Zefid sa for 17år siden:

.........når vi gjør så godt vi kan som foreldre?
[font=Comic Sans MS][/font]
Dette var tema på et foreldremøte en gang og nå lurer jeg på det samme her inne, hva mener dere,
er det bra nok når vi gjør så godt vi kan ?

Vimsen sa for 17år siden:

Det burde jo være det. Om det ikke er godt nok er der vel grunn til bekymring.

Zefid sa for 17år siden:

Men stort sett som foreldre gjør vi det vi gjør i beste mening, men er det alltid godt nok, eller riktig?

Vimsen sa for 17år siden:

Så absolutt ikke. Jeg har narkomane i familien som har fått barn. De prøver så godt de kan men er det godt nok for barnet? Nei.

Myrsnipa sa for 17år siden:

"I beste mening" og "så godt man kan" er to vidt forskjellige ting.

Å gjøre noe så godt man kan, betyr etter min mening at man virkelig streber etter å gjøre det beste. Og da gjør man endel research før man setter igang med barneoppdragelse, mating, medisinering, rutiner osv.
Nettopp slik at man kan nok før man gjør noe.

I beste mening er i mitt hode ett uttrykk som ofte brukes etter at noe er gjort, kanskje noe som man enten ikke vet om var helt rett, eller som det ikke finnes "korrekte" svar på, eller som man rett og slett mener er bra nok, sånn helt av seg selv. Av og til er det slett ikke bra nok.

Jessica sa for 17år siden:

Det trenger ikke være bra nok nei, men hvem skal bedømme hva som er bra nok?

Det jeg føler på er stadig dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke strekker til. Det blir aldri bra nok. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler det slik. Det har vel aldri vært så krevende å være foreldre som i dag? Det gjelder på mange områder.

Toffskij sa for 17år siden:

Nei, det er ikke alltid bra nok. Det er ikke foreldrenes gode vilje, men konsekvensene for barnet som må være kriteriet for hva som er bra nok.

LaLuna sa for 17år siden:

Godt oppsummert!

Zefid sa for 17år siden:

Dette er jeg helt enig i:highfive:

Stikka sa for 17år siden:

Utrolig bra sagt.

Synes ofte utsagnet "å gjøre så godt man kan" blir en sovepute for noen. Man slipper å tilegne seg ny kunnskap eller etterstrebe det beste, for bare man gjør så godt man kan så er det greit.

Jeg prøver å gjøre det aller beste jeg kan for jenta mi. Noen ganger er det godt nok, noen ganger er det ikke godt nok og andre ganger er det det beste hun kan få. Jeg ønsker hele tiden å forbedre meg som foreldre, på samme måte som jeg ønsker å forbedre meg på jobben.

Majsa sa for 17år siden:

:nikker:

Nei, nå trenger vi noen flisespikkere som kommer inn og gjør denne diskusjonen litt mer spennende. Evt. noen nek.

kisha sa for 17år siden:

Vi gjøre så godt vi kan, ikke sant?

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg har ikke lest alle innleggene, og mest sannsynlig ønsker jeg ikke å gjøre det heller.

Å gjøre det beste man kan er godt nok i de fleste tilfeller.
I noen få er det ikke nok, og vedkommende må få hjelp/barna må få hjelp.

Majsa sa for 17år siden:

Det er omtrent det samme som jeg legger i bl.a. Skilpaddas og Stikkas innlegg, bortsett fra at de kanskje var vinklet litt mer negativt.

Teofelia sa for 17år siden:

Selvsagt er det ikke nødvendigvis godt nok når man gjør så godt man kan. Hvis man ikke kan godt nok, så blir det heller ikke godt nok. Enkelt og greit.

Og forøvrig sa Tinetoff det på en aldeles glimrende måte over her.

Skilpadda sa for 17år siden:

Og bortsett fra at jeg ikke har sagt et ord, da. :humre: Men det har hendt at jeg selv har problemer med å holde Tinetoff og meg selv fra hverandre, så det er ikke rart om andre surrer litt! :glis:

Divine sa for 17år siden:

Skummelt, jeg var også overbevist om at du hadde uttalt deg tidligere i tråden. :paranoid:

Majsa sa for 17år siden:

:stuart:

Skilpadda sa for 17år siden:

Til det første avsnittet kan jeg bare signere Teofelia.

