Mannen min har gått sammen med søstrene sine og moren sin og kjøpt fjernstyrt helikopter i 66 års gave til faren deres. Det har visst vært en drøm han lenge har hatt å få det.
Jeg og mannen min mener at man tar totalbeløpet og deler på 5 - altså, 4 søsken og moren. Moren kan eventuelt betale større del om hun vil. Men søsknene mener vi skal betale likt. 3 av dem er gift/samboere og en av søstrene er singel.
Både moren og i hvert fall en av søstrene mener at hun som er singel skal betale halvparten av det de med ektefelle/samboer betaler, fordi hun har bare en inntekt mot oss som har to. Dette er ikke vi enige i. Når man har gift, blir det ikke billigere å kjøpe gaver fordi man er to, fordi da får man jo ofte dobbelt så mange å kjøpe gaver til. Og da mener jeg det blir helt likt. Og dessuten, vi har tre barn som vi forsørger og en del gjeld. Hun ene som er singel er nettopp ferdig med utdannelsen og har fått seg en jobb som er ok betalt. Hun har nesten ingenting å betale i husleie, ikke huslån eller billån og ingen barn. Så selv om hun er bare en, vil jeg tro hun har mer å rutte med enn oss. Når hun var student betalte hun gjerne mindre enn oss andre hvis vi spleiset på noe - men det var fordi hun hadde lite penger, ikke fordi hun er single.
Vi har løst det med at de som synes sin femtepart blir for dyr, kan si fra til moren og så betaler hun resten.
Svigermor mener at det er vanlig at single skal betale halvparten. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke var enig, og hvorfor, slik som jeg skrev ovenfor her. Men hun ville ikke diskutere med meg. Hva mener dere - skal de som er single betale halvparten eller mindre enn de som er par når man spleiser på en gave?
Jeg synes det er naturlig at alle søsknene betaler like mye. (Altså, jeg ser ikke noe galt i at man i en søskenflokk av og til betaler etter evne, men i dette tilfellet høres det da bare rimelig ut at hun betaler sin del.) Har man partner/ er gift så blir det jo som regel dobbelt så mange gaver å kjøpe, som du sier.
Du og mannen din er to som skal være med på gaven. Søsteren er én. En betaler da for hver enkelt? Kjøpesummen delt på antall voksne givere. Barn synes jeg blir annereledes.
Selvsagt justerer en hvis noen har veldig dårlig økonomi, men å blande inn hvor mange andre en har å kjøpe gaver til, antall barn å forsørge etc, synes jeg blir sært.
Hvis man begynner å krangle om pengefordelingen har man kanskje kjøpt for dyr gave? :sparke: Dette er jo individuelt. Jeg krysset av for at single skulle betale halvparten, men egentlig mener jeg ikke det. Det jeg synes er at man må gjøre tilpasninger som føles riktig i akkurat de spesifikke situasjonene.
Dobbelt så mange å kjøpe til og (i de fleste tilfeller) to inntekter.
Jeg hadde aldri kommet på å forlange at en singel venninne eller bror skulle betale dobbelt så mye som meg. For det er jo i realiteten det hun vil gjøre hvis hun som enslig skal betale samme sum som et par som er to.
Så du mener når man er par så skal man gi dobbelt så mye i gave til de man kjøper til? Som jeg skrev i hovedinnlegg, så får man jo bare flere å kjøpe gave til når man er to og da hjelper det ikke at man har to inntekter.
Enig med deg Tito. Jeg er gift og vi har i mange år hatt bare ei inntekt (jeg var hjemmeværende da barna var små). Likevel opplevde vi mange ganger at det ble forventet at vi som var gift skulle betale for to (med ei inntekt), mens single skulle betale for en (også med ei inntekt).
Umiddelbart tenker jeg at familie = dele beløp på antall søsken. Imidlertid har vi i vennegjengen gjort det anderledes, når vi har spleiset til hverandre. Da har vi gitt en sum pr hode, der single altså betaler halvparten.
