Herregud, denne er åtte år gammel. :dåne: Fasit nå er at jeg er litt mer ryddig, mannen er mye mer rotete, vi har ett barn som rydder, ett som er født kaotisk og alt for lite plass. Så her flyter det inntil jeg blir gal, tar en sjau og kaster alt jeg kommer over. Så tar det en halv dag, og så flyter det jammen igjen. :knegg:
Jeg kan bare signere dette fra åtte år tilbake. Jeg er ikke petimeter lenger, det går ikke når man er veldig sjuk over tid og/eller har huset fullt av småbarn, men jeg trives fortsatt best når det er ryddig. Jeg klarer å sette meg ned sjøl om huset er rotete nå, men jeg føler ikke at jeg slapper så godt av da, jeg kjenner på at jeg har ting ugjort. Mannen bryr seg ikke. Ungene sprer død og ødeleggelse på sin vei og bryr seg i alle fall ikke. (Storebror er opptatt av system, men han har helt andre systemer enn meg. Heldigvis er han fortsatt litt mottakelig for opplæring.)
En kamerat av mannen er veldig ryddig, og en periode mumla mannen noe om at jeg nok burde ha vært sammen med ham i stedet, men det hadde jo aldri gått bra. Jfr. denne:
Jeg, og ett av barna, er ryddige. De andre er ikke. Jeg aksepterer at det er en del rot når man er fem i familien med ulik standard, men aller helst vil jeg ha det ganske ryddig og prøver å lære barna å legge ting på plass før de begynner med noe nytt.
Jeg er ryddig, og det er for så vidt mannen også selv om jeg syns han kan være litt rotete til tider. Vi trives best når det er ryddig her (det vil si; jeg trives best når det er helt striglet, mens han har evnen til å overse en tutt her og en strikk der). Når det er sagt er det bombet her flere ganger daglig. Med 4 barn, hvorav minste er i verste dra-ut-alt-du-finner-alder (1 år), og du ikke rekker å rydde én kasse for to nye er veltet ut, er det jo god terapi da :knegg: Det pleier å se brukbart ut om kvelden og morgenen, men ellers går det i bølger utover dagen hvor ryddig det er her (og i de travleste periodene syns jeg det er rotete her om kvelden også).
Rotete og har for lengst innfunnet meg med at det ikke gir meg NOEN glede å ha det ryddig hele tiden - ettersom jeg da må tenke på å rydde hele tiden. Skippertak er supert - da tenker jeg på rydding i to timer, og så tenker jeg ikke på det mer før en uke senere.
Egentlig ryddig, men det er ikke alltid det fungerer må jeg innrømme. Jeg klarer ikke å holde alt helt ryddig når jeg skal jobbe fullt og ha alt ansvaret hjemme. Er blitt flink til å klare å overse rot. Tar et grundig tak i helgene. Men, ting har sin faste plass her og jeg vet hvor alt er. Det hjelper godt.
Samme her. Nå, når ungene er i seng, er stua striglet. Vi rydder stua sammen med dem hver kveld før kveldsmat og legging, jeg orker ikke stirre på leker over hele stuegulvet hele kvelden samtidig som jeg synes de selvsagt skal få lov å ha leker og leke i stua og være sammen med oss. Rommene deres derimot, de får lov å se bombet ut, men innimellom (når det er så mye at ikke kommer meg til klesskapene uten å få vondt under føttene av å tråkke på leker) ber jeg dem rydde.
Her må de være med og rydde rommene og loftstua hver kveld før de legger seg. Jeg er litt hysterisk og liker å ha ryddig bane til alle utganger i tilfelle brann så derfor får de ikke ha rot på rommene om kvelden (dessuten er det jo greit å få inn vane med å rydde litt hver dag slik at det ikke blir så overveldende).
Jeg er så rotete at det er en skam. Mannen var veldig ryddig og forsøker vel fortsatt, men er blitt mer tolerant med årene. Han har rett og slett resignert, tror jeg. Ungene er som meg.
