Christian begynte på håndball i dag og hadde sin første trening. Samtidig var det foreldremøte. 2 av foreldrene hadde sine mindre barn med der og det er helt greit. De var vel en 2-3 år. Men så mens trener og en fra styre begynner å fortelle om forskjellige ting begynner disse 2 barna og løpe rundt i støvlene sine som lager skikkelig bråk. Ingen av foreldrene sier noen ting og later som ingen ting. Jeg blir mer og mer irritert. Dette er tross alt et foreldremøte og jeg prøver å få med meg hva som blir sagt noe som ikke er lett.
Jeg prøver å se bort på foreldrene til disse barna men de reagerer omtrent ikke. Jeg blir helt matt.
Helt enig. Dette har jeg også sett i andre sammenhenger som f.eks. kirken. Det er greit at barna rusler litt rundt, men når de begynner å løpe rundt i gangen og lager lyd da burde foreldrene si i fra. Barn må lære seg å vise respekt for andre tidlig. Om de ikke forstår det når de er 2-3 år så er det likevel viktig å synliggjøre det. Foreldrene får heller ta barnet sitt med ut en tur om det ikke roer seg.
Att dem ikke kan er vel feil å si? Alle kan da hysje på barna sine?
Om foreldrene ikke gjør det selv og det er til sjenanse for andre, ja da sier jeg ifra til barna selv jeg. Ofte så venter foreldrene på at noen andre skal snakke til barna dems, fordi barna ikke hører på dem likevell.
Jeg vet om svært få 2 til 3 åringer som kan sitte stille på et foreldremøte, derfor tar jeg aldri med Junior på noe slik for jeg gidder ikke å utfordre skjebnen. Og jeg tror også min strategi hadde vært å overse bråkemakeren for slik rasing går som oftest fortere over da, i stedet for å fyre opp med å gi han oppmerksomhet, men det er jo mitt barn da.
Det er jeg helt enig i, men når det blir såpass mye støy at barna overdøver det presten sier da blir det feil. Jeg har også sett barn som har løpt rundt alteret blant annet. Jeg er for at barn skal få lov å være barn, også i kirken. Jeg liker veldig godt at kirken har blitt mer myk i forhold til dette....
Det som provoserer er når foreldrene ikke sier noe som helst. Heldigvis gjør de fleste det, men noen velger å snu ryggen til..... det har jeg sett i skolesammenheng....
Ja, det er klart at det finnes grenser for hvor mye det er greit å la barna ta seg ut, samme hvor man er. Løping innendørs blir lett voldsomt i alle tilfeller. Poden har dog tuslet noen runder rundt alterringer, uten at jeg synes det gjør så mye. Jeg synes det er fint at han er trygg på og fortrolig med kirken som bygg, og ikke bundet av mange av de eldres "skikk og bruk"-syn. Som jeg mener la en demper på både humør og gudstjenesteliv...
Men foreldre som tilsynelatende er både blinde og døve overfor sine barns oppførsel, kan være irriterende, ja. Selv om det ofte er vel så forstyrrende med foreldre som setter i gang med en panisk hysje-kampanje...
Her kjenner jeg at jeg hadde blitt helt overgitt. Skjønner godt at du ble irritert. Det er så utrolig når enkelte bare lar det stå til og gir blaffen i at andre ikke får med seg viktige beskjeder og informasjon.
Med all respekt for manglende barnevaktmuligheter og viltre unger som er ovetrøtte, det GÅR AN å ta av bråkete støvler. Eller ta med seg barna hjem igjen, og heller avtale med en (takknemlig) medforelder at info o.l. videreformidles...
Det er ikke lett heller da. Så har man ikke barnevakt, og tar med seg barna på foreldremøte. Da blir det tråd på foreldreforumene om bråkete barn. Neste møte blir man heller hjemme, og hva skjer? Da kommer trådene om sløve foreldre som aldri stiller opp...
