Jeg smyger meg rundt her hjemme og håper at ingen oppdager at jeg egentlig bare har husarbeid og annet å gjøre for å komme ajour.....
I morgen skulle jeg egentlig stått og solgt billetter til en fotballkamp. Dette er en plikt foreldrene til min datters fotballag har. Min mann fikk utdelt en oppgave han skal skrive de neste tre ukene i sitt studie så han kan ikke selge billetter. Mine barn er for unge til å gjøre det. Så da er det bare meg igjen....
Jeg er sykemeldt en dag i uka, fordi jeg sliter veldig med energien. Jeg har vært gjennom kreftbehandling for 5 år siden og sliter med utmattelse (fatique) etter det. I høst begynte jeg i ny jobb, og i full jobb etter 7 år med utdanning. Før høstferien sa det stopp. Det ble for tøft og kroppen protesterte...
Tirsdag kom det kontrabeskjed ang. billettsalget til fotballkampen. Vi skulle stå og selge lørdag og ikke søndag. Treneren håpet at vi hadde mulighet likevel. Da så jeg mitt snitt til å slippe unna. Jeg vet at dersom jeg skal gjøre det idag så er jeg helt utslitt resten av denne dagen. Om litt over en uke blir jeg operert og i slutten av uka og neste lørdag skal jeg på kurs i forbindelse med jobben.
Alt dette blir ganske komplisert. Jeg har lært såpass opp i gjennom årene at jeg gidder ikke stå å utrede hvorfor jeg ikke kan møte opp. Andre forstår ikke hva jeg sliter med og konsekvenser det får i mitt liv. Jeg skal stille opp en annen gang, men ikke på dette nå.
Før jeg ble syk stilte jeg opp på ALT. Jeg sa alltid ja, men de som har blitt kjent med meg de senere årene syns nok kanskje at jeg viker unna, men det har jo sine årsaker.....
Det jeg vil med dette er egentlig å si at man skal være forsiktig med å dømme folk når de ikke møter opp. Altfor mange gjør det. Det kan være mange årsaker. Jeg kan risikere å få langt større problemer med utmattelse enn jeg har nå, om jeg ikke bremser ned og passer på meg selv. Så valget er på mange måter enkelt, men å få omgivelsene til å skjønne det er vanskelig.....
Noen kan nok fordømme meg fordi jeg er sykemeldt på onsdager og de kanskje ser at jeg trener og går med staver den dagen. Jeg må bare tenke at jeg gjør det for å få leve videre og da er det ikke mitt problem hva andre tenker. Jeg vil ikke ha tilbakefall av kreften. Jeg MÅ gjøre det jeg gjør. Det er onkologen (kreftlegen) klar på.
Man må bare drite i hva andre måtte mene, og heller stå for den man er. Du vet jo best selv hva som er godt og ikke for deg.
Det er lenge siden jeg slutta å bry meg om hva andre måtte mene om mine valg.
Sant det dere sier der. Samtidig så vil vi jo alle være "vellykket". Stemplet "snylter" får man kjapt i miljøer der man ikke klarer å følge opp barna slik andre forventer.... det vil jo ingen ha på seg...
Jeg må jo innrømme at jeg har aldri vært veldig pliktoppfyllende. Jeg VIL gjerne så veldig mye, og det er mulig derfor jeg sliter som jeg gjør nå.... Det signalet må jeg ta konsekvensen av.
Jeg hører alt for ofte andre som fordømmer de som ikke stiller opp i forhold til slike ting. Jeg blir frustrert over at mennesker kan være så enspora at de ikke skjønner at det kan være mange grunner til at folk ikke deltar. Når man jobber med mennesker oppdager man at det er mye bak fasaden som mange ikke er klar over, men det er ikke alle som snakker så høyt om det..
Jeg gjør sånn innimellom også. Vet at mine årsaker for å ikke orke ikke er bra nok for andre alltid, så da velger jeg pynte litt på det, ellers så kan jeg likegjerne gå fordi det koster like mye energi å "rettferdiggjøre" at jeg rett og slett ikke orker.
Syntes det er ok å gjøre sånt innimellom. Man vet selv best når det er nok. :klemme:
Det er ingen skam i å sette grenser for seg selv, det er høyst nødvendig, fullt lovlig og man skal heller ikke måtte stå til rette for det. Og det at du bruker sykemeldingsdagene slik du gjør vitner om at du tar vare på deg selv og jobber mot et mål om å bli frisk! Det er strengt tatt det sykemeldinger er til for, er det ikke? Å sitte hjemme i sofaen hele dagen ville sikkert ikke gjort deg det minste godt disse onsdagene, og det er slett ikke sikkert at folk rundt deg ville synes at det var mer forståelig. Jeg syns ihvertfall du høres både klok og fornuftig ut i dine valg!
Jeg har full jobb, to barn, trener for et ......lag, medlem i FAU, student, avlastningshjem en uke i mnd... Det er veldig ofte jeg føler at jeg ikke orker å stille opp på ting i skole/barnehagesammenheng, men det blir til at jeg gjør det likevel.
Det jeg vil fram til: Skulle ønske det gikk an å dele litt på arbeidet. At det ikke alltid er de samme som stiller opp på dugnader, foreldremøter, som klassekontaker o.l. Egentlig er vel vi alle rimelig i tidsklemma; men noen må stille opp.
