Jeg er SÅ glad for at jeg ikke er alenemor, det egner jeg meg ikke som, i allefall ikke i dag. Nå har jeg vært alene med gutta siden onsdag og i dag har jeg vært veldig nær å bli GAL!! De har kranglet siden halv sju, jeg har tålmodighet som en flue, og det er en dårlig kombinasjon med unger..... Nå har heldigvis svigermor tatt med seg gutta til henne. Jeg skulle egentlig vært der jeg og på middag men orket ikke. Så da kom hun og hentet de. Så nå er jeg ALENE. Utrolig deilig!!
Jepp. Det er helt klart både tyngre og til tider vanskeligere å være alene med barn, men det blir en helt annen situasjon enn den man opplever når partneren reiser bort noen dager eller uker.
Uansett overskrift eller ikke, jeg skjønner hva du mener, og takler ikke alltid å være alene med begge to så veldig bra i lengden .:gal:
Hadde selv en langhelg forrige helg med to forkjøla unger og lite søvn.
Et pustehull for både ungene og deg var sikkert godt som gull akkurat nå!
Jeg har nettopp vært alene med gutta i to uker, og synes faktisk det gikk forbausende knirkefritt. Når jeg er alene så blir jeg mer effektiv og får bedre rutiner på ting, jeg planlegger bedre og bruker ikke tid på å krangle om hvem som skal gjøre hva og okke seg.
Det oppleves nok som mer frustrerende å være alene med småbarn når man ikke er alene til vanlig. Og det sier jeg ikke for å nedvurdere enslige foreldre altså. De har det jo slik hele tiden, men tror det blir litt annerledes allikevel.
Det er dritfrustrerende å føle at man har en partner som ikke bidrar.
Jeg er stort sett alene ei uke i slengen, og det er nå bare sånn, så det må man bare forholde seg til. Da har han heldigvis fri en uke, så jeg får avlastning så det holder.
Samme her faktisk. Jeg er alene med barna sånn ca fra 3-6 måneder i året. 2-3 uker om gangen da hver annen måned. Det går så greit så, hvertfall hvis jeg ikke er syk. ;)
Det blir hva man gjør det til. Hadde du vært alene med dem, hadde det gått så fint så. Jeg er alene fra man-tors.Går supert det. Med riktig innstilling går det aller meste.:nemlig:
er tildaglig alene med 3-4 barn jeg og det går veldig bra .. pappan jobber i sverige så vi har desverre ikke fått kommet så langt at vi har fått flyttet i lag men hoper jo det skjer med tid og stunder...
men som andre sier .. man blir veldig så mye mer efektiv og ting blir så absolutt hva man gjør det til .. og med gode rutiner og det går det supert....
Jeg skjønner godt hva du mener med overskriften: Ære være alenemødre...
Jeg er blant dem som er sjeleglad for at jeg ikke er alenemor. Når man er to, så kan man dele mer på oppgavene. Er man trøtt så kan man legge seg nedpå, man kan få handlet alene, etc, etc. Slike ting er ikke så lett hvis man er alene. Og når du har vært alene i en del dager, så har du iallefall fått en forsmak på hvordan det er å være alene om ansvaret i hverdagen. Så jeg skjønner deg veldig godt jeg. :nemlig:
Dere som er alenemødre bør absolutt ta dette innlegget som et kompliment!
Jeg vet at det er mye tyngre å være alene når en vanligvis er to enn å være alenemamma på permanent basis. Som alenemamma vet en hva en har å forholde seg til, og det er rammene for hverdagen. Det er mye tyngre å gå gjennom dagen og tenke på hvor mye lettere det hadde vert å være to, tenke "hadde bare n vert her så kunne han...".
Jeg vil veldig gjerne ta slike overskrifter som et komplement, men det aner meg at du AnneC har hatt det verre enn mine alenemammadager egentlig er. Du får nyte gleden av å kunne savne noen, glede seg til han kommer hjem, smile lurt mens du forbereder en liten overaskelse til han når han kommer hjem.
Det tror jeg er sant. Når man er to san dele på tingene når gubben kommer tilbake er det jo igjen likevekt.
Selv hadde jeg faktisk vært nokså glad om jeg hade en mann som hadde tatt i noen små tak gjennom min sønn sin oppvekst jeg.
Jeg kjenner at jeg ikke tar slike overskrifter som et kompliment. De indikerer at det er et sant helvete å være alenemor. Visst er det tungt, men som Puverheksa også sier i sitt innlegg: man vet hva man har å forholde seg til. Når de som er to sukker og stønner fordi de må være litt alene med egne blir jeg litt matt.
