Jeg begynte på dette innlegget i en annen tråd, men skled ut såpass mye at jeg lager en ny diskusjon. Det har vært noen tråder på FP i der det har blitt diskutert hva som er ok oppførsel av barn på ulike steder - på fly, på foreldremøter, på Teknisk museum, i kirken osv.
Jeg merker at jeg i disse trådene ofte blir overrasket over de som mener at det er greit at barn lager støy, uro osv. og at de skal få ta «mye plass» nesten uansett hvor de er og hvordan dette måtte gå ut over andre.
Jeg ser det er flere som synes det er greit med bråk fra barn i kirken. Der er visst jeg mer «på den andre siden». Er det en barnegudstjeneste tåler jeg det meste når det gjelder ståk fra barn, men jeg reagerer på at barn løper rundt, henger over alterringen og skriker og roper. Jeg tror barn kan bli kjent med kirkerommet og ha en ok opplevelse i kirken uten at de trenger å få utfolde seg fritt og sjenere andre. Jeg synes det er å vise andre lite respekt å la barn få bråke og gå eller løpe rundt under en vanlig gudstjeneste. Mange er i kirken for å finne ro, konsentrere seg om det budskapet presten har og ikke for å bli forstyrret av det foreldrene mener er en sjarmerende ung mann som løper 60-meter'n i midtgangen eller tar seg en tur bak alteret. Jeg tror barn kan synes det er ok at noen steder skal man vise litt respekt ved å roe ned tempoet et hakk, snakke med lavere stemme og til og med sitte stille og bare se seg rundt.
Når vi har hatt med barna på fly her jeg ikke en gang tenkt på at andre passasjerer skal ta hensyn til oss (ut over det at man tar hensyn til sine medpassasjerer generelt), men at vi som har valgt å ta med barna på fly må gjøre det vi kan for at det ikke skal være til for mye bry for andre.
Jeg får følelsen av at mange barnefamilier synes det er greit å ta så mye mer plass enn andre og at dette skjer på flere og flere områder. Ja, barn er barn, men de aller fleste kan lære å ta hensyn til andre fra de er ganske små uten at det skal hemme utviklingen deres på noen som helst måte. Jeg vil ikke tilbake til at "barn skal sees, ikke høres", men pendelen har dratt litt for langt andre veien synes jeg.
Og bare så det er sagt: Det finnes barn med spesielle behov som skal få delta på aktiviteter med andre selv om det kan bli støyende osv for de rundt. Det er ikke de jeg vil diskutere her.
Og for de med en mer naturvitenskapelig tilnærming til spørsmålet «Hvor mye plass skal barn få ta?»: Vennligst oppgi svaret i m³.
Bra skrevet, Embs! Jeg er veldig enig med deg.
Av og til føler jeg at det går for langt over med at foreldre ikke skal kjefte på barnet, så langt at barnet ikke opplever det som grensesetting når de snakker i rosenrøde ordlag.
Selfølgelig finnes de søte små som retter seg etter foreldre uten kjeft/tilsnakking - men det finnes også de som trenger en fast hånd/faste ord (nei, jeg mener ikke hyling og høylydt kjeftesmelling, og heller ikke smekking/slåing/etc).
Jeg syns det er litt aldersbetinget. Jo eldre barna er, jo mindre bør man akseptere at de bråker og forstyrrer andre. I den ene tråden var det snakk om 2-3-åringer som laget bråk fordi de løp med støvler inne. Det syns jeg er innenfor hva jeg hadde akseptert - kanskje ikke av mitt barn, men definitivt av andres. Å forsøke å få så små barn til å sitte stille kan vel ofte lage like mye bråk som at de løper rundt. Jeg har ikke så mye erfaring akkurat med det altså, min jente har alltid vært veldig observerende og stille i forsamlinger, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde blitt irritert av en sånn situasjon.
Generelt syns jeg at barn etter en viss alder bør kunne følge de samme sosiale reglene for å ta plass i forsamlinger som voksne. Det innebærer å sitte stille når andre sitter stille, prate når det er naturlig å prate og ikke oppføre seg på en måte som er forstyrrende for andre.
