Leste det i avisa (Adressa) i kveld, og det passer jo litt til rine sin tråd. ;)
Der står det blant annet:
Rogalendingene er de friskeste i landet, mens arbeidsstokken nord for Dovre er mest syk. Kvinnefraværet øker dobbelt så mye som mennenes. (Statistisk sentralbyrå) Beregninger viser at dersom 1/3 av de sykmeldte kom i 50% arbeid, så ville det utgjøre en stor vekst i BNP . og bidra til verdiøkning i størrelsesorden 1200-1500 milliarder kroner.
Ny kunnskap tilsier at det er liten sammenheng mellom helse og arbeidsevne. Det finnes mange som ikke er sykmeldt som har like store plager som dem som velger sykefravær. Da blir det meningsfylt å finne hva det er med menneskene og arbeidsmiljøet som gjør at de med helseplager velger å stå i jobben, til tross for plagene.
2/3 av sykrefraværet skyldes sammensatte lidelser, dvs muskel/skjelettplager/lettere psykiske lidelser, slitenhet og utbrentet, plager som sjelden vises utenpå og som undersøkelsene ikke finner medisinske objektive funn på.
.....
Dette er skrevet av Svein Myhr, fra Friskgården.
Han har flere gode poeng underveis synes jeg, og mener fremtiden avhenger litt av hvor god ledere virksomhetene har. Og hva de vil fokusere på. Men det er jo en skremmende utvikling? Med ALT det fokuset som har vært på sykmeldinger og fravær nå, så har det økt? Eller er det nettopp derfor? :vetikke:
Jeg mener det er systemet som er feil jeg da. Om det er så enkelt å få sykmelding, så bør man ha et system som tar seg bedre tid til å vurdere om det faktisk er tiltrengt.
Nå er det nye sykmeldingsrutiner som gjør at legen kan srive ut en avventende sykmelding.
Dvs at man kan være på jobb, men gjøre andre oppgaver enn de man gjør til daglig. Avventende s.m skrives derfor ut hvis en arb.taker ikke blir sykere av å være på jobb.
Det stiller større krav til arb.giver og lege enn det har gjort tidligere.
Og hvordan kan du si at dette ikke handler om moral? Å få seg en sykemelding fordi man har et system som gjør det enkelt, ikke fordi man trenger det. Jo, det handler om moral, mener jeg. :nemlig:
Men det hadde jo være interessant med en diskusjon: Er det systemet som må endres? I så fall: Hvordan? Eller må det skje en holdningsendring hos folk? I så fall: Hvordan?
Det handler vel om moral i enkelte tilfeller, men jeg tror mye handler om trivsel på arbeidet. Mobbing på arbeidsplassen har vel også økt kraftig i omfang, har det ikke?
NOen har veldig vondt i vil-ikke sitt også. Det er jeg helt sikker på.
Noen er på avklaring til oss, og det er ikke uvanlig at de er SÅ syke at de bare ikke kan komme på jobb. - VI prøver gang på gang å si at om de ønsker en uttalelse om arbeidsevne (eller manglende arbeidsevne) så må de jo komme - slik at vi faktisk kan uttale oss. Men det går ikke inn.
Jeg har stor respekt for psykisk syke - men diffuse sykdomsbilder som "er så sliten" etc føler jeg nesten er litt poppis.
Altså, la det være sagt: De fleste som er på avklaring har et ekte ønske om å komme ut i jobb igjen - jeg skal ikke sortmale folk altså. Men det er lett å se tendensen....
Vi har en kjempelav arbeidsledighet nå, og det er veldig lett å få seg jobb. Det fører til at mennesker som før ikke ville fått innpass i arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre plager nå får jobb. Dette er en veldig stor drivkraft i at sykefraværet har gått opp.
En annen ting som hadde vært morsomt å se statistikk på er om det er korttidsfraværet eller langtidsfraværet som har gått opp. Det kreves ulike tiltak for ulike problemsstillinger, man får ikke ned langtidsfraværet ved å stramme inn på egenmeldingsmulighetene, på samme måte som man ikke får den korttidsfraværet med tiltak som ble nevnt over her, avventende sykemelding, tett oppfølging av den sykemeldte fra både NAV og arbeidsgiver sin side etc.
