Nesten hver gang jeg leser eller hører ordet unge (i steden for barn altså) så tenker jeg på en episode fra jeg var gravid med eldste gutten min.
Jeg var på gamlehjemmet og besøkte min reserve bestemor som da nærmet seg brutalt 100 år.
Hun lurte jo på når jeg hadde termin og jeg sa at ungen skulle komme ut i april.
Da fikk jeg en nesten kjeft gitt, for det het barnet.
Unge sa man ikke, for det var betegnelsen man brukte på griser.
Merker at dette i stor grad faktisk henger igjen hos meg, utrolig nok.
Ja, det hender jeg sier unger og skriver det også. Men jammen bruker jeg barn i mye større grad. (tetter ofte om jeg skriver unger)
Som ivrig kryssordløser er ordet unge helt naturlig. Jeg tror du har hengt deg litt opp i hva reservebestemoren din sa. Det henger i bakhodet.
Her sier jeg i hvertfall unge i stedet for barn. Kanksje det har med min dialekt å gjøre.
Jeg bruker 'unge' så ofte jeg kan. Synes det er kjempekoselig.
Men det handler vel litt om hvor en kommer fra? Min mor er fra Gjøvik, og hun kalte meg alltid for go'ungen, vesleungen og gullungen. :love:
Jeg får assosiasjoner til barndommen og Prøysen når jeg bruker ordet, jeg, ikke griser.
Jeg bruker unge og barn om hverandre, mest unge. For meg er det naturlig å si "ungen" så da blir det til at jeg skriver det også. Jeg har forresten masse familie fra Gjøvik, så det er kanskje derfra det kommer. ;)
Jeg bruker nesten alltid unger, siden "barn" blir veldig kunstig på min dialekt. Men jeg skriver stort sett "barn".
Det er for øvrig moro å se hvilke assosiasjoner mange i den eldre garde har til ord og navn. En gammel nabo av besteforeldrene mine var helt bestyrtet da hun fikk høre at lillesøsteren min skulle hete Siri. For "sirri" var visstnok det man kalte pissepotten om bord på båter ...
Ungen min. :hjerter: For meg er det mye mer naturlig enn å si "barnet mitt". Jeg bruker utelukkende barn når jeg snakker om barn i flertall (muntlig iallefall, skriftlig er det annerledes). Ungen er veldig vanlig og ikke det minste negativt i min dialekt. (Med mindre man sier "den jævla drittungen" eller noe :knegg: ).
På min dialekt er det mest naturlig å si unge - unger (eller som det heter her onge - ongar :D )
Men storesøster er ganske konsekvent på å si barn - barna, og da også med en rar og veldig tydelig R. Barrrn -barrrna. Hvor hun har fått dette fra er ikke så godt å si. (hun sier også å løpa, der vi konsekvent sier å springa.)
Jeg sier også unge. 'Barn' er fremmed på min dialekt også (i den grad jeg har noen). Jeg synes 'unge' høres mer kjærlig ut. "Lille ungen min". :elsker: Jeg synes 'barnet' høres stivere og mer høytidelig ut.
Hadde forresten en lignende episode med en gammel kollega av meg. Jeg sa "eg går og et", og hun korrigerte meg og sa "du spiser, det er kyrne som et". Hun sa det litt spøkefullt riktignok, men forklarte at hun alltid fikk høre dette da hun var lita (hun kommer opprinnelig fra et sted i Nordland). I min egenproduserte, sære "dialekt" er det forresten tillatt (les: naturlig) å si både 'spise' og 'ete'. Jeg er ikke konsekvent der. Men når det gjelder unge er jeg konsekvent. 'Barn' hører som sagt ikke hjemme i My*dialekta.
Når jeg tenkte etter, så er det mest naturlig for meg å bruke barn når jeg tenker på et barn, mens i flertall sier jeg automatisk ungene (eller rettere sagt ongarrr). Det hender imidlertid at jeg omtaler Knøtta som ungen min i ett litt oppgitt tonefall til mannen: Har du sett onjen? Ka er det onjen gjør nå?
Jeg fikk høre fra min tante at det var stygt og si unge/unga mine. Jeg sa det mye mer før, men har fått litt negativt forhold til ordet unge og spesielt "Unga" som er litt sleng i Oslo. I følge tanten min var det noe av det styggeste jeg kunne si; "Unga mine" :fnise:
Så det har blitt til at jeg sier barna mine og ikke "unga" eller ungene mine. Jeg sier ikke barnet mitt for det høres litt jålete ut, så da sier jeg bare datteren min eller sønnen min, eller barna mine.:)
Når jeg tenker meg litt om så sier jeg aldri at noen har fått en unge faktisk. Da blir det litt kattunge-aktig.
Også skriver jeg barn oftere enn unger.
Jeg sier aldri barn, jeg. Har aldri hørt noen på disse kanter som sier det. Jeg skriver det gjerne, unger også, men jeg sier bare unger. Barn blir helt feil på min dialekt.
he he. De eldre er til tider litt artige når dem minner oss på hvordan det var før i tiden (og full respekt har jeg for det). Jeg sier unge, kommer jeg alltid til å gjøre. Prøver heller å holde meg fra å bruke slengordene man kan koble på ordet,
Nå er jeg ei byfrøken da, med tanke på griser og sånt......
Men jeg syns barn blir så "fisefint". Ok overdriver litt nå, men... jeg bruker barn innimellom, men for meg er det mest naturlig å si unger. Hørte en diskusjon en gang om det å si barn eller unge. Det er nok derfor jeg bruker barn innimellom :knegg:
Jeg sier og skriver unger og barna om hverandre. Når jeg snakker om de, blir det oftest at jeg sier unga. For ordet barna passer ikke til min pratemåte.