Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Men disse kanalene gjør det enklere å mobbe. Det har jeg sett eksempler på hos venners barn. Det er utrolig hvor frimodige enkelte blir på nett, og hva de kan lire av seg skriftlig , som de ikke ville sagt direkte til personen, og hvor stor spredning mobbingen kan få i forhold til tiden før internett(les:steinalderen,- vår ungdom).
Jeg er veldig i mot å gå bak ryggen til barna for å soionere, men å lagre logg, og kunne se på den sammen hvis ting utarter, syns jeg er en god ide.
Hva mener du med streng Mim?
Faste innetider, er man streng da? Skolearbeid før venner, max 1,5 time PC hver dag, i seng før midnatt, ikke alkohol før man er gammel nok, ikke mopedkjøring uten hjelm - er man streng da? Sommer jobb fra 16 år for å tjene egne penger, plikter hjemme, ansvar ovenfor søsken - er man streng da? Og som de oppegående menneskene man er, så vet man at det er forskjell på barn (og foreldre), på miljø, på landsdeler og på aldersgrupper.
Frihet under ansvar-regimet fungerer ikke alltid. Jeg mener faktisk at enkelte foreldre kommer med frihet under ansvar-frasen fordi de ikke gidder å oppdra sine egne unger lenger enn til ungene er 14-15-16 år. Etter den tid holder de lange foredrag om å stole på, tillit, frihet, ansvar, åpen kommunikasjon og andre fine ord, men gir blaffen i hvordan ungene takler denne friheten.
Ja, jeg snakker av erfaring. Jeg jobber daglig med ungdom i alderen 16-19 år, og jeg ser tydelig hvem som har foreldre som følger med og som bryr seg. Det er veldig tydelig! Jeg har selv en tenåring, huset fullt av tenåringsgutter, jeg kjører/henter/bringer, jeg blir ringt til, sms-et, msn-et - jeg vet hva jeg snakker om.
Man trenger ikke kjøre nazi-regime i heimen for å følge med barna sine. Man trenger ikke mistro, mistenkeliggjøre, snike, snoke og hva_har_du. Man kan bruke sunn fornuft, følge barna så lenge de er barn og man har ansvar for dem (=18 år) og innse at jobben ikke er gjort i det barnet er konfirmert. Voksenlivet er skummelt og vansklig, de fleste unge synes det er godt og trygt at ansvarlige voksne følger dem et stykke på veien.
Helt enig! Mange foreldre en domme som brø og tror at alt går så fint og at barnet mitt snakker så mye med meg og at de er så voksne og vi har en så fin dialog og i det hele tatt. Sannheten er at de ofte blir lurt trill rundt - barnet forteller foreldrene det foreldrene vil høre og lever sitt eget liv som foreldrene ikke har peiling på, men som de regner med går bra. "For vi snakker jo sammen". "For de må jo få prøve livet". "For vi må jo vise dem tillit og at vi stoler på dem".
Jeg har mitt eget uttrykk for slikt. Jeg sier at folk lyver sant når de sier slike ting. Typisk er at man gjør sine egne handlinger bra ved å kategorisere de som noe annet. Eksempelvis sier man at man gir barna sine frihet under ansvar, mens man egentlig gir seg bæng. Og andre igjen sier at de synes de må følge med på hva barna gjør når det i realiteten er regelrett spionering. Og streng betyr kadaverdisiplin etc.
I RL vil man før eller senere oppdage om folk gjør slikt, på nett vil man kanskje aldri gjør det.
Jeg er enig. Kanskje kommer ting litt feil ut? Kanskje er det misforståelser ute å går? Og viktigst av alt når vi snakker om mobbing: Ville du ha godtatt at barnet ditt karakteriserte noen som ikke hadde et fullverdig språk som teit? Hvordan vi - som foreldre - møter andre er kanskje det som setter sterkest preg på barna.
Det er en kjennsgjerning at mobbing oppstår lettere på slike kanaler. Grunnen til dette er at barn og unge ikke har velutviklet nok empati til å oppfatte hvordan mottakeren opplever utsagnene når de er skriftelige. En del av empatien forsvinner rett og slett når man ikke ser mottakerens ansikt, hører tonefallet og ser kroppsspråket.
Jeg sliter med å formulere meg, men prøver likevel. Det blir nok litt rotete.