Og jeg er like lei av at hver gang det blir snakk om sykefravær så blir moral dratt inn. Noen dårlige epler gjør at alle blir mistenkt for å være misbrukere av et godt fungerende system, og det er ikke spesielt moro for dem som virkelig trenger sykemelding.
Vet jeg kverulerer litt nå, men at mobbing på arbeidsplassen øker i takt med sykefraværet betyr ikke nødvendigvis at folk ikke "jukser". Kan det f.eks være lett å gå til legen og si at man blir "mobbet"? Det er jo en vanskelig påstand å motbevise, ikke sant? Og hva er definisjonen på mobbing? Tror nok mobbing og sykefravær har en sammenheng, men ikke nødvendigvis den (jeg tror) du antyder.
Som Adrienne sier, så er arbeidsledigheten svært lav i Norge i dag. Det må tas til etterretning i diskusjonen. Det er enormt mange mennesker som er i arbeid.
Jeg tror det høye sykefraværet i stor grad henger sammen med det høye tempoet vi som er i arbeidsfør alder har i hverdagen vår. Særlig når det er slik at typiske kvinnedominerte yrker med høy arbeidsbelastning, tunge løft, mye stress etc. har det høyeste sykefraværet. Som det også står i artikkelen så er de hyppigste sykmeldingsårsakene ofte ikke synlige på utsiden. Det er snakk om rygg- og leddplager, nedbrutthet, utbrenthet etc. Typiske plager når man jobber og lever under stort press. Det er ikke et ukjent fenomen i dagens samfunn at mange opplever å ha en krevende hverdag. Vi har jo til og med nyskapte begreper som tidsklemme, utbrenthet, kvalitetstid o.l. for å beskrive hvordan dette påvirker oss som mennesker og hvordan vi opplever hverdagen vår.
Jeg tror også, som det påpekes i artikkelen, at arbeidsmiljø spiller en enormt stor rolle for hvorvidt det er en høy andel sykmeldte eller ikke. Man trenger ikke være Einstein for å forstå at det er lettere å overleve arbeidsdagen med smerter hvis man har en arbeidsplass man gleder seg over og trives på. Hvis man hadde gått inn i de enkelte arbeidsplasser tror jeg det ville vært en klar sammenheng mellom trivsel og sykmelding.
Å si at dette handler om moral er en farlig og kraftig forenkling. Så lenge vi lever i et velferdssamfunn der det skal foregå en deling av goder og byrder, så vil det være noen som utnytter systemet og fisker til seg ekstra goder. Problemet med høyt sykefravær er mye mer alvorlig og går langt dypere enn som så. Det er faktisk slik at en overveiende andel av de sykmeldte er reelt syke, med reelle smerter og forringet livskvalitet. Det er det som er det alvorlige i diskusjonen. Innsatsen burde settes inn på å gjøre disse livene mer verdt å leve.
Jeg syns kriminalitet er skremmende i alle former. Trygdesvindel inkludert. Å utnytte sykelønnsordningen vil jeg likestille med ting som å smugle billige svenske varer som kjøtt, alkohol og tobakk over grensen, ha svart vaskehjelp, dagmamma eller håndverker, ikke melde fra om ekstrajobber og annen småkriminalitet som mange "vanlige" borgere gjør seg skyldig i uten at de ser på seg selv som kriminelle. Det er å luske til seg noen kroner på bekostning av fellesskapet og det er moralsk forkastelig. Selv tar jeg avstand fra alle disse tingene.
Jeg syns allikevel at diskusjonen om det høye sykefraværet bør ha sitt fokus på hvorfor folk blir syke og hva man kan gjøre for å begrense det, fremfor at man tar den enkle løsningen med å tvinge syke folk på jobb ved å gi dem økonomiske sanksjoner. De sosiale sanksjonene ved å være syk er stedvis svært store - det må ikke glemmes blant moralens voktere som ikke tror på smerter og sykdom de ikke kan se.
