Er det "grunn god nok"? Jeg kom over denne debatten på et annet forum, men kunne tenke meg å høre litt hva dere her inne tenker, siden det er litt forskjell på ulike forum. Navnekalling og banning har en tendens til å ødelegge slike tråder for meg. Jeg har bare kopiert inn HI's innlegg, der hun først forklarer, og deretter svarer litt:
En av konsekvensene ved å ha selvbestemt abort, er at folk selv får lov til å velge hva som er "god nok grunn". For min egen del ville jeg aldri valgt abort av en slik grunn, og jeg synes det virker som en veldig uforståelig ting å gjøre. Hadde det vært noen jeg kjente, som hadde tatt opp saken med meg i forkant, ville jeg prøvd å snakke vedkommende fra det. Utover det anser jeg det ikke som min sak.
Og jeg er 100 % for selvbestemt abort, selv om det av og til medfører at folk tar abort av grunner som for meg virker uforståelige.
Jeg for min del ville ikke klart å tatt det valget, men jeg er ikke henne.
Hun er heller ikke meg og har tatt sitt valg basert på egene tanker og følelser.
Vi er så heldige at vi har muligheten for selvbestemt abort her i Norge, og hun benyttet seg av sin rettighet til å ta et valg som for henne var det beste.
Ingen andre kan ta et valg for henne, ingen andre går i henes sko og tenker hennes tanker.
Som mor til tvillinger blir jeg både opprørt og lei meg av dette innlegget. Vi studerte begge to når vi ble gravid første gang, og hadde aldri trodd vi skulle få to på en gang. Vi var unge (19 og 20 år), leide leilighet på 50 kv, ingen hadde jobb og alt ble kaos da vi fikk vite at vi gikk fra 2 til 4. Med alt det førte med seg. Men aldrialdrialdrialdri om jeg kan forestille meg å ha tatt abort på et sånt grunnlag og så prøvd igjen for å få riktig antall barn.
Jeg skjønner mange grunner for abort, men dette var nitrist lesning, kjenner klumpen i halsen bare ved å tenke på det.
Det er ufattelig sjeldent jeg hører folk som angrer på at de fikk to barn, at hun i det hele tatt kan uttale seg før hun har vært i situasjonen... Jeg synse jeg er GRISEHELDIG som har tvillinger, og det synes de fleste jeg kjenner med tvillinger også.
Er dette i det hele tatt en reell person, eller er det et forumtroll?
Uff, får sikkert pes for å være så lite diplomatisk, men dette traff mellomgulvet mitt altså:leimeg:
Som tvillingmamma må jeg jo bare si at jeg synes det er utrolig at noen kan velge abort pga at det er flere enn ett foster i magen.
Men det jeg mest sitter igjen med etter å ha lest innlegget, er at jeg lurer på om de har fått nok oppfølging på forhånd...Jeg mener, dersom noen hadde tatt seg skikkelig tid til å snakke med dem, og tatt frem fordelene med å få tvillinger , ikke bare ulempene, -så kanskje valget ville ha blitt annerledes ?
Hvis dette er et seriøst innlegg, så synes jeg utrolig synd på de..
Jeg forstår ikke hvordan man kan gå fra å ønske seg et barn, bli gravid og glad, også velge abort etterpå. Det skjønner jeg bare ikke, når man i flere uker har gått og kjent gode følelser for barnet i magen. Men det er mulig det er jeg som ikke klarer å sette meg inn i situasjonen deres.
Og la det være sagt: jeg er for selvbestemt abort i utgangspunktet.
På den annen side, så forstår jeg redselen for ikke å mestre/orke å ha 3 små barn, men de fleste av oss vokser med oppgavene, og det ville vel gått bra. Jeg må innrømme at dette syns jeg var en trist valg, selv om jeg overhodet ikke ønsker å dømme dem for valget de har gjort. Det har nok ikke vært gjort med lett hjerte.
Til tross for at jeg er for selvbestemt abort og den enkeltes rett til å velge selv, så blir jeg både lei meg og noe provosert for at noen kan velge bort et planlagt, friskt barn fordi det er to og ikke ett.