Jeg synes forresten kanskje det hadde vært annerledes om det var en vennegjeng som skulle spleise på gave til en felles kompis/ venninne. Mannen og jeg har en del felles venner, og kunne godt betalt 2/8 eller hva det nå ble om vi skulle kjøpe gave.
Jeg mener at når fire søsken kjøper til sin far, så er det søsknene som spleiser og da kan de betale like mye. (I dette tilfellet er jeg altså enig med deg.)
Hvis vi er fem venner som spleiser på gave til felles venn, så kan summen deles på fem, selv om to eller fire av de som spleiser er gift. (I dette tilfellet er jeg altså enig med svigermor.)
Poenget for meg går på om det er naturlig at begge i forholdet er "med på gaven". Jeg tenker som så at jeg aldri ville ha kjøpt egen gave til svigerfar; det står bare mitt navn på gaven fra Teomannen. Så når vi spleiser med Teomannens single bror på gave til deres foreldre, betaler vi (les: Teomannen) og broren samme beløp.
Jeg stemte altså "Annet", siden jeg syns det er avhengig av om man spleiser på gave til familie eller til felles venner.
Men om den single har ganske ok inntekt, ingen å forsørge, ikke huslån, ikke billån og lite husleie, så har man jo ofte mer penger å rutte for enn par som har flere barn å forsørge og masse gjeld selv om de har to inntekter. Kan ikke si at jeg er enig i at de single skal betale halvparten bare fordi de en en.
Jeg tenker at det er forskjell på om man kjøper til venner eller om man kjøper til familie.
Er vi flere venner som spleiser på gave til en felles venn, så mener jeg at det må deles på antall voksne.
Men skal jeg f.eks spleise med mine to søsken på gave til moren vår, så deler vi på tre selv om to av oss har partner som også skal stå som giver av gaven. Dette fordi det jo er mitt familiemedlem vi kjøper gave til, mannen min ville aldri ha kjøpt gave til moren min om han ikke var sammen med meg og jeg ville virkelig aldri ha drømt om å kjøpe noe til svigermor, hadde det ikke vært for mannen min.
I utgangspunktet tenker jeg at man betaler per hode. Det er jeg vant til. Hadde det noen gang blitt noen diskusjon ut av hvem som skal betale hva, så hadde jeg sikkert meldt meg ut av hele spleiselaget. Ev. tilbudt å sponse. Jeg gidder ikke krangle om sånt.
Akkurat problemstilling om man kjøper gave til felles venner, har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg tror ikke vi noen gang har spleiset med andre venner til felles venner. Jeg kan se at det kanskje blir naturlig å dele på antall personer da og at par betaler dobbelt. Men når det gjelder familie synes jeg i hvert fall ikke at man skal betale mer som par. Som andre sier, ville det ikke vært naturlig for meg å kjøpe egen gave til svigerfamilien.
Hadde vi hatt et søsken som var enslig forsørger med trang økonomi hadde jeg forresten glatt tilbudt meg å betale mer enn dem. Nå er realiteten at de single søsknene våre enten bor hjemme, eller på hybel, med minimale utgifter. De har mer "lommepenger" enn oss - og langt færre utgifter i forbindelse med jula, f.eks. :p
Ja, vi prøver å unngå det vi og - nettopp fordi dette alltid blir en diskusjon. Men vi ville så gjerne at han endelig skulle få det helikopteret han alltid har ønsket seg, så da måtte vi spleise for å få det til.
Per Singel kjøper 10 julegaver. Kari Singel kjøper 10 julegaver. Per og Kari Ektepar kjøper 20 julegaver. Blir ikke det akkurat like mange julegaver som før? :gruble:
Ellers er jeg enig i at det godt kan være forskjell på vennegaver og familiegaver. Jeg kunne gjerne ha vært med på at familiegaver deles på antall søsken, mens vennegaver fordeles per hode.
Jeg kjøper bare ikke argumentet at et par med to inntekter skal slippe billigere unna enn en singel med én. At en tar hensyn til nedsatt betalingsevne der det er tilfelle, helt ok, men jeg er ikke med på forutsetningene i argumentassjonen til trådstarter. Og det er uavhengig av om jeg selv er i eller utenfor et parforhold.
Når vi spleiser på familiegaver deler vi på antall søsken, men når vi spleiser på vennegaver deler vi på antall voksne slik at de som er singel betaler halvparten.
I vår verden betaler vi etter antall voksne i husstanden. Altså vi betaler det dobbelte av hva min single bror gjør til alle gaver. Noe annet har da ikke slått meg.
Jo, det er derfor jeg ikke skjønner hvorfor Per og Kari Ektepar skal bruke dobbelt så mye på de 20 gavene de kjøper bare fordi de er ektepar ... Hvis Per Singel og Kari Singel bruker 200 kr på hver julegave, så skal Per og Kari Ektepar bruke 400 kr på hver julegave. Kjøper Per Singel og Kari Singel 10 julegaver, vil de da totalt hver bruke 2000 kr på julegaver. Hvis Per og Kari Ektepar skal bruke 400 kr på hver julegave fordi de er to, vil de da kjøpe julegaver for 8000 kr. Hvis de skal bruke 400 kr fordi de er to, vil det egentlig bety at de kjøper dobbelt så mange julegaver.
Jeg var singel i mange år. Og gavegiving blir jo da et klart "tapsprosjekt". Som ektepar er det litt flere å gi til, men også flere mottakere.
Jeg synes det er forskjell på om det er søskenene som spleiser. Eller alle sammen.
Om jeg og mine søstre kjøpte noe til mor så delte vi det på oss tre jentene, men da er ikke mann og barn med på gaven, og noe ekstra kommer fra dem. Det trenger ikke være store tingen.
At single med en inntekt alltid skal betale det samme som de med to inntekter blir helt feil for meg.
For oss er det eneste naturlige at man betaler per hode. Hvis gaven også er fra ektefellene, bør antallet det skal spleises på inkludere dem - familie eller ikke - synes jeg. Men så har vi aldri vært spesielt "parete" av oss og har fullstendig separat økonomi.
Hos oss betaler jeg alle gaver til min side av familien og sambo alle gaver til sin side. Dermed slipper vi uenigheter om typer gaver og hvr mye penger man skal legge i dem siden familier har ulike tradisjoner. Men likevel betaler sambo mer enn sin single søster og jeg mer enn min single bror for spleisegaver.
:dulte:I vår verden også.
Selvfølgelig kan den single legen ha bedre inntekt enn førskolelærerparet, men hun har må også betale alle utgifter alene, mens de kan dele alt på to. Forskning viser vel også at singLE generelt har mindre å rutte med enn par? I noen familier kjøper den single onkelen gaver til både barna og foreldrene deres, så det stemmer vel ikke alltid at par kjøper dobbelt så mange gaver som single?
Sånn var det for meg som singel. Jeg gav da mange flere gaver enn jeg fikk i retur. Gaver var et stort "tapsprosjekt" om en ser slik på det. Jeg hadde gifte søsken med barn og var selv singel.
Med mann og svigerfamilie ble det noen flere å kjøpe til, men det ble jo flre givere også. Netto flyten ble da mer i "min enhets" favør. Da mine nieser og bevøer ble eldre og jeg selv fikk mann og barn.
I en famile med 3 søsken. A, B og C er A og B gift og har 2 barn hver. C er singel.
As famile teller 4, Bs teller 4 og C teller 1. Når C har bursdag motar C gaver fra As famile og Bs famile. Men C må kjøpe 8 pakker til disse. Det er ikke så interessant hvor mange As svigerfamile inkluderer om en ser slik på det.
Når det er sagt er jeg ikke så opptatt av at man må gi og få helt likt, men når det argumenteres at par har så mange flere å gi til så blir det jo helt koko.
Jeg mener også i utgangspunktet at det er helt innlysende at single skal betale halvparten av par. Det er sinnssykt dyrt å leve som singel i Norge - boutgifter og andre faste utgifter er uforholdsmessig mye høyere om man bor alene, enn om man har noen å dele utgiftene med. Selvfølgelig kan det finnes unntak - men i mitt hode er dette utgangspunktet dersom det ikke er påfallende store ulikheter i inntekts-/utgiftssituasjon.
(Dessuten; dersom det er snakk om en gave til noen man skal i selskap/middag/på fest til, blir det jo helt skjevt dersom en singel skal betale like mye og få halvparten igjen (én middag i forhold til to) ... )
I mannens familie er det ofte spleisegaver (dei er mange søsken). Vi har løyst det slik at single betaler ein del (f.eks 100,-) og par betaler 1,5 del (i dette eksempelet 150,-). På denne måten betaler ein litt meir når ein er to, men ikkje dobbelt så mykje, ein har trass alt fleire å kjøpe gåve til (men også få gåve fra).
I dette konkrete tilfellet syns jeg beløpet skal deles på antall søsken.
Når det gjelder gave til vennegjeng (f.eks. bryllup) mener jeg man betaler pr. hode.
Kan vel egentlig bare signere Teofelia.
Jeg og min søster har spleiset på mange gaver opp gjennom årene, og vi deler alltid på to. Uansett sivilstand. ;) (Nå er vi begge gift, men vi har vært single litt om hverandre tidligere.)
Vi har samme problemet nå, vi er to personer med 3 barn og kun en inntekt som ligger godt under landsgjennomsnittet.
(Jeg klager ikke, men opplyser).
I flere sammenhenger forventes det at vi gir flotte og dyre presanger vi er jo opptil 5 personer.
Jeg sitter nå å gjør meg klar til 80 års dag til min bestemor i kveld, her har alle barnebarna (12 stk med et alderssprik på over 20 år) gått sammen om å kjøpe gavekort på spa, det ble en bra sum.
Det var jeg som tok initiativet og har organisert alt. Jeg spurte hvem vil bli med og hvor mye vil dere gi, de fleste voksne, med eller uten partner har lagt seg på en sum uten at det er lagt føringer, og tre andre mindreårige betaler 100 eller 200 kr hver ingen har reagert og jeg tror alle var enige om gjennomføringen.
Jeg la opp til at alle de som ønsket kunne melde seg og gi det de ville uten at jeg ville gå ut med hvem som hadde gitt hvor mye.
Vi er flere småbarnsforeldre, noen par uten barn og noen single.
De som har mest penger igjen etter faste utgifter er betalt er jo de single.
I den situasjonen hadde jeg nok tenkt at beløpet ble delt på antall søsken, single eller ei. Mannen min har to søstre som er single, og jeg tror de har spleiset likt på gaver til svigermor om jeg ikke husker feil.
Hva om det single søskenet er skikkelig rik, og det gifte søskenet er eneforsørger i en familie på sju, for å sette det litt på spissen? :) Det er jo ikke alltid gitt at par har bedre råd enn enslige, hvis det var det som var poenget.
JEg og broren min spleiser alltid på bursdagsgaver til foreldrene våre og vi har alltid delt summen på 2, det samme gjelder julegaver når vi spleiser på det. Og det har vi gjort også når jeg har vært singel og han gift. Nå er jeg også i forhold så nå er det jo ikke noe diskusjonstema.
Sånn er det her også. Jeg spleiser ofte på gaver til min familie med min lillesøster,og har ingen problemer med at det deles likt, selv når hun er singel. Det skal sies at hun har en meget god økonomi,med en inntekt de færreste er forunt og ekstremt lave boutgifter. Hadde hun hatt det trangt ville jeg kanskje foreslått en annen deling.
Når vi spleiser på gaver i vennekretsen er det selvklart at det deles per hode.
Jeg tenker vel noe sånt som: Yt etter evne, få etter behov. Altså har sivilstatus lite med det å gjøre sånn i utgangspunktet, mens økonomi kanskje kan få spille en rolle.
Da jeg var singel og student, hendte det at jeg betalte noe mindre enn mine søstre i parforhold og jobb. Men jeg har også vært singel og i jobb, og da synes jeg det var helt greit å betale likt.
Så jeg klarer ikke helt å svare på pollen, mener det får bli litt opptil situasjonen.
Hvis ikke den single har veldig lite penger så er jeg vant til at vi betaler likt. Når min bror får bursdaggave av meg, mannen min og min søster i neste uke deler vi summen på to. Samme med julegaver og andre gaver innenfor familien.
Hvis vennegjengen skal spleise på noe til feks et bryllup og det ikke er bestemt hva vi skal kjøpe har vi gjort det slik at alle betaler det de vil. Det er ikke så nøye for meg om jeg har spyttet mer inn i potten enn Ola og Kari, det viktigste er at det blir en hyggelig gave. :nemlig:
:dulte: De som var single hadde gode inntekter, høyere enn mannen min sin. Jeg hadde ingen inntekt og i tillegg to barn. Og noen ganger gjorde det skikkelig innhugg i økonomien, og det endte med at jeg trakk meg ut av sånne spleisegreier og kjøpte gave selv.
Vi har alltid delt det på antall personer. Du er jo ikke en person selv om du er gift/samboer. Jeg synes det er rett og rimelig at en singel betaler for en og ikke to.
I søskenflokken har vi tre delt likt når vi har spleiset, men i vennekretsen har vi praktisert at single betaler mindre enn par når det er gavespleis. Jeg synes det er et viktig poeng søsken i mellom at de som er par har dobbelt så mange å kjøpe til.
Håper dette var siktet til noen spesiet og ikke noe du slenger ut fordi det gjelder "alle" single.
I såfall kan jeg fortelle at det er feil.
Jeg er ganske nyseparert og ergo singel med 3 barn.
Ja, jeg får noe støtte fra staten, men det oppveier på langt nær det å ha en med full inntekt til å dele utgiftene med.
Ja, jeg har litt mindre utgiter i form av en bil mindre og en person mindre i kosten. Men huslånet er like stort, de kommunale utgiftene også.
Strømmen er heller ikke billigere for meg som er alene en for de som er 2.
Jeg pleier å gjøre det slik med min bror. Hvis vi skal kjøpe gave sammen til mine foreldre pleier jeg å dele beløpet på tre (min bror, min mann og jeg), han er ikke student, og tjener veldig bra, men jeg har bare gjort det slik. Når min mormor skal gi gaver gir hun 500,- pr pers, så min bror får en gave til 500,-, mens mannen og jeg får gave til 1000,-.
Jeg har i svært liten grad fått pengegaver eller kostbare ting fra min svigerfamilie, og det samme med min mann og mine foreldre. Til jul og bursdager er det underforstått at gavene til min familie hovedsaklig er fra meg, og til hans familie er de fra ham. Selvsagt med alle navnene på. Hvis han og søstra får pengekonvolutter fra bestemor, er det samme sum oppi, selv om det står to navn på hans, og ett på hennes.
Derfor er det heller ikke naturlig for meg å skulle betale 2/3 av en spleisegave til svigers. Jeg gir heller en liten ting fra meg og ungene.
Vennegaver er noe annet. Der deles det på antall navn på kortet.
Hos oss gjør vi det slik at den single betaler halvparten. Det er hun selv som mener det er riktig, men vi har ikke diskutert på det. Hun er student, har dårligst råd av oss, og er veldig forsiktig med penger. Og vant til å bli degget litt for...
Jeg trakk meg også ofte ut av spleiselaget og gjør det gjerne enda. Syns det er greit å kjøpe gave selv. Da gir jeg det jeg ønsker og til den prisen jeg ønsker. :nikker:
Så lenge svigermora di mener att hun ikke trenger og betale halvparten og dere ikke må betale hennes halvpart så la diskusjonen ligge, jeg tror att det blir din svigermor som kommer til og betale hennes del uansett. Dere kan ikke vite hva hun har igjen eller ikke , så fremt dere ikke hvet alt om hennes økonomi. Dette er en gave til din svigerfar og så kan dere vite att dere har betalt deres del, og så kan hun eventulet sitte med sin dårlige sammvitighet om hun trenger det. Det blir for patetisk og krangle om noe sånt, det er snakk om 300 kr eller 150 faktisk.
Jeg tenker pris pr par, men så er det bare par i vår familie. Ellers tenker jeg pris pr hode.
Når man er ute og spiser, så betaler man jo pr hode og ikke som par. F.eks om et par og en singel deler en pizza, så skal ikke paret betale halvparten og den single halvparten.
Jeg leste ikke hele innlegget før jeg svare, så en modde kan gjerne flytte over en stemme fra nummer to til tre.
Når det er søsken/familie (som jeg ikke oppfattet når jeg leste pollen) så syns jeg søskenen deler uansett om de er gift eller ikke. Ellers, om man gir f.eks. til venner så syns jeg at man betaler per person.
Hender seg at jeg leser og svarer litt fort, men synes alt 1 og 2 gikk litt ut på det samme.. Svarte alt 1, men er helt enig i at single skal betale halvparten av par..
Sånn har vi alltid gjort det i familien og vennekretsen vår :nemlig:
Ja, hun kommer helt sikkert til å betale halvparten - hvis ikke hele delen for datteren sin - og det spiller ingen rolle for meg. Og nei, vi vet ikke alt om hennes økonomi. Og helt enig 300 kr eller 150 kr er ikke noe å krangle om. Vi krangler ikke om det heller.
Det vi diskuterte, var egentlig hva som var riktig og hva som er vanlig. Og jeg mener at i hvert fall når det er snakk om gaver til familiemedlemmer, og spesielt i dette tilfellet når de kjøper en gave til sin far - skal det deles likt mellom søsken og at alle har like stor del å betale uavhengig om de er par eller ikke. Men hun mente hennes single datter alltid skal betale halvparten når det er snakk om spleisegaver, fordi hun er singel, og sa samtidig at det var det alle andre gjorde også. Det var derfor jeg luftet dette temaet her inne, for å høre hva faktisk alle andre gjorde.
Ja, det gjør de nok - og det stemmer veldig på min svigermor. Og hun er virkelig minstebarnet. Hun var et lite "uhell" som kom 8 år etter mannen min som var yngst fram til da. Hun er 12 år yngre enn eldstemann. Hun har alltid fått masse hjelp - egentlig litt vel mye hjelp mener nå jeg. Man skal jo oppdra barna til å klare seg selv ute i verden og det er ikke like lett når man får digre puter under armene av mamman.
Likt i familie, dvs. at gaver til foreldre/svigerforeldre deles på antall søsken; eller per hode, stort sett - kommer jo også an på om det er f.eks min (nære) venn eller felles venn(er) av oss etc.
...og ja, dette har vært en evig diskusjon i min manns familie - de er fire søsken og min mann er nest yngst med en lillesøster som ALDRI skal betale det samme som oss andre, og hun er godt gift, men neeeida; det er jo så synd på henne fordi hun er minst. Hun har jo ikke så god økonomi osv. :kokko: Jadda, det er jo vår feil at hun har valgt en utdannelse hun ikke får brukt til noe og dermed ikke har jobb, og mannen hennes er jo bare den som tjener mest av oss alle!!! Allikevel er hun MINST og skal betale MINST, enda hun er den det blir gjort MEST for!!! Sånt blir jeg bare forbanna av, men velger å svelge det nå, istedenfor å fyre løs, kommer jo ingen vei!
Det er kanskje noe man tenker på dersom man får 5 gaver i året og kjøper 100 ;).
Jeg har selv vært singel lenge. Jeg er glad i å gi gaver og har alltid gitt til voksne og barn i familie og blant venner. Likevel har tanken slått meg når jeg får kanskje 2-3 gaver til bursdagen (da jeg var singel fikk jeg vel bare fra moren min) men gir gaver flere ganger i mnd.
Høres ut som du kanskje har en del familie og ikke har opplevd problemstillingen på kroppen.
Ikke noe absolutt tankegang der men at det føles litt surt å gi massevis og få veldig lite tilbake forstår jeg.
Jeg synes det er greiest å gi gaver som blir litt jevnbyrdige. Vi gir forskjellige verdier til forskjellige deler av familien, vi legger oss på linje med dem rett og slett. Barn holdes utenom. Mazungen er jo mellom 18 og 25 år yngere enn sine søskenbarn. Gaver fra tanter til henne er jo grovt regnet i samsvar med hva Tante Maz har gitt deres unger gjennom tidene.
Å få en superflott gave til noen som du gir noe bagatellmessig til er litt ekkelt, for meg er det selvfølgelig og jeg regner med andre også føler det slik. Da tenker jeg ikke nødvendigvis penger men like gjerne tid og omtanke.
Hvis du spør hva som er vanlig, tror jeg kan se allerede at du får mange forskjellige svar. :knegg:
Hos oss betaler jeg alt til min familie, og Rhett alt til sin familie. Dermed deles alle spleisegaver til mine foreldre på tre søsken, uavhengig av om vi er gift, samboer eller singel.
Alle gaver til venner spleiser vi pr. person, og det samme gjør vi selvsagt på alt som er knyttet til forbruk (resturantregninger, billetter etc.). Vi diskuterte det kort i ferien, faktisk, da hele familien vår leide en bil sammen med én kompis, og alle var enig i at det fornuftige da er å dele pr. inntekt (altså på tre).
Vi har nylig kjøpt 60-årsgave til svigerfar. Av hans tre sønner er én alene (med to barn), mens de andre to er gift. Vi delte kjøpesummen på fem - ergo betaler hvert par to femdeler, mens sønnen som er singel betaler én femdel. Jeg synes i grunnen dette er helt realt.
Tidligere har vi ofte gjort det slik at jeg betaler alt til min familie og Blåmann alt til hans.
Hmmm... Lurer på om jeg kan kreve inn alt jeg har lagt ut for lillebror i gavesammenheng, nå som han er vel etablert og har fast inntekt? Med renter burde det bli en pen sum. :slem:
:nemlig: Jeg ser at det er mer naturlig å dele på antall søsken i min manns familie, enn der er i min. Jeg har søsken som er mye yngre, og det ender stort sett opp med at storesøster (altså jeg) betaler gildet. :rolleyes:
I utgangspunktet er jeg for at man betaler like mye, men samtidig vet jeg at jeg ville tatt en vurdering av den single søsterens økonomi. Viste jeg at hun hadde litt dårlig råd, så ville jeg gått for at hun betalte noe mindre enn parene.
Det er sösknene og moren som kjöper gaven, synes jeg. Noen av dem har en partner, men so what? Nei, man deler likt. Eller betaler etter evne, men en generell rabatt til dem som er single, synes jeg er latterlig. Da skulle mannen min og jeg betalt singlepris i alle fall. Jeg er jo hjemmevaerende. :lol:
Som minst av fire søsken kan jeg fortelle at jeg, som singel, betaler like mye som mine tre søsken som alle er gift/samboere når vi har spleiset på ting til våre foreldre.
Ikke fordommer, aC. Erfaringsbaserte antagelser. :nemlig: Ikke småsøsken generelt, tror jeg, men attpåklatter. Rart at det skal være så mye vanskeligere for dem å ordne opp med banker og studier og bolig og hva-har-du enn det var for oss...
Det verste er at de har et eller annet med seg som gjør at man blir helt sugd opp i det, og støtter og hjelper og trøster og ordner. For stakkars, det er så synd på dem. :o Det var ingen som kom og hjalp meg da jeg måtte lete under sofaputene etter mynter til å kjøpe middag. :p
Jeg kaster stein i glasshus siden min far har måttet trå svært støttende til for sin yngste datter, men tja. Jeg lurer på (tror) at dette er en slags myte (dvs, jeg håper!), og at det bare er veldig lettere å se alle de gangene yngre søsken (eller søsken generelt) får hjelp enn når en selv får det.