Jeg merker at jeg ikke er noe kirke- eller foreningsmenneske. Jeg kan ikke komme på en eneste gang der jeg har vært i en stor forsamling med bråkete barn.
Jeg er veldig enig i at barn har godt av å tåle både stillesitting og stillhet. Men samtidig så er vi velsignet med et utpreget rolig barn som, bortsett fra noen måneder i lær-å-gå-alderen, har sittet stille der vi har plassert ham. :o Enten det er i kirken, på fly eller venteværelset hos lege, osv. (I tillegg til at vi går i en kirke med veldig bra barneopplegg, så barna går for å leke så snart evt. dåp er unnagjort. ;))
Men; om foreldre med mer urolige barn hadde hatt disse med seg, så hadde jeg aldri latt dette irritere meg i den grad at jeg hadde ment de skulle la være å ta barna med! Og når barna har begynt å løpe rundt, så mener jeg det er for sent å begynne å kjefte. Det er vel så forstyrrende med voksne som kjefter panisk, i redsel for hva resten av forsamlingen synes. Da må det være en bedre løsning å ta barnet med seg ut en liten stund?
Før, etter og inni meg, så. Særlig tiggerunden på slutten provoserer meg grenseløst - først betaler jeg tvungen kirkeskatt i dyre dommer for noe jeg ikke tror på, ikke bruker og som påfører meg lidelse når jeg av en eller annen grunn må være der, og så skal de jaggu ha MER penger? Mens de fromme gamle damene blar opp og tsktsker misbilligende i min retning når jeg later som om jeg ikke ser tiggeskåla? Goddamn!
Jeg har også himlet for meg selv over barn som løper opp og ned midtgangen i kirken osv. F.eks i Leos dåp. At toåringene satt og dillet for seg selv på gulvet med noen småbiler og sa brrrr gjorde ikke noe, men at nesten-syvåringen gikk opp og ned midtgangen og i det hele tatt var overalt, ble noe annet. Moren min ble faktisk lettere sjokkert over at foreldrene ikke ga gutten beskjed om å sette seg ned, og sitte der. (Som femåringene til Iset og meg gjorde, uten å mukke.)
Det jeg altså vil frem til, er at det kommer litt an på alderen til barnet, og hensynet foreldrene tar. Sitter toåringen og diller rolig, og ikke forstyrrer, så gjør det ikke noe. Men begynner ungen å bælje, så går det an å ta ham/henne med ut. Samme med babyer. Barn som er litt større regner jeg med at klarer å sitte stille den lille timen en gudstjeneste tar. Hvis ikke, så kan man også ta dem med ut.
Jeg er som Kasia, jeg mener at det er temmelig aldersavhengig hvor mye bråk man må tåle. F.eks så synes jeg at noen med hylende baby på en forestilling godt kan rusle ut en tur, men om man sitter på et fly og moren helt åpenbart ikke kan gå ut, så kan folk la være å være sure.
Sist jeg fløy alene gråt en baby et par stolrekker foran meg og sidemannen himlet med øynene. Jeg spurte ham om han var mot at folk skulle bli født her på jorda, og da ble han sur på meg. :knegg:
Jeg blir kjempeirritert på foreldre som ikke stopper barna sine når de sparker borti stolseter, slår borti ting, springer rundt og hyler høyt, samtidig så blir jeg kjempeirritert på dem som ikke tåler at barn snakker eller er tilstede.
Jeg er helt på linje med deg her. Vedr fly så synes jeg det er hyggelig når folk tar hensyn og er oppmerksomme mot ungene, men skjønner hvis ikke alle synes toppen av lykke er mine barns konstante "hei" mens de (barna) står bakovervendt i setet fra Gardemoen til Larnaca...
Jeg synes også det er en tendens til å forklare enhver oppførsel som andre kan reagere negativt på med diagnoser og ekstra behov. I min verden finnes det massevis av normale (per def) barn som kan være til sjenanse i ulike settinger (hvorav mine egne) fordi de ikke får beskjed om å sette ned tempo, dele med seg eller ta hensyn.