Etter å ha tenkt og fundert litt så går det opp for meg at eg reagerer på dette på om lag samme måten som dersom ein hadde tatt abort fordi det var "feil" kjønn. Det er noko med det å henge seg for mykje opp i ei viss forventning om korleis ting skal vere/bli. Ein har ingen garanti for at det er ettare å få eitt barn enn to. Ein kan få eit kolikkbarn som skrik heile døgnet, og ein kan få eit tvillingpar som søv heile natta frå dei er 4 mnd. Slikt veit ein aldri.
Men eg synest kanskje det verkar litt umodent og naivt å ha så konkrete forventningar til korleis livet med barn vil bli at ein fjernar to barn, både eit ønska og eit "uønska" (for å setje det på spissen) i jakta på "den perfekte familien".
Jeg fikk vondt av å lese dette. Når en velger å bli gravid, så vet en at det kan være både en, to og flere, og en har heller ikke noen garanti for at barnet/barna er friske. Selvsagt er det et sjokk å finne ut at det er to der inne. Jeg var selv redd for at jeg skulle være gravid med tvillinger, rett og slett fordi jeg syntes det var skummelt å få barn i det hele tatt, og tanken på å få to på en gang, skremte meg skikkelig. Hadde jeg fått beskjed om at jeg ventet to, så hadde jeg vært sjokkert en stund og så sett framover.
Jeg er for fri abort, men jeg sliter med abort på et grunnlag som dette. Noe av det verste synes jeg er at de nå prøver igjen. Holdningen at om det blir to igjen, så er det skjebnen, og da beholder de dem, er for meg ganske usmakelig ovenfor de to hun faktisk har abortert bort.
Signerer denne. Vil aldri kunne forstå hvorfor noen velger bort barn. Spesielt ikke to. Vi kjenner flere som har tvillinger, og alle får sjokk når de får vite at det er 2 små i magen, men ville aldri hatt det annerledes senere.
Senere støtter jeg selvbestemt abort, og synes hver enkelt må ta det valget de synes passer dem og deres situasjon.
Fikk en vond og ekkel følelse i magen av å lese innlegget
Jeg har lest denne før, og jeg synes det er forferdelig trist. Jeg kunne til en viss grad ha forstått det dersom de hadde blitt uplanlagt gravid, men når man med åpne øyne prøver, og deretter avbryter fordi vareopptellingen var feil, blir det bare trist. På lik linje med abort pga. feil kjønn.
Jeg føler meg også uendelig heldig som har fått tvillinger, og siden graviditeter ikke er helt min greie, er det bare bonus å få to barn på en graviditet. (Skulle bare ønske man fikk dobbelt perm også :sparke: )
De umiddelbare følelsene kjenner jeg veldig godt igjen, dessverre. :( For oss var det et sjokk i seg selv at jeg var blitt uplanlagt gravid, og det ble ikke lettere da vi fant ut at det var to (selv om jeg hadde en sterk følelse av det fra første stund). Vi klarte ikke tanken på abort, men jeg respekterer andres valg. De skal leve sitt liv, jeg lever mitt.
Når det er sagt så legger jo alltid sjokket seg etter en stund, og man finner nye måter å tenke på. Alt går, tenker jeg.
Men det ligg jo ein heilt grunnleggjande skilnad i at de faktisk ikkje prøvde på fleire, og at svangerskapet i seg sjølv kom som eit sjokk. Eg trur det er veldig naturleg å sveipe innom tanken på abort når ein vert uplanlagt gravid, og har sett seg ferdig med den delen av livet. Det er jo noko heilt anna å faktisk prøve, men ta abort fordi talet er feil...
Ja, det er jeg helt enig i. Men som sagt så respekterer jeg at andre har andre kriterier og grunner for abort enn det jeg har, selv om jeg ikke forstår det.
Hvis jeg kommer i den situasjonen at valget er abort, så er det IKKE fordi det er to. Husker jeg var livredd for at sistemann skulle være to. Hadde det vært det så hadde vi ikke valgt abort, selv om jeg hadde blitt utrolig fortvilet og svett av tanken på to. Vi valgte å bli gravide og det er jo en av de tingene som kan skje.
Jeg kan forstå henne meg. Hun innser egne begrensninger og tror ikke hun kommer til å kunne takle tre barn. Det er ett barn mer enn jeg kunne tenkt meg også, ideelt sett og det er en person ekstra å følge opp, passe på osv.
Syntes folk må få velge selv jeg. Man kan aldri sette seg inn i hvordan andre har det 100%. Sier ikke at jeg syntes dette var et bra grunnlag for abort, men syntes ikke man skal dømme.
Nei, dette var opprørende og veldig trist lesing. :(
Reagerte særlig på dette:
En annen ting vi også tenkte litt på var at med tvillinger ville kanskje eldstejenta vår ofte føle seg litt utenfor. Tvillinger får ofte et tett bånd og det hadde kanskje ikke vært så lett for henne å henge med der.
:rolleyes:
Storesøster var bare 15 mnd da jeg ble (uplanlagt) gravid med tvillingene, det er akkurat to år mellom dem. I tillegg var jo en av tvillingene alvorlig syk. Det har vært tøft, men det gikk jo på et vis, selv når det stormet som verst. Og vi er langt fra noen overmennesker, mannen og jeg. Alt går, om man har evnen til å omstille seg og sine forventninger underveis. Livet kan uansett aldri planlegges ned til minste detalj.
Jeg kan overhodet ikke klare å forstå at man tar abort fordi det er to og ikke en i magen, når man i tillegg har planlagt graviditeten og vil prøve på nytt for å få ett barn blir jeg rett og slett uvel.
Når man bestemmer seg for å få barn må man vel også ta med i beregningen at det kan være tvillinger, for meg blir dette det samme som å ta abort fordi de er "feil" kjønn på barnet.
Jeg tenker at man bør ta høyde for at det faktisk kan bli mer en ett barn ut av en graviditet. Det skjer jo ikke akkurat sjelden i dag. Av den grunn så syns jeg det er rett og slett hårreisende å velge abort fordi det viste seg å være "en for mye". Særlig når graviditeten var planlagt og de praktiske og økonomiske forhold strengt tatt ligger til rette for at de kan klare å ta vare på barna. Og når de nå går på'an igjen med et "nytt forsøk" blir jeg rett og slett uvel. :nemlig:
Ja det er det. Jeg ville nok ikke gjort det samme, men forstår mye av følelsene.
Men hva vet vi egentlig? Kan hende deres forhold ikke tåler tre barn? Kan hende at de føler utfordringen blir uoverkommelig. Kan hende de ikke føler de klarer ha "tre baller i lufta". Kan hende, kan hende.. mye man ikke vet tenker jeg. De tok vel ikke høyde for at det kunne være tvillling og det syntes jeg var veldig synd, men syntes likevel at antall barn må være et fritt valg. De skal leve med avgjørelsen sin og ingen andre.
Hilsen en som helt klart ser sine begrensninger når det kommer til antall barn.
Jeg sier vel som Teo, i og med at vi har fri abort inntil 12. svangerskapsuke, og jeg faktisk støtter dette, så må jeg leve med at enkelte mennesker tar valg, som for meg framstår som hårreisende...
Dette her var bare trist lesing.
Som de andre tvillingmødrene som har uttalt seg her sier; den traff meg midt i magen. Håper de ikke lykkes med å unnfange flere barn (jada, umodent sagt, men det er det jeg umiddelbart tenkte).
Da jeg ble gravid med tvillinger, var det attpåklatten og 3. mann som plutselig var nr 3 og 4. Jeg fikk sjokk, og tenkte først "Å neiii!", men så omstilte vi oss selvsagt og tenkte at vi fikk klare det og, og ta det som en bonus :) Avbestille barnevogn, kjøpe ny bil og ellers forberede oss praktisk og mentalt på to små vidundere i steden for ett.
Jeg kan også relatere til følelsen av utilstrekkelighet. I mitt case kom tvillingene først, da.
Selvsagt skal antall barn være et fritt valg. Men dette er spesielt, synes jeg. Man vil jo ha barn, blir gravid og er happy. Og prøver igjen! Det er tross alt ikke helt sjelden det blir tvillinger. Det er da ikke så rart at folk blir følelsesmessig opprørt.