Dette! :ja: Jeg synes det er stas når det er ryddig, men jeg orker ikke å tenke på rydding hele tiden - som man jo faktisk må for å ha det ryddig hele tiden. Ergo er det litt rot her og litt rot der og vi har ingen kontroll over hva som er hvor. Pøbelprinsessen har ikke et ryddig ben i kroppen. Ikke pøbelhunden heller. I dag har det vært skippertaktid fordi vaskehjelperne våre kommer i morgen.
Jeg er rotehue. Mannen også. Men når ting først må tas tak i, er det som regel jeg som ender opp med å gjøre det. Det skaper litt gnissninger. :knegg:
Jeg liker jo å ha det ryddig og rent rundt meg, men når jeg føler at jeg er den eneste som har evnen til å ta med seg et glass ut i oppvaskmaskinen (eller i vasken om maskinen er på) så gir man liksom litt opp etterhvert. :knegg:
Nei, man må ikke tenke på det hele tiden.
Hos noen mennesker, som meg for eksempel er ryddegenet godt implementert i hele tilværelsen, og jeg går rett og slett ikke rundt å tenker på at jeg må rydde eller holde det ryddig, det bare skjer.
Jeg er altså veldig ryddig av meg, det samme er mannen.
Pussig hvordan folk er så forskjellige. Jeg tenker ikke på rydding hele tida, jeg tenker på rot nesten hele tida - bortsett fra når det er ganske ryddig. Jeg liker rot mindre enn jeg liker å rydde, så da rydder jeg, da. Det går egentlig ganske av seg sjøl, jeg bare flytter på ting når jeg likevel går forbi. Jeg har innsett at mannen har det stikk motsatt, så jeg prøver å rydde mest sjøl, skryte masse av ham når han rydder uoppfordra og ellers finne meg i mer rot enn hodet egentlig er innstilt på.
Vi er fortsatt ganske rotete, og derfor driver jeg panikkrydder nå ( eller akkurat nåhar jeg pause) for vaskedamen kommer etterpå og hun blir irritert om det ligger ting rundt om. :knegg:
Jeg er ryddig, men også lat. Jeg bruker derfor ikke mye tid på å rydde, men det ser alltid ganske ryddig ut, ergo er jeg innehaver av den fine kombinasjonen lur og lat.
Det er ikke noe gen. Man lærer seg, hvis man synes det er viktig nok. Jeg var et temmelig rotete barn og blei ikke særlig ryddig av meg før jeg var godt over tjue.
Jeg har som mål å komme dit at jeg ikke behøver å tenke på rydding og at det blir automatisert. Jeg har blitt MYE bedre gjennom livet, men jeg begynner jo å bli ganske voksen og er fortsatt ikke kommet lenger enn at jeg må tenke først og rydde etterpå. :leppe: Hver gang jeg tar et skippertak og rydder, synes jeg det er stas og jeg synes det er velig fint med orden i skap og gjemmer. Men det sklir alltid litt ut etter hvert slik at det må skippertak til for å få det fint igjen. :håpløsttilfelle:
Jeg er rotehue. Mannen liker å tro at han er ryddig, men han er jo ikke det. Han er bare flink til å se rotet, men mindre flink til å gjøre noe med det. Jeg kan glatt overse rotet, mens han irriterer seg over det. Jeg tenker at enten kan man rydde selv, eller så kan man slutte å klage. :nemlig:
Men jeg liker jo at det er ryddig, jeg er bare ikke så god på det. Når jeg blir voksen skal jeg bli skikkelig ryddemenneske, har jeg tenkt.
Vi er vel sånn passe ryddige begge to. Kjøkken og sånt tas hver kveld, men stuen kan godt ha et lett lag av leker på gulvet også på kvelden hvis det skjer mye annet. Vi er geniale på skippertak og fellesrydding da, da tar vi hver vår etasje og blir ferdige på kort tid. Jeg synes han kunne vært flinkere til å plukke opp klær og sette på klesvask, han synes jeg kunne vært flinkere til å rydde mens jeg lager mat. Det går litt sånn opp i opp.