Adrienne sa det. Forskere på området har påpekt hvordan tilstanden til de siste % av arbeidsstokken er, og under svært mange andre omstendigheter hadde de ikke jobbet i det hele tatt. Selvsagt er det et problem at noen utnytter systemet, men de store tallene her tror jeg heller støttes av Adriennes forklaring.
Er det så nøye da Hasselnøtt;)
En lege på St.Olavs hospital var på nyhetene og sa noen velvalgte ord om dette. Politikerene vil jo gjerne gjøre noe med sykefraværet, men som han sa var ofte den siste delen av arbeidsstokken folk med kroniske lidelser eller for høy alder (over pensjon). Hvis man veltet en stor del av regningen over på arbeidsstokken, eller arbeidsgiverene vil denne gruppen bli svært lite attraktiv å ta inn for bedriftene eller det kan lønne seg for de å ikke jobbe i det hele tatt. Vi vil kunne få en høyere utgift for samfunnet, men da på et annet budsjett (trygd og uføretrygd).
Vi vet at ca 5% av arbeidsstokken står for 80% av fraværet, og her finner man til stor del den nevnte gruppe. Å betale for sykefraværet deres kan på sikt lønne seg, da det tross alt er bedre at disse jobber noe enn ikke i det hele tatt.
Jeg jobber på en arbeidsplass med relativt høyt sykefravær. Hos oss mener jeg at mye skyldes ledelsesproblematikk. Det er noe med å se den enkeltes arbeidssituasjon. Nå har vi fått et nytt menneske inn i ledelsen som ser oss. Det er utrolig deilig og jeg har tro på at ting kan gå bedre. Den dårlige ledelsen går på fordeling av menneskelige ressurser. Som alle vet er klasser forskjellige og noen er mer krevende enn andre. Det å bli sett på det er så utrolig viktig!
Jeg mistenker ingen av kollegaene mine for å ta fri bare fordi de trenger en fridag. Til det er det for mange som har jobbet til de virkelig har møtt veggen...
Faktisk er det marginalt å tjene på å gå etter snylterne, man regner med de er en meget liten prosentandel. Viser til innlegget mitt i den andre tråden, at det er de "vurderingssyke" som er den største gruppen, og selvfølgelig den det er enklest å få på jobb.
Fokus på arbeidsmiljø, oppfølging av sykemeldte og ledelsesstil er kjempeviktig tror jeg.
Som nevnt; jeg har jobbet på et arbeidssted med 33 % fravær i snitt et helt kvartal, og det var jævlig (unnskyld uttrykket)! Nå hadde ikke jobben min noe verneombud på daværende tidspunkt, men etter min mening skulle virksomheten blitt stengt. Helt uforsvarlig å ha så lav bemanning i så lang tid! Vi ser effekten av det fortsatt etter 2, 5 år (fraværet har gått ned, men ligger fortsatt rundt 20 %).
Det er lange lerret å bleke..
Det er nok der den med at sykemeldinger pga. lettere psykiske lidelser, kommer inn.
Jeg har sett kollegaer omtrent svime av, bare ved tanken på å gå på jobb. Og det er virkelig fælt.
(Vi fikk omplassert to stykker, og de har vel ikke hatt en sykedag siden. Lurer på hvor problemer ligger ... Eller kanskje ikke. :himle: )
Når det gjelder dette med arbeidsmiljø, så vistes dette tydelig på min arbeidsplass der enkelte avdelinger hadde sykefravær på over 10% en periode. Når ledelsen gikk inn og gjorde tiltak for å få opp trivselen så sank dette dramatisk og det var faktisk så enkle og små tiltak at de kom på nyhetene for noen år tilbake. :jupp: Så man skal ikke undervurdere hvor viktig det er å trives på jobben sin, ifht hvor folk legger terskelen for å bli/være syke.
Jeg tror ikke det nødvendigvis. Du trenger da virkelig ikke å være gammel for å kjenne et dårlig arbeidsmiljø på psyken/kroppen.
Faktisk er det kanskje litt motsatt, at de "gamle" er mer vant til at "sånt må man finne seg i", "man må tåle litt motgang" osv.