Endel av dere vet at jeg har nylige erfaringer i forhold til nettopp dette temaet, og det opptar meg ganske mye om jeg får si det selv. Jeg har i min nærmeste krets vært vitne til at en internettforbindelse har skaket og forandret et ungt menneske og sett med egne øyne hvordan en hel familie har blitt påvirket av barnets internettliv.
Jeg vil ikke si mer om selve saken, dessverre. Det er fortsatt betent og vondt selv om det nå er på et levelig nivå for de involverte.
Jeg mener bestemt at skjult og åpen, men tvungen, overvåking av for eksempel MSN-samtaler er en krenkelse mot den som blir utsatt for det uansett alder. Alle har rett på et privatliv og overvåking av private samtaler er en krenkelse av privatliv uansett om det gjelder barn eller voksne. Dette mener jeg selv om konstant overvåking av MSN-samtaler og SMS nok ville avverget alt som skjedde i situasjonen jeg beskrev over.
Det mer etisk forsvarlige som kunne avverget alt som skjedde er at barnet ble mer drillet i hvordan internett fungerer i sosiale sammenhenger - noe som krever at foreldrene har stor kunnskap om hvordan menneskelige relasjoner og sosialt samvær fungerer på internett. Det er ikke gitt at alle foreldre har det. Og man kan gjerne si at disse foreldrene var naive, men jeg vil heller mene at de ikke visste godt nok om hvilke mekanismer som gjelder i internettrelasjoner. For eksempel en så enkel ting som at man skal være svært skeptisk til fremmede som tar kontakt via internett. Jeg mener at det er fullt mulig å lære barna sine dette på lik linje med at man lærer dem å ikke sette seg inn i fremmede biler selv om de blir tilbudt Levis-bukser. Sistnevnte er en selvfølge for de aller fleste voksne og barn, førstnevnte er en såpass ny samfunnssituasjon at foreldre flest syns det er vanskelig å forholde seg til. Husk at vi som frekventerer forum og internettkanaler for sosialt samvær fortsatt er i sterkt mindretall. De fleste er totalt uerfarne på området og barna kan mye mer om slikt enn foreldrene. Ikke fordi foreldrene er naive, men fordi det ikke er en naturlig omgangsform for dem.
Jeg mener oppriktig at man kan lære barna sine internettsamhandling på lik linje med all annen samhandling man lærer dem. Å forfølge ungdom på internett er ikke et hakk bedre enn å snike seg etter dem på gata. Det er foreldrene som må tilpasse seg den kjensgjerning at verden er et større sted, at samfunnet har nye omgangsformer og at barna våre har andre arenaer for sosialt samvær enn vi hadde. Vi må ha det med oss i sosialiseringsprosessen og som en naturlig del av det sett verdier og normer vi overfører til barna våre.
Jeg må også si at det kan skje alle at de plutselig står der med en tenåring som er ute å kjøre og at man føler at man har fått hele ungen midt i hodet. Det kan skje uavhengig av om man har vært streng eller gitt mye frihet. Og man blir totalt maktesløs og mister evnen til å se løsninger. Ofte må man ha hjelp utenfra for å løse opp i flokene. Beskytterinstinkt og den enorme følelsen av å vite best kan ofte skygge for innsikt om hva som virkelig vil avhjelpe situasjonen for barnet. Overdrevne sanksjoner og overvåking vil sjelden hjelpe når uhellet først er ute. Tenåringer - og særlig de som sjelden har utmerket seg med å gjøre noe galt - er alltid i opposisjon til voksne når de beveger seg utenfor grensene, de vil alltid tro at de selv innerst inne har rett og selv når de vet de ikke har det så innrømmer de ikke for noen at det er sånn. Nettopp derfor blir alvorlige konflikter mellom foreldre og ungdommer så betente og vanskelige å løse. Når den voksne står steilt på sitt blir barnet ennå mer oppsatt på å få sin vilje gjennom. Det eneste man som forelder kan gjøre er å forebygge, dele kunnskap, sette tydelige grenser og forsøke å holde på en god og tillitskapende kommunikasjon.
Æsj, nå gjør du deg bare teit. Det er jo ikke streng, det er sånn at det skulle bare mangle, og/eller det er norsk lov.
Noen gjør sikkert det. Det er forskjell på folk. Jeg ser jo at folk trenger ulike ting, og jeg har som sjef til min forbauselse fått ansatte som må detaljstyres, som, hvis de er overlatt til seg selv, ender opp med å ikke gjøre noe som helst. Jeg hater å måtte detaljstyre folk, men må man så må man. Og selv om jeg mener det ikke er optimalt å ha behov for detaljstyring når man er så stor som 14, (og at noe kanskje er blitt forsømt underveis), så må man vel det, da.