Men til det andre: det kan nok tenkes at vår generasjon foreldre stiller langt høyere krav til oss selv som foreldre enn det har blitt gjort før, ja. Det du beskriver, høres ut som dårlig samvittighet fordi du ikke får til alt, hele tiden, slik du vet/synes at det burde være. Med andre ord, dårlig samvittighet fordi ikke alt er perfekt hele tiden. :) Og det er ikke noe man burde ligge nattevåken over. Jeg tror nok det de fleste andre har snakket om som "ikke bra nok" i tråden har vært oppimot eller over grensen til omsorgssvikt, ikke at man ikke er "supermom" 100% av tiden.

Skilpadda sa for 17år siden:

For en fantastisk smiley. :haha:

Teofelia sa for 17år siden:

Jessica sa for 17år siden:

Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet nå, men hadde det mer før. Særlig når de to eldste var små. Det var nok forventninger jeg hadde til å være mor og forelder som ikke ble slik jeg hadde trodd. Hverdagen ble langt mer krevende med to små barn enn jeg hadde forventet. Nå er jeg heldigvis en ressurssterk dame så det har gått bra, men jeg ser faren for at man mister troen på seg selv som forelder. Det er nok viktig å se etter hva man får til og glede seg over det istedet for å se på det som man ikke får til. Barn er ikke så krevende som vi tror. Det er mye opptil oss og hvordan vi tar tingene.

Samtidig så er jeg et barn av 1960-70-tallet. Da var mødrene hjemme og ikke mye stress i vår hverdag. Så blir man mor selv og opplever at realitetene for den tiden vi lever i kommer kjapt. Økonomien tvinger en ut i jobb om en vil eller ei. Man vil helst overføre sin gode barndom til sine barn og istedet river man barna opp av sengen tidlig om morran og hiver de i seng etter et par timer hjemme med dem.

Etterhvert innser man tingenes tilstand og finner en rytme. Klarer etterhvert å endre på forventningene. De blir mer realistiske. Og da går alt så meget bedre.... kanskje :p :)

Nenne sa for 17år siden:

Ja hvis man stadig prøver å forbedre seg. Man gjør så godt man kan basert på det man kan og vet der og da og så prøver man å bli bedre jevnt og trutt.

Nenne sa for 17år siden:

Ja, gitt at man er oppegående i utgangspunktet selvfølgelig.

Skilpadda sa for 17år siden:

Det er en setning som burde komme som obligatorisk tillegg på det meste vi sier, er det ikke? :humre:

Litt som at jeg mener at alle lover og regler burde avsluttes med "med mindre sunn fornuft og alminnelig folkeskikk skulle tilsi noe annet". :knegg:

him sa for 17år siden:

Har bare lest hovedinnlegget. Jeg synes det er et litt pussig spørsmål, fordi det er ikke mulig å gjøre ting bedre enn så godt man kan. Hvis det ikke er nok så må nesten andre instanser komme inn.

Og for folk som er narkomane, alkoholikere, har alvorlige psykiske problemer er det som regel ikke bra nok, selv om de gjør så godt de kan. Men for de "store flertallet" er det som regel bra nok, når de gjør så godt de kan.

Det som jeg mener er interessant er hvordan vi (som samfunn) kan gi foreldre muligheten til å øke potensialet for "så godt de kan".

Alfa sa for 17år siden:

Eg synest Mim sitt innlegg i "halshøggings-tråden" på NM var veldig dekkjande for mine synspunkt her. Vi bør aldri slå oss til ro med at det vi gjer er godt nok, men heile tida strebe etter å gjere det ENDÅ betre.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Det kommer jo helt an på. Er man normalt oppegående, flink, grei, snill og frisk, så er det "det beste man kan" godt nok. Er man gal, syk*, rusa, ond eller dum, så er det beste man kan langt fra godt nok. Dette blir for meg et utsagn som minner litt om mitt hat-utsagn nr. 1, nemlig :"Enhver mor vet best for sine barn".

*) kommer selvsagt an på hva slags syk

Barn fortjener det beste og ikke noe annet enn det beste. Og da mener jeg best i et temmelig objektivt perspektiv. De skal ha optimal trygghet, optmal omsorg, absolutt fravær av vold,godt stell i form av varme, mat og klær, stimuli, oppfølging osv.