Jeg har vært alene med barn, både på heltid over flere år, og når mannen er på forretningsreiser. Sistnevnte blir bare oftere og oftere, men jeg nyter tiden sammen med ungene alene. Ja, jeg ser nesten litt frem til reisene hans (som vanligvis varer i et par dager av gangen).
Mine er 5 og 14 år, så jeg tror selvsagt alder spiller en rolle her. Men vi koser oss skikkelig når mannen er vekk. :D
Nå har ikke jeg så lang erfaring som alenemor, en mnd bare.
Men det går veldig greit egentlig, og jeg synes faktisk det var verre å være alene mens jeg var gift, fordi jeg var vant til det.
(jeg var endel alene med de).
Nå er jeg heldig og eksen har de jo litt (minstesamvær) og man henter seg bra inn de dagene.
Men innrømmer at jeg nok tenkte det samme før, at det må være tøft å være alene, men jammen går det mye bedre en jeg trodde.
Men som sagt jeg har ikke akkurat lang fartstid da.
Signerer mams. Har bare vært aleinemor i noen måneder, men det går forbausende bra.
Jeg hadde de også mye før vi ble skilt, så overgangen ble ikke så stor. Det eneste som tar mye energi er all arbeidet som vi ofte kunne dele på, feks, oppvaska.
Jeg kan ikke akkurat legge meg på sofan og si at pappa skal lage mat.
Jeg synes overskriften er verken "domm" eller misvisende.
Hvorfor synes du det, Skremmern?
Selvfølgelig er det ære være alenemødre. Jeg har stor respekt for damer/menn som har eneansvar for barna sine. Det er da en formidabel jobb å sitte med alene.
Hvorfor skulle vi ikke la litt heder og ære drysse over dem?
Min mann fant i dag ut at å være alenepappa var hvertfall ingen tilværelse han ønsket seg. :humre: Jeg har vært på kurs på dagen mens han har permisjon med minste så han måtte også hente eldste på SFO. Og i kveld har jeg vært på møte i 4,5 time så da har han drasset alle tre med seg ut for eldste skulle på allidretten. Deretter måtte han legge dem. Og nå ligger han utslått på sofaen. :humre: Jammen på tide han fikk prøvd seg så han ser hvordan jeg har det når han jobber overtid!
Jeg skjønner AnneC godt jeg, og synes ikke at overskriften eller innholdet er "dommt". Kan føle det slik selv innimellom.
At man ønsker å hylle dem med en egen tråd må være en ærlig sak, det skal jeg ikke legge meg oppi, men å gjøre det fordi man har tilbragt noen dager alene med barna og tydeligvis hadde problemer med det, er teit.
Om jeg er syk mange dager i strekk, priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke er kronisk syk. Når jeg har måneder som er trange økonomisk,er jeg glad for at jeg ikke er fattig. Når jeg får andres problemer med å få barn tett på livet, kjenner jeg hvor stor pris jeg setter på at vi fikk våre to uten strev. Når man hører om krig i andre land, setter man pris på at ens eget land er et fredelig ett - og når man kjenner på slitenheten etter å ha vært alene med egne barn over en periode, får man vikelig fokus på hvor stor pris man setter på at man er to om dette ansvaret til daglig.
Hovedinnlegget vitner om empati med andre samt takknemlighet over egen livssituasjon. Finnes det noe finere enn å evne disse to tingene?
Som det sies av flere så er det stor forskjell på å være alene og vite at det er slik det er - og å være alene noen dager/uker og kjenne på at den som er på tur skulle ha vært der. Jeg tror det er mange ulike prosesser som gjør at det blir to forskjellige situasjoner, som savn av den som er på reise, irritasjon over at h*n er bortreist, fravær av de vante rutinene f.eks. Den som er alene og vet at slik ER det, går ikke med den samme følelsen av å "mangle" noen. Innstillingen er en annen, og det er jo kjent at måten vi er innstilt på en situasjon preger hvordan vi takler den.
Jeg har vært alenemor i 12 år - de siste 7 årene uten barnefaren i live. Når han døde tenkte jeg at det kom til å bli et vanvittig kjør uten den vante avlastningen (samværshelger) men det viste seg fort at også det gikk veldig greit. Det var jo slik det var. Når man står i det så må man bare og da viser det seg ofte at det ikke er så slitsomt som man fryktet.
Også er jeg helt enig med Skremmern selv om jeg nok ville ha formulert meg litt annerledes i håp om å bli tatt på alvor ;)
.jpg)
GAL!! De har kranglet siden halv sju, 
jeg har tålmodighet som en flue, og det er en dårlig kombinasjon med unger.....
Nå har heldigvis svigermor tatt med seg gutta til henne. Jeg skulle egentlig vært der jeg og på middag men orket ikke. Så da kom hun og hentet de. Så nå er jeg ALENE. Utrolig deilig!! 
