Joika sa for 16år siden:

Lurer på om dette er noe de fleste gjør jeg? Små "euforiske" øyeblikk hvor man kjenner at ting ikke kunne blitt noe bedre. :)

Varer det lenge? Er det ofte?

gurgle sa for 16år siden:

Så pussig at det kom en tråd som denne akkurat i dag. For i dag morges så tenkte jeg på den følelsen jeg ofte får når jeg ser på og er sammen med barna mine. Jeg kom frem til at det var den ulitmate lykkefølelsen som kommer dumpende over meg, og får meg til å få en liten tåre i øyekroken. At man kan føle slik kjærlighet er bare helt fantastisk!

leliane sa for 16år siden:

Lykke er for meg et veldig euforisk og jodlende ord, og jeg er på ingen måte en euforisk og jodlende person. Jeg kan av og til savne å kjenne på lykkefølelsen, men vet at "tilfreds" og "fornøyd" snarere er dekkende for min opplevelse av lykke. Det har med personlighetstype å gjøre, tror jeg.

Følelsen av kjærlighet - til barna, mannen og andre - opplever jeg som mer euforisk. Men lykke handler for meg om noe mer. Noe større.

Mei sa for 16år siden:

Stadig vekk :).

Joika sa for 16år siden:

Det tenker jeg og.. derfor jeg spør. ;) Lurer på hvordan andre har det.

Tertit sa for 16år siden:

Stadig vekk. Senest i dag.

Maverick sa for 16år siden:

Ikke veldig ofte, men holder godt fast i følelsen når den dukker opp i ny og ne.

Estrella sa for 16år siden:

Klarer faktisk å føle lykke nå. Og det kommer rett som det er. :jupp:

Albertine sa for 16år siden:

Stadig oftere nå. :)

Trixie sa for 16år siden:

Ja det gjør jeg. Har det veldig bra med min nye samboer, og det er veldig deilig. Nå føler jeg at vi er en lykkelig familie, alle sammen.

tiril sa for 16år siden:

Eg er stort sett lykkelig. Elsker mannen min over alt på jord, har to skjønne herlige barn,en jobb eg elsker. Synes likvel dei morningane vi har god tid, som i dag,når vesla og eg et en god frukost sammen,og go ser på meg med dei herlige augene sine er slike øyeblikk der eg kjenner at eg kan sprekke av lykke.
Eller når ho sitter å leiker med dokkene sine, og pratar med dei på en velsevoksen måte..Det er og ekstra god lykke følelse.

Eller når eg får en god klem fra storebror, og det skinner igjennom at sjølv om han er blitt stor så er han fremdeles mamma sin gullgut.

Når storebror og lillesøster går hånd i hånd på veg mot leikeplassen,han beskyttande og ho forventningsfull, hennar hånd trygt i hans, det er toppen av lykke det.

Har selfølgelig perioder der eg ikkje er like lykkelig, men det er stadig sjeldnare faktisk. Har lært å glede meg over dei "små",men akk så viktige ting. Etter å ha vore innom en møkka jobb som gjorde meg alt anna enn lykkelig, er eg no i lykkerus over min nye jobb som er helt fantastisk.

Nuta sa for 16år siden:

Ja det kan jeg føle ofte over mye forskjellig, selvfølgelig familien og de øyeblikkene vi har sammen, men også små ting som en vakker himmel, en sommerfugl eller en stille stund, å føle seg heldig og priveligert er for meg å føle lykke.

Inagh sa for 16år siden:

Å ja - det hender rett som det er jeg får slike små euforiske blaff av lykke...

F.eks. er jeg kjempelykkelig de morgenene vi har god tid til å stulle og stelle, kose i storsenga både Storebror, Lillemann og jeg, og en ekstra bonus om pappa er hjemme...

Jeg blir overlykkelig når Lillemann fester øynene i meg, smiler, og tydelig viser at han kjenner meg, vet at jeg er mammaen hans og at han syns det er ok å være sammen med meg. :hjerter:

Jeg blir også lykkelig når samme Lillemann smiler til assistenten sin i barnehagen og til fysioterapauten sin, han viser så tydelig at han kjenner dem, og dermed ikke bare er "et tomt skall".

Så blir jeg lykkelig når Storebror knusekoser meg og sier han er glad i meg!

Joda, er lykkelig støtt og stadig, jeg. :jupp:

him sa for 16år siden:

Jeg er så og si alltid tilfreds med tilværelsen, men jeg er lykkelig og ulykkelig innimellom. Jeg synes ikke at lykke er som små glimt. Jeg er ikke lykkelig i fem minutter liksom. Jeg kan godt oppleve noe som gjør meg lykkelig, det kan være en bagatell, og da kommer følelsen med en gang og blekner sakte. Følelsen toner kanskje ut i løpet av en eller to dager. Samme når jeg blir ulykkelig, det er bare bagateller som gir meg en trist følelse. Og så blekner den sakte. Men selv om jeg er ulykkelig er jeg tilfreds med tilværelsen. Det er ikke slik at jeg er ulykkelig fordi vi har så dårlig bil etc.

