Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Han får motsvar av Elin Kolle ved Idrettshøgskolen, som sier at - "Barn av foreldre med høyere sosioløkonomisk status viser seg å være mer aktive enn barn av foreldre med lavere status".
Jeg vet ikke hvor Tufte har barna sine i barnehage, men jeg vet ikke om noen som er åpen 12 timer hver dag. Kanskje har toppidrettsutøvere egne barnehager? :p Jeg regner også med at han har en kone som stiller opp mer enn likestilt siden han betegnes som Norges aller best trente idrettsutøvere og sikkert også derfor reiser mye i jobben.
Hva tror dere, er det karriereforeldrene som serverer barna dårlig mat og ikke gidder å gi dem fysiske utfordringer, eller sier Tufte egentlig at det er karrierekvinnene som bør vite sin plass? Sånn for å gi det en tabloid vri. ;)
Omatt og omatt, tenkte jeg da jeg så overskriften.
Men jeg blir mest sint, for det er så mange som tror på propagandaen. Vi går der og tror at vi er dårlige foreldre, at barna våre har det fælt, og mye verre enn i "gamle dager" (les: 50-tallet), når sannheten vel snarere er at barn aldri har fått så mye oppmerksomhet fra voksne som de får idag (om det er av det gode, kan kanskje diskuteres....). Så prøver vi å overkompensere, og sliter oss ut unødvendig.
Uansett sitter vel Tufte selv i et gedigent glasshus, med idrettskarrieren sin og antallet trenings- og reisetimer han legger ned hvert år. Tror ikke ungen hans ser ham så veldig mye, nei - men det er kanskje ikke så viktig med far?
Ja, det var en annen ting. Hvorfor er idrettsprestasjoner vurdert som så mye viktigere enn intellektuelle prestasjoner? Toppidrett er da ihvertfall ikke spesielt sunt.
Han har nok ikke så mye peiling på hva han snakker om.
Selv døgnåpne barnehager har makstid på 10 timer per dag.
Jeg kjenner ignen familier som passer til hans beskrivelse.
Og er han den rette til å uttale seg?
Jeg er ganske sikker på at han er ganske fraværende som far i perioder som topp idrettutøver.
Joda. Som jeg sa gjorde jeg den litt tabloid. Men det er allikevel snakk om en mann man kan gå ut i fra er mer borte fra barna sine enn en normal arbeidsdag, som kommer med en kritikk som ikke henger på greip. Det han sier er jo rett og slett ikke sant.
Men det jeg reagerer på, er at det fra flere hold fremstilles som en sannhet at dagens foreldre prioriterer jobb fremfor barn.
Den virkeligheten jeg ser er at foreldre gjør mye for å ha tid og rom til barna sine. Det er virkelig ikke særlig mange foreldre som setter karrieren før barna.
Nettopp! Selvfølgelig opplever vi nok alle perioder vi har lite tid til hjemmehygge, turer i skogen eller annet, men jeg ser virkelig ikke at det er et stort problem med foreldre som har barn 12 timer i barnehagen (noe som ikke går an), stapper dem i seng så tidlig de kan for å jobbe mer og ikke gir dem fysiske utfordringer.
Nei, jeg sitter også med inntrykket av at det er noe av en medieskapt "sannhet", dette.
Eller er det bare min bekjentskapskrets som ikke er særlig representativ?
Er det noen her som leste artikkelen i F&B om småbarnsforeldre som drev med idrett på høyt nivå? Det var to kvinner og en mann. De to kvinnene fortalte blant annet om hvordan de la opp hverdagen slik at de fikk trent nok og samtidig fikk nok tid med barna. Å bli forelder hadde gjort dem mer strukturert osv. (Nå skriver jeg etter hukommelsen altså, ikke quote :knegg:). Mannen, derimot, fortalte at det å bli pappa ikke hadde ført til store endringer for han, han kjørte sitt løp og omgivelsene (inkludert kone og barn) måtte bare ta hensyn og tilpasse seg han. Jeg hadde ikke orket å bo sammen med en slik egoistisk idiotmann.
Spørsmålet jeg alltid får i slike diskusjoner er hvor det står skrevet at det å være karrieremenneske er det samme som å bruke hele døgnet på jobb, og at man ikke interesserer seg for noe annet enn jobben og har null privatliv?
Jeg tror mange, spesielt kvinner, er veldig gode på å organisere hverdagen sin, slik at det ikke er noe problem å være både en god forelder samtidig som man har en karriere.
Kanskje noen bør hjelpe ham med kosting av glasskår?
Jeg skal nok uansett være enig med ham i at et sunt kosthold burde prioriteres opp.
Men igjen - det synes jeg også er en økende tendens!