Det var ikke ment alvorlig fra min side, altså. Vi, dvs jeg, lillebror og lille-fostersøster, har blitt behandlet ganske likt av forendrene våre, tror jeg. Men jeg har definitivt lagt mest i gavepotten ved spleising, ja. :dumsnillogikkesåveldigbitter:
:nemlig:
Jeg kjenner to attpåklatter, hvorav den ene er denne lillesøsteren til mannen. Min erfaring er at det virkelig ikke er heldig å få en unge til mange år etter den siste. Denne lillesøsteren har som sagt litt for mye puter under armene og er litt for verdensmester og bedreviter. Hun har i mange år vært veldig interessert i hunder (er 25 år nå) og ville nok gjerne blitt hundepsykolog (noe hun heldigvis slo fra seg). Hun mener at å oppdra barn er like lett som å oppdra hunder, og siden hun er så flink til å oppdra hunder vil det bli en enkel sak for henne å være mor en gang - bare hun finner seg en mann og får barn da. Og hun er veldig "flink" til å påpeke alle feilene vi andre gjør i vår oppdragelse av våre barn. :belærende:
Gjett om jeg gleder meg til hun forhåpentligvis en gang får barn. Jeg kommer nok ikke til å dy meg fra å komme med noen kommentarer når hun oppdager at barn og hunder er to helt forskjellige ting. :moahaha:
Nja, det er jo ikke rart om det finnes en viss overrepresantasjon av attpåklatter som faller i den kategorien. De har både storesøsken og foreldre til å passe på, det er lett å gå inn i "minstemann"rollen, de er gjerne den siste som blir boende hjemme hos foreldre som kanskje er litt nostalgiske over en fase som straks er over.
Jeg merker det allerede med minsten her i huset. Han er mye mer "baby" for meg enn de andre var da de bikket halvtannet år...
Vi delte ca på tre da vi kjøpte gaver til foreldrene våre for et par år tilbake. I tillegg var en ekstra flott middag en del av gaven, men da betalte jeg og mannen en god del mer - siden vi tross alt er to voksne og tre barn, mens lillesøster er bare en. Den tredje søsteren vår kunne ikke være med på den festen.
I venneflokken er det standard at vi gir gaver til store bursdager, da er det kr 200,- per person. Det fungerer helt greit for alle oss, men man kan sikkert lage andre regler i andre venneflokker...
Når man ikke er samstemte i slike saker, må man nesten enten vlege å bli med på det flertallet bestemmer, eller å kjøpe egen gave. Jeg tror det blir vanskelig for HI å forklare sitt syn og få forståelse for det i en slik sak - rett og slett fordi dette ikke dreier seg om hva som er rett eller galt, men hvilke følelser ulike personer av hva som er rett eller galt. Og følelser er det vanskelig å gjøre noe med.
Jeg ville bare sagt meg enig i hva "slekta" finner ut av og deretter lagt den bak meg.
Jeg tror faktisk ikke det er så helt forskjellig jeg. Å belønne ønsket adferd, være konsekvent osv er ikke så veldig dumt å ha med i bagasjen.
Jeg har "vært" svigerinnen din, untatt det hundefokuset. Og jeg fikk barn sent og forventet å svelge mange kameler. Det er nesten skremmende hvor få kameler jeg har måttet svelge, og hvor mye jeg har lært av å observere og reflektere over andres feil.
Åh herregud, sånne folk får jeg flass av. Klart mange barnløse kan uttale seg og faktisk følge opp meningene sine når de en gang får barn, men når de er direkte belærende overfor de med barn, på en usympatisk måte, blir jeg forbanna. Har vært borti sånt selv, og jeg gleder meg også til den dagen de får barn. Jeg gleder meg spesielt til den dagen svogeren min blir pappa.
I familien til mannen er det teknisk umulig å kjøpe spleisegaver. Attpåklatter, stesøsken, halvsøsken, enorme inntekstforskjeller ...... you name it. Det er uendelig mange kilder til konflikter.
Verst av alt er mannens yngste søster. I alder er hun voksen nå. Hun bare oppfører seg som hun fremdeles er barn. Behøver jeg å nevne at hun er 14 år yngre enn mannen min?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