Zefid sa for 17år siden:

Hva med holdninger og rollemodeller?
Hva med grensesetting osv?
Hvem skal avgjøre hva som er å være normalt oppegående?
[font=Comic Sans MS][/font]
Jeg blir av veldig mange foreldre oppfattet som altfor streng, jeg mener selv jeg er normalt oppegående og har derfor de beste forutsetninger til å oppdra mine barn og kan få meg til å si at mitt beste er godt nok
[font=Comic Sans MS][/font]
Men de foreldrene jeg ser på som for "dårlige" foreldre med tanke på holdninger og signaler de sender sine barn gjennom oppdrager-metodene sine, de er også "normale" oppegående mennesker uten alkohol eller andre problemer som automatisk setter de i en "uskikket som forelder-bås"
[font=Comic Sans MS][/font]
Er det godt nok det de gjør da?
Er det greit å la barna se voldsfilmer fra 10-års alder så lenge foreldrene ikke er alkoholikere?
Er det greit å la en fire-fem-åring gå alene til butikken som ligger 500m borti gata bare h*n har klær nok?
[font=Comic Sans MS][/font]
Definer en god forelder

Alfa sa for 17år siden:

Eg forstår ikkje heilt kva du meiner, men velger å tru at du spissformulerer deg.

Eg meiner at ein god forelder er ein person som har gjennomtenkte grunngjevingar for eigne praktiske val og verdi- og livsval, og som vidarefører desse verdiane til borna gjennom både teori og praksis.

him sa for 17år siden:

Jeg tror ikke det er mulig å definere en god forelder.

I tillegg tror ikke jeg at en "god forelder" er avhengig av mye rundt seg. Hva som er en god forelder avhenger av tiden man lever i, miljøet man lever i og kulturen man lever i. I våre dager regnes det som et gode at man lar barna selv gjøre seg opp en mening om religion, i vår (nordmenn) sin religion er Jesus en tilgivende skikkelse som vil la alle "som tror på ham, få evig liv". I andre religioner er det helt andre gudeskikkelser og mye strengere kutyme for hva man må gjøre for å bli "frelst", i slike kulturer vil det ikke være et gode med religionsfrihet, snarer omsorgssvikt.

Så lenge det ikke eksisterer objektive sannheter på alle deler av foreldrerollen vil det være umulig å definere "en god forelder"

Skilpadda sa for 17år siden:

Med mindre man gjør det med så runde formuleringer at man ikke trenger ta stilling til enkelttemaer. F. eks. "Gode foreldre er foreldre som gir barna det de trenger, materielt, emosjonelt og praktisk, for å bli lykkelige og friske mennesker." Og det er jo så rundt og glatt at det er nesten meningsløst.

Alfa sa for 17år siden:

Leitar med :lupe: i mitt førre innlegg:

:rødme:

Zefid sa for 17år siden:

ikke sant?:nikker:
[font=Comic Sans MS][/font]
alle har sin virkelighet de lever i, og alle (stort sett) ønsker å gjøre det beste for sine barn og de aller fleste ønsker å oppnå at ungene klarer seg godt i samfunnet i voksen alder bla bla bla
[font=Comic Sans MS][/font]
Det jeg føler veldig sterkt i vårt samfunn idag er at alt defineres som normalt, vi er så livanes redd for å si at noe er unormalt eller annerledes uten at det blir ramaskrik ut av det
[font=Comic Sans MS][/font]
Unger trenger rammer, grenser, de trenger å tøye disse grensene men de trenger å vite at vi er konsekvente allikevel, det skaper trygghet og når ungene er trygge kan de modnes og utvikles
[font=Comic Sans MS][/font]
Noen foreldre lar ungene bestemme alt fra hva de skal ha på seg til hva de skal ha på maten, når de skal legge seg osv osv osv
er de gode foreldre?
[font=Comic Sans MS][/font]
Hva med curligforeldrene som hele tiden legger til rette for ungene alt som skal foregå, er de gode foreldre?
[font=Comic Sans MS][/font]
Kunne kommet med fler eksempler, men dere skjønner sikkert hvor jeg vil......
[font=Comic Sans MS][/font]
En gylden middelvei vil mange si og det er jeg enig i, men det er også et definisjons-spørsmål..........
[font=Comic Sans MS][/font]
Poenget mitt er at dette er en veldig nyttig vinkling på et stort spørsmål, for som mim sa, dette med at enhver mor vet hva som er best for sitt barn og så lenge vi gjør så godt vi kan så er det bra nok, dette er ting som vi stadig vekk får høre, men det er jo mye nyttigere å tenke helt motsatt
Nei, det er ikke godt nok når vi gjør så godt vi kan for da glemmer vi å forbedre oss, vi glemmer å tenke over hva vi kan gjøre bedre eller annerledes
[font=Comic Sans MS][/font]
Hvis alt vi gjør i beste mening er bra nok, da går vi glipp av mange erfaringer og i tema barneoppdragelse er det ungene som taper.....

