Mim, jeg har tenkt å aktivisere enern litt i middagslaging fremover, og innlegget ditt var vel egentlig sparket. Har du noen forslag til enkle, sunne retter det er greit å starte med? Hun kan jo starte med det vi pleier å spise, men litt ny inspirasjon er greit å ha med.
Kjøttkaker, med eller uten saus, spaghettigryte, lasagne, fiskegrateng, lapskaus, grønnsakssuppe (fint nå om høsten), fiskeboller, potetmos og tomatsuppe er kjempegreit å starte med. Og wok. Hva liker hun selv, da?
Jeg har ofte med ungen i matlagingen og forteller henne hva jeg gjør og lar henne gjøre deler av matlagingen. Stå på krakk og røre, lar henne vaske, skjøre og styre på, og går det skeis, så går det skeis.
Nå er jenta mi 16, hun er flink skolemessig, kan sikkert lage middagen sin selv, iallefall kan hun bake for det gjør hun og venninnene minst en gang i uka, samles hjemme og eter kaker...(ingen anoreksia på de nei..)Vasking, økonomisk planlegging, evne til å se egne begrensninger og ivareta eget søvnbehov er ting hun definitivt bør jobbe med...
Jeg vil gjerne at hun skal kunne ivareta seg selv slik at hun hadde levd godt om hun måttet flytte på hybel. Å ta valg som ikke setter henne i fare eller som gjør helsa hennes dårlig.
Jeg synes synd på de 16 åringene hun har i klassen som har måttet flytte hit til byen å bo alene på hybel fordi de kommer fra bygda og ikke har skoletilbud der...
Hun liker helst bare taco og pannekaker. :knegg: Hun spiser heldigvis mer enn det, da. Og jeg tenkte at hun kanskje får inspirasjon til å ønske å spise mer variert om hun selv er med på å lage det.
De var faktisk mye mer med i matlaging tidligere, nå er tiden så knapp, så knapp. Det er aktiviteter og skole og lekser og hurramegrundt hele tiden. :(
Jeg blir helt matt av hva jeg leser her, for mye av dette er ting JEG ikke kan nå engang i en alder av 38.
Jeg lærte absolutt ikke nok som barn. Jeg hadde ikke varierte plikter, bare de samme om og om igjen (ta oppvasken, skrelle poteter). Så jeg er fortsatt veldig hjelpesløs når det gjelder å gjøre praktiske ting. Jeg ønsker derfor å lære barna mine MYE mer enn hva jeg lærte, men jeg tror jeg må minne meg selv på dette. Nettopp fordi jeg selv ikke opplevde det i min barndom/ungdom, så har jeg ingen referansepunkter. Jeg har ingen spesiell liste jeg følger, men jeg prøver å ta tak i ting når jeg merker at det er ting fjortenåringen ikke kan, som jeg mener han burde kunnet. Også gremmes jeg stadig vekk når jeg finner ut at det er ting jeg ikke har lært han, så jeg må nok ta meg selv i nakken.
Femåringen har spesielle behov, så han kan sikkert mye mindre enn sine jevnaldrende, men vi prøver å få han til å hjelpe til med småtterier i heimen. Hvor mye jeg forventer at han skal lære, kan jeg ikke si noe om. Det hele er avhengig av hvordan han utvikler seg.
Mine barn er ikke så gamle enda, men de hjelper til med å dekke bord, rydde av bordet, ta ut av oppvaskmaskinen, legge i vaskemaskinen, henge opp klær, tørke støv, vaske gulv og overflater.
Jeg har ingen fasit, men jeg har lært alt dette og datteren min lærer alt dette ved å gjøre ting sammen. Jeg ble dratt med i alt som ble gjort hjemme og gjør det samme overfor henne. Jeg er oppvokst i et hjem der det er uakseptabelt å ikke bidra, og der man byr seg til, spør om det er noe man kan gjøre og tar i et tak. Og der man også ble gitt en høygaffel, en melkemaskin, en potetskreller, en skurekost eller skiftnøkkel og beskjed om å løse en dertil passende oppgave. Å oppleve den mestringen det er å sy en rull, rygge traktor med henger, dra ut en kalv, stryke en skjorte eller lage en middag alle liker når man er ganske liten er enorm! Nå har vel ikke alle kalver som skal dras ut, men et hjem er fullt av oppgaver og det er deilig å bidra.