Helt enig. Når babyer gråter og man ikke kan gå noe sted (feks. på fly) så er det helt utrolig at folk kan bli SURE. Hva skal man gjøre, liksom? Stappe en sokk i kjeften på ungen? :rolleyes:
Jeg mener også det er aldersbetinget. Det er utrolig mange foreldre som tydeligvis driter i å lære ungene normal folkeskikk. Trist for ungene, som blir uglesett. Og så har man de som ikke tåler et pip fra unger.
Jeg er også veldig enig med det Embs sier. Og det er klart det er forskjell på babyer og syvåringer, og klart at det er forskjell på et sted man er fordi man trenger det, som et fly eller en matbutikk, og et sted man har valgt å oppholde seg, som en konsert eller en gudstjeneste. Barn som bråker og forstyrrer i matbutikken og på flyet kan såklart være irriterende, men de hindrer i alle fall ikke de andre tilstedeværende i å kjøpe mat eller komme frem til bestemmelsesstedet - men barn som bråker og forstyrrer under en forestilling eller på et museum, kan jo ødelegge ganske mye for resten av publikum.
Jeg er helt enig med dere her altså. Av og til kan man ikke stoppe en baby fra å gråte. Men jeg ville aldri tatt med en urolig baby som gråt mye på ferietur som innebar lang flyreise. Vi dro til Australia med da storesøster var 8 mnd. Hun var en rolig baby som sov mye og tilpasset seg det meste. Turen gikk veldig bra, men det ble jo ganske mye ekstra pupp, «husking» på fanget, soving på magen min osv. Alt som kunne gjøre turen lett for henne og dermed de rundt oss. Jeg hadde aldri tatt samme turen med lillesøster da hun var på den alderen. Jeg tror det ville blitt slitsomt for både henne, oss og omgivelsene.
Ellers enig med Kasia og Esme, men jeg må innrømme at skrikende babyer (både på fly og andre steder) er noe av det verste jeg hører. Jeg hater babyskriking.
Men man vet jo ikke alltid hvordan en baby vil reagere på en flytur heller. Dersom man VET det kan man kanskje holde seg hjemme, men ikke alle som tar fly er på ferie heller. Noen skal nødvendige ærender og MÅ ta fly, feks.
Vi var og så Mamma Mia på kino for en liten stund siden. Bak oss satt en mor med et barn som ikke kunne lese tekstingen. Den snille moren satt derfor og fortalte med ganske høy stemme hva som skjedde. :snill: Etter 5 min ba jeg henne på det som jeg håper var en høflig men bestemt måte (antakeligvis med snev av oppdemmet irritasjon) om å være stille. Hvis blikk kunne drepe... Men stille ble det i hvert fall, og andre rundt oss smilte og nikket til meg.
Det er ikke den kjekkeste lyden jeg heller vet om, og jeg kjenner jeg blir nervøs hver gang det lille mennesket mitt begynner å bli urolig på bussen, feks. Men er man oppegående, prøver man å overse det og lar være å himle med øynene, klage høylytt osv. :mumle:
Oh yes, dette har jeg også vært ute for. På den første Harry Potter-filmen satt ei mor og fortalte hele filmen til sønnen sin, og de diskuterte HØYLYTT hva som skjedde i boka kontra filmen osv. Festlig.
Jeg flyr aldri uten igjen. Jeg satt bak en dame med verdens skarpeste og høyeste stemme, største taletrang, og mest horrible meninger. Jeg kunne gitt armen min for litt overdøvende babygråt da. :knegg:
Men det var altså en ferietur jeg snakket om her. Selvfølgelig må folk av og til ta med barn på fly, og da gjør man som best man kan for at barnet skal være rolig. Jeg tåler mye fra barn på fly jeg, men jeg skjønner at ikke alle andre gjør det. Men sjansen for at en urolig, grinete baby vil være urolig og grinete også på en flytur er stor, og da går det ofte an å planlegge deretter.
Jeg skjønner også at ikke alle tåler babygrining like godt, men da mener jeg det heller er DE som må skjerpe seg enn at foreldre må bli hjemme bare fordi enkelte ikke takler når ungene gråter. Man trenger liksom ikke dra med seg en baby med kolikk til Gran Canaria heller, men man vet ikke alltid hvordan en flytur blir for en liten knert.