Jeg kan ikke si at jeg føler meg særlig forsømt, som hadde masse ansvar og masse frihet. Jeg flyttet hjemmefra som 16-åring, og hvis jeg ikke hadde kunnet styre meg selv allerede, ville det blitt helt umulig. Jeg er utrolig fornøyd med at jeg har klart meg selv og at jeg er blitt satt i stand til det, og ikke være en hjelpesløs drittunge til langt oppi tjueårene. Og ja, jeg har møtt en del av dem her og der.
Jepp, jeg tenker på streng som kadaverdisiplin, og mener det er helt latterlig å bedrive denslags. Hvordan skal de klare å ta avgjørelser selv? Når? Og ofte kombineres dette med altfor høy grad av service, dette er ofte de som har mødre som ringer til universitetet for seg. :gal: "Petter er kommet inn på juss, vet du hva slags bøker han trenger og kan du sørge for at han ikke drikker alkohol?" :dåne: (Sann historie fra da jeg jobbet med studentmottak) Mødrene tror nok de bare er greie, men de stripper jo ungene sine fullstendig for mulighet til å tilegne seg voksenkompetanse.
Tydelighet, formidling av verdier, stadige samtaler om riktig og galt, tillit tilpasset alder og vidåpne kommunikasjonslinjer er min tilnærming. Om det er særlig strengt, vet jeg ikke, men det er nå langt fra å gi faen.
Selvsagt ikke. Men har ikke disse kanalene blitt et slags fristed der mobbere nå ikke bare får holde på i fred, men også lar det utarte? Vi voksne ser jo også selv hvordan folk ofte drar den litt lenger når de sitter foran skjermen. I tillegg så har man kombinasjonen mobilkamera og internett som gjør at bilder fra f.eks. fellesgarderoben på skolen tas og deles på nett, folk blir ikke bare mobbet der og da i skolegården men mobberen inkluderer andre via disse redskapene osv.
Og tenker vi sånn om andre settinger der voksne overvåker barna? Hva med inspeksjon i friminuttene? Er dette også egentlig mangel på tillit og frihet under ansvar?
Vi kan jo snakke mye om hva som er galt og den korrekte fremgangsmåten for å løse det. Ja, dersom man får vite om problemene.
For dersom ditt barn bruker internett over tid som et fristed til å gjøre livet til et helvete for et annet barn. Ville du ikke da like å vite det? Hvordan kan du vite om all denne tilliten misbrukes og andre lider under det, dersom man ikke begår "tillitsbruddet" det er å sjekke?
Tror vi at alle barna/ungdommene som får alle denne tilliten i dag ikke misbruker den? Eller tror vi at akkurat vårt barn aldri ville ha funnet på noe sånt?
Jeg er som sagt ikke sikker på hva som er "det rette" her. Men jeg ser at denne "jeg stoler på mitt barn" lett kan bli en sovepute og jeg tenker at jeg som forelder ikke bare skal vise barnet tillit, men også har et ansvar for hva mitt barn evt. forårsaker der ute i samfunnet.
Det ble nevnt at politiet mener man bør overvåke og mulige motiver for dette. Men kan det ikke også være noe med at politiet har lang erfaring med "ikke mitt barn, nei", "jeg stoler på mitt barn, så jeg sjekker ikke" og lignende ting? Kan det ikke også være at politiet ser gapet mellom de barna mange tror de har og de barna de faktisk har? Daglig?
Hvordan kan de som aldri sjekker vite det sikkert?
Og, vi trenger vel ikke å "fyllekjøre" fra en grøft til en annen? Foreldre har vel flere alternativer enn det?
Har gitt min datter på 13 noen råd og vink om hvordan hun skal hode seg safe på nettet og hvordan man oppfører seg. Ikke mobbe og div.Kommer ikke til å overvåke henne nei, og håper hun oppfører seg.
Jeg har endelig funnet ut nøyaktig hva det er som gjør at jeg blir provosert av eller er uenig i når det gjelder Liven og Jessicas innlegg/tilnærming.
Det er selvsagt dypt personlig og handler om meg.:flau:
Jeg får neller av detaljstyring, både å bli utsatt for det og å måtte gjøre det.
Jeg synes det virker som om J og L har et veldig detaljstyrete fokus, og det er så annerledes enn måten jeg liker å bli styrt eller styre på, at et fremstår som en fremmed verden. Men annerledesheten er ikke bare det som er provoserende, det som er provoserende er at de som styrer og overvåker er veldig fornøyd med seg selv. "jeg passer på", "jeg følger opp", "jeg gir ikke beng, som alle de andre". :glorie: man kan vel passe på, uten å invadere privatlivet til andre?
Sist vi diskuterte dette, kom det vel frem at flere av oss som hadde svært lange liner i ungdommen, oppførte oss veldig bra og det har gått bra med oss siden også. det er ingen nødvendigh sammenheng mellom voldsom oppfølging eller hva man nå kaller det og et vellykket resultat. det er ikke gitt at evnen til å ta gode og reflekterte valg kommer av å ha blitt fortalt hva man skal gjøre til enhver tid. Jeg tror det finnes flere veier til det gode målet enn å være autoritær.
Jeg har store problemer med å akseptere regler, regimer og autoriteter, jeg er en person som ikke lar meg styre særlig lett. Det innvirker selvsagt på hvordan jeg ser på oppdragelse. Vi har ikke en hierarkisk struktur i familien, men satser på samspill og samarbeid. dette betyr ikke at vi som er voksen unndrar oss voksenansvaret, men det betyr at vi er et team. Som på jobben; vi er et team, men jeg er sjefen og har ansvaret når alt kommer til alt. Men at jeg er sjefen fritar ikke de andre for ansvar eller medbestemmelsesrett, de kan ikke sveve rundt og vente på instrukser for alle ting, jeg gidder ikke å måtte mase på folk. De må se selv hva som trengs til en viss grad, og det mener jeg familiemedlemmer bør gjøre også.
Dette er veldig begrepsorienterte diskusjoner, for det handler om hva man legger i ulike begreper, feks straff, disiplin, strenghet, ansvar eller frihet. Alle assosierer ulikt rundt dette og har ulike tilnærminger påvirket av oppvekst, personlighetstype, erfaringer og kulturen der man er. Men man kommer ikke unna det faktum at ungene våre må klare å ta avgjørelser alene uten oss. De må det fra de er helt små, og vi må kunne pøse på med verdier slik at de faktisk oppfører seg fint og gjør lure ting uten at vi er der og henger over dem.
Selvfølgelig ikke, men å sjekke blir heller ingen garanti for at barna ikke gjør noe galt. Det kan derimot føre til at barna blir veldig, veldig flinke til å skjule det de eventuelt gjør "galt", og at terskelen for å gå til foreldrene med seriøse problemer som kan oppstå blir uoverstigelig.
Nå snakker jeg ikke om å ikke ha koll på hva ungene driver med what so ever, men snoking, lesing av mail, logger et cetera.
Nettopp. Det er derfor slike diskusjoner ofte blir helt håpløse, for man tillegger lett andre folk meninger de ikke har, bare fordi de bruker det og det ordet og begrepet.
Jeg er for øvrig enig BÅDE med Mim og Liven. Jeg skjønner hva Mim tenker og mener, men jeg tror at det ikke er så enkelt å koble ideologi og praksis.
Jeg hadde en temmelig fri ungdomstid. Jeg hadde en slem stefar og vi hadde lite penger, så i stedet for omsorg og penger, ga mamma meg masse frihet. Tilnærmet full frihet. Og ja, det gikk bra med meg. Men det kan jeg si NÅ. Ungdomstiden min var ikke bra for meg, og jeg ser nå at jeg så absolutt hadde trengt noen som hadde holdt meg litt i ørene, skjerpet inn litt, snakket ordentlig med meg osv., stilt litt krav til oppførsel og samhandling osv. Samtidig så lærte jeg jo mye om livet "the hard way".
Frihet under ansvar er en fin ting, og vi praktiserer det med tenåringen i den grad det lar seg gjøre. Vi har tabbet oss ut på det også, så da måtte det innskjerping til. Så på noen områder har han mye frihet, så andre områder ikke. Man må prøve og feile med hvert enkelt barn, og ikke komme med bastante meninger om at "mitt barn skal få følge sin indre motivasjon" eller "jeg vil mitt barns beste, så jeg følger med og stiller opp og dermed gjør jeg det som er best".
