Rundt 40% av de vitenskapelig ansatte i Norge er midlertidig tilsatt. Gjennomsnittssalderen før en norsk forsker får seg fast stilling er langt opp i 40-årene, noe som for svært mange innebærer minst et tiår med ymse mer eller mindre lovlige midlertidige tilsettinger, prosjektarbeider, løsarbeid med og uten kontrakt, lappeteppefinansiering fra to-tre-fire forskjellige kilder for å ha inntekt kanskje et halvt år framover før en igjen må ut med lua i hånda og tigge om penger for å få lov til å jobbe. At en først får fast jobb og den tryggheten dette gir når en er over reproduktiv alder, er heller ikke direkte gunstig.
I løpet av de neste ti årene, kan 40% av norske forskere gå av med pensjon. Regnestykket burde dermed på papiret kunne gå opp - la de 40 prosentene midlertidige erstatte de som går av med pensjon. Men slik fungerer det ikke. Ikke engang i nærheten. For å spare penger lar institusjonene gjerne være å ansette nye når noen går av med pensjon. De har jo uansett nok av midlertidige som gjerne tar i et tak og som det er mye mer behagelige å forholde seg til. Uforpliktende.
Forskjellen er stor innen de forskjellige fagområdene. Mens de fleste humanister kjenner seg igjen i situasjonsbeskrivelsen over, sliter realfagene med å rekruttere folk. På Høgskolen i Bergen har det stått ledig stillinger på ingeniørutdanningen i flere år. De får ikke kvalifiserte søkere. For hvem gidder vel å jobbe under arbeidsforholdene i akademia når en kan få mye bedre betalte jobber i nærinsglivet? Det er bra med høy kompetanse i næringslivet, men den må ikke utarme de som faktisk utdanner disse kompetente medarbeiderne.
Regjeringen lovet lenge å legge fram en egen rekrutteringsmelding. Den skulle si noe om hvordan Norge skulle løse rekrutteringsutfordringene innen forskningen. Hvordan legge til rette for en ny verdiskaping uavhengig av oljen, hvordan bygge Norge som kunnskapsnasjon, hvordan erstatte de som går av og gjøre det mulig for dem som kommer etter å ta del i denne angivelig ønskede verdiskapingen.
Etter flere utsettelser, begravde regjeringen den angivelig ferdigskrevne rekrutteringsmeldingen i en skuff med forklaringer som var så flaue og ulne at jeg snaut nok husker hvilken unnskyldning de brukte.
Nå er de akademiske lausungene lei. Så lei at de tar skjeen i egen hånd og skriver meldingen selv. De gjør den jobben regjeringen ikke selv klarte. Støtt opp under lausungenes opprop og kom med innspill til meldingen deres her.
Nettopp, det er jo synd for noen må faktisk gjøre all grunnsforskningen som ikke er umiddelbart en pengemaskin.:nemlig: Da hjelper det ikke at ikke de heller får noe fast før de er femti.
Har vært i samme situasjon og joda.. det er lov å klage, men tenk litt positivt: nå går det mot dårlige tider med større arbeidsledighet og da kan dere jo være glade for de midlertidige jobbene deres. Erfaringene tilsier at det blir flere studenter i dårlige tider og behov for flere ansatte ved universiteter og høgskoler.
Det er jo hyggelig i akademia;)
Jeg synes virkelig at de har en grunn til å klage. Det er ikke tvil om at norske forskningsmiljøer sliter under dette. Mange dyktige norske forskere "flagger ut" fordi de faktisk får fast jobb i utlandet. Dette burde være unødvendig, det er mye banebrytende forskning som har blitt bedrevet i dette landet og slik bør det fortsette å være.
Midletidige ansettelser er faktisk unntaket, ikke regelen, i norsk arbeidslivslovgivning. For at en midlertidig tilsetting skal være lovlig, kreves det at arbeidets karakter er midlertidig karakter. 60% av forskningen og undervisningen ved UiO utføres imidlertid av midlertidige ansatte. Dette er urovekkende.
PhD-stipendiater skal selvsagt være midlertidige, men at et flertall av de vitenskapelig ansatte ved landets største universitet driver arbeid som ikke er å anse som en del av virksomhetens løpende oppgaver? Ikke pokkern.
En av lausungene hadde for øvrig et bra innlegg på trykk i Morgenbladet på fredag. Fantastisk billedbruk fra Morgenbladets side, ikke minst siden de plasserte statsrådens intetsigende innlegg ('la oss ro mens her ennå er vann') rett under på samme side :D
Dette synes jeg faktisk er ganske nedlatende mot en gruppe som lever uten forutsigbarhet jf om de har jobb eller ikke de neste tre, seks, tolv månedene til de er langt oppi 40-årene. Forskere som er så prisgitt sine veiledere og andre fast ansatte kolleger at de ikke våger annet enn å ta imot de smulene de tilbys (ofte som timelærere med svært høy undervisningsbelastning og tilnærmet null tid/mulighet for forskning), som ikke våger å ta opp arbeidsforhold som grenser til misbruk, fordi de vet de er prisgitt de samme folkene hvis de overhodet skal ha håp om en fast tilsetting i det fjerne.
Problemene stikker ganske mye dypere enn mangelen på positiv tenkning.
Lausunge her. :juhu: Skal nok bort fra akademia når jeg er ferdig med doktorgraden. Det frister ikke så veldig å leve under konstant press, skrive søknader hele tiden og ha korte engasjementer. :drittlei for tida: :sukk:
Innavl er aldri noe mål, selv ikke i akademia. Antallet stipendiatstillinger inkluderer også næringslivets behov, så at en del "forsvinner" dit er ikke i seg selv bekymringsverdig. Mange av dem oppgir imidlertid en motivasjon for å gjøre dette som er høyst bekymringsverdig.
Ikke meningen å være for positiv;) Det var faktisk litt systemkritikk i min lille uskyldige positive post. Når det går dårligere med økonomien brukes universitet og høgskoler som virkemiddel for å holde folk unna arbeidsledighetskøene. Det er klart at det er uholdbart for familieforsørgere å leve en alt for usikker tilværelse i akademia.
Jeg er stipendiat og irriterer meg også over dette. Dette er en viktig grunn til at jeg vurderer å skifte karriereretning. Orker ikke det stresset med søknader og usikkerhet hele tida.
Mja, mjo. Jeg er lausunge selv (postdok), men jeg blir litt irritert over tonen i oppropet. Det er faktisk ikke sånn at alle skal og må få fast jobb fordi de har vært så tålmodige og greie at de har slitt seg gjennom en doktorgrad. Det skal være en pyramide, det skal være konkurranse, en god del skal falle fra. Likevel er det definitivt noe feil med rekrutteringspolitikken; tusen millioner stipendiatstillinger, veldig få postdoker og praktisk talt ingen utlysninger av faste stillinger. Det er ikke en pyramide, det er en trakt. Og det vil straffe seg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