Jeg er egentlig veldig ryddig med en veldig rotete mann. Sammen glir vi noe mot midten, men det er en konstant balansegang. Hvis jeg er syk eller bortreist, blir det veldig fort rotete, men ikke så rotete at det tar en evighet å få det ryddig igjen. Siden jeg i utgangspunktet har sørget for å ha et slags bunnsystem.
Alternativt har vi så stort hus at hvis tingene blir spredt jevnt utover, så ser det likevel ikke så rotete ut. :knegg:
Eg er ryddig av meg og det er heldigvis ungane også. Eg er særboar med en kjæreste som også er ryddig, men ikkje i like stor grad som meg.
Som andre her nevne så tenke eg aldri på rydding, det berre skjer. Skittentøy havne på vaskerommet, kaffikoppen havne i oppvaskmaskina, posten blir sortert og kasta i papirdunken når den blir henta, klær blir lagt sammen når dei er tørre, kjelen blir vaska når vi har spist, oppvaskmaskina blir tømt når den er ferdig osv. Det er ikkje noko eg bruke mental kapasitet på. Det er jo ikkje akkurat rocket science?
Ja, jeg har lært meg det. Og trives med å rydde og fikse, så lenge det ikke blir for voldsomt over alt.
Problemet er at jeg bor sammen med 3 som ikke syns det er noe vits og som bare motvillig hjelper til og som må fortelles at det er på tide å gjøre noe, og 1 tornado som effektivt motarbeider meg. Jeg føler meg litt som den der lille vaskeroboten i Wall-E, og eldstejenta lager spor etter seg over alt.
Ha et sted å ha ting. Hvis man har mange ting som ikke hører hjemme noe sted, så må det jo nødvendigvis bli rot uansett hvor man legger det.
Legg ting på stedet sitt med én gang. Eller ta små opprydningsrunder f.eks. hver kveld, hvis man stadig vekk enten blir forhindret fra å legge ting på plass (f.eks. sutrete ettåring på hoftekammen) eller hvis man stadig vekk blir sabotert (av eksempelvis familiemedlemmer, uansett alder).
Svigerfar var gammel sjømann, og innprentet kapteinen med at "hver ting har sin plass, og hver plass har sin ting". Det har ikke smittet.
Det jeg også ser er forskjellen på mannen og meg, er at han aldri beveger seg fra A til B uten å se seg rundt for å sjekke om noe skal tas med. Ned trappen, inn fra stuen, fra bordet til benken. Jeg tenker bare på det jeg skal, og kan tråkke over handlenett og tennisracketer, og la glasset stå igjen på bordet. Så må jeg jo tilbake og hente det. :stuart:
Jeg er rotete i hodet og trenger derfor å ha det ryddig rundt meg for å ikke bli gal.
Det funker ikke alltid, men jeg jobber for det, i hvert fall. Det er ikke ryddig overalt, men pulten min på jobb, kjøkkenet, gangen og badet nede hjemme, det må være noenlunde strøkent, ellers går ting i ball for meg.
Jeg har forresten en sønn som gladelig kan bo i det komplette kaos, og en datter som rydder og rydder og har tellekanter på alt - der er åpenbart forskjellige fra fødselen av.
Mens jeg er grunnleggende ryddig i hodet og kan leve med store mengder rot, siden jeg uansett vet hvor ting er. :knegg: Så da gjør jeg det, i den grad jeg får lov av den evig ryddende mannen.
He-he, jeg pleier å påberope meg at jeg har et ryddig hode (som et kontrast til et forferdelig rotete ytre), men de siste åra er jeg sannelig ikke sikker lenger.