Jeg sier ikke at man ikke kan ta av barna støvlene om de løper inne, men vi er da jammen ikke mye lette å gjøre til lags heller.
hvis man tar med søsken på foreldremøte pga manglende barnevakt, så har man også plikt til å være ekstra påpasselig så ikke møtet blir ødelagt for de andre. Dette er er jo et møte der informasjon skal gis, og de andre er der for å få det med seg. Man sitter ikke bare å ser på når støynivået blir så høyt at de overdøver den som prater. Man sørger for at de f.eks har med bøker, leker eller at det er et område i utkanten de kan holde på.
Noe støy må man regne med fra barn, men det er ikke i alle settinger det passer seg å la de løpe fritt.
Samme i kirken, barn skal være velkomne og få utfolde seg innen en viss grense siden man ikke kan forvente at de sitter musestille i så og så lang tid, men at de får fly fritt og overdøve prest, taler og seremoni i bryllup, dåp og begravelser er jeg veldig imot. Spesielt bryllup synes jeg man skal ta hensyn.
Så er det vel nettopp på foreldreforum det er naturlig å ta opp slike ting? Jeg tenker at dette er et ypperlig sted å få feedback på om ens egne "synser" er helt urimelige, eller om det kan være hold i at det faktisk ER irriterende med barn som bråker uten at foreldrene tar tak. Det er jo stort sett foreldrene det fokuseres på, og det er bra. Synes vi er flinke til å være samstemte i at barna tross alt ikke gjør annet enn barn flest ville gjort i samme setting.
På dette møtet var det flere voksne, og sikkert flere som hadde trommet sammen barnevakt for å kunne dra på møtet. Da blir det jo litt fåfengt å sitte å SE på noen snakke, fordi man ikke klarer å få med seg hva som blir sagt. Tenker jeg.
Hadde gjort akkurat det samme.
Og når man har med barn på foreldremøte så får man ta hensyn til de andre foreldrene som er der for å få info osv ved å ta ungene ut eller be de roe seg. Regner med at foreldrene til ungene også ble forstyrret av bråket.
Og jeg synes ikke det er en rar ting å irritere seg over andres bråk når man iherdig forsøker å få med seg det som blir sagt.
Oh. Den store forventningen om "kjefting"/tilsnakk/offentlig oppdragelse. Den kjenner jeg litt til. Men siden det er fra et ståsted der det som funker for alle andre barn ikke funket på mitt, samt en litt sår følelse i forhold til omverdenens stadig krav om å "oppdra den ungen" stadig hardere og på grensen til det umenneskelige, så innser jeg jo at det ikke nødvendigvis er helt relevant. Alt er jo tross alt ikke særtilfeller og sløve foreldre finnes jo også.
Men jeg tror at jeg på grunn av disse tingene også ville ha vært ganske forsiktig med å anta for mye om hva som ligger bak foreldres reaksjoner, eller hva som er den ultimate løsningen. Irritasjon over bråk, ja. Men jeg tror jeg ville ha vært veldig forsiktig med å anta for mye utover det. Og forhåpentligvis sagt ifra på en måte som gjenspeilet dette.
Når det er sagt; i slike situasjoner har jeg selv som regel valgt å ta barnet ut av rommet/situasjonen. Eller latt være å komme dersom jeg visste at dette ville bli et problem. Og heller akseptert at folk "tenker sitt" om mitt fravær.
Ellers kan jeg jo forestille meg at foreldre som rett og slett er utslitt kan bli litt apatisk og glemme at det som har blitt normaltilstand (og normal "bakgrunnsstøy"?) for dem ikke nødvendigvis er det for andre foreldre?
Jeg mener ikke at barn ikke skal få lov til å være barn. Men jeg ville jo prøvd å bare feks avlede de litt med å prøve¨å få de til å gjøre noe annet..
Eller feks bare tatt av de støvlene, slik at det hadde blitt mindre bråk når de løp ;) Er ikke alltid det skal så mye til. Mener jo ikke at foreldrene skal kjefte de opp og ned i mente heller.. Men går ann å prøve å få ned lydnivået bittelitt
Jeg ville ha satt meg slik at jeg kunne enkelt forlate rommet.
