Vi skal til dyrlegen i ettermiddag, og må mest sannsynlig avlive den kjære pusen vår. Hun har vært en del syk det siste året, og da hun var i "pensjon" hos mine foreldre nå da vi var på ferie, så ble det oppdaget at hun har tre-fire kuler under "armhulen". Vi tror det er svulster, men det kan bare dyrlegen svare på. Dersom det er svulster, så er det vel ingen annen løsning enn å avlive henne... Hun er 12 år gammel, slapp, spiser nesten ikke, og ja, i det hele tatt.
Vi har forberedt vår snart 5 år gamle datter på at pus skal til dyrlegen, og at hun sannsyligvis ikke kommer tilbak i live, for å si det slik. Nå skal dattern vår til ei venninne rett etter bhg, så jeg ba henne si "farvel" til pus i morges "just incase". Himmel, det var så rørende. Hun ga pusen en god kos og sa "ha det bra, lille venn". Hvis det blir avliving, har vi bestemt oss for å ta vi med kattekroppen og gravlegge henne i skogen.
Vi er dog litt usikre på om vi (gubben og jeg) skal dra til dyrlegen mens dattern vår er på besøk hos venninnen, eller vente til hun kommer hjem - for å la henne delta i "prosessen". Hun har jo på en måte allerede tatt farvel (dersom utfallet blir slik)...
Jeg vet rett og slett ikke hva som er best. Er det noen av dere som har erfaring med dette?
Jeg håper jo selvfølgelig på et mirakel, slik at vi kan få beholde pusen vår litt lenger, men vi vil ikke la henne lide.
Jeg husker selv hvordan jeg en gang i tiden satt hos dyrelegen og hikstet på grunn av en ørkenrotte som var veldig syk (og da var jeg 18). Jeg tror at det er bedre om hun får slippe det. Det blir så konkret når man sitter der med et sykt dyr og det hopper rundt friske dyr rundt en. Uansett hvor eventuelt pedagogisk det er så hadde ikke jeg tatt med meg Herremannen på det.
Jeg tror ikke jeg ville tatt med en 5-åring, kun med tanke på alder og modenhet. Og at de glemmer fort, eller det vil si at hun sikkert vil huske pusen med gode minner, men det er ingen vits å gjøre det mer dramatisk enn nødvendig.
Vi tok med syvåringen når vi måtte avlive pusen vår pga kreft i sommer. Hun ville ikke være inne i rommet når pus fikk sprøytene. Jeg ville nok vurdert om en fire-femåring var moden nok. Ungene våre fikk stryke pusen og kose med henne før vi begravde henne under et tre i skogen. Det var veldig viktig for sorgmestringen, spesielt for fireåringen. Da fikk han se at pusen ikke levde lenger, og at det ikke var farlig og skummelt at hun ble begravd.
Malin var med da vi begravde Kissa i vår. Det var hun som fant ham død på gresset, så det å begrave ham, og legge blomster på graven, var til god hjelp for henne.
Barn i 5 års alderen skjønner allerede så mye så hvis dere tar henne med under begravning prosessen og lager en vakker sermoni kan det hjelpe henne i sorgprosessen og gi henne en bedre forståelse av liv og død. Faktisk så må dere bare gjøre det dere føler faller rett når det kommer til henne. Jeg bæljer hver gang et dyr som jeg kommer innpå dør. Husker en gang en påkjørt katt vandret inn til meg å eksen, stakkars vennen hadde knekt kjeve osv. prøvde å gi den litt vann og mose vann og mat sammen, tok frem favoritt pålegget til eksen til hans store forbannelse og prøvde å få han intressert i det. men nyttet ikke så i det hele tatt. Vi ringte dyrlegen det sekundet den kom dregende inn døra, og fikk ikke time før etter et par timer. Han døde nesten rett der i armene mine, og jeg bælja som en unge! Fikk vite da han hadde fått bedøvelses sprøytene før giftsprøyta at hun egentlig ikke trengte å sette di siste sprøytene rett og slett fordi han sovnet inn av bedøvelsen. Jeg satt ute og igjen bæljet og hatet verden litt da... Var vell 18 år når dette skjedde.
Da er det over - pusen vår er død...:hylgrine:Hun døde i armene mine...
Som fryktet hadde hun kreft, og svulstene hadde spredd seg via lymfene. Mannen og jeg var hos dyrlegen, mens veslejenta var hos ei venninne. Vi tok med oss pus hjem, hentet jentungen og hadde en fin begravelsesseremoni i skogen (i mangel av egen hage). Pus ble pakket inn i et teppe, og fikk med seg et kosedyr og noen blomster på ferden. Vi skal legge ned steiner på graven til helgen.
Dattern vår tok det fint, og klappet og koste med katten - som så ut som hun sov. Vesla ga henne en egen stjerne på himmelen :rørt: - og vi pratet mye om henne. Hun drømte om henne i natt, og kom da tuslende inn i vår seng. I dag snakket vi om hva vi skulle gjøre med katteutstyret, og veslemor ville gjerne besøke grava allerede i dag - ja, gjerne hver dag, men jeg sa vi fikk dra en gang i uka.
Jeg tror det var en riktig avgjørelse å la henne slippe å være med til dyrlegen, og at hun etterpå ble med på "begravelsesseremonien".
Så trist at Pus er død. :klem:
Fint at vesla ser ut til å ta det fint. Det var nok godt for henne å få være med på begravelsen. Hun kommer sikkert til å ha mange spørsmål framover og så lenge hun får svar på dem, vil det nok gå fint.
Uff, så trist med pusen deres, skjønner godt at dere er triste nå! Syntes det hørtes ut som dere gjorde det helt riktig i forhold til vesla, og at hun fikk tatt farvel på en god måte.
Så tris å høre!
Jeg forteller gjerne mine erfaringer selv om dere er gjennom dette nå, i tilfelle det kan være nyttig for andre.
Jeg var vel ca 10 år da jeg ble med til dyrlegen for å avlive katten til bestemoren min. Det gikk veldig fredelig for seg, og jeg og søstra mi sto og klappet katten mens hun sovnet stille inn. Det føltes godt å få være hos pusen mens hun forlot vår verden, og ga mestringsfølelse.
Tidligere i år var jeg med søstra mi da hun måtte avlive sin katt. Denne gangen gikk det ikke like fredelig for seg. Pusen ble ikke riktig sløvet ned, og bet dyrlegen mens han satte sprøyta, samt at han så litt sint og redd ut i det han gikk bort. Det ble derfor en ganske dramatisk stund rent følelsesmessig, og ikke noe for et barn å være med på, synes jeg.
