medisinen er å kjøre, kjøre, kjøre. Lykke til, Iset - håper den nye bilen gir en god start!
Huff, det kan ikke være helt lett nei:klemme:
Har du pratet med noen ang den ulykken du var i, kan jo tenkes at du ikke har bearbeidet det som skjedde helt enda?
Det kan godt hende. Men jeg tror det jeg trenger mest av alt er å rett og slett bare kjøre. Når vi får den nye bilen nå så håper jeg ting vil bli litt bedre.
Hehe, beklager at jeg ler, men du høres ut som meg. Og jeg tror absolutt du har rett i at den beste medisinen er å hoppe i det og bare kjøre. Vi har funnet en Opel Vectra 2004-modell som mannen er i kjøpsforhandlinger om nå. Mannen er helt gira siden den har cruise-control, men jeg får helt panikk av tanken, det er jo "ukjent". :knegg:
Ja, det hadde jo vært veldig bra om du får til det. Jeg har angst for en ting, og om noen hadde sagt til meg "men du må bare GJØRE det" så tror jeg nesten jeg hadde slått. :knegg:
Ikke sant. :knegg: Det er jo derfor jeg blir helt satt ut når folk ber meg om å kjøre deres bil feks. For det første kommer det for bardust på meg, jeg tror jeg trenger 5 måneder på å forberede meg først, dessuten er det en bil jeg aldri har kjørt før. Ja, i tillegg til at det er ANDRES bil, tenk om jeg vraker den osv osv blablabla. :eek:
Men jeg skal øve meg i EGEN bil, først med mannen ved siden av, og etterhvert tror jeg ting kommer til å bli mye bedre. :)
Jeg har og kjøreskrekk. Frem til jeg fikk denne jobben kjørte jeg max en gang i halvåret...I denne jobben må jeg kjøre, og jeg ble dermed "tvunget" til det. Og det går bedre og bedre. Nå har jeg til og med begynt å kjøre på motorveien! :knegg: Men jeg kommer nok aldri til å like det, og jeg kommer aldri til å kjøre i utlandet, eller f.ex fra Sandnes til Oslo alene. Og jeg parkerer heller et sted jeg vet det er mye ledig og går et stykke, enn å smyge meg inn på en trang plass for å slippe å gå. Men jeg klarer meg i hverdagen nå, og det er nok for meg.
Det verste er jo at før jeg fikk lappen, hørte jeg om folk som hadde kjøreskrekk og holdt på å le meg ihjel, for hva var de så redde for? Det å kjøre var jo såå deilig og jeg skulle gitt ALT for å ha lappen. Når jeg bare fikk lappen, da skulle jeg kjøre hele tiden, overalt! Ting forandrer seg, gitt.
Forstår deg veldig godt.
Var med i en stygg ulykke når jeg var 17 år, og slet skikkelig med å kjøre bil leeeenge etterpå. Tror jeg endte opp med 40 kjøretimer før jeg fikk lappen.
Jeg måtte bare kjøre, kjøre og kjøre. Ta småturer ofte. Få mannen med hvis du syns det er tryggere når han sitter vedsiden av.
Nybil kan også hjelpe!
Tror du bare må hoppe i det, for det blir bare værre og værre jo lengre du utsetter det. :klem:
Vi har også en 2004-modell nå, og det er jo en helt annen verden med en så ny bil. Problemet med denne er at den er så enorm, så da når parkeringsnevrosene stadig nye høyder. Jeg er for øvrig av typen som liker best å kjøre alene; da slapper jeg mer av. (Og jeg kjører, altså, flere ganger i uka, men er heldigvis også svoren kollektivtilhenger.)
Hehe denne er ikke så enorm, men jeg skjønner parkeringsfrustrasjonene dine. Jeg synes det er lettere å parkere med litt høye korte biler, så jeg foretrekker dem. Men vi må ha plass til vogn, bagasje og greier så da ble det en stasjonsvogn. Men jeg har egentlig ikke hatt så mye problemer med parkering, det går ganske greit så lenge det ikke er snakk om LUKE-parkering, da må jeg si pass. Jeg er også veldig god på rygging.