I kirkesammenheng spørs det litt på typen gudstjeneste. Som oftest har vi gjort noen grep for å holde Mazungen litt i ro, men det kan jo bli litt visking osv som noen finner irriterende. I begravelse har jeg hatt noen lenger bak som kan steppe inn for meg om Mazungen fikk for mye maur i rompa. Neste gang er hun nok stor nok til å ønske å delta selv, men likevel skal hun ha muligheten til å gå ut, mens vi voksne blir igjenn.
I fjor i november var det en stor sak her om at man måtte betale bilett for å få med seg et lite barn på en forestilling beregnet for større barn. Jeg syntes det var ganske samenlignbart. Hvorfor ha med seg et barn som ikke har glede av forestillingen og som da potensielt ødelegger andres forestilling?
I utgangspunktet syns jeg foreldre skal sørge for at det er unødvendig at andre skal måtte be dem dempe seg. Når det er sagt, så er det ikke alltid så lett å si fra om slikt. Det er ikke hyggelig å føle at en irettesetter andre, selv om man sier det på en hyggelig måte. Det er ikke alltid det blir særlig godt mottatt heller. Jeg satt for eksempel på en juleforestilling der toern skulle opptre. Ved siden av meg, midt i salen, satt en mor med en baby som hylte og hylte. Ingen av oss som satt der hørte et kvidder at hva som skjedde på scenen, men damen gjorde ingen mine til å gjøre noe med det. Så da spurte jeg om hun kunne tenke seg å ta med barnet ut, så vi andre kunne få høre. Gjett om hun ble sinna! Hun hadde også rett til å høre på sitt barn der oppe, fikk jeg beskjed om. Hun gikk likevel litt bak i salen etterhvert, og etterpå kom det flere opp til meg og takket meg for at jeg hadde sagt fra.
Og jeg har en teori om at dette er en kvinne-greie. Si noe kan man ikke gjøre, men gud så mye man kan baksnakke, himle med øyne og være sarkastisk. :rolleyes: Syns man andre forstyrrer, kan man ikke si i fra? Skal man virkelig forvente at alle andre skal skjønne hva en selv føler og tenker i øyeblikket?
Det skal ikke mye innlevelse til for å skjønne at det er forstyrrende at barn bråker på et møte eller en konsert eller liknende. Er det ditt barn - ta ansvar og ikke overlat det til noen andre.
Jeg er helt på linje med Niobe. Galt blir det uansett. Det er galt hvis man ikke sier noe. Det er til og med galt hvis man sier noe, for da er det alltid noen som mener noe om det man sa, hvordan man sa det - "tenk å snakke sånn til en unge... hun gjorde jo bare som barn gjør!". Og stiller man ikke, så er jammen det galt også. Da snylter man jo på de andre foreldrene som stiller opp for barnas beste.
:humre: Nå har jeg aldri vært nødt til å ta med poden på foreldremøter, eller blir hjemme i mangel på barnevakt, heldigvis. Poenget mitt var at for de som er nødt til velge enten eller, så er det jammen ikke lett å velge noe folk kan klare å godta. Reaksjoner blir det gjerne uansett. Jeg hadde ikke brydd meg. ;)
Ja, og så? Om man hysjer på en unge så er jo de som ikke er hysjere uenige og sier ifra om det, om man ikke gjør det så er hysjerne uenig. Det er jo ikke de samme som er uenige? Dessuten er det da masse mennesker hvis uenighet i hvordan jeg gjør ting bekrefter for meg at jeg gjør det riktig.
Det forrige innlegget mitt bør vel nomineres til en eller annen kategori for tåkete innlegg. :knegg:
Men det var det jeg mente ja. Poenget er at man må stå for det man mener selv og så kommer det alltid til å være noen som er uenig.