På den annen side har du jo prinsipielt helt rett. Vi har ingen rett til å dømme - vi har selvbestemt abort i Norge. Om årsaken er at barnet er uønsket, flerling, sykt eller dårlig timet har vi ikke noe med.
Jeg tror imidlertid obligatorisk rådgivning/veiledning i forbindelse med et abortinngrep i mange tilfeller ville fått folk til å se på situasjonen sin i et annet lys, og i alle fall føle at man - når valget er tatt - har tatt høyde for alt og tenkt igjennom saken sammen med noen. Men det er en annen diskusjon.
Ja, det er akkurat det.
Det er ingen som prøver å bli gravide som ikke vet at det kan bli to barn ut av en graviditet. Man kan ikke planlegge det. Sånn sett tenker jeg bare at man må nesten ta konsekvensene av å prøve å bli gravid, man har aldri noen garantier for hva man får. Det blir som noen andre sier, som å ta abort pga. feil kjønn.
Joika sier det jeg mener.
Jeg ville ikke tatt abort dersom sistemann var to; men jeg er veldig glad det bare var en. Jeg hadde virkelig slitt om jeg hadde hatt mer enn det jeg har.
Det er de som tar abort fordi de ikke bruker prevansjon og gambler på den måten. Det er langt langt fler. Alle som velger abort gjør det av SINE årsaker.
For meg blir det veldig dobbeltmoralsk å skulle si at man er for at folk får ta abort når de ikke klarer beskytte seg skikkelig, men om de gjør det fordi de mener de ikke klarer ha tre barn, så er det heeelt feil? Hva gjør det ene bedre enn det andre?
Er helt enige. Jeg synes synd på jenta som bare fokuserer på alt det hun finner negativt med tvillinger, det er mye positiv input som hun har gått glipp av. Hun burde hatt noen å snakke med før aborten. Jeg tror hun har fått sjokk og tatt et forhastet valg. Alt har en tendens til å ordne seg bare man får venne seg til tanken.
For meg som var ufrivillig barnløs i mange år, så sier det seg selv hva jeg synes om dette. Da mener jeg årsaken til at hun tok abort. Men jeg har ingen rett til å dømme andre, men jeg sliter med hennes argumentasjon.... :nemlig:
Jeg kan bare signere en mengde kloke tvillingmammaer her. :nikker: Det er vanskelig å kjenne noe annet enn et slag i magen når man selv er så heldig å få være mamma til tvillinger.
Jeg respekterer ikke valget, men tolererer det. Jeg synes damen høres naiv og barnslig ut og skulle ønske hun hadde tenkt seg om enda en gang og revurdert verdisynet sitt.
For meg er dette helt uforståelig, men jeg har ingen grunn til å dømme. Hun tok et valg hun mente var riktig for seg og sin familie, og det må man bare akseptere. Som UFB'er er det lett å få vondt i magen og tenke at dette utakknemlige vesenet som i 2 pp får det vi bare drømmer om, men hun vil bare ha to, og da må hun få bestemme. Selv om det virker absurd og verdisynet og løsningsorienteringen til denne damen er helt på trynet.
Men jeg skjønner at vi leser dette med et helt annet fokus enn hun har når hun skriver det, vi vet jo at det går bra (eller dårlig, det er jo noen som synes det er knalltøft også, ingen tvil om det)!
Jeg er for selvbestemt abort, og dømmer henne ikke, men det som gjør vondt for meg er at jeg får en følelse av at dette ikke var helt veloverveid.
Det virker som om hun har tenkt praktisk, og ikke tenkt over følelsene sine.
Det at de faktisk har planlagt å bli gravide, gjør det nok også ekstra uforståelig for meg, men samtidig så har jeg selv gått rundt i 8-9 mnd etter fødsel LIVREDD for å bli gravid.
I så fall kunne det kanskje ha endt med en abort for meg også, både pga fysisk tilstand etter graviditeten og angst for å takle 3 så tette.
Håper det var det riktige valget for henne, og at hun ikke vil angre!