Jeg er forferdelig rotete, mannen er temmelig rotete, og begge barna er katastrofalt rotete. :gal:
He-he, sånn ser det ut i omtrent alle skuffer og skap hjemme hos oss også. Mannen blir til tider fysisk uvel når han åpner skap og det velter ting ut. I påsken fant jeg Alle skrotbollers mor i kjelleren - 4-5 enkeltskrotboller som for halvannet år siden ble stuet sammen i en tom fryserskuff og båret ut av syne. (Fryserskuffen stod der fordi vi valgte å ta ut skuffene av fryseskapet framfor å avrime da isen tok overhånd. Sparte masse plass! :sparke: )
Skuffene og skapene mine er faktisk mye bedre enn overflatene. Jeg liker at ting har en fast plass, det er visst bare litt underordnet om de faktisk befinner seg der. :knegg:
1 av 2, jeg vil si dere er heldige. Vi er 2 som skritter over rotet som ligger på toppen av trappen i stedet for å bære det med oss ned. Nei, nå lyver jeg, vi er 5 som gjør det. I tillegg kan jeg finne på å kjefte på de andre fordi de gjør det. Jeg ser hvor teit det er når de sparker bort rot i gangen i stedet for å sette det på plass. Der og da glemmer jeg at jeg gjør akkurat det samme.
Jeg drømmer om at minst 1 av oss hadde plukket meg seg rotet på vei fra A til B.
Skapdører? Kan de lukkes eller bare åpnes?
PS! De skuffene det er bilde av i tråden her er ikke rotete. Det er bare ting i dem.
Jeg prioriterer ALT som gir glede i livet (bøker, FP, filmer, serier, gåturer, kos med barn og mann, venninnetid, et varmt bad, matlaging, reiser, utflukter, osv) over rydding. Rydding skal ta minst mulig tid og det skal bare gjøres akkurat som mye som høyst nødvendig. Det vi har funnet ut, er at minst mulig av uka går med til rydding hvis vi alle fem rydder samtidig en gang i uka rett før vi vasker. Resten av uka er det kun inn og ut av oppvaskmaskinen (mannen) og inn og ut av vaskemaskinen (meg) som skjer.
Mannen er veldig petimeter og ryddig av seg. Han er ikke flink til å rydde generelt, men han har stålkontroll på sine ting og generer ikke rot i huset.
Jeg derimot. :dåne: Jeg er et skikkelig rotehue, men har jobbet hardt og skjerpet meg. Får stadig noen stikk fra mannen da. :himle:
Eldste er ganske ryddig av seg. Alltid strøkent rom og kontroll på ting. Dog ikke så flink til å rydde etter seg på kjøkkenet. Pompen ser dessverre ut til å være lik sin mor.
Akkurat dette med rot er en kilde til tidvis kjip stemning hjemme her. Men nå skal jeg operere ankelen i morgen, og venter 6 uker i gips. Så da får vi se da, hvor ryddig det er her når mannen er den som må fikse alt.
Mannen min har for så vidt lært seg å rydde, etter 3x9 mnd med kvalm kone på sofaen, så et sånt sjukdomsavbrekk kan anbefales. Det er bare at han fortsatt roter noe avsindig, særlig når han lager mat. Jeg gleder meg alltid til å ha det ryddig når han skal være borte noen dager. Og så, når han har dratt, så finner jeg hver gang ut at han er verdt alt rotet, for det er ganske kjedelig uten ham. "Who cares where my keys are - tinfoil's shiny!" :gladspøkels:
Akkurat sånn, ja! Har ikke alle det sånn? :sparke:
Jupp. :dulte: Desto mer sliten, kaotisk, og stappfult av grublerier hodet mitt er, desto mer har jeg behov for å rydde/ha det strøkent rundt meg. Det er jo dårlig kombo - når man egentlig burde koblet helt av, og hentet seg inn, så løper man rundt som en ojoj og rydder. :gal:
Jeg tenkte på denne tråden når jeg var på badet, for skittenklære mine fra i går kveld ligger fortsatt ved siden av skittenkurven. Mannen har ikke lagt de oppi enda, så jeg tror han demonstrerer. Jeg klandrer han ikke. Etter noen å tredve år klarer jeg fortsatt ikke få klærne oppi kurven.
Jeg er rotete, men vil gjerne ha det ryddig rundt meg. Jeg gjør en ærlig innsats hver dag, men det er bare 1-2 dager i uka vi har det strøkent. Og da varer det toppen to timer.
Jeg har også en grusomt rotete unge, og en som rydder.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.