Akkurat det å skifte dekk kommer jeg til være kjempenøye på at han gjør riktig, ellers kan det jo være farlig for ham selv og andre. Og det er jo helt greit å lære dem det når de skal bytte til vinterdekk, da er du jo bevisst på at de trenger ihvertfall en forklaring og lar dem gjøre det istedet for å gjøre det for dem.
Du aner ikke hvor heldig du har vært. Hjemmet mitt var aldri MITT, jeg følte jeg bodde der på nåde. Å bidra med noe, betød bare å være i veien. Jeg husker jeg hadde nettopp startet på ny skole i sjuende klasse, og så fikk jeg en bøtte og en langkost slengt i fanget og skulle vaske etter klassefesten dagen før. Jeg holdt på å begynne å grine, for jeg visste ikke hvordan man vasket golv, samtidig som jeg visste at jeg BURDE vite det, så jeg kunne ikke si det til noen heller. Det var virkelig ikke moro.
Stakkars deg. :klem: Jeg synes oppriktig synd på deg som ikke fikk delta i egen heim. Jeg møtte noen med lignende bakgrunn på folkehøyskole og vi var 19 år. Jeg var helt sjokkert over at det fantes folk som ikke kunne vaske tøy eller gulv. Det falt meg ikke inn at det var mulig å ikke kunne sånt. Og det er helt utrolig at noen kan behandle barn slik stefaren din gjorde.
Har vi vokst opp i samme hjem? Jeg fikk stort sett ikke gjøre noe som helst hjemme, fordi min mor var (og er) redd for at ting ikke blir godt nok gjort om hun ikke gjør det selv. Hvis jeg f eks. slapp til strykejernet, så fikk jeg kun stryke lommetørkler. Og OM jeg støvsuget, så fotfulgte hun meg og så etter at jeg gjorde det på hennes måte. SKulle vi gjøre noe, så måtte vi gjøre det nøyaktig likt henne.
Og likevel kunne jeg høre henne klage til sine venninner om hvordan jeg og min søster ikke bidro hjemme.
Jeg har ikke en martyr-mor, men en evig surmulende stefar. Jeg tenker ofte på hvor annerledes ting ville ha vært hvis det bare hadde vært meg og mamma, slik det var de første seks årene av mitt liv. Jeg tror hun kunne ha lært meg masse, og at jeg hadde hatt lyst til å lære også, for mamma og jeg går veldig godt overens.
Det kan du egentlig ikke vite i og med at du ikke har noe å sammenligne med. :nemlig: Kanskje du hadde blitt helt avhengig hvis du hadde prøvd?
Neida, men dette er noe som jeg opplever som merkelig med å lære opp barna. Det er vanskelig å vite hva fremtiden vil bringe. Kanskje har vi bare smarte tekstiler? Det har jo allerede begynt å komme en del. Selv ønsker jeg meg en LED-t-sjorte, selv om det ikke er høyteknologi. Når vi snakker om LED, hadde ikke denne vært kul for en småbarnsfamilie:
(Det skal bli rødt når det når 89 degrees, så det er kanskje i seneste laget. :sukk: Men den var kul. )
Men våre foreldre kunne ikke ha lært oss om nettet feks, jeg husker enda da de startet med hjemmesider. For ikke å snakke om mobiler. Og er det lenge siden dere har sett i en bilmotor? De nye bilene er ren datateknologi, tenk at man kan chippe en bil slik at den får flere hestekrefter. Tøfft! Ikke vår bil da, den er for gammel. :mumle:
Avhenig kan det være at jeg hadde blitt, men at det føles som helt flott uten stryking per i dag, det er helt sikkert. :knegg:
Ellers har du et poeng. Jeg tenker imidlertid at det er lurt å finne ut hva slags basiskunnskaper man trenger i verden, og hvordan skaffe seg forståelse for hva som skal for å fikse et liv. For å si det på en annen måte, dersom et barn er opplært til å lære, til å bidra og til å klare seg selv, så klarer han/hun alltid å lære seg å bruke et strykejern når det måtte være behov for det.