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg skjønner hvor du vil, ja. Men det er problematisk å skulle begynne å kategorisere foreldrene som "gode" eller "ikke gode", særlig ut fra enkelttilfeller. Jeg tror det er mer konstruktivt å si det på en litt annen måte. Vi kan helt sikkert alle lære stadig mer om hva som er bra og lurt, og bli stadig flinkere til å gjennomføre det vi vet er bra og lurt, men det blir lett skyttergravskrig hvis man skal begynne å putte alle i boksene "god" og "dårlig".

Man kan f.eks. spørre "Hvordan gjør man barna best i stand til å håndtere utfordringer og problemer? Ved å prøve å tilrettelegge ting for dem så de i størst mulig grad slipper å oppleve problemer, og dermed blir trygge og selvsikre og glade? Eller ved å forberede dem på problemene og hjelpe dem med å jobbe seg gjennom dem, for å la dem nyte litt godt av vår erfaring og vise dem at de kan støtte seg på oss? Eller ved å i størst mulig grad la dem være i fred og finne ut selv hvordan de skal takle problemer, slik at de blir selvstendige og lærer å ta ansvar selv?".

DM sa for 17år siden:

Jeg vil si at dårlige foreldre nødvendigvis må gjøre flere ting for å komme i den kategorien, og at de tingene er vestentlige mangler, som manglende evne til å se barnet, manglende evne til å møte barnet der det er, manglende evne til å dekke barnets behov, og manglende evne til å sette seg selv som sekundær i forhold til barnet.

Jeg vil også si at gode foreldre er de som har evnen til å stort sett se og møte barnet og dekke dets grunnleggende behov og klare å sette seg selv sekundær i viktige saker.

Vi har alle våre sterke og svake sider, og alle skal vi gjøre feil i forhold til barna våre. Dersom vi blir for perfekte og unngår konflikter, så vil ikke barnet kunne møte verden på en adekvat måte. Jeg vil si at så lenge vi møter de grunnleggende basale behovene for trygghet, omsorg og bli sett, så har vi ganske stort slingringsmonn før vi kan kalles en dårlig forelder. Men man kan fint gjøre dårlige valg.

AprilRyan sa for 17år siden:

Mange gode innlegg her. Synes Tinetoff sa det veldig bra.
Jeg tror det er lett å blande sammen kjærlighet og omsorg. Mangel på omsorg betyr ikke nødvendigvis mangel på kjærlighet. Det synes iallefall jeg kan være greit å huske på. Av og til føler jeg jo for å gi etter for noe i forhold til S, selv om jeg vet at det som egentlig er mest omsorgsfullt er å være konsekvent og for eksempel nekte ham å spise masse snop.

Polyanna sa for 17år siden:

I tillegg til å signere Tinetoffs veldig bra svar.

Hele setningen er egentlig veldig vanskelig å forholde seg til. For hva er bra nok? Og hva er det å gjøre så godt man kan?

For de aller aller fleste av oss kommer jo fint over "grensa" for omsorgssvikt, hvis det er det som er "bra nok". Men det er ikke bra nok for meg! For meg handler det å gi barna en "bra nok" oppvekst om mye mye mer enn å holde oss over grensa til omsorgssvikt. "Bra nok" for meg er altså avhengig av at jeg faktisk er i stand til å gi mye mer enn det. Smatidig - når skal man stoppe? Når skal man prioritere seg selv eller andre ting? Hva er det beste man "kan"? Er det aller aller beste man faktisk kan få til dersom man setter alle kluter til og sliter seg ut - er det kanskje for mye til at det er bra?

Nei, det er et ganske meningsløst utsagn.

Zefid sa for 17år siden:

Det er forsovidt ikke et utsagn, men tema på et foreldremøte, som absolutt inviterer til diskusjon og meningsutveksling og det er jo hele hensikten ikke sant?
[font=Comic Sans MS][/font]
Finnes ikke noen fasit på dette, men det innbyr til tenking og diskusjon

Kirsebær sa for 17år siden:

Jeg tenkte å holde meg unna denn tråden ...

