Jeg har lagt merke til at jeg har en vane, noen vil kanskje kalle det uvane. :humre: Det er det at når jeg blir sint på guttungen, skal være streng, må gjenta meg selv og har fått nok, så bruker jeg hele navnet hans for å understreke at begeret mitt er fullt. Jeg husker at mamma brukte å gjøre det samme, så jeg har forklaringa på hvor jeg har det fra. Men, jeg har altså fått kommentarer på dette og da synes folk det er en underlig ting å gjøre.
Når du blir sint på ungene, er du av typen som bruker hele navnet, altså både fornavn og etternavn?
Jeg synes nesten alle gjør det, altså har et "kosenavn" på mann og barn men sier hele navnet når man er sint på dem. :knegg:
Det kommer nok litt an på hvor langt navnet er også. Jeg bruker forkortelser på navnene til mann og barn til vanlig, men når jeg er sint eller vil ha oppmerksomheten deres NÅ, bruker jeg som regel hele navnet (hele fornavnet). Da skjønner de alvoret. :humre:
Jeg gjør det, selv om minsten er liten ennå. Han har ett fornavn og to etternavn, og jeg bruker alle tre når jeg skal være streng.
Gjør det på andre jeg kjenner godt også, og de som kun har ett fornavn og ett etternavn, får gjerne lagt til et midlertidig mellomnavn for å gi det mer slagkraft. Men da er jeg ikke ordentlig sint (det er jeg forsåvidt aldri), det er mer for å få oppmerksomheten deres fort.
Nei, det har jeg aldri gjort. Det har hendt at jeg har brukt begge fornavnene hans for å se om han hører bedre at han blir snakket til da, men det har alltid vært spøkefullt, aldri når jeg har vært sint.
Å ja. Senest i dag. Først bruker jeg bare første fornavn, så begge fornavnene og hvis det ikke duger legger jeg til etternavnet også. Aner ikke hvorfor, jeg kan ikke huske at noen gjorde det med meg da jeg var liten. Men det pleier å funke!
Det hender seg ... Og i de tilfellene begynner vi med begge fornavn, og fungerer ikke det kommer hele regla! Men det er ikke så ofte. Dog, er oppvokst med det selv og det gjorde susen for meg altså! :knegg:
Min sønn lukker ørene når han konsentrerer seg om noe. Da sier jeg noen ganger hele navnet får å få kontakt. Jeg er ikke nødvendigvis sint, men bare lei av å gjenta meg selv i det ueldelige. :nemlig:
Ja, det hender. Storerbror har et mellomnavn jeg aldri bruker, men er jeg ekstra streng så lurer det seg jammen frem, sammen med både fornavn og etternavn ;) Skaffer meg ekstra oppmerksomhet på den måten.
Når jeg tenker meg om, så er det i slike situasjoner jeg også bruker det. Typisk når jeg har sagt navnet hennes fem ganger uten at hun har sett opp fra boken eller tegnearket, da bruker jeg både for- og etternavnet, og da får jeg allti kontakt.
Men det skal sies at det ofte uttales med en viss porsjon irritasjon i stemmen, da …
Litt som at jeg etter å ha ropt RL-navnet til Dragen sånn halvhøyt tre-fire ganger over kafébordet uten å få reaksjon prøvde meg på å rope "Dragen!" i stedet. Det virket.
Nei, jeg gjør vel egentlig ikke noe forskjell akkurat der. Kanskje på mannen, når jeg er sinna på ham så bruker jeg begge fornavnene hans i stedet for pus.
Nei, men mammaen min gjorde det, og jeg lovte meg selv at det skulle jeg aldri gjøre når jeg fikk barn. Synes det virket ( og virker) så dumt å bruke hele navnet bare i negativ sammenheng.
Jeg bruker det når de ikke reagerer hvis jeg sier noe til de. Ikke sint, men for å få oppmerksomhet. Nå har de så lange navn at jeg stort sett har mistet oppmerksomheten når jeg er ferdig, da. Det tenkte jeg jaggu ikke på før det var for sent. :gruble: