Morgenstjerne sa for siden:
Jeg trenger litt råd og kommentarer...
Snuppa vår på 3 år (og og 4 mnd) har ved flere anledninger i det siste gitt uttrykk for at hun blir engstelig når jeg eller pappa'n ikke er i nærheten, dvs at vi reiser bort på en liten tur - som regel med en overnatting borte fra henne.
Den første skjedde for 3 uker siden da jeg og mannen var på hotellovernatting i Strømstad. Snuppa var da hjemme hos oss sammen med bestemor som hun er veldig glad i og har et nært forhold til. Vi hadde forberedt snuppa i lang tid om det som skulle skje, og hun var blid og fornøyd da vi reiste. Alt hadde gått bra til hun hadde våknet på natta og vært helt fra seg fordi både mamma og pappa var borte. Bestemor hadde prøvd å trøste, men det hadde vært vanskelig, og hun hadde måttet late som om hun ringte oss og snakket med oss. Etter en times tid hadde hun sovnet igjen, men hun hadde virkelig vært lei seg.
I går var jeg på besøk hos en venninne og skulle overnatte der. Hadde på nytt forberedt Snuppa godt, og hun skulle være hjemme hos pappa. Men også i natt hadde hun våknet og vært veldig lei seg. Hun sa hun hadde drømt at jeg ble borte, men pappa hadde heldigvis klart å trøste henne. Også i løpet av ettermiddagen i går, og formiddagen i dag hadde hun flere ganger vist at hun var veldig lei seg og sagt at hun savnet mamma.... Huff, dette er vondt for et mamma-hjerte. Hun har jo alltid vært veldig "close" til meg, men det har jo aldri vært et virkelig problem. Det virker som om hun har fått en skikkelig angst for at jeg skal bli borte, og jeg skjønner ikke hvordan det er blitt sånn. Jeg er jo som regel "alltid" hjemme, og meget sjelden borte fra henne.
Neste helg er mannen og jeg invitert i bryllup som er såpass langt unna at vi må overnatte. Snuppa skal bli passet av farmor og farfar og en av onkelene sine, men nå begynner vi å lure på hvordan det skal gå. Det er onkelen som skal være hos henne på natta, og han har ikke så nært forhold til Snuppa. Jeg er redd det vil bli både problematisk og traumatisk både for Snuppa og onkelen dersom hun da våkner og gråter fordi vi ikke er hjemme hos henne.
Jeg aner virkelig ikke hva vi bør gjøre. Å ta henne med oss er ikke noe alternativ, og jeg er redd det hele ender med at vi ikke drar, noe som jeg ville synes var veldig trist. Men jeg føler absolutt at Snuppa er viktigst for meg og oss, og vi vil ikke at hun skal bli ende mer utrygg enn hun er. Samtidig ønsker jeg å "lære" henne til at vi kan være borte fra henne en stund. I dag da jeg kom hjem prøvde jeg å forklare henne at jeg ALDRI kommer til å forlate henne for godt, men at jeg alltid vil komme hjem til henne, men jeg antar dette er for vanskelig for en 3-åring å forstå.
Huff, dette ble langt, men jeg håper noen av dere har orket å lese det og har noen kloke ord å komme med...
