Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette?
Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)
Hvis man ønsker å være donor. Hvordan forholder man seg da? Er det noe skjema man skal fylle ut. Kommer man i noen registre? skal man ha en lapp i lommeboka etc.
Hvis man dør og kan brukes, har jeg forstått det slik at en avgjørelse må tas innen en time. I så fall er man jo avhengig av at legene finner ut at man er en donor.
Hvordan fungerer dette i praksis?
Jeg har tatt stilling, og vil være donor hvis det skulle bli aktuelt. Jeg har ingen begrensninger på hvilke organer jeg ville ha donert. Mannen min vet om det, og jeg har et slikt donorkort. Dessuten tror jeg min øvrige familie har samme standpunkt som meg.
Man blir ikke stående i noe register, det er en beslutning som tas av de pårørende hvis det blir aktuelt. Så det er opp til de pårørende å ta hensyn til ens ønsker angående dette.
Jeg er selvsagt villig til å donere bort både mine og resten av familiens organer og har gått med donorkort i lommeboka i årevis.
I praksis er det nærmeste pårørende som har det siste ordet i donorsaker; hvis avdøde ønsket å donere, men de pårørende nekter, blir dette normalt respektert. Derfor er det viktigste man gjør, å informere pårørende om at man ønsker å donere organer.
Du kan skrive ut donorkort her, men dette registreres ikke noe sted og er ikke juridisk bindende. Det er bare en indikasjon på hva du selv ønsker.
Ang. det medisinske, så regner jeg med at man kan holde en (potensiell) donor kunstig i live en periode?
Jeg har også tatt stilling, og jeg ønsker å være donor.
Jeg ønsker også at de bruker alt de kan bruke, uavhengig om det er på innsiden eller på utsiden.
Jeg nevnte det så vidt til mannen her i kveld.
Men da må vi jo ta en skikkelig samtale på det, om det er han som er ansvarlig for å gi beskjed videre.
Da er det vel også viktig å informere øvrig familie, sånn i tilfelle man skulle komme ut for en ulykke samlet..
Hvor henvender man seg for å få donorkort? OG er det noe du oppbevarer i lommeboka?
Sjekker de lommeboka om man dør i en ulykke feks.?
Jeg har sagt til mannen min (og mamma) at jeg vil donere bort organer. Vet at ingen av de egentlig vil at jeg skal det, men jeg håper ønsket mitt blir respektert hvis det blir aktuelt. Regner med at de ikke blir noe problem. Jeg har ingen begrensninger på hva jeg vil at de skal ta.
Det jeg ikke vil er å gi bort kroppen min til forskning. Jeg synes familien min skal få lov til å begrave meg rundt et dødsfall og ikke måtte vente i et par år på det.
Jeg har tenkt en del på dette og vil gjerne være donor. Jeg har til og med hentet donorkortbrosjyre. Men er det restriksjoner på det? Jeg er jo kronisk syk med en autoimmun sykdom.. Jeg får hvertfall ikke være blodgiver.
Min svigerfar døde i donor kø.. Han sto på vent på nye lunger, men døde av blodpropp i hjerte\hjertestans.
Den søte jta jeg er Gudmor til har pappaens nyre .
Både jeg og mann står som organdonore. Men synd det ikke finnes noe sikkelig register.
Og har avtalt at om det skjer oss noe skal foreldrene våre gi beskjd om hva som skjer, samme med svigermor og svoger.
Hadde jeg fått gitt blod hadde jeg gitt blod og stått i benmargs registret
* Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre? Ja. * Har du tatt ett ja/nei standpunkt? Ja, mitt standpunkt er "ja". * Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Jepp. * Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv) Bare å forsyne seg.
:nikker: Men en slik indikasjon vil sikkert kunne være veldig viktig for de pårørende - og kanskje til og med gjøre det lettere for helsepersonellet å stille spørsmålet. I tillegg til det med kontaktinformasjon, som det jo er en fordel å ha på seg uansett.
Jeg har fortalt mannen min hva jeg ønsker. Dessverre tror jeg ikke han kommer til å respektere det når den dagen kommer, han har for stor tro på medisinske mirakler til å la dem "gi opp". Foreldra mine har sagt fra til oss ungene om at de vil være donorer, så jeg regner med at de tar riktig avgjørelse andre veien også.
Jeg ønsker å være donor, har ingen begrensninger på hva som kan doneres, og har gitt beskjed til familien. Har tatt med meg en sånn donorbrosjyre hjem fra legekontoret, men har ikke fått somlet meg til å fylle ut og legge kortet i lommeboka. Som Teo sier så er vel det viktigste å innformere familien ordentlig.
Jeg tok standpunkt til dette i -91. Da kom vi i den tragiske situasjonen at min svigerinne døde, og familien tok selv initiativ til donasjon.
Siden den dag har jeg sagt at mine organer stilles til disposisjon etter min død.
Jeg har vudert litt om jeg skal stille kroppen til disposisjon for legestudenter etter min død, men der har jeg ikke konkludert ferdig enda...
På tross av at jeg er veldig for donasjon og bare ser positive ting med det tenker jeg at det er viktig at familien (iallefall om man har nær familie) faktisk har et ord med i laget i forhold til donasjon om ulykken skulle være ute. Altså, hvis man mister barnet sitt og kjenner i øyeblikket at man ikke orket tanken på donasjon og prosedyrene rundt det - så er det vel ikke en direkte egoistisk handling? Fordelene med at man snakker om dette, at det kjøres informasjonskampanjer osv. er vel at man dersom ulykken er ute lettere vil ta en avgjørelse i kampens hete.
Jeg er selvsagt helt for organdonasjon både når det gjelder meg selv og barna mine. Så lenge man er villig til å ta imot organer, bør man også stille seg åpen for å gi, synes jeg.
Jeg synes i grunnen det er ganske rart at det fremdeles ikke er slik at man automatisk donerer organene sine med mindre man reserverer seg mot det, altså omvendt av hva som er tilfelle i dag.
Jeg har ikke donorkort, men har informert både fastlegen (vet ikke om det har noe å si, men bare sånn i tilfelle) og alle mine nærmeste.
Det er fint om du gir dine nærmeste beskjed og et donorkort er jo en klar indikasjon på hva du vil, men det er nå engang sånn at det er dine foreldre eller din mann/ kone, barn- avhengi av alder/sivilstatus som tar den avgjørelsen etter du er ærklært hjernedød( skannet to ganger med minimum en times mellomrom uten sirkulasjon i hjernen.)
Du kan tatovere "jeg vil være donor i panna" uten at dette blir tatt hensyn til om dine nærmeste er uenig eller i sjokk.
Men å si fra og gå med kort vil fortelle dem at dette vil du-
Helsepersonell kan ikke og vil ikke snakke om donasjon som en mulighet før etter døden har inntruffet,man kan som pårørende sitte i en situasjon der man selv må ytre ønske om dette før døden har inntruffet for å flytte vedkommende til et donorhospital eller feks. til en avd. der man kan ivareta organene om tiden blir knapp. Det er en helt vanvittig situasjon å sitte i som pårørende å nermest måtte legge press på personellet for å få tatt vare på muligheten til å gi en tragedie mening og helt vanvittig at man i sjokk skal måtte tenke på et menneske man elsker som reservedeler før han/hun er død.
Jeg er svært for å forandre loven til at man aktivt må si nei istedet for som i dag aktivt må si ja .Fordi jeg har sittet i situasjonen og selv med helt klar overbevisning var det tungt og den donor sammtalen vi måtte igjennom da det var over, selv om dette var en formalitet var forferdelig klønete og en påkjenning-
Etter denne opplevelsen er jeg sikker på at det går mange organer til spille pga. kløn og det er en vanvittig tragedie.
Det er ikke lett for et menneske og si ja sløy barnet mitt elskeren min etc. ikke når det blir virkelighet.
Jeg har møtt folk som har sagt nei nettop fordi de var i sjokk og angret,men jeg har ikke møtt noen som har sakt ja og angret.
Man burde få hjelp å støtte til å si ja det er så hælvetes vanskelig, selv om det er det eneste riktige er det helt jævlig vondt!
Et donor kort hadde hjulpet. Men det som hadde hjulpet mest hadde vært helsepersonell som hjalp til i stedet for å skjerme seg...og dette kommer fra oss som allerede hadde bestemt oss og har tatt stilling til donasjon som en selvfølgelig plikt om det er mulig.
Det er klart det er en direkte egoistisk handling å avstå fra donasjon, synes jeg. Ikke dermed sagt at jeg ikke mener man er i sin fulle rett til å være egoistisk når man akkurat har mistet et barn.
En av de tingene som er så tragisk i slike saker, er at det visstnok ikke er uvanlig at pårørende som først sa nei kommer tilbake når de har fått tenkt seg om, fordi de da ønsker å si ja – og blir helt knust når de skjønner at det da er for sent.
Jeg synes derfor, som Iset, at det hadde vært mye bedre om det hadde vært omvendt praksis: at man måtte reservere seg mot å bli organdonor.
Ja, et reservasjonssystem vil gjøre det enklere. Da blir man tvunget til å ta et standpunkt i forkant. Jeg mener også at det er en egoistisk handling å si nei til donasjon sånn egentlig altså, men jeg kan klare å sette meg inn i at man i en krisesituasjon vil ha ambivalente følelser i forhold til hvordan kroppen til den avdøde håndteres. Jeg husker blant annet avgjørelsen kremere/ikke-kremere etter at pappa døde, at det føltes veldig sjokkartet og rart å sitte å vurdere sånne ting når jeg snakket med ham på telefonen kvelden før liksom.
I dagens donorlovgiving er det faktisk avdøde selv som "bestemmer". Hvis avdøde har sagt at h*n ønsker å donere, kan helsevesenet bruke avdødes organer uten samtykke fra de pårørende. Jeg er klar over at det ikke praktiseres slik i dag, men det er altså ikke i det hele tatt et langt skritt å ta, lovmessig.
Men ellers ser jeg absolutt at du har rett i at det ikke finnes "enkle løsninger" altså.
Dersom jeg skulle falle fra ved en ulykke, håper jeg at så mye som mulig av organene mine kan brukes. Det samme gjelder for mannen og barna. Så håper jeg at vi aldri, aldri får behov for å teste dette i praksis...
Organene har vi da overhodet ikke bruk for når vi "går videre," men det kan redde livet til mange etter oss.
Denne holdningen er kjent for venner og familie, så jeg håper de ikke vil gå i mot mine ønsker om det blir aktuelt.
Jeg har donorkkort i lommeboken min, og har informert min mann om det.
Jeg er av den oppfatningen at hvis man er villig til å ta i mot, så må man også være villig til å gi :nemlig:
Jeg vil bare si at å kalle det egoistisk å si nei blir feil, for man er i sjokk selv om dødsfallet er ventet. Og å sitte med sitt barns døde kropp og ta stilling til om man skal fjerne organer eller ikke og da si nei har ingenting med egoisme å gjøre.
Nettop fordi det ikke er i rasjonellt tenkende øyeblikk, men i en følelses messig avgrund man skal ta dette valget er det så viktig med et system og personell som hjelper en til å klare å gi slipp.
Man gir også slipp på å kunne holde barnet sitt fri for smerte og fri for instrumenter å forsone seg med at han/hun er død i den sjokk opplevelsen man er i.
Det er ikke peanuts der man tenker som en flink liten sosial demokrat, man vil dø selv FØKK sammfunnet ,man trenger hjelp til å gjøre det riktige, vær forbanna forsiktig med å bruke ord som egoisme for da snakker man om feil ting.
Min bror var for ung til å ha tatt stilling til donasjon for seg selv,men han valgte å dø.
Min mor satt i det sjokket det er å oppleve at barnet hennes valgte å dø, og han gjorde det foran henne- og viste at han hatet tanken på alt som har med blod og operasjoner og hva som foregår inne i kroppen å gjøre, det ble derfor mitt annsvar å tenke kaldt. Mot hans vilje og mot min mors egentlige ønske der og da. Hun tenkte ikke egoistisk, men hadde ikke hatt sjangs til å alenene gi ham bort der og da.
Fem mennesker har fått en ny sjangse pga.ham og i ettertid er det kansje den eneste trøsten og meningen for oss alle, men jeg vil alldri igjenn tenke at et menneske som sier nei gjør det av egoisme det er faktisk direkte dumt å si.(det ville jeg nok tenkt før)
Vi fikk ingen hjelp til å komme til denne beslutningen så jeg vil ikke skylde på egoisme hos pårørende men feighet fra systemet rundt, donasjon er livsviktig vi har ikke råd til å være unnvikende og legge alt annsvaret på folk i akutt krise.
Jeg har tatt standpunkt til dette for mange år siden, og jeg vil donere bort alt de kan bruke, det samme vil alle i nærmeste familie og vennene våre. Og vi er jo da gjensidig informert om hverandres standpunkt.
Jeg er veldig for et system som Iset nevnte, at man må aktivt reservere seg hvis man ikke vil. Og jeg tenker også litt at vil man kunne motta, må man være villig til å gi.
Ellers sier era mye bra, og jeg tenker at barn er unntaket her, det er ikke det man tenker på når man akkurat har mistet barnet sitt.
Jeg er bærer av donorkort og har vært det en god lang stund. Alle mine er orientert om saken og de respekterer mitt valg. Når den tid kommer skal det som kan brukes, bli brukt og skulle det være nok igjen går det til studentene før jeg kremeres.
Jeg gikk med donorkort i lommeboka fra midt på åttitallet når jeg studerte i England. Fyllte ut et norskt kort når de kom, men hvor i all verden er det? :undrer:
Jeg har ikke sett det på lenge. Uansett mannen er informert, men om han tar hensyn til det i en krisesituasjon tør jeg ikke banne på, sånn sett var det enklere før jeg giftet meg og far var i live. Vi var veldig enig om dette.
Ja det tror jeg. En bekjent av meg døde i trafikkulykke, men de holdt hjertet i gang da han skulle donere organer.
Nærmere kjennskap til det enn det har jeg ikke, bare 3.håndsinformasjon.
Jeg har også informert alle mine nærmeste om at jeg skal doneres så godt det går an.
Mannen er litt vanskeligere å få i tale, så hva som skjer med ungene vet jeg ikke. Men skulle jeg miste en av mine, så ville det på en måte kjennes ut som et lite spor av mening at et annet barn kunne overleve pga det.
(og vi vet jo aldri om vi selv kunne komme til å trenge organer en dag heller.)
Dette har vi et bevisst forhold til i denne familien. Etter å ha sett svoger slite i organkø i årevis, har vi for lengst tatt et standpunkt.
Vi har informert alle våre nærmeste om at vi vil donere alle organer, vi har også et donorkort i lommeboka.
Jeg er helt klar på at jeg gjerne vil være organdonor, hvis uhellet først er ute. Dette har jeg informert klart og tydelig til alle i min nærmeste familie.
Ja, jeg vil være donor om det blir aktuelt.
De kan bruke de organer de måtte ønske og jeg har gitt mine nærmeste beskjed om dette.
Jeg ønsker også at mine barns organer skal brukes, men håper jeg aldri vil oppleve at det er nødvendig.
Jeg har tatt et standpunkt og ønsker å donere.
Dette har jeg fortalt mannen og mamma.
Mannen min ønsker ikke å donere, han kan ikke gi noen grunn, her er det noen irasjonelle følelser som styrer. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg vil gjøre med det ønske. Har mest lyst til å ovekjøre det, men det blir jo feil - tenk om han hadde gjort det med mitt ønske?
Når det gjelder barnet. Jeg er i teorien for, men vet ikke hva jeg vil gjøre før jeg står der, og det skal selvsagt ikke skje.
Jeg har vurdert det, og kommet til at jeg ikke vil være donor. Unntaket er dersom jeg f.eks. kan gi en nyre mens jeg fortsatt er i live. Men etter min død er det ikke aktuelt å donere organer.
Helt enig, men samtidig sitter det folk med dødssyke små barn som faktisk dør i kø mens de venter på nye organer, og for dem å vite at folk heller vil la organene gå til spille fordi det er for tøft å donere dem bort når barnet allikevel er dødt ... Jeg forstår så inderlig godt begge sider, det er en uutholdelig situasjon. Men jeg prøver å tenke så godt jeg kan på at jeg i løpet av et halvt sekund ville ha tatt imot organer til mitt eget barn, og da bør det også gå andre veien. Men det er ikke lett, jeg håper jeg aldri trenger å ta stilling til det.
Saken er den at mine aller nærmeste (særlig mannen) absolutt ikke hadde ønsket at noen skulle "partert" meg etter min død. Fordi dette ville blitt svært vanskelig for han vil jeg ikke si ja til å donere organer. Det handler om følelser, sorgreaksjoner - ikke om det rent praktiske.
Dette har vi alle i familien tenkt nøye over for lenge siden og det er en selvfølge for oss å donere evnt organer bort.
Vi opplevde selv å være i den situasjon at vi ble spurt om organdonasjon da en nær yngre slektning omkom i ei ulykke. Det er faktisk en trøst i det å vite at han vi var så glad i har gitt livet videre til flere mennesker.
Jeg stiller meg selvsagt fullt og helt til disposisjon som organdonor, og de kan ta hva de vil av organer. Mannen min og jeg har helt sammenfallende tanker om og syn på dette.
Jeg klarer ikke helt å skjønne dette jeg. Man vil svært gjerne ta imot andres organer men vil selv ikke gi.
Jeg liker ikke ordet partert men ja organene taes ut men det gjøres på en svært human og respektfull måte.
Ellers kan man faktisk risikere å bli obdusert, partert om du vil selv om en ikke gir bort sine organer. F.eks hvor dødsårsaken ikke er sikker eller av andre årsaker. Har selv vært tilstede ved en obduksjon.
Man skal selvsagt respektere andres syn på død, sorg og ja, det meste. Men dersom jeg hadde syntes det var så vanskelig å tenke på at mine avdøde slektninger ble obdusert og lignende at jeg ikke ville donere av den grunn, hadde jeg nok jobbet endel med dette for å bli kvitt slike tanker. Donasjon er såpass viktig, synes jeg, at mine følerier rundt død og organer bør bli litt nedprioritert. Synes JEG, jeg skjønner jo at dette er et vanskelig tema og vil jo helst ikke støte noen.
Ja, og slik tenker jeg også nå.
Men jeg vet hvordan man tenker når man akkurat har mistet et barn også, så derfor tør jeg ikke å være sikker på hva jeg hadde gjort i den situasjonen (organdonasjon var ikke aktuelt pga. sykdom når vi mistet vårt ene barn). Man kan håpe at man hadde sett fornuftig på ting, men.
Samme her, egentlig. Jeg prøver å sette meg inn i situasjonen, men ser bare for meg at jeg helst ville ha sittet med barnet i armene til det ikke var mer igjen av det, ingen skulle fått tatt det fra meg. Nei huff, jeg orker ikke å tenke på det!
Vi har prata gjennom det, og går med organdonorkort i lommeboka begge to, og har informert våre foreldre og søsken om dette. Vi er også enige om at hvis vi noen gang blir spurt som pårørende og må ta avgjørelsen om noen av våre nære, vil vi si ja.
Her har vi alle tatt diskusjonen - og vi er alle for organdonasjon.
Sånn egentlig ønsker jeg aller helst at organene mine skal redde liv og ikke brukes til legestudenter som skal tulle og tøyse meg kroppsdelene mine :sparke:- men i og med at dette også er viktig for læringen, så er jeg vel åpen for å brukes i forsknings- og undervisningsøyemed også. såvidt...
Har du tatt ett ja/nei standpunkt? Ja, og det er bare å bruke det som brukes kan.
Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Jeg har sagt det til mannen ved en anledning, men jeg bør kanskje si det igjen tror jeg. Og skaffe meg donorkort, og også si ifra til mamma og pappa.
Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)? Det er bare å bruke det som brukes kan, jeg er jo død uansett.
Slik jeg ser det, etter min død er det ikke hensynet til meg som veier tyngst, men hensynet til mine etterlatte. Min mann orker ikke tanken på organdonasjon. Enkelt og greit.
Obduksjon har som formål å avgjøre dødsårsak, jeg syns derfor ikke at det er sammenlignbart med det å faktisk fjerne deler av kroppen til den avdøde.
Jeg er litt sånn... jeg kunne godt donert bort mine egne organer, men vet jeg ville kviet meg for å si ja hvis det gjaldt mannen eller barna. Og jeg vet at mannen også har det sånn. Vi har diskutert organdonasjon, og han er krystallklar: ikke aktuelt.
Jeg syns ikke man skal forlange at folk skal nedprioritere sine følelser rundt død og organer. Alle har sin måte å komme igjennom sorg på, og det må man bare respektere.
Jeg har tatt et standpunkt, og jeg har informert mine nærmeste. Jeg ønsker å donere bort de organer som er brukanes. Her i Norge tar de vel bare indre organer, gjør de ikke? Hjerte, lunger, lever, nyrer og en til? Men er det noen som trenger hud eller øyne, så for all del.
Men jeg ønsker ikke å donere kroppen min til forskning.
Mannen mener det samme som meg. Vi er vel også enige om at våre barns organer kan doneres bort, men jeg merker at jeg jobber litt med den følelsen. Barna mine! Men det er andre små håpefulle som har mer bruk for Maias hjerte om hun skulle være så uheldig å falle fra i ung alder :nemlig:
Jeg har ingen problemer med tanken på at mine organer skal kunne hjelpe andre når jeg selv ikke har bruk for dem lenger.
Mannen er helt med på den tanken, så jeg vurderer absolutt å melde meg som donor.
De kan for min del ta hva de trenger, akkurat der vet jeg ikke hvor mannen står.
Jeg har ingen problemer med å respektere at folk takler sorg på ulik måte, og jeg synes ikke man er "forpliktet" til å være for donasjon. Det jeg har større problemer med å skjønne er at man vil akseptere å ta imot organer, men ikke kan tenke seg å donere bort sine egne.
Å? Man er i en helt annen situasjon når det er snakk om å redde noe du er glad i, kontra det å innse og akseptere at den du er glad i er død, og at de attpå vil kutte opp personen og gi organene til fremmede.
Jeg har hvert fall ikke noe problem med å "innrømme" at jeg gledelig hadde mottat organer til mitt døende barn, men jeg vet ikke om jeg hadde akseptert at barnet mitt er død og at de ikke kan gjøre annet enn å ta ut organer. (Med meg blir det noe annet, ta det som er.)
Jeg har informert både mann og mine foreldre at de kan ta det de vil av meg. Men jeg tror dette er noe man kan prate om litt oftere.
Jeg sa nettopp til mannen at nå fikk han dra innom St.Olav og bli blodgiver, han har tenkt det lenge.
Vi er jo også i en situasjon hvor vår far mest sannsynlig er avhengig av donor for å overleve, og det gjør noe med en. Men i hans situasjon trenger heldigvis ingen å dø for å kunne "bidra".
Det føles verre å tenke på å gi bort barnas organer, men jeg tror nok jeg hadde gjort det også.
Kan ikke sette meg inn i det egentlig, men tenker at jeg vet hvor glad jeg hadde blitt om mitt barn fikk et organ donert.. tror det ville blitt tungtveiende.
Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Ja
Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv. Nei. Alt som kan brukes er det bare bruke
[color=#ff0000][/color]
På stort sett alle apotek kan man få hefte med opplysninger om dette samt organdonorkort. Jeg og alle i min familie har fyllt ut et slikt og har det i lommebøkene våre.
Har du vurdert om dette er noe du vil gjøre? Det har jeg - og det vil jeg.
Har du tatt ett ja/nei standpunkt? JA.
Har du gitt bekjed til dine nærmeste om dine tanker rundt dette? Det har jeg også.
Hvis du ønsker å være donor, har du noen begrensninger i forhold til hvilke organer du vil beholde. Eller ønsker du at de skal bruke det de kan bruke, uavhengig om det er innvendige organer eller synlige ytre organer (øyne, hud osv)
De kan ta alt de kan bruke. Dit jeg kommer (i en forbrenningsovn) har jeg ikke bruk for det. Hvis noen må se meg etter at jeg er død, så får de gjøre det umiddelbart etter at jeg ble erklært død. Skal organene kunne brukes, så kan det ikke gå for lang tid.
Hvis vi alt skal ta Den Store Diskusjonen, så må jeg si at jeg kjenner jeg har bittelitt motforestillinger mot organdonasjon i det store og hele. Det føles på en måte litt galt. Plukke ut hjerte og lunger fra ett menneske og operere inn i et annet. Jeg kjenner at jeg har litt problemer med det prinsippielle.
Likevel TROR jeg at jeg i en situasjon hvor jeg var avhengig av å få donert organer for å overleve ville gjort hva som helst for å overleve. Kanskje til og med akseptert hjerte fra gris.
Jeg er også av dem som syns att eggdonasjon er på grensen - eller muligens over grensen. Jeg er ikke sikker. Derimot ER jeg sikker på at jeg er negativ til genmanipulasjon og "designbabyer" - selv om en slik baby kan redde søskens liv.
Jeg er også skeptisk til å redde alle liv. Akkurat det vet jeg høres voldsomt ut, men det jeg mener er at jeg noen ganger syns man i helsevesenet, selv i Norge, går for langt i å opprettholde liv, også der hvor pasienten ikke får et GODT liv.
Men for all del. Dette er følelser. Jeg kan ikke rasjonelt begrunne hvorfor jeg føler det litt feil å transplantere organer. Og kanskje henger det sammen alt jeg tenker. Jeg er absolutt for å verne om menneskelivet - men kanskje ikke for enhver pris.
Jeg har sagt ifra til familien om at jeg har et donorkort i lommeboken, og at jeg ikke har noen begrensninger selv i forhold til hva jeg vil donere bort.
For meg er det en selvfølge at noen andre skal få nytte av mine organer som jeg ikke lenger har bruk for. Har informert mine nærmeste, og har donorkort. Når jeg tenker meg om tror jeg ikke donorkortet har blitt med på lommebokbytte - løp og fikse!
Syns og det virker litt merkelig å selv ønske å ta imot organer, men ikke ønske å donere sine egne.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