Åh Gud hjelpes, Mim. :dåne:
Jeg foreslår at du plukker av deg ovenfra og ned-holdningen din, ser lenger enn ditt eget liv og dine egne erfaringer (som faktsik snart er 20 år gamle. Det er lenge siden du var 16, Mim!), leser både Jessicas og mine innlegg, som faktisk er ganske så forskjellig, om du tar deg bryet med å sette deg inn i hva andre skriver.
Å komme med piss om detaljestyring er så lavmål at jeg gidder ikke en gang å kommentere det.
Jeg er faktisk helt enig med mye av det du skriver, men jeg tror at du før eller siden (forhåpentligvis siden) kan komme til å møte deg selv veldig i døra. Barnet ditt er ikke deg, hun er en egen liten person som kanskje takler ungdomstiden helt anderledes enn det du gjorde.
Jeg hadde selv ufattelig mye frihet fra jeg var 15 år, og jeg var (i mine foreldres øyne) voksen og ansvarsfull og fornuftig og moden og alle disse fine ordene foreldre liker å bruke om barna sine. Jeg lurte dem trill rundt, hadde det helt pyton og hadde ingen mulighet til å fortelle dem hvor ille jeg hadde det. De hadde allerede gitt meg "stempelet" voksen og ansvarlig, og da var det vel slik. (Noe det altså ikke var.) Jeg opplevde altså at for mye frihet ikke var bra, uten at det er det samme som at jeg er for detaljestyring, sniking og mistillit.
Man kan ikke kontrollere barnas liv, men det finnes en mellomting mellom å detaljestyre barnas liv og følge med dem, rettlede dem og være ansvarlig voksne. Å være der for barna, så lenge de trenger oss og til man er sikker poå at de klarer seg selv.
Slik har vi det også. Ta av deg de barnslige, trassige brillene dine og les hva som står.
Jeg tror man også må være forsiktig med å la "det gikk bra med meg" bli en sovepute også. For barna våre er ikke oss. Det er ikke sikkert at det som var best for oss er det beste for barna våre. Det gjelder jo også i forhold til om man er vokst opp med autoritære foreldre. Det er i grunnen en litt skummel felle å gå i, tror jeg. At man automatisk antar at eget avkom har akkurat samme forutsetninger og behov som man selv hadde.
Men jeg er kanskje litt preget av å vite om tilfeller der man har måttet få hjelp av politiet med å få foreldre til å stille på et hastemøte der et stort bord fullt av all slags våpen foreldre kjente igjen, før foreldre innså at deres "tillit" og "frihet under ansvar" ble misbrukt. Først da, når man ved selvsyn kunne gjenkjenne kniver fra eget kjøkken o.l. på et langbord fullt av våpen som var gravd opp rundt omkring på skolens område, innså foreldrene hvordan virkeligheten var. Under hele veien dit, var det mange som hamret løs på fraser om tillit og hvor godt forhold de hadde til barna sine, hele veien. Også da en streng politimann ringte og tvang dem til å dra fra deres åh, så viktige jobb for å komme på møtet de trodde gjaldt "alle andres barn". Du vet, de barna som ikke ble vist nok tillit og sånn.
Jeg er preget av å ha et familiemedlem hvis jobb mange ganger er å rydde opp på skoler og se det mange ikke ønsker å se. I tett samarbeid med politiet. Og jeg vet at denne "tilliten" mange fronter som om det var et kjent motemerke er et av de største hindrene for å få foreldre til å engasjere seg i det som er virkeligheten. Fremfor sin egen ønsketenkning om at det de gjør har effekt, selv om de ikke vil begå det "tillitsbruddet" det er å sjekke om det faktisk er tilfelle.
Tsk tsk, du lurte foreldrene dine og bruker de erfaringene nå, jeg lurte dem ikke og legger de erfaringene til grunn. Jeg var ikke rammeløs, selv om jeg fikk gjøre som jeg ville. Det var jo en grunn til at jeg hadde den friheten. Som Fnatten mener jeg at tilliten følger alder og tidligere erfaringer. Slik Divine også beskriver, i fht at man får slækk eller innstramming etter hvordn man oppfører seg og respekterer avtaler.
Jeg hadde ikke likt å bli fulgt så tett som du og Jessica mener er nødvendig, og jeg kaller det detaljstyring. Det er ikke noe å bli sint av, og for min del er det annerledeshet, en annen ideologi, (som kræsjer med min personlighet) men jeg ser at det er en måte å bedrive omsorg på. Jeg ser bare ikke at logging, sniking og snoking er annet enn detaljplukk.