Og jeg er veldig enig i at man bør si ifra dersom man irriterer seg, jeg ser lite poeng i å hysje på barnet mitt dersom han verken plager meg eller de i nærheten. Jeg tror jeg har såpass lav terskel at jeg reagerer omtrent samtidig med de fleste, men om det er noen i nærheten som har lavere terskel enn meg, så får de si ifra altså. Og om jeg har dårlig selvinnsikt og har alt for høy terskel på bråk, så har jeg jo ingen mulighet for å skjønne det om ikke de som irriterer seg sier ifra.
Enig med Hattifnatten, at grensene er forskjellig for hva man tåler utifra hvor man er. Jeg synes takhøyden for barnebråk i en kirke bør være stor.
På et foreldremøte er jeg lite tolerant for bråk, da et sånt møte er for foreldrene, ikke barn. Dersom jeg ikke hadde hatt barnevakt for ungen min, hadde jeg heller latt være å gå, dersom barnet mitt ikke kunne holde på med stille sysler mens foreldremøte varte. Dessuten kan ting bli tatt opp der som ikke egner seg for barneører.
Jeg har av og til blitt spurt av foreldre om barnet deres kan være hos oss under foreldremøter, dersom de ikke har fått barnevakt. Jeg kunne ønske at folk ikke var så redde for å spørre andre i klasse\barnehage om dette. Mye bedre enn å ta dem med.
Noen ganger har mødre hatt med babyer på foreldremøte, men har som regel gått ut hvis de begynner å skrike. Jeg hadde sagt ifra hvis vedkommende ikke gikk ut hvis den skrek overdøvende. Men man kan si fra på en hyggelig måte.
Det er vel egentlig der mye av problamtikken ligger, kanskje? At veldig mange av oss sitter med en del automatiske ryggmargsreflekser med tanke på HVA, NÅR og HVOR det er greit å la små (eller store) gjør ulike ting. Jeg selv er av dem som liksom forventer at de aller fleste av oss ser dette på samme måte, særlig i de tilfellene der våre barn gjør ting som direkte/indirekte negativt går ut over 3.part. Tydeligvis tar jeg feil i mine antagelser. Det viser seg at mange faktisk MÅ bli fortalt at barna bråker så man ikke hører noe, nettopp fordi det ikke er selvsagt at man oppfatter at andre synes det er et problem.
Bråk under møter er et fenomen som jeg forøvrig fint kan overføre til voksne også. Jeg var nylig på et foreldremøte i skolens regi, UTEN barn. Det trampet inn mødre på høye, bråkete, hæler, jevnt og trutt i nærmere en TIME etter at møtet hadde startet, det var ikke snakk om å liste seg på tå inn mens rektor snakket. Det ringte i mobiler, putret fra tekstmeldinger og folk hostet og skrapte med stolene. Herregud, det hørtes ut som om enkelte drev med stolleken! Kanskje burde jeg kastet meg over mikrofonen og bedt folk ta seg sammen...
Jeg var også på foreldremøte nettopp, og enkelte satt og snakket høyt sammen mens rektor snakket. Jeg blir litt sånn :sjokk: over at folk gjør det uten å forsøke å senke stemmen engang. En satt og sendte og mottok meldinger under hele møtet, med duringen på. Alle skvatt jo til hver gang det kom en melding. Vi satt i et ganske lite rom, så alle fikk det med seg.
Det er vel bedre at de kommer i kirken enn at de holder seg hjemme fordi noen syns små barn er urolige.
På den andre siden. Hadde jeg ikke fått barnevakt til et foreldremøte tror jeg jeg hadde blitt hjemme, og fått referat i stedet. Mine hadde ikke klart å sitte i ro i 2-3 års alderen, så jeg hadde nok spart meg selv, ungene og de andre voksne mye ved å holdt oss hjemme.
Og selvfølgelig er jeg tilhenger av å lære ungene respekt, bare for å ha sagt det.