Mens unge kommer fra barnehager, skoler, og studiemiljøer hvor man faktisk har ganske høyt fokus på det med mobbing, godt/dårlig miljø osv.
Tror noen får regelrett sjokk når de kommer i arbeidslivet, i enkelte bedrifter/virksomheter.
Og nå må dere ikke tro at jeg mener at de unge er bortskjemte altså, men at de er vant med bedre forhold? Og jeg tror ikke nødvendigvis at de sykemelder seg som førte "løsning", men går hodestups inn i konfliktene for å prøve å gjøre en forskjell og sliter seg ut?
Dette var bare en tanke jeg fikk nå, så ikke veldig godt formulert.
Det er iallefall økt fokus på hva man har rett til / krav på blant unge idag, enn for en god del år siden. Jeg tror også mange har et annet forhold til jobblivet enn før? :vetikke:
Men i tillegg så er kravene til arbeidstakerne annerledes og, eller, forventningene. Spesielt i enklte yrker er det en forventning om å være tilgjengelig for jobben døgnet rundt nesten, og det selv om du ikke er leder. Det forventes at du sjekker jobbmail på kvelden, og holder deg oppdatert. Og svarer du ikke på mail som blir sendt sent, kan du oppleve å falle "utenfor".
Og det mener jeg er en helt gal og forenklet konklusjon. Ja, moral kan være en del av det, men arbeidsmiljø er en veldig viktig faktor. Ellers kan jeg vel bare bøye meg i støvet for Adrienne sitt innlegg over her.
Ja, det er skremmende og vitner om lav moral.
Et godt eksempel, Ru. For det er virkelig ikke snakk om bare moral.
Det er også mange arbeidsplasser som er elendige på å følge opp feks aktive sykmeldinger osv. Dette er også noe man burde vektlegge mer når det kommer til å "revolusjonere" systemet mener jeg.
Jeg kjenner ingen som sykemelder seg uten grunn, og en hel del som antakelig burde vært hjemme fra jobben en dag innimellom men går likevel. Jeg kjenner meg mest igjen i det Adrienne og emm beskriver. "Brutalisering" av arbeidslivet er kanskje ikke poppis å snakke om lenger, men jeg ser det. Og for egen del synes jeg det er leit å konstantere at jeg dag etter dag har det så travelt at jeg i løpet av en 7 timers arbeidsdag ikke har husket å gå på do eller spise. Selvsagt er det noen som utnytter systemet, det vil det alltid være. Og selvsagt går fraværet ned i nedgangstider når man er redd for jobben sin, det betyr ikke at det nødvendigvis er det ubegrunnede fraværet som forsvinner.
I fjor var jeg i sykemeldingsstatistikken. Det var svangerskap nr 2 på 2 år, og bekkenløsninga snek seg på i uke 12-13. Jeg kunne presset meg selv til å jobbe noen uker, men ville da blitt tidligere sengeliggende. Likevel ville jeg nok gjort det, hvis det ikke var for at jeg var lærer:
Det var i begynnelsen av skoleåret. Hvis jeg satte i gang med noen klasser, ville de bli nødt til å bytte lærer midt i skoleåret. Hvis jeg fikk sykmelding med en gang, ville elevene slippe å bytte lærer. Tilrettelagte oppgaver? Hva skulle det være liksom? Jeg var ansatt for å undervise, hvis jeg skulle gjøre andre ting, så måtte man ansatt en ekstra lærer. Det fins det da ikke penger til.
Jeg tror det er på samme måte andre steder. Det er ofte enklere og billigere for bedriftene å ha helt sykmeldte folk, enn å lage tilrettelagte oppgaver for de "halvsyke".
I helsesektoren er det helt begredelig. Der tror jeg hovedårsaken til sykefraværet ligger i at de prøver å spare penger. De setter færre og færre på vakt (på sykehjemmet her har de én nattevakt på TO demensavdelinger), og flere og flere blir utslitte og "møter veggen".