Se her, her kommer selvskrytet? Tror egentlig ikke jeg har så mye å frykte. :knegg:
Huff ja, sånt sitter lenge igjen. Nå skjedde ulykken vår på en parkeringsplass (Ikea) i ca. 20 km/t, men allikevel ble bilen så skadet av den måtte kondemneres. Min datter satt rett bak meg og bilen ble trykket helt inn mot både henne og meg, jeg husker skrekken da jeg snudde meg for å se om det gikk bra med henne. Noe det heldigvis gjorde. Men jeg klarer ikke å få meg fra å tenke at dersom den samme ulykken hadde skjedd i 50-60 km/t eller mer, hadde utfallet antakeligvis vært fatalt. Og jeg slutter aldri å irritere meg over folk som kommer susende mot et kryss (der de selv har vikeplikt) uten å stoppe før de omtrent må bråbremse.
Jeg ler i alle fall ikke. Jeg er enda verre enn deg, jeg har ikke kjørt siden høsten 2002.
I mange år har jeg fått råd om at jeg bare må kaste meg ut i det og kjøre og kjøre og kjøre så blir det så bra så. Jeg "mobbes" og presses og merker folk synes jeg er litt håpløs og en megapyse. Men det er så himla lett å si at det er bare å kaste seg ut i det når man ikke er redd selv. Jeg kan godt si det samme til de som har flyskrekk, for det kan jeg virkelig ikke fatte at noen kan være redd for (statistisk sett er det mye større sjans for at noe skal skje i en bil enn i et fly..). Denne angsten er like irrasjonell som mange andre fobier og jeg skjønner jo at man på et vis bare må konfrontere seg selv med frykten, men for meg er det helt ufattelig hvordan jeg skal kunne klare det.
Likevel så skal jeg en dag klare dette. Om ikke annet skal jeg tørre å kjøre til barnehagen, butikken og etterhvert når ungene begynner på fritidsaktiviteter. Jeg vet bare ikke helt hvordan.. Jeg skal i alle fall ta kjøretimer igjen og mulig det og finnes noe hjelp å få hos en eller annen terapeut? Det høres så latterlig ut, og jeg skjønner på sett og vis at folk fniser av meg, men for meg er dette virkelig alvorlig. Jeg er LIVREDD. Likevel vil jeg mestre dette på et eller annet vis. Jeg må bare våge å ta det første skrittet, foreløpig har jeg ikke gjort annet enn å utsette det og gi svevende svar til alle de som maser på meg og ler av meg.
Du sier det selv, det er bare å hoppe i det.
Ta noen turer med mannen, (rekner med du snart blir lei av å høre på han :knegg: ) så kan du prøve deg alene om kvelden når trafikken er minimal.
Lykke til Iset, om en stund går det kjempebra.
:klemme: Ja, det er fryktelig med alle som synes vi er pyser og ler av oss, jeg opplever det hele tiden. Det er veldig sårt når venner himler og kaller meg pyse, og selv om ikke alle gjør det åpenlyst vet jeg hva de tenker innerst inne, og det sårer. Jeg forstår heller ikke hvorfor folk feks. har flyskrekk, men jeg skjønner jo at angst er irrasjonell og folk kan få angst av det meste.
Du er ikke alene om det Iset. Sliter virkelig selv jeg og vinterstid har ikke venninder sett snurten av meg vist de ikke kommer hit.
Da vi kjøpte volvoen følte jeg meg plutselig mye sikrere. Jeg kjørte masse og fant til slutt gleden ved å kjøre bil. Nå har jeg jo fått meg ny bil igjen, lille space staren min. Har kjørt flere ganger på E18 alene!! Første gangen trodde jeg at jeg skulle kaste opp. Fant fram fin musikk som jeg sang med. Pustet med magen og slapp ikke angsten til brystet. Jo mer jeg har kjørt, jo mer liker jeg det.
