Harriet Vane sa for siden:
Fra 25. november og fram til 10. desember vil Norsk FolkehjelpKrisesentersekretariatet, LO, og Fagforbundet sette søkelyset på et av verdens største menneskerettighetsbrudd, menns vold og overgrep mot kvinner, og krisesentrenes betydning for de utsatte.
Bakgrunnen for en internasjonal kampanje
FNs generalforsamling vedtok i en resolusjon i 1999 at den 25. november er den internasjonale dagen for avskaffelse av vold mot kvinner. Forslaget ble fremmet av Den dominikanske Republikk med støtte fra mer enn 60 regjeringer. Resolusjonen har sitt utspring i en voksende bevegelse for å få slutt på denne volden som rammer kvinner og jenters liv, som er ødeleggende for lokalsamfunn og som hindrer utvikling av ethvert samfunn. Alle de som har sluttet seg til resolusjonen ber om at myndigheter og befolkningen i de forskjellige land iverksetter tiltak som bidrar til å få slutt på vold mot kvinner.
Kvinneaktivister i Latin-Amerika og i Karibia har markert dagen den 25. november i kampen mot vold mot kvinner siden 1981. Grunnen til at nettopp denne dagen er valgt skyldes et brutalt drap på de tre Mirabal søsterne i Den dominikanske republikk som ble drept fordi de var i opposisjon til det brutale diktatorregimet til Trujilo.
I 1991 ble ”16 dagers kampanjen” i kampen mot vold mot kvinner introdusert. Kampanjen løper fra den 25. november til den 10. desember som er den internasjonale menneskerettighetsdagen. Det å trekke forbindelseslinjene mellom vold mot kvinner og menneskerettigheter, understreker at alle former for vold, enten den utøves av myndigheter eller privat, er brudd på menneskerettighetene.
Vold og mishandling av kvinner er et alvorlig internasjonalt problem av stort omfang.
Internasjonale forpliktelser
FNs erklæring om menneskerettigheter av 1948 stadfester at ”alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter”. Likevel krenkes kvinners frihet, verdighet og likeverd stadig gjennom lover og sedvaner på andre måter og i en annen utstrekning enn menns.
De siste femti årene har en stadig voksende verdensomspennende bevegelse, med kvinner i spissen, kjempet for at de samme menneskerettighetene skal gjelde for kvinner og menn. Det dreier seg om kvinners tilgang til ressurser, utdanning, eiendom og inntekt, styrking av kvinners politiske og økonomiske handlingsrom, og om retten til et liv uten undertrykking og vold.
I tillegg til FNs erklæring om sivile og politiske rettigheter fra 1966, er det gjort en rekke forpliktende vedtak i den internasjonale kampen mot kvinnediskriminering de siste femti årene, som:
FN-konvensjonen om avskaffelse av diskriminering av kvinner, 1979, med valgfri protokoll fra 1999 (FNs kvinnekomité – CEDAW)
FNs erklæring om vold mot kvinner, 1993
FNs internasjonale konferanse om befolkning og utvikling i Kairo, 1994
Beijing-erklæringen med handlingsprogram, 1995
Beijing +5-erklæringen, 2000
Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, 2000
Dette er verdifulle redskaper i den internasjonale kampen for bekjempelse av vold mot kvinner, og de bør brukes aktivt. De bekrefter også at FN ser på vold mot kvinner som et alvorlig internasjonalt problem som krever kontinuerlig, langsiktig arbeid.
Historisk tilbakeblikk på krisesentrene
Da det første krisesentrene ble åpnet i England i 1972, var nok ingen klar over at de skulle bli en del av en verdensomspennende reaksjon på menns vold mot kvinner. Og ingen var nok klar over at dette var temaer som etter hvert skulle få stor oppmerksomhet fra både EU, Europarådet, Verdens Helseorganisasjon (WHO) og FN - langt mindre fra vår egne regjeringer.
- mai 1978 åpnet Camilla Krisesenter i Oslo som det
første krisesenteret i Norge og Norden. Etter hvert
ble det opprettet flere og flere sentre, og i dag har vi
51 krisesentre rundt om i landet.
Etter snart 30 års drift kan vi trygt si at krisesentrene
har vært og er det viktigste sosialpolitiske tiltak for
mishandlede og/eller voldtatte kvinner og deres barn
i Norge. Takket være mange hundre kvinners solidaritet
med volds- og overgrepsutsatte kvinner, har krisesentrene
siden oppstart gitt et unikt tilbud. Et lavterskeltilbud,
uten henvisning eller krav om betaling. Et sted der
kvinner, sammen med sine barn, anonymt, uten å bli
mistenkeliggjort, uten å bli overvåket eller sykeliggjort
har søkt tilflukt for å berge liv og helse.
Krisesentrene er det eneste definerte lavterskeltilbudet
som har faglig innsikt i voldsutsatte kvinner og
barns livssituasjon, deres emosjonelle, psykiske, fysiske
og sosiale behov.