Man kan klare seg fint uten å stryke, men det er jo mange fine klær som må strykes for å se fine ut. Det ville begrenset garderoben min ganske mye om alt måtte være strykefritt.
Men stryking er vel blant de tingene jeg skulle klart å lære meg, selv om jeg ikke hadde lært det hjemme. Det er jo ikke akkurat hjernekirurgi.
Jeg er 34 og stryker nesten aldri. Det er et valg jeg har tatt, for jeg kan stryke om jeg vil. jeg synes det er bedre å la viljen enn evnen avgjøre hva jeg skal og ikke skal.
Jeg er sikker på at jeg kunne lære meg å stryke dersom det var behov for det. Ergo like viljestyrt. (Og de to gangene i året jeg må stryke noe, går det greit uten at jeg noen gang har lært det. (Så sant jeg finner strykejernet. :knegg: ))
Jeg var en ekstremt selvhjulpen attenåring og vil prøve å gjøre mine barn like godt rustet til å takle hverdagslivet som mine foreldre gjorde meg. (Grøss, dårlig setning!) Men noe må læres etterhvert også, man kan ikke forvente at de kan alt.
Jeg KAN stryke, og jeg er enig i at barn bør kunne det. Jeg strøk hjemme fra jeg var rundt 10, og var nok flinkere da enn nå. Nå stryker jeg nesten aldri, men ja, jeg kan.
Jeg er opptatt av at barna mine skal klare seg selv når de er 18, og at de ikke er vant til å bli vartet opp. Vanlige huslige plikter de trenger for å kunne klare seg alene, samme med en viss økonomisk sans, er en selvfølge; men jeg synes at en god del økonomi må man regne med at ungene selv setter seg inn i etterhvert. Jeg kunne ingen skatteregler da jeg var 19, men jeg har da fått teken sånn etterhvert. Barn har ikke vondt av å måtte gjøre litt research selv på enkelte områder.
Jeg synes ikke det er viktig at barna mine nødvendigvis skal lære seg å skifte tennplugger og slikt, jeg kan det ikke selv. Men de må da gjerne få lære det hvis de vil. Jeg ønsker at de skal ha fritidsinteresser, og jeg vil at de skal kunne svømme, utover det håper jeg de finner noe de trives i. Jeg ser ikke på det som min oppgave at de skal lære så og så mye ballspill og klatring. Dette har jo med interesser og evner å gjøre. Jeg tenker egentlig at de fleste lærer seg mye av det de har anlegg for av seg selv. Selv er jeg elendig i ballspill og jeg synes hverken det er sosialt eller hyggelig.
:ropert: Hvis noen her omgås meg om en 15-20 års tid: Hvis jeg noengang følger ungene mine i banken etter at de har blitt voksne - slå meg i hodet med noe hardt!!
Det er bare "en jeg kjenner" som fortsatt har sin mor med i banken når hun skal ta opp lån, sin svigerinne når hun skal kjøpe leilighet, mora ringer kontaktpersonen på en jobb hun skal søke, for å spørre om noe rundt skjemaene... Hun er VOKSEN! :gaah:
:knegg: Nemlig. Jeg hadde IKKE blitt imponert om moren ringte meg om en jobb sønnen eller datteren hadde søkt på. :niks: det hadde ratt blitt en stor feit nei i margen på søkerlista og en (uselvstendig) ved siden av.
Kjenner jeg er på en helt annen planet når det gjelder eldstemann ja. Jeg drømmer om at han kanskje kan flytte hjemmefra når han i tjueårene. At han husker å skifte sokker, dusje, spise ofte nok. Vaske hendene etter dobesøk. Klare å stå opp på på egenhånd. I dag er vi ikke i nærheten, men har 9 år på meg enda. Helt normale ting man tar for gitt, de finnes ikke hos han.
De andre barna ønsker jeg det samme som deg Esme og at de føler seg trygge på å møte verden der ute på egenhånd. Uansett så lenge jeg lever så er jeg her for dem og de må gjerne kontakte meg for hjelp selv om de er voksne.
Har en bekjent som ringer faren sin kun når hun trenger hjelp. Det forholdet håper jeg ikke jeg får med mine barn, men at de kontakter meg fordi de ønsker det.