Så det jeg annbefaler er vel bare å hoppe i det. Kjør masse og ikke la mannen kjøre når dere skal bort ol. Kjør selv.
Takk. :klemme: Jeg kjenner jeg grugleder meg til vi får nybilen, mannen skal hente den i Kongsberg i helgen (om vi kjøper den, men det tror jeg vi gjør). :hyper:
Jeg kommer til å skjelve av skrekk første gangen jeg kjører, men mannen blir jo med.
Jeg har ikke lest alle svarene like nøye her, men det jeg tenkte på, var kanskje at det kunne vært lurt å investere i et par kjøretimer med kjørelærer? Da kan du få kjøre, uten at du sitter med hele ansvaret om du skjønner. :vetikke: Kjørelærer har jo eget sett med pedaler osv, og kanskje du hadde følt deg litt tryggere da?
Jeg føler veldig med deg. Jeg har ikke helt samme skrekken selv, men jeg er veldig flink på å krisemaksimere. :o Møter jeg en lastebil i en sving, så dukker jeg nesten, for jeg tenker at den kon jo velte akkurat i det den passerer meg, o.l. :sparke:
Jeg kjører bil, og har ikke problemer med å kjøre alene med ungene fra Bergen til Haugesund, o.l. men jeg kan ikke påstå at jeg liker det veldig godt likevel.
Akkurat slik er det hos oss også!! :glis: Jeg også kjenner en ekkel magefølelse hvis jeg må kjøre på steder jeg ikke er kjent. Klarer jeg å finne fram, klarer jeg å snu/rygge osv? Jeg er ELENDIG til å rygge! Å kjøre andres biler liker jeg heller ikke!
Du har min fulle forståelse og medfølelse Iset. :nemlig:
Jeg har hatt det på samme måte selv, spesielt etter at jeg etter en periode som student kjørte veldig lite bil. Det som har fått meg trygg igjen er mye bilkjøring, eller i hvert fall mer enn før;) Og at jeg gjerne kjører med mannen sittende på, noe som så å si aldri skjedde før. Lykke til, du må nok bare hoppe i det er jeg redd:klem:.
Det er da helt forståelige grunner til at du ikke kjører. Men vær oppmerksom på at dersom du er veldig bekymret sjåfør, så kan dette også føre til farer i trafikken.
Hva med noen kjøretimer ekstra for å få igjen selvtilliten og "kontrollen" over bilen?
Hvis det er redselen for andres kjøring som hindrer deg, så tror jeg at jeg hadde forsøkt å snakke med noen som kunne hjulpet. Husk at faren ikke blir mindre dersom du ikke er sjåfør.
Lykke til!
Det virker som om du er innstilt på å hoppe i det, og det er nok det eneste fornuftige (men frykt er jo irrasjonelt, så jeg har full forståelse for at fornuften ikke alltid seirer i slike tilfeller).
Jeg tenker også at øvelse, øvelse, øvelse er viktig for deg nå - for å oppnå mestringsfølelsen. Sikkert bra at du får en ny bil å øve deg i, da starter du på en måte med blanke ark.
Har du noen rundt deg som du anser som trygge og tålmodige sjåfører? (skulle gjerne tilbudt deg å låne min mann, han er den perfekte instruktør, vil jeg påstå... ;) ) Jeg tror det kan være viktig å ha noen allierte som kan hjelpe deg tilbake bak rattet, samt bidra til at du får opplevelsen av å takle sjåførrollen igjen. Det du trenger minst av alt er en back-seat-driver som hyler "breeeems!" :)
Synes det var et godt forslag fra Hannah å kjøpe deg noen kjøretimer dersom det ovenstående ikke er gjennomførbart.
Takk for alle svarene, folkens. Jeg tror ikke jeg hopper på kjøretimer med det første, jeg har jo lappen, dessuten er det dyrt. Jeg prøver selv først. Jeg KAN jo kjøre, jeg er bare redd for alt som kan gå galt. Idiotisk.