Jeg har, da vi drev å hang inn på et annet forum (husker ikke hva det heter lenger en gang ;) ), diskutert med Mim m/flere om det der med "godt nok" og at man "skal alltid strebe etter det beste for sitt barn"

Jeg mener at jeg ikke alltid gjør det som er det beste for mitt barn. Jeg velger løsninger som er gode nok. Og jeg ønsker det beste for ungen min, men jeg streber likevel ikke etter det.
Noen ganger er bra nok helt ok.

Og det at jeg velger "bra nok" for barnet mitt er selvsagt ikke noe bevis på at det er ok å gjøre det, og at jeg mener alle velger "bra nok" er heller ikke noe godt poeng.
Men jeg har ennå ikke opplevd en mor som "alltid streber etter det beste" for sitt barn. Det er en ønsketanke.

(Dette har ingenting med tråden å gjøre, men jeg leste Madims svar over her og fikk veldig lyst til å si noe om det "å strebe etter det beste")

Leste ikke Polyanna sitt innlegg før nå og alt ligger vel kanskje i hva som blir tolket som "bra nok". Hvis mitt "bra nok" er på høyde med Madims "det beste" så er vi jo fårsåvidt enige.

Polyanna sa for 17år siden:

Jeg tror egentlig ordet "optimalt" burde være fint å bruke som et mål. Noen bruker "optimalt" som "best", men det er ikke det det betyr. Det er å få til noe så bra som man kan til en akseptabel "kostnad"/innsats. Når man har funnet balansen mellom egne forutsetninger, barnas krav og behov og hverdagens praktiske begrensninger, da har man funnet det "optimale".

Harriet Vane sa for 17år siden:

Optimalt er bra. Å ønske å optimaliser er bra.

Da jeg tok barnerett, sa foreleseren at man kan dele behandlingen av barn i ulike sjikt. Omsorgssvikt ligger i det nederste sjiktet, det er straffbart, det er skadelig og det medfører ulike former for inngripen og konsekvenser for foreldre og barn som sådan og for graden av inngripen fra det offentlige.

I sjiktet over omsorgssvikt ligger tilstrekkelig, men dårlig omsorg. Dårlig omsorg er ikke straffbart, det medfører sjelden eller aldri offentlig inngripen. Det er altså "godt nok" til å ikke være straffbart, til å ikke medføre omsorgsovertakelse eller annen inngripen fra det offentlige.

I sjiktet over dårlig omsorg kommer bra (eller optimal om du vil) omsorg. Vi som gir ungene våre ett eller annet i skjæringspunktet mellom god nok eller optimalisert omsorg vil kanskje ut i fra vår egen standard regne dårlig omsorg som omsorgssvikt, men det er altså ikke.

Man kan godt gjøre skrekkelig mange dumme ting, uten at det regnes som omsorgssvikt. Dessverre for barn, heldigvis for foreldre.

Jessica sa for 17år siden:

Det var jo en grei måte å dele det opp på.

Jeg vil tro at på enkelte områder er vi øverst på skiktet, mens på andre områder er vi kanskje midt på. De fleste av oss.

Zefid sa for 17år siden:

Nå vinkles diskusjonen sakte men sikkert inn på definisjon av omsorgssvikt og det er etter min mening en annen diskusjon (start en tråd til da vel:D )
[font=Comic Sans MS][/font]
Men inndelingen til mim er jo absolutt slik det er, det er ikke meningen å strebe etter å bli perfekt/feilfri, men har virkelig alle foreldre forutsetninger til å vite hva det optimale for et barn er?
Som jeg sa tidligere lever vi alle i vår egen realitet og det kan ofte være vanskelig å se til "nabo'n" for å få råd, tips, veiledning
Man skal være veldig sikker i sin rolle som forelder for å "tørre" søke hjelp eller rettere sagt innrømme sine utfordringer.
[font=Comic Sans MS][/font]
Tenk litt tilbake til det forumet "vi kommer fra" . Hos veldig mange der inne, spesielt rundt omkring i barseltrådene, er det optimale å ha det nyeste bilsete fordi fjorårets er jo FARLIG:eek:
IKKE AMME :eek: stakkars barn, tenk å "be" om astma og allergier
(har ikkeno imot trafikksikkerhet for barna våre og jeg ammet selv minstemann i nesten 3 år :flau: )
poenget er jo at de tror fullt og fast på at de gjør det beste og optimale for sine barn, mens det kanskje er viktigere å fokusere på verdier, holdninger og ikke minst være tydelige voksne for våre barn
[font=Comic Sans MS][/font]
(misstenker sterkt at hodet raste avsted raskere enn fingrene klarte å fare over tastaturet, men jeg håper innlegget er leselig:sparke: )