Forøvrig må jeg bare kommentere at jeg synes det er veldig synd at hun mest har bitt seg merke i BIMs tvillingforum. Jeg har hørt at det er overveldende negativt fokus fra tvillingmødre der inne, og jeg har såvidt lest og listet meg pent og rolig ut igjen...Synd viss det har preget avgjørelsen. De aller fleste tvillingmammaer jeg kjenner irl og på nett synes det går over all forventning.
Jeg liker ikke at det taes abort for slike (for meg) dumme grunner som tvillinger, kjønn osv. Men jeg aksepterer at jeg ikke er den som kan bestemme hva som er en god eller dårlig grunn og jeg har bestemt meg for å være for selvbestemt abort.
Det spørsmålet som slår meg er hva ville jeg tenke om dette var noen jeg kjente hvordan ville jeg forholde meg til et menneske med et verdigrunnlag som gjorde dette ok? Jeg kjenner de som har valgt vekk downs barn, og respekterer deres valg, men om jeg vet ikke om jeg hadde gjort det om dette var noen jeg kjente. Jeg tror det hadde påvirket mitt forhold til dem, akkurat som om de tok abort pga kjønn.
Er man for fri abort (som jeg), må man akseptere at noen tar valg en ikke forstår
Det virker håpløst å ikke ha reflektert over muligheten for tvillinger/aldersforskjell når man aktivt prøver å få barn, er det en hårreisende å være misfornøyd med kjønn/antall/tid på året fødsel finner sted osv
Jeg tenker (håper) umiddelbart at det er langt mer i denne historien som vedkommende ikke skriver noe om, som gjør avgjørelsen lettere å forstå.
Jeg er for selvbestemt abort, men i dette tilfellet så vrenger det seg i meg...
Her har de planlagt å få et barn, og så ble det ikke slik de tenkte, og dermed tar de abort, for så å sikkert prøve en gang til...
Det er, i mine øyne, helt horribelt. Planlegger man barn, så vet man at det er en viss sjanse for at det blir både to og tre. Er man ikke klar for den risikoen, så bør man jammen tenke gjennom det med å få barn en gang til.
Fy søren sier jeg bare! Har selv vært i samme situasjon, en liten jente og to små på ultralydbildet, tanken på å skulle valgt dem bort gjør meg fysisk uvel.
Jeg har ingen forståelse for HI og kjenner jeg dømmer henne som umoden og mere til. Ja så passet det ikke inn i hennes drøm om den perfekte familie, snakk om ansvarsfraskrivelse og naivitet.
Jeg er enig med Joika. Jeg syns også argumentet om at man må ta høyde for at det er flere enn ett barn når man prøver er litt rart, da må man jo også ta høyde for at det ikke er et funksjonsfriskt barn også, og de aller færreste gjør det.
Som jeg har skrevet tidligere synes jeg heller ikke noe om grunnen til at hun tok abort. Men jeg vet også at mange ikke synes noe om at jeg vet at jeg kommer til å ta abort hvis jeg skulle bli gravid igjen. Vi bruker selvfølgelig prevensjon, men om det skulle skje så VET jeg at jeg ikke fikser flere barn (Følelsesmessig). Jeg vet at jeg kommer til å ta abort. Og er det egentlig noe bedre? Vi er oppegående mennesker som økonomisk og på alle andre måter hadde klart å få et barn til. Men vi vil ikke ha fler, uansett. Det største forskjellen er jo selvfølgelig at vi på ingen måte prøver å bli gravide.
Nettopp. Dama her prøver jo faktisk å bli gravid. Svangerskapet var planlagt og ønsket. Og nå vil de prøve igjen for å se om det blir ETT barn denne gangen. Det er vel det folk reagerer mest på. Hva om det blir tvillinger igjen? Eller hva om barnet er handicappet? Som en bruker over her sa; ett barn kan fort være mer slitsomt enn to, man vet aldri hva man får. Når man prøver å bli gravid, må man ta i betraktning at livet er uforutsigbart og at man ikke bare kan ta ting for gitt.