Det jeg må gjøre, utenom å hoppe i det og kjøre så mye som mulig, er å vite hva jeg skal gjøre om noe skulle skje slik at jeg slapper mer av. Jeg må bla. vite hvem jeg skal ringe og sørge for å ha telefonnumrene inne på mobilen.
Jeg kræsjet bilen vår for tre år siden, og den følelsen av metall som treffer metall satt i veldig lenge, og jeg var redd for å kjøre ut av kryss etc. ganske lenge, selv om mannen min tvang meg bak rattet samme dag som jeg kræsjet (vi har to biler, den som kræsjet var selvsagt ubrukelig). Det tok i hvert fall et år med regelmessig kjøring før den ekle følelsen i magen ved "usikre" situasjoner forsvant, og fortsatt er jeg mye mer forsiktig enn jeg var før uhellet. Og ulykken var jo bare min feil, med en årsak som jeg kan kontrollere, så jeg kan godt forstå at du synes det er ekkelt å oppleve tilsvarende episoder nå, når det var noen andre som forårsaket ulykken deres.
Det jeg tror du må gjøre når dere får ny bil, en du stoler mer på, er å kjøre, kjøre og kjøre litt til, og rett og slett tvinge deg til å ta kontrollen tilbake.
Huff. :klemme: Ja du har helt rett, ulykken er fortid og jeg kan ikke gjøre så mye fra eller til nå uansett, jeg kan jo ikke la dette ødelegge kjøregleden min helt. Så når vi nå får den nye bilen skal jeg kjøre og kjøre og kjøre!
Det høres virkelig guffent ut, Iset, og jeg ler absolutt ikke. Er det lettere å kjøre uten barna i bilen? Det er et tyngende ansvar for de fleste av oss. Og ellers, når du er oppe og går igjen, tror jeg det er kjempeviktig at du kjører innimellom når mannen din er med, at det ikke er en selvfølge å sette seg i pasasjersetet. Man er en mye bedre sjåfør når man har mange timer under beltet, og det får man bare av regelmessig kjøring. :kjepphest:
Jeg er ikke mer nervøs når jeg har barna med, utrolig nok. Jeg er egentlig mer redd for å drite meg ut enn for ulykker, altså at bilen skal stoppe midt i veien, at jeg skal bli stående ved ei bensinpumpe og ikke fatte bæret (måtte ha hjelp av en mann på Uno-X en gang, piiiinlig), bakkestart osv. Helt fjernt, I know. :knegg:
Jeg ringte nettopp mannen for å høre hvordan det gikk med bilkjøpet, og han venter på telefon fra forhandleren nå, så jeg tror egentlig den er i boks. Og vi diskuterte denne kjøreskrekken litt, og er enige om at JEG skal ta meg av mesteparten av kjøringen fra nå av. Det som er litt synd er at vi bare har EN bil og han er avhengig av å bruke den til og fra jobb pga. manglende kollektivtilbud, så jeg får bare kjørt litt på kveldstid og i helgene, men jeg får ta noen turer på kveldstid fremover. Han er jo hjemme med barna så jeg får dratt ut på venninnebesøk osv, helt alene. :hyper:
Jeg tror ikke det er noe å le av egentlig, det er nok vanligere enn man tror. Har hørt om flere. Jeg vet ikke hva som kan komme til å hjelpe, men jeg har hørt at tankefeltterapi skal være effektivt :vetikke:
Jeg kunne ha skrevet innlegget til Iset selv, bortsett fra det med kjørt i og kondemnert. Jeg har hatt lappen siden juni 2001 og er fortsatt vettskremt bak rattet. Jeg går heller enn å kjøre, selv om det tar fire ganger så lang tid.