Samtidig er det gjerne de med urolig og grinete baby som har mest behov for ferie og avkobling. ;) Enn så lenge babyer ikke er forbudt på fly, så synes jeg de som overhodet ikke orker babygråt har et like stort ansvar for å finne måter å holde ut turen på...
Enig med deg i det meste, jeg. Det er jo selvfølgelig aldersbetinget. En skrikende baby kan vel ingen gjøre noe med, men en borskjemt syvåring som hyler ved nabobordet på en restaurant? Charming...:rolleyes:
Forøvrig er det jo lov å si fra til bråkete unger hvis foreldrene av en eller annen grunn ikke klarer seg selv. ;)
Godt eksempel. Det er mye man kan mislike og som kan være forstyrrende, men i en del tilfeller er det den som lar seg forstyrre som må gjøre noe med saken (lære seg å ignorere, bruke øreplugger etc.).
:nemlig: Selvsagt skal man ta hensyn, og selvsagt burde man kunne forvente å tas hensyn til, men jeg anser meg selv som ansvarlig for egen trivsel. Om lyder på fly plager meg, så tar jeg med øreplugger eller iPod'en.
Vi er så kjipe at vårt barn med diagnose ikke får trasse/bråke/løpe hverken i kirken, på restaurant, i fly etc, men det er selvsagt ingen garanti for at han ikke gjør det. Om det skjer på fly (det har det gjort, er det ikke stort annet å gjøre enn å smile/nikke unskyldende til medpassajerer), skjer det restaurant eller andre plasser tar vi han fysisk med oss ut og kommer ikke inn igjen før han har roet seg. Samme regler for han og de andre søsknene ute i det offentlige rom.
:dulte:
Her har seksåringen ikke fått sett MammaMia fordi hun ikke kan lese. Vi venter på DVD.
Jeg er av den oppfatning at barn skal få ta plass, men innen rimelighetens grenser. Det skal ikke være til sjenanse for andre, og jeg stopper minien når hun står fremme med presten og løfter på skjørtet sitt. Ja, hvor tar hun det fra? :D
Men sånn til saken, så er jeg enig med HI jeg og.
Jeg har en aktiv frøken, med litt "mark i rompa". Men det betyr ikke at hun får lov å styre på. Den kirkehistorien (i den andre tråden) ga meg ubehag, selv om hun faktisk bare var 1,5 år gammel. :sparke:
Det er jo helt klart aldersbetinget, men også situasjonsbetinget.
I et fly er det liksom litt lost og det er ikke så mye en kan gjøre for å skjerme andre. Jeg er typen som synes det er greit å tulle med fremmede toåringer som vil underholdes på et fly også, men det gir jeg da såpass tydelig utrykk for at er greit at foreldrene vet det. I de fleste slike situasjoner har foreldrene prøvd å stagge barnet og fått beskjed om at jeg ikke plages, men heller underholdes.
Samtidig er jeg av de som ikke mener en alltid skal dra med barn inn i arenaer som ikke er tilrettelagt for barn og forvente at andre skal ta hensyn. Husker godt at fra perioden 1 år til ca 3 år var å gå på kafe ikke noe positivt for Mazungen, hvorfor i all verden skulle jeg da ta med henne dit. Da ble det kjappe måltider eller et sted med underholdning. Selv som 5 åring er det hennes tålmodighet som ofte avgjør når vi spiser ute. Når du selv tar hensyn til barnets behov er det ikke så sansynlig at barne er til sjenanse for andre. Men jeg forstår og aksepterer at ikke alle andre synes mitt barn er like sjarmerende som meg.
Om jeg har kjøpt biletter til en forestilling der det er en aldershenvisning så forventer jeg at dersom barnet ikke er modent nok til å la andre nyte forestillingen, så går man ut. Hele verden kan ikke dreie seg om meg og mine barn. (utrolig nok).
Kanskje ikke direkte relatert men jeg kom til å tenke på den tragiske saken med jenta som døde på en kirkegård. Når hun klatret på en gravstein. For meg var det konseptet helt snodig. Å la barna klatre på andres gravminner virker for meg som helt absurd å la barna gjøre. Likeledes virker det absurd å ikke forlate en teatersal om ungen storgråter, eller springer foran lerretet på kino.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