Dette er helt utenfor min fatteevne. Å få tvillinger er en av mange ting som skjer når man prøver å bli gravid, her i huset hadde vi vel reagert med sjokk, vantro og stormende jubel.. Tåler ikke forholdet til denne damen tvillinger, ville jeg ikke satset på å bli gravid igjen med samme mann uansett jeg da.
Jeg reagerer like mye på flere tilfeller jeg kjenner hvor man har "uhell" både tre og fire ganger, og at man da ikke innser at prevensjon er en fin ting, da begynner jeg å lure. En ting er at man jo kan bli gravid på piller, kondom kan sprekke osv, men når man ikke tar noen forhåndsregler, og har mer enn nok med å ta vare på de barna man har, bør kanskje noen informere om prevensjon, avholdenhet eller fortelle dem historier om blomster og bier..
Som tvillingmamma kjenner jeg at jeg blir skikkelig opprørt og kvalm. Velge bort to barn kun i egenskap av at de er to... Vet det er feil å føle slik - men tar meg selv i å håpe at de ikke lykkes i å få flere barn.
Jeg sliter også med dette. Jeg tenker at dette er en av de sjansene man tar når man velger å bli gravid. Det kan bli to. Egentlig tenker jeg at hvis man ikke KAN klare å få to, bør man kanskje ikke prøve å få en. Sannsynligheten er tross alt ikke så liten. Jeg synes det er tungt å tenke på at de kommer til å prøve igjen, samtidig ser jeg som dere andre sier; det er selvbestemt abort i Norge, og da vil slike ting skje. Hun har fullt rett til det.
Jeg er selv i en situasjon hvor jeg skulle gitt alt i verden for å få ett barn til snart. Dersom vi skulle få to, vil det være helt fantastisk. Sånn sett synes jeg kanskje dette er ekstra trist å lese. Men man må akseptere at hun har følt som hun har rundt dette.
Dette blir for meg totalt ubegripelig, og jeg kjenner meg rett og slett uvel ved tanken på at de har abortert to tilsynelatende helt friske fostre, for så å prøve på ny...
Herregud, jeg blir uvel av å lese dette. Jeg håper virkelig at dette er et tulleinnlegg.
Velge abort kun fordi det var to der for så å prøve igjen. Det er hårreisende og trist.
Det gjør meg direkte kvalm å lese om dette. Kan ikke fatte at noen kan velge å ta bort to friske barn. Er i utgangspunktet for selvbestemt abort, men når man går inn for å bli gravid tar man ikke de små livene bare fordi det er to der. Synes det er vanskelig å lese argumentasjonen og ser ikke helt hvordan man kan argumentere slik for å ta to små liv av dage.
Det verste er at de nå skal forsøke igjen, da går tankene mine til alle de som virkelig sliter med å få barn som gladelig ville latt de to få leve. Nei, enkelte burde kanskje ikke prøve igjen.
Jeg er også for selvbestemt abort. Jeg stusser ved historien, for jeg kunne ikke valgt slik. Men jeg synes det blir i overkant naivt å ikke tro at noen har de merkligste grunner for å velge bort et eller i dette tilfellet to barn. Så lenge det er innenfor 12 uker ligger jo det i selve retten å kunne avgjøre hva som er god nok grunn. Jeg blir ikke noe mer eller mindre kvalm fordi det er tvillinger. Hadde dama sagt de ombestemte seg fordi hun fikk en ny jobb, eller andre ting ville jeg kjent meg like lite igjen i hennes valg. Jeg tror endel barn blir valgt bort med grunner som for meg er ganske uforståelige, så dette trenger nok ikke være et nett-troll.
På en måte skjønner jeg damen, hun innser sin begrensning; hun tror hun ikke klarer å gi 3 barn den oppvekst hun synes barn fortjener. Hun tror livet bli preget av stress, slitenhet, trøtthet, dertil dårlig humør samt fryktelig svart samvittighet fordi hun ikke klarer å være den moren hun gjerne vil være.
Der hadde i alle fall jeg vært; dersom jeg hadde hatt et lite barn i tillegg til de to jeg har. Jeg tror jeg hadde taklet det veldig dårlig. Jeg er ikke så sterk; hverken fysisk eller psykisk.
Men det er det med å prøve med åpne øyne.