På julegudtjenesten løp Hannah oppe ved alteret ganske mye, helt til hun ble løftet opp av han klokkeren som sto der sammen med presten, og fikk sitte på hans arm og se utover hele forsamlingen. :knegg: Presten sier jo at det er ok at barna løper og sånn, men jeg kjenner nå at jeg blir litt stresset likevel. :o
I situasjonen over så er det som Hattifnatten sier et foreldremøte. Og da synes jeg man kan begresne barnebråk mest mulig.
Fadderbarnet mitt løp også rundt på julegudstjenesten for noen år siden, klatret på alterringen og rettet på Jesubarnet i krybben. Min venninne ønsket seg et stort hull i kirkegulvet da presten kom ned til dem og hvisket (med microfon festet til kinnet så hele kirken hørte det allikevel): "jeg er redd hun spiste litt røkelse..." :knegg:
Tror også at det er en "kvinneting". Det er ikke alltid jeg er like kvinnelig, så jeg pleier å si fra. Hvis barna er store nok, sier jeg fra til dem iallfall. Har litt høyere terskel for å si fra til foreldrene, men har gjort det noen ganger. Som regel holder det med et blikk...("the evil eye" :knegg:)
Når det er sagt, tror jeg ville irritert meg hvis noen hadde snakket til mine barn...(Heldivis har det ikke skjedd ennå :englebarn: :knegg: )
Dessuten har jeg jo skjønt via FP at folk OGSÅ kan irritere seg over at man er for streng mot ungene, eller at man bestikker dem med bolle for å få dem til å sitte i ro.
Den som har en mening bør si den, og ikke forvente at andre skjønner det av seg selv.
(Og forøvrig tror jeg mange av oss gjennom årenes løp har fått et innebygd filter som gjør at vi ikke hører våre egne barn.)
Jeg har ingen problemer med å si fra i sånne situasjoner, men det finnes de som er veldig sjenerte/ubekvemme i større forsamlinger og har problemer med å ta ordet høyt foran alle. Jeg tenker at foreldrene selv bør skjønne at et foreldremøte er til for at de voksne skal få informasjon, og derfor være ekstra obs på at de ikke forstyrrer mer enn nødvendig/akseptabelt. Hvis ingen hører noe, så er det vel ingen vits å sitte der heller, bortkastet tid for de som har tatt seg tid for å komme. Er det ikke helt vanlig høflighet egentlig?
Man trenger ikke å være spesielt sart for å ta seg nær av tråder på et forum? Kritikk kan svi enten det er direkte rettet mot en eller man føler seg truffet. Det er sjelden jeg tar meg nær av noe på et forum, men det hender faktisk. Og jeg er i grunnen ikke særlig "sart" når det gjelder internett.
Ja, du syns de bør skjønne. De bør skjønne at møtet er ment slik og sånn, de bør skjønne at du "tenker ditt", at du irriterer deg... men hvorfor kan du ikke si i fra? Som noen andre skrev - også voksne kan forstyrre. Med mobiltelefoner, med snakk seg i mellom, med løping inn og ut av rommet.
Jeg har vært på møter i jobbsammenheng hvor det første møteleder gjør er å ta fram mobiltelefonen sin og si: "Så setter jeg mobilen min på lydløs, og det ber jeg om at dere alle gjør.". Selvsagt burde alle ha skjønt, osv - men hvorfor ikke si i fra?
Eh, jeg jeg skrev jo i innlegget du quoter hvorfor noen ikke sier ifra. Det kan være ulike grunner til det, selv om jeg personlig ikke har problemer med det. Jeg lurer egentlig veldig på hvorfor de som mangler vanlig folkeskikk og høflighet skal tas mest hensyn til og gis inn med teskje og i det hele tatt skal det være mer feil med de som ikke sier ifra enn de som ikke klarer god møtekultur. Jeg sier heller ikke at de bør skjønne at jeg "tenker mitt" eller irriterer meg, de bør automatisk skjønne at barna bør passes nøye på slik at møtet kan gjennomføres.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