Om jeg skal møte meg selv i døren, vil jo vise seg, jeg ser i hvertfall at det hittil er gått veldig bra med alle mine søsken som er oppdratt på samme vis. Og den yngste er et år eldre enn din sønn. :vetikke: Vi ser henne, ser hva hun håndterer og ikke av ansvar og frihet, og ser at radiusen øker, både fysisk og sosialt. Vi kan ikke være der hun er 24/7, men må utstyre henne med det som vi tror trengs og håpe det beste. Jeg er fullstendig klar over at min datter ikke er meg. Og at det er 18 år siden jeg var 16 år. Men jeg tror også at frihetsideologien er tidløs, den funket for min far på sektitallet, funket for meg rundt 1990 og det er en viss sjanse for at den funker om ti år også. Vi får se. Jeg har hittil sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar fungerer, men viser det seg at mine barn ikke er i stand til å håndtere frihet eller ha ansvar må vi selvsagt revurdere.
Du har et poeng, ja.
Samtidig så kan man jo lure på om de barna som reagerer på det å bli fulgt med på med å bli flinkere til å skjule sine spor kanskje er de samme som heller ikke ville hatt store hemninger i forhold til å lure sine foreldre trill rundt dersom de fikk friere tøyler.
Jeg tror vi har sjekket logg en gang her. Det var etter at sønnens lærer fortalte at sønnen skrøt til henne av all pornoen han så på internett. Vi har jo data i stua og på kjøkkenet, så jeg syntes det hørtes litt rart ut men vi sjekket historikken allikevel. Men da var det jo noe vi gjorde på indikasjon, så det blir kanskje noe annet?
Jeg må innrømme at jeg ikke er helt der enda at det å sjekke logger etc. ellers er en problemstilling. Våre pc'er står såpass åpent til, er passordbeskyttet og vi er så mange i huset at nettaktiviteter blir ganske "offentlig" her hjemme.
Ellers ser jeg jo på historikken innimellom når jeg selv skal finne tilbake til en nettside etc. og det ser ut til at det går mest i youtube og illvit her i gården.
Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Det å reagere på å bli overvåket er vel en helt normal reaksjon på å bli invadert eller krenket? Det å reagere på manglende tillit er veldig naturlig, ingenting er vel mer sårende enn å få signaler om at noen tror man ikke er til å stole på? I hvertfall hvis man ER til å stole på. Jeg tror ingen barn nødvendigvis i utgangspunktet har et ønske om å lure foreldrene sine, jeg tror de lurer foreldrene sine fordi foreldrene har urealistiske forventninger om hvordan fjortiser skal oppføre seg, fordi foreldre og barn har laget endimensjonale bilder/forventinger av hverandre, fordi barna frykter foreldrene og evt straff, fordi man hugger av hele hodet når man skal barbere seg og fordømmer ikke bare handling, men hele ungen.
Jeg er ikke sint, men rimelig lattermild og oppgitt.
Jeg detaljestyrer heldigvis ikke. (Noe til og med poden er enig i.)
Jeg er også mot logging, sniking og snoking, akkurat som deg.
Jeg har også sett mange gode eksempler på at frihet under ansvar funker, men jeg har også set hvor ramlende galt det kan gå. Jeg tror vi definerer frihet forskjellig, du mener jeg detaljestyrer, jeg mener du løper fra eget ansvar.
Her jeg bor dannet noen mødre av jenter på ungdomsskolen en gruppe. Formålet var å holde hverandres barn under oppsikt og passe på også andre ungdommer en ens egen. Forslag til hva de skulle jobbe med var bl.a å gå nattevandringer i byen og se til at alt gikk greit for seg, holde stand utenfor ungdomssenteret og i bygatene. Og eventuelt følge hjem ungdommer som åpenbart trengte det...
Men det hele utviklet seg veldig feil da noen i gruppa ble ganske "militære", det ble lest i blogger, fulgt med på nettby og facebook, i og for seg var tanken god men etterhvert fikk det hele mer et preg av sniking og at enkelte nesten spionerte direkte uten å gjøre noe positivt annet enn å sladre istedet for å rettlede og hjelpe. Det ble snakket veldig nedsettende om ungene og det utviklet seg nesten et hatforhold til de mødrene som ikke klarte å skjønne forskjellen på å passe på og å invadre ungdommene.
De mødrene som oppførte seg "verst" var også de som opplevde at døtrene etterhvert ble flinke til å skjule det de drev med samtidig som det nesten ble en konkurranse om å kunne drikke seg drita og etterpå le av at mødregruppa ikke ante noe..