Så greit å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik. Misforstå meg rett, jeg vil jo ikke at andre også skal slite, men det er en liten trøst å vite at det ikke BARE er jeg som er splitter pine gal. :p
Uff nei, det er ikke noe kjekt å føle det sånn, uansett hva slags angst man har er det ikke lett å bare omstille seg fordi folk sier det. Men jeg tror også at det hjelpe deg mye å tenke scenarioer, omtrent som idrettsutøvere gjør når de tenker at de vinner. Jeg elsker å kjøre men hater å kjøre nye steder, særlig i Oslo, jeg får angst bare av å tenke på det! Men nå skal jeg gå på kurs i Oslo og må kjøre alene inne hver tirsdag, og jeg gruer meg som bare detsukk mannen syns jeg er teit men han kjøpte en gps til meg så da føles det mye tryggere, for problemet mitt er at jeg eier ikke retningssans og har aldri peiling på hvilken vei jeg kom fra eller skal til.
GPS kan også være forstyrrende og forvirrende for nervøse og lettskremte sjåfører som helst ikke bør ha for mange ting å konsentrere seg om i bilen. :nemlig:
På grunn av bilkjøringsskrekk tok jeg ikke lappen før jeg var 28-29 år, etter to avbrutte forsøk tidligere. Kan gi mye av æren til en tålmodig og flink kjørelærer, i tillegg til min rolige og pedagogiske mann som tok førstedelen.
Mitt eneste råd er at man faktisk blir mer trygg og rolig av å KJØRE. Ta korte turer i kjent nærområde alene, gjerne til butikken.
Jeg kjører hver dag, korte turer, men langturer og til ukjente steder, skygger jeg fortsatt unna.
Som jeg kjenner meg igjen! Det er så utrolig godt å høre at man ikke er alene om denne "fobien". Som Iset trives (trivdes) jeg godt bak rattet når jeg bare får manna meg opp til det. Det er desverre blitt noen år siden (husker ikke hvor mange, rundt fire tror jeg). Tenker stadig på det og en gang SKAL jeg kjøre igjen. Trur eg...
Lykke til med ny bil og kjøreturer bak rattet Iset! Gleder meg til å høre hvordan det går med deg. Kanskjedu kan bli en inspirasjon for oss andresom sliter med det samme.
Ja, jeg kommer kun til å bruke GPS-en når jeg må lete etter et sted, jeg kjører jo uansett helt der jeg er kjent. Jeg skal kjøre masse fremover, takk for alle råd. Nå kjenner jeg at jeg nesten begynner å glede meg litt. :)
Det er ganske fint å trene seg med GPS også, så man har i ryggmargen akkurat hva damen mener når hun sier "In five hundred meters, in the round-about, go straight on. Take the second exit."
Ja er det ikke utrolig? Jeg har også fått servert himling og annet fra folk som har angst for andre ting som feks. fly. Min angst er liksom ikke så viktig den. :snill:
Jeg har kjøreskrekk også, det er derfor jeg ikke har lappen.
Begynte å kjøre da jeg var 17, skulle være klar til oppkjøring til jeg ble 18. Men kjørelæreren skremte vettet av meg ved å ikke gi beskjed om et vogntog i en farlig sving, for å vise meg hvor lite jeg fulgte med:rolleyes:, og det satt en voldsomt støkk i meg, i tillegg til å fjerne all selvtillit når det kom til kjøring. Jeg kjørte aldri med den sjåførlæreren igjen.
Så gikk det noen år, jeg begynte å kjøre igjen, men i mellomtiden har dette vokst inni meg, og jeg er livredd bak rattet. Jeg KAN kjøre, jeg har øvelseskjørt i mange år, men jeg er så redd og har så liten selvtillit til avgjørelsene man må ta i trafikken, på at jeg klarer dette.
Nå skal mannen min snart til Oslo et år, og jeg burde hatt lappen. Det hadde gjort hverdagen med jobb, barnehage og skole så mye lettere, men jeg får litt vondt i magen bare ved tanken. Og mannen maser og skjønner ikke hva som er så big deal. Så jeg må vel til pers, men å som jeg gruer meg.