Joika sa for 16år siden:

Med euforiske øyeblikk så mener jeg ikke at man tenker at man er tilfreds, men at man rett og slett kjenner det kiler i magen og det bruser i kroppen. Nesten som å være forelska da.

Jeg mener man kan føle lykke og tifredshet over veldig lite, men de euforiske øyeblikkene har jeg inntrykk av at mange ikke har så veldig ofte.

Joika sa for 16år siden:

Men kiler det i magen så du nesten "sprekker" av dette?

Gaia sa for 16år siden:

Jeg skjønner hva du mener, Joika. Jeg er generelt veldig lykkelig og tilfreds i hverdagen, men innimellom kommer det blaff av intens lykkefølelse, nesten som en rus. Det er en deilig følelse som jeg kan hente frem igjen mange dager etterpå. Innimellom holder det at jeg tenker på den konkrete hendelsen for å hente frem et snev av godfølelsen.

Joika sa for 16år siden:

Nettopp :ja:! Jeg tror nemlig ikke at alle opplever dette så veldig ofte. Når man nevner ganske trivielle episoder som skjer hver eneste dag og hele tiden som eksempel, så tenker jeg at man kanskje ikke har helt skjønt hva jeg vil frem til. :undrer:

Ikke det at ikke trivielle ting kan fremkalle dette, men jeg tror ikke det er mange forunt å leve i nesten konstant lykkerus.

Nuta sa for 16år siden:

Ja faktisk gjør det det:)

Joika sa for 16år siden:

Så bra. :)

him sa for 16år siden:

Akkurat det med at man er euforisk varer kanskje ikke så lenge, men følelsen forsvinner gradvis hos meg, det er ikke noe on/off greie. Men akkurat det å bli lykkelig eller ulykkelig kommer brått, og gjerne av detaljer.

Joika sa for 16år siden:

Vi er helt på linje her. Men jeg er faktisk litt on/off da. :sparke:
Med nylig påvist "deffekt" i hjernen (så påvist som det er mulig å få det i allefall) så har jeg fått vite at jeg lever med disse bølgedalene i mye større grad enn en "normal hjerne". Syntes det er veldig interessant å høre om flere er så opp og ned. Jeg kan ha lyst til å grine et øyeblikk for så å være euforisk lykkelig ti min senere. Alt i løpet av en busstur til byen hvor jeg egentlig ikke gjør annet enn å sitte i min egen verden. :rolleyes:

Libra sa for 16år siden:

Jeg er lykkelig og tilfreds rett som det er. Men, noen euforisk lykkefølelse har jeg ikke opplevd.

Left sa for 16år siden:

Jeg får også sånne små "stikk" hvor det kiler til i magen, og jeg tenker at fy søren så heldig jeg er. Blaff av lykke kan man nok kalle det ja.

Kate sa for 16år siden:

Jeg er heldig og har også stadig slike øyeblikk. Øyeblikk der jeg må stoppe opp og føle på lykken, øyeblikk der jeg skulle ønske tiden kunne stå stille. :hjerter:

Pebbles sa for 16år siden:

Det er ofte - og varer noen intense minutter av gangen.
Jeg ønsker å oppleve så mye lykke som mulig - og tar godt vare på følelsen når den dukker opp.

Optimist sa for 16år siden:

Det kiler i magen, og jeg blir på en måte :rørt:

jannski sa for 16år siden:

Jeg har det litt sånn jeg også. Det kan være et par ganger i måneden i perioder, av og til sjeldnere, med måneder imellom, og utløses gjerne av dagligdagse hendelser. Det er nesten som en forelskelsesfølelse for meg, der jeg får bare følelsen av å kunne klare alt, at jeg er utrolig heldig osv.osv.

Alfa sa for 16år siden:

Jepp. Sånne har eg innimellom, og det er ei fantastisk, men skummel kjensle. Den vert som regel avløyst av ein nedtur der eg blir klar over kva eg faktisk har å miste ...
I sommar hadde eg ei slik oppleving då eg låg i telt med mannen på den eine sida og lille A på den andre. Ute hørte eg berre litt bølgeskvulp, men elles var det stille. Då kjente eg verkeleg på kor godt det var å berre vere oss tre ei lita stund. Ingen ytre stimuli, berre tre personar som er veldig, veldig glade i kvarandre.

rajraj sa for 16år siden:

Jeg hadde ofte slike blaff da jeg var ung tenåring. Da var følelsen kjempeintens en liten stund og jeg ble nesten slått i bakken. Det føltes som om jeg var udødelig, uovervinnelig og at bare gode ting kunne skje meg. Nå er den ikke like intens lenger, men den kommer innimellom. Spesielt når jeg har et øyeblikk helt for meg selv og har gjort eller ser fram til å gjøre noe jeg trives med.