I mine kretser er det ikke mange unger som - som mange på min alder gjorde - vokser opp på sjokoladepålegg og pasta, for å sette det litt på spissen.
(På den annen side, så var "min generasjon" mye ute og lekte, sparket fotball, klatret i trær etc også, så ...)
De jeg kjenner med barn gjør sitt ytterste for å forfekte et godt kosthold og fysisk aktivitet, nettopp fordi de har sett virkningene av det motsatte.
Men det er klart - det blir snevert å uttale seg om en samfunnstendens på bakgrunn av erfaring fra egen bekjentskapskrets, det er mulig dette er et større problem i andre miljøer og/eller andre deler av landet.
Jeg tror et sunt kosthold står ganske høyt på prioriteringslista til de aller fleste,og jeg tror ikke karriereforeldre er dårligere på dette punktet enn andre. Nå virker det for øvrig som om Aftenposten har sauset sammen hans uttalelser om tid og fysisk aktivitet med Linderbergs kostholdsråd. Man må for øvrig ikke glemme at Lidberg er en mann som nettopp nå lanserer en bok, og det gavner ikke han å si at de aller fleste barn har et greit kosthold.
En ting jeg derimot er enig med Tufte i, er at fysisk bevegelse og lek må prioriteres mer i skolen.
Olaf var til stede på fødselen, et planlagt keisersnitt i fjor vår.
– Vi ville ha barn på våren. Det passet best i forhold til konkurransene jeg skulle delta i. Det var viktig at hennes fødsel ikke krasjet med for eksempel VM i august i fjor.
Akkurat hva han der Tufte mener og sier bryr jeg meg ikke noe særlig om, kjenner jeg. Jeg har hørt ham uttale seg om andre ting, og syns egentlig han virker sånn passe teit.
Jeg synes det var trist lesing, den artikkelen om foreldrerollen altså. Og når han da på toppen av alt greier å kveste ut av seg kritikk til de som ønsker å "gjøre karriære" så blir det hele for absurd. Jeg mener, for det første er han helt på jorde hva gjelder fakta, for det andre kritiserer han vel de som strengt tatt er mer tilstede for ungene sine enn hva han er.
Planlegge fødsel for at det ikke skal krasje med mesterskap... Ikke være sammen med barnet hvis det er syk, fordi han kan bli smittet. Vel good luck sier nå jeg, da er det vel ikke akkurat håp om at han blir en spesielt tilstedeværende far opp gjennom årene. Og hvis han tror at han gjennom det legger grunnlaget for det han ønsker:
.
Så tror jeg at han tar skammelig feil.
Han om det, og hans og samboerens valg. Men, jeg synes det hadde vært en fordel om han hadde droppet å mene noe om andres valg. :rolleyes:
Myten om Tårnfrid lever godt enda.
Sannheten er at de fleste kvinner nå ikke trenger å velge bort karriere/jobb for å ta seg av barna. Det betyr ikke at de setter karriere/ jobb høyere enn barna. De aller fleste greier å balansere dette slik at både arb.giver og barna er fornøyde.
Nå argumenterer han jo forsåvidt for at genene uansett vil redde datteren fra latskap i den andre artikkelen da, så han tenker vel kanskje at så lenge han har ført genene videre så har han gjort jobben sin? Karriereforeldre behøver nødvendigvis ikke ha gener som lar den fysiske fostringen ordne seg selv. :niks:
Jeg tror nok at dette er en førstegangsforelder med store vyer for hvordan han ønsker selv å være som forelder. Og for å være ærlig - jeg hadde nok større ambisjoner for ti år siden enn i dag.
Han setter dette på spissen, men jeg tror han har litt rett - ved at så mange familier i dag jobber to fulle jobber blir det jo nødvendigvis mindre tid til å følge opp barna?
Selv har jeg en ambisjon om å gå ned til 80% (når jeg bare blir friskmeldt) og at mannen gjør det samme, slik at vi nettopp kan komme oss enda mer ut på litt lengre turer i skog og fjell, samt fremdeles ha tid til fotball og div aktiviteter.
Ja, han mener alle andre som ikke har ei hjemmeværende kjerring som gidder å være alene om alt og sjelden se mannen, pluss foreldre som stiller opp. :nemlig:
Men sånn for å være litt seriøs; tidsklemma er jo noe det blir snakket om, og de fleste opplever jo at dagene ikke strekker til. Men er det et "medieskapt" problem, eller er det reelt at foreldre er mer borte fra barna sine nå enn før? Tidligere så var jo mor hjemme, men tiden hennes gikk vel ikke nødvendigvis til kvalitetstid med barna? Ikke vet jeg hvordan det egentlig var på femtitallet, men jeg har da sett "støv på hjernen". :knegg:
Kanskje det er slik at foreldre bruker mer tid på barna nå, og at det på et vis er det som skaper tidsklemma, ikke at både mor og far er i arbeid? At fritiden blir brukt på barna, og det derfor ikke er så mye tid igjen til husvask og slikt?
