Her en dag diskuterte jeg bøker med en litteraturstudert bekjent med ganske høye tanker om egen kulturelle kapital (eller en skikkelig snobb om du vil :knegg:). Jeg omtalte en av John Irvings bøker i positive vendinger og da snurpet hun munnen som om jeg nettopp hadde sagt "Alkymisten er den fiiiineste boka jeg har lest". Hun så nesten flau ut på mine vegne. :humre:
Jeg ble ikke skremt fra å like John Irving altså, men begynte å lure på om det er en gjengs oppfatning blant smaksdommerne at Irving er trash, lizzom? Det overrasker meg litt, i så fall.
Jeg har lest mye John Irving. Jeg har dessverre en forkjærlighet for "enkel" litteratur, så jeg mistenker at enkelte kultursnobber vil kalle det trash.
Men nå har jeg bestemt meg for å ikke lese mer John Irving. Jeg synes at alle bøkene begynner så bra, og så blir det akkurat som en amerikansk lærebok ...... betalt pr side. Synes jeg, da.
Jeg synes absolutt ikke Irvings bøker er trash. (De gode bøkene hans, vel og merke.) Garps bok, Hotell New Hampshire, Siderhusreglene og En bønn for Owen Meany er alle sammen bøker som jeg har lest flere ganger og liker veldig godt.
Irving er bra. Husker norsklæreren min på høgskolen og jeg var like fjetrer av Enke for et år. Og så har du alle de gode, gamle. Som Garps bok. Ingen får komme å si at den er trash!
Heter den ikke Son of the circus? Men jeg er ingen kultursnobb men trodde det var "greit" å like John Irving. Favoritten min er helt klart En bønn for Owen Meany.
Blant mine snobbevenner regnes Irving som "ikke stor forfatter", men med noen gode bøker. Tross alt, liksom. :knegg: Owen Meany er den safeste å like. Og Alkymisten må man holde seg unna. Det fant jeg ut helt på egen hånd. :skeptisk:
Det er omtrent som å like Sting; man må selvsagt være helt klar på at ingenting han har gjort siden Nothing like the sun er verdt vinylen det er presset på, men det tidlige må man være påmeldt på. :humre:
Jeg er for øvrig stor Irving-fan, og liker så godt som alt han har skrevet, til og med Enke for et år (som jeg mistenker er skampletten i følge viterne). Litteraturstuderte er skumle (med unntak av Teofelia, naturligvis :blafre: ) - min venninne nekter til og med å lese Harry Potter! :eek: (De er for kommersielle eller bestillingsverk eller noe i den duren.)
Scarlett: Jeg får så fnatt av kategoriske smaksregler av den typen. :gal: Jeg har vokst opp hjemme hos det inkarnerte Musikkpolitiet™, nemlig, og mistenker varig men.
Er det ikke alltid sånn, at når litteratur og musikk blir for tilgjengelig for allmennheten, så er det per definisjon ikke lenger godt nok for eliten? :rolleyes:
Da er det vel snobberi! Jeg er alt spisende når det kommer til bøker, men noen ganger er bare en bok for dårlig, også av kjente "gode" forfattere/-inner.
Det tror jeg beror på hvilke kriterier "eliten" vurderer seg selv etter. Hvis man mener seg å tilhøre den delen av eliten som alltid er først ute, altså en trendelite, så vil nok dette være tilfelle, tror jeg.
Hvis man derimot mener seg å tilhøre en generell "kultivert" elite, så tror jeg ikke nødvendigvis det. Jeg tror ikke man automtisk synes at Mozarts Tryllefløyten eller Shakespeares Romeo og Juliet blir mindre verdt å høre eller lese om de en periode skulle få "trendstempel".
Det tror jeg nok du har rett i. Jeg tenker nok først og fremst de som for eksempel elsket REM da de fortsatt var et undergrunnsband, men som hatet dem da det ble (for) kommersielt. Eller de som elsket Harry Potter som en sær kuriositet før det, Gud forby, ble laget filmer av bøkene. Mitt inntrykk er at mange selvoppnevnte wannabe kulturelitister setter likhetstegn mellom kommersielt=allment tilgjengelig=ikke godt nok for meg, for mitt hode krever det som er litt vanskelig.
Tror du har veldig rett i det. Jeg har til og med typisk kvinnelitteratur i form av bag og fun- bøker i bokhylla side om side med Tolstoi og Hamsun :D Skvetten nekter å bli åndssnobb.
Jeg vil nå likevel ikke være med på en full svartmaling av litteraturvitere. På den ene siden får jeg fnatt av rigide «regler» for hva som er lov å like, men på den andre siden får jeg jo fnatt av insinuasjoner om at disse samme feinschmeckerne egentlig ikke liker det de faktisk blir sittende igjen og lese (det er jo heldigvis ganske mye). Begge standpunktene er jo tilfeller av uselvstendig og gjerne ufundert nedrakking på andres smak.
Når jeg tenker meg om, har jeg forresten ikke lest noe som helst nyere Irving. Og favoritten er Owen Meany. Men jeg har ikke gjort det av ideologiske grunner. :humre:
Hele tanken om at smak bare handler om å markere tilhørighet og avstand er jo rett og slett litt kynisk overfor både kulturen og mennskene som liker og misliker den.
Jeg tviler faktisk ikke på at snobbene liker det de sier de liker. Heller ikke på at de ofte har rett i sine dommer. Jeg bare moret meg litt over at noen tar det hele litt mer alvorlig enn det jeg selv gjør.
Jepp, nytelses- og opplevelsesaspektet detter forbausende ofte ut når man diskuterer kultur og smak, synes jeg. (Ikke dermed sagt at jeg mener at alt som gjør noen glad, er bra. :knegg: )
Vel, det hender at jeg tviler litt på noen av de mer dogmatiske posørtypene.
For posørene er det nok slik. Like ofte handler det om forfattere (eller andre kunstnere) som var spennende, men ikke solgte så godt, så ble de kommersielle og solgte kjempebra men ble dødelig kjedelig for "eliten".
John Irving er sånn for meg. Jeg liker det tidlige han skrev. Alt fra Siderhusreglene og ut ble bånn kjedelig. Bort med det uforutsigbare og helsprøe. I Enke for et år virket det som om han bladde opp i gamle bøker for å kopiere seg selv. :hmm:
Jeg har i grunnen mistenkt at John Irving er ansett for å være trash siden jeg liker han så innmari godt. Jeg har vært hekta siden jeg leste Enke for et år og koser meg nå med en Irving hver sommerferie. Jeg er vant til å bli veiet og funnet for lett når det gjelder musikksmak, filmsmak og omtrent alt jeg liker på TV, så jeg tok det for gitt at favorittlitteraturen min også var i kategorien "Kasia liker trash".