Jeg tenker at jeg håper jeg har lært barna mine såpass mye sunn fornuft at de på et eller annet tidspunkt skjønner at et førstehjelpskurs er lurt. Ikke at nødvendigvis JEG skal lære dem alt. Samme med andre ting; jeg håper de selv skal kunne forstå at man bør sette seg inn i forsikringer, ikke at jeg skal mate det inn med teskje hos dem. Da blir de jo helt paralysert hvis det dukker opp noe nytt de bør lære seg på egen hånd.
De skal kunne lage mat, vaske klær og andre huslige ting.
De skal kunne elementær førstehjelp
De skal kunne nok om økonomi til at lønna rekker hele måneden selv etter at regninger er betalt.
De skal kunne enkel snekkring; som vite hvordan en drill fungerer, kunne skru sammen møbler osv
De skal også kunne spørre om hjelp når de trenger det
Jeg er veldig skeptisk til at legfolk skal grovreponere, ja. Når det gjelder enkelte brudd, er det umulig å gjøre feil, men legfolk har ingen forutsetninger for å vite om bruddet må reponeres eller om det må tas røntgen først.
Grovreponering bør jo gjøres ved synlig feilstilling, om man kan la være fordi man er nære sykehus, for å få noen andre til å gjøre det betyr jo ikke at det er feil å gjøre det. Vente på røntgen før grovreponering gjør man jo ikke.
Hmmm - jeg er god på planlegging, men dette slår altså meg!
Jeg har ikke tenkt lenger enn til at jeg ønsker at de hele tiden skal lære så mye som mulig av meg og pappan, sånn i hverdagen altså. Så får vi nesten se hvor langt vi har kommet når de blir 18.
Og så tenker jeg at det kan være at mange her får seg en liten overraskelse når barna blir tenåringer og ikke har tenkt til å høre så veldig mye mer på foreldrenes formaninger...
Det er jo ikke alle brudd som kan reponeres, så hvis reiseveien til sykehuset er kort, bør man la være. Da tar skaden på sykehuset røntgen før de foretar noe som helst, for å se omfanget av det. Jeg synes ikke legfolk skal begynne å reponere, det har de rett og slett for lite kunnskaper til.
Jeg er dypt uenig. Så godt som alle brudd med stor synlig feilstilling kan grovreponeres. Det er ikke noe vanskelig og man gjør ikke noe skade. Derimot får man større skade om man ikke gjør det. En ankel som har ligget i stygg stilling i en halvtime har mye dårligere prognose enn en hvor noen har rettet den ut.
Jeg tror Esme har rett i teorien: Det burde sikkert vært enkelt nok både å vurdere og gjøre, ut fra hva dere beskriver.
Jeg tror Skremmern hr rett i praksis, fordi folk flest er utrolg mye tettere i pappen enn man tror, og jeg ser for meg utrolig mange rare skader utført av folk som skulle rette ut (det de tror er) brukne bein i feilstilling. Jeg er helt sikker på at det kan både vurderes og gjøres galt om man er dum nok. Og det er man ofte.
Det er veldig deilig å ligge i senga mens nesten tolvåringen koker egg, steiker rundstykker og dekker frokostbordet. Hun behersker gasskomfyren godt, det må hun jo. Om vinteren får vi kakao også. nøgd
Jeg har jobbet med folk som sikkert er teitere enn Bergljots datter, og de greide å bruke en gasskomfyr. Er det så innamri mye skumlere å bruke gass, da? Det geniale med gass er jo at feks dersom det nesten koker over, så skrur man bare av, og poff -så er det kaldt- uten at man trenger å ta av kjelen.
Jeg synes ikke at det er skummelt, men mitt generelle inntrykk er at folk synes at det er skummelt og litt eksotisk å bruke gass. Frøkna klarer seg forøvrig veldig bra på gasskomfyren. Hun fikk jo opplæring slik som man må ha med husholdningsmaskiner.
Jeg syns gass er skummelt, og vil ikke ha det. Hadde absolutt ikke likt at barna skulle drive med det på egenhånd. Det ble mange nestensvidde (voksne) neser da vi lagde mat på gasskomfyr i Italia og på en (norsk) hytte, og en gang holdt det på å bli brann da jeg stekte noe som sprutet fett. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det kan være like trygt som en elektrisk komfyr.
Vi svidde ikke nesen da, men jeg fikk meg nesten en flamme opp i fjeset noen ganger, selv om jeg holdt meg så langt vekk jeg kunne. På denne gasskomfyren måtte platen tennes med en "tenner" etter at man hadde skrudd den på, og det var ganske uberegnelig hvor mye det flammet opp. Sikkert en gammeldags modell, jeg syntes også det var vanskelig å få varmen lav nok til det som skulle ha svak varme. Kan ikke huske at det var sånn på den norske på hytta vi var på, men heller ikke på de dagene jeg brukte den ble jeg overbevist gass-fan for å si det sånn. Induksjon går like fort, og er mye lettere å holde rent. Men dette var vel egentlig et kraftig sidespor i diskusjonen. :)
Jeg har bare jobbet med den gamle "åpne" modellen, og den kan være mer uberegnelig enn de lukkede elektriske.
Men altså, da jeg var 12, var jeg ferdig utvokst og hadde grei motorisk kontroll og sånn passe med vett. Jeg tror jeg fint kunne håndtere de samme komfyrene da som jeg gjorde noen år senere.
Men Mim, jeg var 43 og ferdig utvokst (håper jeg ihvertfall), jeg vil påstå jeg har grei motorisk kontroll og vanligvis sånn innafor det normale med vett. Jeg holdt på å svi meg flere ganger, så det så. :nemlig:
Jepp. Jeg mener, folk er redd for å gi frie luftveier i frykt for nakkeskader. En barnehage vi holdt kurs for, hadde av en eller annen merkelig grunn hengt seg opp i hengetraume, og var redd for å foreta seg noe som helst.
Men mindre man er drillet på det, ser jeg helst at reponering blir utført av noen med peiling.
Nå har ikke jeg fulgt denne del-diskusjonen i detalj, men var ikke greia her at Esme hadde tenkt å lære sønnen sin slik reponering på en ordentlig måte? Ikke at hun mente at "alle må lære dette før de er atten" eller "alle bør gjøre det enten de har lært det eller ikke"?
Ta dere en titt på denne tråden om noen år.
Tror jeg har vært nødt til å svelge det meste av mine ønsker.
Når barnet når en hvis alder så "tar de lang fart i" det du har prøvd å lære de.
Egen vilje inntrer, barns personlighet er tydelig, de lukker igjen spjeldet for foredreprat. Dette betyr IKKE at mye også har satt seg fast, men kjære vene for hvor mange gode forsetter som har gått fløyten.
Synes likevel jeg har kommet greit ut av det. Livet leves og ting endres også justerer man!
Min sønn på 12 lærte å svømme som 4 åring, gjekk 3 mil på ski som 6 åring, står slalom, tok i mot lamb som 5 åring, laga klar og satte opp musefelle som 4 åring. Han kan vaske kler, vaske golv,tørke støv og anna husarbeid.
Kan sløye fisk og har gjort det sidan han gjekk i bhg, kan fiske. Har ganske god kontroll over pengane sine, god oppførsel. La meg sjå...nermast perfekt og utlært trur eg. :nemlig:
Han kan lage en god salat,koke poteter, steike kjøttdeig og lage enkel middag/kaker.
I motsetning til meg, som ikkje kunne en dritt når eg flytta heimatt i fra som 16 åring(kunne svømme og gå på ski altså). Hadde ei heimeværande mor, og foreldre med god økonomi. Fekk aldri sleppe til heime med nokon ting, og trudde at lommeboka aldri vart tom. Hadde og ei bratt læringskurve når eg flytta ut. Men jammen lærer en seg det man må likevel.
Eg har hatt sommarjobb sidan eg var en neve stor, og til neste år skal storebror få jobbe litt utanfor heimen. Økonomi er han flink til, og eg håper at det fortsetter.
Nei grovreponering er ikke noe man har "peiling på" eller ei. Turnusleger får beskjed om å rette ut grove feilstillinger uansett, selv om de må gjøre det alene første gangen. Dette er tilsvarende at man legger på en kompress dersom det er blødning. Sjansen for at man gjør skade ved å grovreponere er mye mindre enn at man gjør skade ved å ikke gjøre det.