På møtene til mødrene ble det ikke lagt skjul på så mye, og enkelte fortalte åpent om ting døtrene hadde betrodd mødrene sine i fortrolighet. Jeg ble fryktelig trist når en mor kunne referere datterens dagbok for alle mødrene og rett og slett drite ut sin egen unge.
Javist skal vi følge med og passe på, rettlede, og bestemme men det var tydeligvis ikke alle som skjønte at man må ha respekt....Det går en grense mellom omsorg og autoritet..
Løper fra ansvar? At man velger en annen tilnærming betyr ikke at man løper fra ansvar eller er mindre ansvarlig.
Vi ønsker (slik jeg forstår det) nøyaktig det samme, men gjør det på helt ulike måter. Vi fikk begge stor frihet som fjortiser, men benyttet dette forskjellig og ser veldig ulikt på om det var bra eller ikke. Og de erfaringene bruker vi begge i oppdragelsen av våre barn, antagelig korrigert av våre partneres erfaringer. Dette er jo vanvittig interessant.
Unnskyld meg Mim, men nå plasserer du meg i en bås som jeg definitivt ikke passer inn i. Du virker som du tror du kjenner meg, men nå bommer du totalt. Jeg har en veldig åpen og fin dialog med mine barn. Vi har vært gjennom mye sammen og dialog har vært noe jeg har vært opptatt av og som jeg faktisk er veldig god på. Vi har et veldig åpent forhold oss i mellom. Til tross for det ville jeg gjerne følge litt med den første tiden de brukte msn her. De var inneforstått med det og takket være at vi er åpne så tror jeg ikke de tenkte noe særlig over at jeg skulle titte der. De kjenner meg godt og vet at jeg vil dem godt og de blir ikke "hengt" for noe her.
Mim, du bygger mye på dine erfaringer og det er naturlig. Men det er nyanser her så ikke undervurder dine motdebatanter. Her hos oss har vi ikke noe strengt regime. Ungene våre er ikke så mye og farter, men når de gjør det er jeg alltid klar som sjåfør. De har grenser i forhold til når de skal være hjemme, men det må de jo ha. Noen grenser må man ha. Eller ?
Du har skrevet mange ganger at du snoker og spionerer og at du synes det er greit, Jeg har bare dine ord for hva du gjør, jeg må med utg.pkt i ditt siste innlegg anta at vi legger veldig ulike ting i begreper som spionering, og mine assosiasjoner er langtfra positive.
Jeg synes det rett og slett er trist at en deltaker i en diskusjon føler at hun må forsvare sitt forhold til egne barn. Hadde det vært meg, ville jeg nesten ha følt at noe som betyr mye for meg rett og slett hadde blitt tråkket på.
Eh...Mim?
Du begynte allerede i ditt første innlegg her i tråden å analysere Jessicas forhold til egne barn basert på innlegg som ikke engang hadde med denne tråden å gjøre.
Men, man legger tydeligvis forskjellig i begrepet "spionere". For noen her er det å holde oppsyn med logger med barnas godkjennelse, eller bare følge med på historikken, for andre betyr det sniking på Nettby og andre steder uten barnas viten.
Da bør du kanskje gå inn i deg selv og tenke over dine oppfatninger, og hvorfor du har dem. Jeg er ikke slik du refererer til her. Prøv å forstå det!!! Jeg har sagt flere ganger nå hva jeg har lagt i å følge med hva ungene bedriver. Jeg er en mor som vil delta i mine barns liv, men innenfor rimelighetens grenser. Jeg syns faktisk jeg klarer det bra. Atter en gang vil jeg si at det har mye med "måten" ting gjøres på som er viktig.
Det er ingen som roper "dårlig mor" her, Jessica. Vi er fundamentalt uenige i hvordan man skal forholde seg til barnas privatliv på bl.a. internett, that's it.
Jeg er ikke mer hormontåkete enn at jeg greier å huske sånn omtrentlig hva du skriver fra gang til gang gjennom dine ulike scenarier og dilemmaer, og det går en rød tråd. Vi har et veldig veldig ulikt syn på dette, jeg skriver omtrent det samme i hver disksusjon, du gjør det samme.
Det er her jeg mener du drar meg inni noe som du bommer på! I samme setning som du drar meg inn så skriver du om de strengeste foreldre som kontrollerer. I samme åndedrag at disse foreldrene blir løyet til og ikke viser at man stoler på barna sine...... Dra ikke meg inn der. Det er BOM!!!