Du har mange gode poenger. En venninne av meg er sykemeldt pga det som sikkert kalles "lettere psykiske lidelser". Hun har vært sykemeldt over et halvt år nå og har virkelig lyst til å prøve seg så smått igjen, men legen vil ikke friskmelde henne ennå av redsel for at hun skal gå på en smell igjen. Hun snakket med arbeidsgiver som gjerne ville ha henne i aktiv sykemelding, men regelverket hindrer henne. Hun kan ikke gå aktivt sykemeldt mer enn 4 eller 8 uker før hun må i full jobb igjen. Deretter undersøkte de mulighetn for at hun kunne gå i en tilrettelagt stilling "oppå" en lengre periode, men siden arbeidsgiver må koste dette selv, utgikk det (kommunalt). Resultatet er at venninnen min går sykemeldt fortsatt... Hun får ikke sjansen til å prøve ut om det er jobben som gjør henne syk eller om hun kunne klare å komme tilbake... Da er det systemet som er for lite fleksibelt.
Argumentasjonen høres fornuftig ut, men du har ikke statistikken helt med deg. Jeg har selv tenkt det samme - at vi har en viss andel "råtne epler", som til enhver tid mottar en eller annen form for stønad - sykepenger eller arbeidsledighetstrygd. I nedgangstider forskyves likevekten mot arbeidsledighetstrygd, mens den forskyves mot sykepenger i oppgangstider. SSB viser derimot en litt annen virkelighet. Fra 2000 til 2004 økte arbeidsledigheten fra 3,3 til 4,5 %. I samme tidsrom økte sykefraværet fra 7,0 til 8,2 %. Fra 2004 og frem til i dag har vi hatt en kraftig reduksjon i arbeidsledigheten, mens sykefraværet ligger relativt stabilt på ca. 7 % - men med klare sesongsvigninger.
At økningen blant unge er størst betyr ikke at de er mest sykemeldt, da.
Ellers har det de siste 15 årene vært en relativt stor økning i opplevde helseplager blant barn og unge, dokumentert så langt nede som i 11-årsalderen. Det er vel tvilsomt om 11-åringene bare tenker på at det er lett å sykemelde seg. Eller? Større sosiale forskjeller, mer usunn og stillesittende lisstil, økt forekomst av mobbing, økning i selvmordsraten blant unge... Jeg tror det kan finnes flere forklaringer enn dårlig arbeidsmoral, ja. Den gruppa som er 20 -29 nå er vel den gruppa som hadde den statistisk sett "dårligste" ungdomstida ift disse faktorene.
I andre kvartal i år var det legemeldte fraværet for kvinner 7,8 %, mens det for menn var 4,5 %. Med slike bevis for mangelfull kvinnelig arbeidsmoral, synes jeg kvinnene burde besinne seg når de roper høyt om likelønn.
NAV har aldri tidligere registrert en så stor forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn som nå. Kvinner har nå et sykefravær på 7,8 prosent, mens menn har et fravær på 4,5 prosent. Og det er unge kvinner som er oftest sykemeldt. Menn i alderen 65-69 år har en nedgang i sykefraværet på hele 14,3 prosent, og har nå et lavere sykefravær enn kvinner i alderen 20-24 år. Blant kvinner i denne aldersgruppen økte sykefraværet med 11,3 prosent i samme periode. Økning i lettere psykiske lidelser
Sykdommer i muskel- og skjelett er den vanligste årsaken til at folk blir sykmeldt. Mer enn en av tre sykmeldte har denne diagnosen. Fra 2. kvartal 2007 til 2. kvartal 2008 gikk andelen tapte dagsverk mest ned for rygglidelser. Nedgangen var på 4,5 prosent. Samtidig økte antall tapte dagsverk på grunn av lettere psykiske lidelser med 7,8 prosent.
Tidligere studier tyder på fødselsrelatert sykefravær forklarer opptil halvparten av forskjellen i sykefravær mellom kvinner og menn. Blant kvinner mellom 20 og 34 år, sto svangerskapsrelatert sykdom for 71,4 prosent av kjønnsforskjellen i sykefraværet. (Hauge og Opdalshaug, 2000)