Det er nesten godt å høyra at det er fleire som har kjøre-skrekk, eg hadde alltid på følelsen at ingen tok meg særlig alvorlig då eg nekta å kjøra. Til slutt fekk eg nærmest bil oppi hendene, og begynte å kjøra fem mil (totalt) fram og tilbake frå jobb. Då kom eg liksom inn i det igjen, og hugsa kvifor eg likte å kjøra bil då eg var yngre. Men ein lang ferie er nok til at det blir skummelt å kjøra igjen, og eg kjører berre min eigen bil. Å kjøra i utlandet har eg ikkje skjenka ein tanke, eg blir forresten aggressiv når eg er redd :D. No håper eg berre at sambo skal ta lappen.
Det høyres ut som om du er klar for å kjøra igjen, så bra!
Jeg har hatt kjøreangst fra den dagen jeg fikk lappen. Har også kjørt av veien på glatta, snurra rundt og holdt på å ta livet av både meg og gubben. Etter det kjørte jeg ikke på glatta (eller når jeg trodde det kanskje kunne være glatt) på årevis. Det jeg kan si er at angsten har blitt mindre etter at vi fikk bil med automatgir, av litt nyere modell som jeg ikke er redd skal stoppe. Kanskje er det fordi jeg nå bare trenger å konsentrere meg om veien, og ikke giring og clutching i tillegg? :vetikke: Og så hjelper det nok at jeg er avhengig av bilen, jeg vet jeg må og da overvinner jeg angsten på en annen måte. Og desto mer jeg kjører desto tryggere blir jeg.
Dette kan jeg skjønne. Har fylt bensin én gang på 4 år og var overbevist om at alle kunne se på meg at jeg egentlig ikke visste hva jeg drev med. Etter det er det alltid mannen som har gjort det for meg.
Ellers liker jeg ikke å kjøre når jeg ikke vet hvor jeg skal, eller spesielt hvor eller hvordan jeg skal få parkert. da får jeg angst i flere timer eller dager. Men jeg jobber med saken.
Masse lykke til Iset! Tror du har et godt grunnlag for å klare dette!
GLATTA ja, herregud ... Jeg vil helst ikke kjøre om vinteren, for jeg er livredd for å spinne av veien, eller enda verre - inn i en annen vei. Nå får vi jo ny bil med nye dekk, men allikevel, det blir jo ganske glatt her om vinteren. Heldigvis har vi så og si aldri snø her, men de 1-2 dagene vi har snø i året blir det alltid trafikk-kaos her og "alle" kjører av veien. :knegg:
Mannen skal reise vekk fra 25. til 27. august, og prøver å ha bilen her til da, og da har jeg bil alene i 2 dager! Det kommer veldig godt med siden jeg skal være alene med ungene, da slipper vi å sitte stuck her.
Jeg har også litt kjøreskrekk, både for å kjøre selv og for å sitte på med andre. Jeg har rett og slett en litt for utviklet katastrofefantasi, og slapper ikke av med møtende trailere i 100 km/t sånn ca 20 cm fra bilen. Jeg kjører likevel en god del da, både sommer og vinter, og rundt omkring i nærmiljøet innenfor en halvtimes radius er ikke noe problem. Skal jeg kjøre lengre, gruer jeg meg. Også om jeg bare skal sitte på.
Det er nok mye vane, da jeg hadde en halvtimes kjøring til jobb hver dag var jeg ikke så skvetten. Jeg har kjørt bil i 24 år, og kjøreskrekken har variert ganske mye oppigjennom årene. Igrunnen har den vært verst når jeg har hatt små babyer, kanskje det er noe med at man føler seg ekstra sårbar og har ekstra mye å passe på da.
Det hjelper også litt å ha en stor og ny bil som føles trygg.
Kan du drive litt tilvenning? Sett deg i bilen, start den, la den bare stå i ro mens du hører på en sang på anlegget? Og kjør fram og tilbake på p-plassen hjemme?
Om du trenger en struktur-plan for alt som kan gå galt (med telefonnr hit og dit) er det jo bare å lage en- bare du ikke bruker resten av livet på å utforme den, så du ender opp med å slippe å prøve den i praksis.
Når man har angst for noe, og er redd for å drite seg ut (bli lagt merke til, og ledd av) , vipper jo angsten for mange over til at man blir redd for situasjoner som kan trigge frem/avsløre angsten.. Det blir en forsterkende negativ sirkel- fordi man er så redd for noe får man angst bare ved å tenke på det-som igjen fører til at man lar være...