Divine sa for 17år siden:

kremt Se signatuen min, så skjønner du sikkert at jeg ser en potensiell fare i det du sier der …

Polyanna sa for 17år siden:

Inderlig enig med Divine!

En livsfilosofi som går ut på å aldri være tilfreds med egen innsats er å be om utbrenthet og "flink pike"-syndrom, spør du meg.

90% av oss trenger å jobbe MER med å senke skuldrene og tenke at "ja - dette ER godt nok!" enn "hjelp - jeg må gjøre ENDA mer og bedre og ....!!"

Teofelia sa for 17år siden:

Og jeg kan bare signere Divine og Polyanna i dette. :nemlig:

Jessica sa for 17år siden:

Det er jeg helt enig i. Hvis vi går tilbake i historien så ble barn sett på som uferdige voksne for ikke lengre tilbake enn på 1800-tallet. Så ble barndommen funnet og barn fikk en verdi........ Den oppdragelsen og måte vi ser barnet på er et "eksperiment". Kanskje det ikke er riktig det vi gjør? Jeg tror vi må prøve å stole på at det vi gjør er bra og målestokken er om barna har det bra. Kanskje vi forventer mer av oss selv enn hva våre barn forventer av oss? Det tror jeg.

him sa for 17år siden:

Veldig enig med de fleste (Divine, Polyanna, Teofelia og Jessica). Det å aldri være fornøyd med seg selv og innsatsen man gjør lærer i tillegg barna også å bli slik. Aldri fornøyd med det de presterer - er det gøy når barna gråter fordi de ikke tegner "bra" nok? Neppe. Hvorfor er det da sjarmerende når en voksen kvinne hele tiden mener at hun ikke er "bra" nok?

Divine sa for 17år siden:

Da jeg gikk på high school i USA, ble jeg helt oppgitt over klassens motto, som sluttet med:

Never stop trying to achieve the impossible
Always dream of wanting more ...

Til og med i en alder av 18 år skjønte jeg at en slik livsfilosofi kom til å føre mange ut i elende.

Nessie sa for 17år siden:

Sant nok, men ofte så kan det jo være for sent å se hva konsekvensene blir?? :confused:

Man må jo se ut i fra de forutsetninger man har, og så gjør man det beste ut av det. Det kan jo feks gjelde økonomi.. de som har dårlig råd, gjør det beste ut av det - og det kan være bra nok for barna det. De har sånn at de klarer seg.. :nemlig:
Så kan det være de med god økonomi, som også gjør det beste ut av det (litt for bra kanskje? :rolleyes: ) - og det trenger aldri å bli bra nok for barna?

Det har jo mye med hvilke forventninger, vaner og krav barna har og.

Stikka sa for 17år siden:

Men man kan jo være fornøyd med det man gjør i dag, samtidig som man ønsker å forbedre seg. Jeg har veldig lite dårlig samvittighet for måten jeg oppdrar min datter. Jeg føler at jeg gjør det beste jeg kan på de aller fleste områder. Men allikevel ønsker jeg stadig å lære mer for å ha muligheten til å kunne gjøre ting bedre. Det ene utelukker ikke det andre mener jeg.

Jessica sa for 17år siden:

Livet kan by på utfordringer som gjør at man ikke får være den gode forelderen man vil være. Da er nettverket man har rundt seg svært viktig. Har man ikke det så er det svært vanskelig. Da vil det gå hardere ut over barna enn det nødvendigvis hadde trengt.... Det er et paradoks i vårt samfunn der alle har nok med sitt, stort sett......

annemede sa for 17år siden:

Jeg kjenne rjeg blir litt provosert av setningen, jeg gjør så godt jeg kan, da må det være bra nok. Bakgrunnnen for dette er at jeg jobbet med 2 damer som skulle snart over i pensjonistenes rekker, og dette var standardsvaret deres når de ikke gjorde jobben sin godt nok. Nei, tror jeg slutter der jeg...