Vite at det kan bli noe annet enn et friskt barn.
Hva gjør man da.
Jeg er for selvbestemt abort, og føler på ingen måte at jeg har rett til å dømme henne for hennes valg, selv om jeg aldri hadde kommet til og tatt abort av same grunn. Aldri.
Jeg hørte en historie om et sykehus der de fikk inn den samme damen som skulle ta abort 7-8 ganger i løpet av like mange år. Det passet visst aldri, de skulle til syden, hun hadde akkurat fått ny jobb, hun var blitt arbeidsledig, ungen ville bli født midt i juleferien, osv, osv. Til slutt ble hun sendt til samtaler med en psykiatrisk sykepleier, Hvordan det gikk videre, vet ikke jeg, men noen bruker dessverre abort som prevensjon, og tillater seg å ta slike luksusvalg, sett fra en UFB'ers synspunkt.
Jeg tenker nett-troll. Når jeg ikke kjenner at jeg blir uvel av tanken på at det kanskje ikke er det.
Men så tenker jeg litt på måten vi sitter og rangerer grunner. Gode grunner og dårlige grunner og hvordan det gjør en forskjell.
For hvem er det det egentlig utgjør en forskjell? Det må da vitterlig være like ille/ikke ille for fosteret uansett hvilken årsak det aborteres for?
Og hvis det i et gitt tilfelle er en forferdelig ting å gjøre mot et foster, så er det vel det uansett årsak? Om man f.eks. mener at det er drap så blir det ikke mindre drap bare fordi mor ble voldtatt? Drap er drap, liksom.
Så er det vi egentlig driver med når vi reagerer med avsky (jeg gjør det jeg også) fordi noens grunn ikke er "gode nok", bare enda en form for moralisering?
Hvis det er det samme for fosteret uansett hvilken årsak aborten tas, så er det egentlig oss andre den gravide skal ta hensyn til? Er det oss hun skal stå til rette for?
Veldig vanskelig problemstilling, kie. Det blir som debatten om "verdige trengende". Det føles ikke alltid riktig at alkoholiserte latsabber skal kunne leve på trygd (empatisk formulering, ikke sant :D), men det MÅ være slik hvis vi skal kunne kalle oss et velferdssamfunn.
Grunnen til at vi blir moralsk indignerte er vel at vi blir opplært til en moralsk standard, og for at den skal kunne fortsette å være felles i samfunnet vårt, må vi prøve å påvirke andre i samme retning. Ønsker vi at abort skal være en prevensjonsform? Da må vi gi (vennlig) uttrykk for at det ikke er riktig å ta abort for enhver grunn.
Klart man rangerer. Klart man tenker annerledes om dette, utifra erfaring, modenhet, barneønske, egen kapasitet, alder og situasjon. I min situasjon, ferdigutdannet, med god jobb, grei inntekt, fin mann i stabilt forhold, snart plassert i hus som har plass nok, med nettverk av familie og venner, greie svangerskap, så kunne jeg tatt i mot både tvillinger og trillinger, så tett som helst. I tillegg er jeg oppvokst i stor familie, så et stort antall barn skremmer meg ikke. Tvert om.
Grunnen til at vi reagerer er at hun foretar et "luksusvalg", hun ville bare ha en, men fikk to. Det ville hun ikke ha, for hun ønsket seg jo bare en.
Men de fleste ville ikke ha reagert på noen som tok abort fordi de var blitt utsatt for overgrep, at de var blitt gravide tross prevensjon med noen det virkelig ikke fungerte å få barn med, at de var veldig unge, at de ble veldig dårlig i svangerskapet, at de var syke, at fosteret var sykt, at de hadde veldig krevende barn allerede, osv.
Kjønn og antall er kanskje ansett som mer "uverdige" grunner, men vi har ingen rett til å sette oss til doms over noen. Også dumme nek må få bestemme dette selv. Sånn er selvbestemmelse. Alle mulige slags folk har stemmerett også.
Vi diskuterer gjerne her på FP, men da på generelt grunnlag. Vi ønsker ikke at konkrete problemstillinger blir hentet fra andre fora til diskusjon her. Tråden låses herved.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.