Nå kjenner jeg at jeg er på det nivået hvor jeg tenker "whatever" og gir faen. Det kan ha noe med øl- og whiskyinntak å gjøre. :revurderer antageligvis i morgen:
Jeg synes dere er fryktelig arrogante overfor Jessica her nå.
Jeg er uenig med deg ofte, Jessica, men at du skal behøve å sitte å forsvare deg som mor, det er for drøyt.
Og du er heller ikke den eneste Mim har påberopt seg å kunne analysere etter eget hode, under dekke av at "hun leser det som skrives".
Jeg synes Liven sa det bra i sitt innlegg for noen sider siden.
Det Jessica har skrevet i denne tråden, er at hun i en periode loggførte msn samtalene fordi hun var usikker på dette nye mediet, men at hun har sluttet med det nå. At denne ene handlingen skulle være grunnlag for å beskylde henne for å være generelt "spionerende" og "kontrollerende" er vel i overkant tynt, eller hva? :confused:
Ikke leser hun dagbøker, ikke fotfølger hun barna sine og hun vektlegger gode samtaler og åpen dialog - er dere så bombesikre på at dette er en kontrollerende, autoritær mor?
Jeg synes diskusjoner som blir så tilspisset og unyanserte fullstendig mister sin verdi.
Takk for at du skjønner og leser det jeg sier. Får ikke grønnprikket deg ;-)
Vi må alle innse at vi til tider kan plassere mennesker i båser. Det er lett å havne i den fella. Vi har i tidligere tråder sett litt på hva vi har av fordommer, og konklusjonen ble vel at vi alle har våre fordommer. De har vi med i "ryggsekken" vår. Det bør vi være bevisst. Å komme med karakteristikker på mennesker ut i fra hva de mener i et forum (når man ikke kjenner dem) bør man passe seg for.
Jeg har vært med i en del diskusjoner her inne, og ser dette forumet som et lite "prøvelaboratorium" på det jeg har meninger om. Jeg har lært mye av diskusjoner vi har hatt her inne, og jeg håper at jeg har klart å bidra med noen tanker. Jeg syns det er litt sårende å få slengt i "ansiktet" at ut i fra andre diskusjoner så er jeg en kontrollerende og autoritær mor. Ingen jeg kjenner i det virkelige liv ville sagt det om meg. Det vet jeg 100% sikkert. Heldigvis er jeg trygg på meg selv og jeg kan bare le litt av det hele. Foretrekker å forholde meg til de menneskene som kjenner meg.
Jeg mener strengt tatt ingenting om deg som mor, Jessica. Derimot er jeg fullstendig uenig med deg i en del temaer ang. oppdragelse. Mener du at jeg er en dårlig mor da? :gruble: Siden vi er uenige på sak, liksom?
Å diskutere på person blir bare teit, og det er ikke det vi gjør her. Sak, derimot. Big difference.
Helt enig. Det var Mim som dro meg inn i den. Du har ikke dratt meg inn som kontrollerende mor osv., men dette har jeg allerede sagt noe om tidligere i tråden.
Jeg synes heller ikke man skal spionere på barna sine, verken på nett, eller andre steder.
For meg er det et skille mellom det å spionere og det at man faktisk følger med på hva de driver med, at man vet noe om stedene de bruker, og at man hele tiden har en dialog på hva nettet er for noe og hva man kan/ikke kan gjøre der. Rett og slett lære dem hva jeg kaller god nettetikette og sunt nettvett.
Å stole på sine barn er en ting, men man skal også innse deres begrensninger i forhold til alder og modenhetsnivå, og ikke minst hva "gruppepress" kan føre med seg.
Jeg opplever, både som en del av mitt yrke, og gjennom det at jeg er forelder, at en god del foreldre, flere enn hva jeg liker tenke på, har en bevissløs holdning til barnas nett- og mobilbruk. Dessverre.
Ja, jeg lurte litt på om det var det rette ordet. :o
Det er ikke alltid nykommere skriver så mye bra (les: som jeg signerer helhjertet, og det uten at nykommeren har 20+ innlegg), derfor var det litt uasansynlig.
Issje spyd meg.
Jovisst kan du det. Det er bare å trykke på "Endre" (øverst til høyre på innlegget ditt). Den er godt gjemt bort, og det er veldig vanlig å ikke finne den til å begynne med.