Det er kanskje bedre at man presser seg selv, enn at andre skal gjøre det..
Masse lykke til, bruk de hyggelige tingene som ligger foran deg (som ALENETID med venninner uten barn f eks) som gulrøtter for å komme videre!
Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som dere andre synes er vanskelig jeg.
Måtte nesten le litt for meg selv da jeg leste om kvalmen når noen spørr om du kan kjøre deres bil. Det er rett og slett ett mareritt. Jeg finner mange gode grunner til å la være.
Jeg parkerer langt unna dit jeg skal, og skryter av at jeg trenger å røre meg når sannheten er at jeg har angst for parkering. Samboern fikk meg egentlig til å gråte her en dag han skulle få meg til å parkere i et parkeringshus en lørdag formiddag.
Jeg var sånn: Tenk om jeg ikke finner parkering, tenk og det skjer tenk om tenk om...Men så på ett eller annet tidspunkt skjedde det noe, jeg begynte å pendle, 20 min til og 20 min fra jobb (JA DET ER PENDLING FOR MEG DET) og plutselig fant jeg ut at det var ikke så farlig, og fant jeg ikke parkering tok jeg bare en runde til i streeten så åpenbarte det seg en plass i andre runde...
Men da hadde jeg hatt lappen siden 92, så jeg hadde mange år uten bil og kjøring før jeg ny-debuterte i 2004
Da har jeg vært ute og kjørt, og ikke nok med det, jeg kjørte helt ALENE! For første gang i den nye bilen. Jeg ville nemlig en tur hjem til mamma, og orket ikke å ha med barna, så mannen ble hjemme med dem. Jeg holdt på å kaste opp rett før jeg kjørte, men det gikk overraskende bra, til tross for at rattet krenget litt til høyre (mannen klarte såklart å punktere på vei hjem fra Kongsberg med bilen, så vi kjører med et reservehjul som er mindre enn de andre dekkene :snill:), etterhvert KOSTE jeg meg i bilen!
I morgen har jeg fått låne bilen hele dagen, for jeg ska på helsestasjonen med minsten, og siden vi fremdeles har den gamle så tar mannen den.
Jeg kan jo slenge meg inn her jeg også, kjørte opp for 2 år siden, men ikke glad i å kjøre. Jeg unngår alltid å kjøre selv det er så mye enklere at mannen kjører selv om han alltid spør om jeg vil...
Nå skal jeg være alene noen dager uten bil og har nå innsett at jeg må komme over kjørefrykten min for det blir et pes uten like med buss til og fra barnehage og jobb.
For meg handler det mye om usikkerhet tror jeg, redd for å gjøre feil, redd for å kræsje, kan ikke rygge (helt sant) osv.
Samtidig kjenner jeg at det er litt godt å lese at flere føler det sånn, trodde jeg var alene om dette, for "alle" kan jo kjøre.
Ny bil og mer kjøring er akkurat hva jeg tenger tror jeg.
Millen: det siste du sier der er akkurat det jeg også alltid har tenkt. Man snakker ikke høyt om kjøreskrekk, for man blir latterliggjort, alle kan jo liksom kjøre, det er den naturligste ting osv. Så ja, det er DRITFLAUT å ha kjøreskrekk!
Men jeg holder det jeg har lovet meg selv, jeg skal kjøre og kjøre og kjøre! Det hjalp virkelig på at bilen er såpass ny (2004-modell), helt strøken og NYDELIG å kjøre. Jeg hørte faktisk ikke at den startet engang da jeg startet den, den er jo lydløs omtrent! Jeg er vant med VROOOOM HOST HARK hver gang jeg vrir om nøkkelen, så dette var nytt. :knegg:
Jeg har smisket til meg bilen på fredag også, så nå har jeg bilen både i morgen og fredag, og så har jeg den i 3 dager neste uke siden mannen reiser bort med jobben!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