Glitter, jaha, godt innlegg. Det tror jeg nemlig en del av tidsklemma bunner i. Før ble man dyttet ut i hagen/bakgården/gata for å leke alene eller med andre barn mens mor lagde middag/vasket/slappet av. Foreldre lekte ikke med barna på samme måten som nå, og det var heller ikke forventet. Det var ikke snakk om å være sammen barna, men å oppdra og stelle med dem.
Olaf var til stede på fødselen, et planlagt keisersnitt i fjor vår.
– Vi ville ha barn på våren. Det passet best i forhold til konkurransene jeg skulle delta i. Det var viktig at hennes fødsel ikke krasjet med for eksempel VM i august i fjor.
Det var viktig at hennes fødsel ikke krasjet med... ja ikke sant.
Der har du meg i hvert fall. Jeg kan ikke tenke meg noen større egotripp enn å være toppidrettsutøver, det er ingen tvil om hvem som har førsteprioritet i en sånn familie, så digrere stein har vel aldri blitt kastet ut av noe glasshus noen gang. :humre:
Sportsjournalistene mener vel at hans sportsprestasjoner gir ham rett i å sette dagsorden. Jeg har hørt Tufte bli intervjuet et par ganger, og som toppidrettsutøvere flest fremstår han ikke som den skarpeste kniven i skuffen. Uttalelsene hans bør vektlegges deretter.
Han har dog et godt stykke igjen til John Carew. Tross alt.
Jeg vokste opp på femtitallet (sånn rent praktisk sett i alle fall :knegg: ) og du har helt rett i antagelsene dine. Moren min gjorde alt av husarbeid om dagen, og jeg var mye overlatt til meg selv. Og når faren min kom hjem og hadde spist middag, sov han i stuen så da måtte alle være veldig stille.
Vi gikk til alt, gjorde alt alene, og det var normen. Jeg hadde en mor som gjerne ville blande seg litt mer enn de fleste av foreldrene til vennene mine, og det var flaut det. Nå gjør vi jo nesten alt sammen med barna.
Jeg har også snakket mye med min farmor som hadde barn på 40- og 50-tallet. Det var ikke akkurat rosenrødt, og hun misunner meg det nære forholdet jeg har til mine barn i dag, fordi at for henne så handlet hennes barns barndom stort sett om hardt arbeid, selv om hun ikke var i noe aktivt yrkesliv, samt at man ikke SÅ barn på den måten vi gjør nå.
Da jeg leste overskriften på forsiden av VG trodde jeg artikkelen omhandlet foreldre som presset barna sine til å bli best (og at karriereforeldre- hva nå egentlig definisjonen på det er?- var verst).
I stedet er dette nok en artikkel i serien "Det er bare menn som kan jobbe masse og være borte fra barna, gjør du det som kvinne er du dårligmorTM".
Jeg har bare lest første og siste side i diskusjonen her, men dere fikk med dere at artikkelen var fulgt av intervjuer med fagfolk som sa helt klart at det han påstod var helt på jordet og rett og slett feil? Foreldre med høy sosio-økonomisk status er de som er flinkest til å følge opp ungene, både med aktiviteter og generelt på helse (mosjon, mat).
Faren min var toppidrettsutøver da han fikk meg (faktisk i samme idrett som Tufte ..... men pappa var på langtnær like flink og treningsvillig). Allikevel måtte han slutte siden han syntes det var fullstendig umulig å kombinere en idrettskarriere og være en god far.
Tufte har rett i at en del barn i dag ikke er aktive nok, men at dette skyldes fancy karrierer er helt feil. Og at han er så vanvittig mye bedre forelder for sitt barn enn vi som jobber er for våre tror jeg ikke akkurat. Jeg både leker med lego og leser for mine bare i hvert fall. Gå tur med dem og spiller fotball gjør jeg også ...... og jeg har en såkalt karriere.
For å bli skikkelig god i de fleste idretter må man være ego! Det er nå eller aldri - spesielt med tanke på prestasjoner som OL-gull. Det får være valg man tar og betaler for.....Dette gjelder for både toppidrettsutøvere og karriereforeldre. Hvis man velger å ha 16 timers arbeidsdag eller 250 reisedager i året så er jo det et bevisst ego valg om man har barn.
Tufte har jo samboer og foreldre som fikser den biten for han.