Det er alt for mange stygge brudd som kommer til sykehus hvor de ikke har vært rettet ut men ligget og dinglet og gjort bløtdelsskaden mye større . Grunnen til at man grovreponerer er for å avlaste bløtvevet. Det er bløtvevsskaden som er farlig, selve beinet skrur man sammen greit uansett.
Ved synlig feilstilling skal det grovreponeres rett og slett. Den turnuslege som har tatt røntgenbilde før grovreponering får,- helt fortjent-, så ørene flagrer. At privatpersoner ikke «tør» å gjøre det er nå så, men ambulansesjåfører, som bor i distrikt hvor det er langt unna sykehus, bør ha guts nok til å gjøre denne delen av jobben altså.
Synes egentlig at jeg husker at førstehjelpsundervisningen i barneskolen sa noe om at bein som sto skeivt skulle rettes ut.
Og så spjelkes under transport.
Kanskje jeg har misforstått deg, men jeg oppfattet det sånn at du hadde blitt drillet på at du ikke skulle grovreponere og at du dermed uttaler deg som en eller annen fagperson, jeg trodde ambulansepersonell, men sorry om det var feil.
Poenget var at jeg skjønner forsåvidt at lekfolk ikke tør å grovreponere, selv om det er riktig å gjøre, all den tid ambulansepersonell også lar være i tilfeller hvor de klart burde gjøre det. Og når jeg spør hvorfor de ikke har gjort det, så svarer de helt ullent og har egentlig ikke noen argumenter, så jeg har antatt at de er redde for å gjøre feil.
Men altså, da må jeg faktisk høre mer presist hva du mener. Hvorfor mener du at lekfolk ikke skal grovreponere en ankel som står veldig skjevt? Hva slags skade mener du at de kan gjøre med det?
Ambulansearbeidere reponerer skader man skal reponere, og jeg er helt enig i at det hører til det grunnleggende de gjør. :nikker:
Tror vi har snakket litt forbi hverandre, ja, for jeg har utelukkende uttalt meg om legfolk, mannen i gata, Ola Nordmann o.l. Er det manglende sirkulasjon i foten, langt til sykehus osv. er jeg enig i at publikum / pårørende kan prøve seg på en tydelig feilstilt ankel, poenget mitt er at det sjelden er nødvendig da hjelpen stort sett befinner seg rett rundt hjørnet. Er man på en hytte i GokkMokkLand, blir det noe annet.
Videre er det mange feilstillinger man ikke skal reponere, og mine tvil handler om legfolks evne til å se hva man bør reponere, og hva som ikke bør reponeres, for det finnes absolutt brudd hvor man kan gjøre mye skade hvis man begynner å slite og dra i kroppsdeler. Har man sånn halvveis hørt / lest / lært noe på et Røde Kors-kurs i '88, kan den informasjonen for lengst være utadetert eller rett og slett feilaktig. Brudd i ankel er lett, hva hvis han eller hun som tidligere har gjort suksess der, prøver seg på brudd i ledd eller brudd hos barn? Vi har arrangert såpass mange førstehjelpskurs, og det skremmer meg ofte litt hva folk får seg til å spørre om.
Det er jo særlig ved brudd i ekstremitetene, dvs armer og bein at det er aktuelt. Dersom det er stor feilstilling, altså at man ser at beinet ikke er rett lenger, men skikkelig vinkel, så er det viktig å bikke det tilbake. Når det er så store feilstillinger så er det ofte ganske lett, den "ytterste" enden er ganske dinglete, så det er som oftest bare snakk om å dra litt i den og legge den sånn at det blir rettere. I tillegg så skal man prøve å stabilisere det, helst med en spjelk av et eller annet slag, men det hjelper å lage ruller av klær og legge på hver side. Hovedpoenget er at den brukne delen ikke skal ligge og dingle.
Momenter som taler i tillegg for og mot reponering:
Må man bruke mye kraft: taler for å vente
Dårlig blodsirkulasjon (hvit, kald, ekstremitet): taler kraftig for å reponere.
Ledd i feilstilling: da trenger man som oftest litt trening, og sjeldnere at det gjør skade at man venter, så det kan man godt vente med.