Og Jessica: (Joika også) Jeg mener ikke at du ikke har gjort det rette i denne situasjonen. Du bør bli hjemme i dag, bør jobbe redusert osv: Med god samvittighet!
Det jeg prøver å si:Jeg hører helt sikkert til gruppen dere snakker om, som av og til lurer på om de 50% som aldri møter opp på foreldremøter, stiller i FAU osv, virkelig har så mye mer gyldig grunn til fravær enn oss andre.
(Vel og merke har jeg aldri diskutert dette med andre enn mannen og her på FP.) Føler meg slem som tenker slik, det gjør jeg, (vet at mange kan ha meget gode grunner, men alle??) men når det for n`te gang på rad bare er 4 som kan stille til valg som klassekontakt, blir jeg litt....:gaah:
Jeg synes de som rett og slett ikke gidder å stille opp på ting ødelegger for deg hovedinnlegger og andre som med god grunn ikke alltid (eller i perioder) kan stille opp. Og det er som du skriver veldig vanskelig (og farlig) å tillegge andre mer eller mindre gyldige grunner for ikke å delta i ting.
Her i huset har vi av og til forundret oss over dem som nesten aldri stiller på dugnad, foreldremøter, fotballtrening, tilstelninger i skole og barnehage. De går glipp av utrolig mye, og gjør det krevende for andre som da omtrent alltid må stille. Enig med Rhine at det er litt vanskelig å tro at de samme menneskene har god grunn for ikke å stille opp stadig vekk. (Samtidig vet jeg at det er helt umulig å sitte og vurdere andres grunner, det er så mye en ikke vet) Og har stor forståelse for at man noen ganger må takke nei. Og at det er synd om man alltid må oppgi detaljert grunn for hvorfor man ikke kan for at nei'et skal bli akseptert.
Håper du Jessica fortsetter å ta vare på deg selv og din egen helse, og gir litt blaffen i hva andre tenker. Det er du som vet hva du kan klare og orke, og det er du som må leve med utmattelsen om du påtar deg for mye.
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Sånn har jeg hatt det for en del år siden. Da mitt barns klasse skulle ha ansvar for 17. mai sa jeg stopp. Det var en dag mitt barn virkelig skulel få ha sin mor et annet sted enn i kafeteriaen på skolen. Fikk rasende brev fra klassekontakter som ikke kunne forstå at enkelte kunne forsømme sine plikter slik. Jeg vet med meg selv at jeg hadde veldig gode grunner for å ikke stille på alle disse tingene de årene av mitt liv da sykdommen krevde så mye av meg.
Joda, mennesker liker å fordømme andre. Er det noen som tror at andre får goder de selv ikke har så er de raskt ute med pekefingeren.
Så flott at du tør sette grensene! Ikke gi deg med det, er det noe barna trenger så er det en mor som har litt energi å bruke på dem. Det er viktigere enn billettsalg, kakebaking og andre herligheter som det forventes at man deltar på. Kos deg med treningen hver onsdag og gi aldri opp kampen for ditt eget liv. :heia:
Vet du: Du har faktisk ikke noe valg. Du må heve deg over eventuelle skjeve blikk og sure kommentarer. Du har jobbet deg gjennom en kjempetøff tid, med sykdom, tøff behandling og den store psykiske belastningen som dette medfører. Fatigue er ingen spøk, og jobben din fortsetter nå. Du må sette grenser for deg selv, finne ut hvor mye du orker uten at du får svi for det i form av utmattelse i dagene etterpå. Tenk at alle som bryr seg om deg og som kjenner til situasjonen din, forstår. De andre er faktisk ikke spesielt viktige mennesker i livet ditt. Du må ta vare på deg selv, både for din egen del, og for familien din. Så får du heller komme sterkere tilbake når kreftene kommer igjen.
Du vet at du ikke er noen unnasluntrer. Det er godt nok. Gå med hevet hode og møt blikket til folk. Du har ingenting å skamme deg over, du er ei tøff dame som tar ansvar for livet ditt! :klemme:
Kan ikke så så mye da de andre over her allerede har sagt det bedre enn hva jeg kan.
Vil bare si meg enig med alle de andre; du må bare ta hensyn til deg selv og din familie. Det ansvaret er mye viktigere enn alskens dugnader og loddsalg.
Det er litt av et paradoks; hadde du hatt et brukket bein i gips hadde ingen rynket på nesa selv om du da kunne ha vært bedre i form til å selge lodd en som utmattet.... Du får bare forsøke å ikke bry deg om andres meninger og tenke at de du VIRKELIG bryr deg om hva mener kjenner deg godt nok til å forstå situasjonen!
Kloke ord, både Flo, Skvetten og Emma! Er ikke alltid sikker på at det er det at folk ikke "gidder" som gjør at de ikke stiller opp på ulike frivillige oppgaver. Tror noen tenker som så at: "Jeg har jo to barn, full jobb, skal trene, ha litt fritid, jobber kveld og u name it... dette får andre ta seg av. At man rett og slett tror at alle andre foreldre har så mye mindre å gjøre enn det man selv har, og at de derfor kan stille opp år etter år. :vetikke:
Jeg mener forøvrig at slike ting som bollebaking, klassekontaktarbeid og rydding etter juleverkstedet burde gått på omgang. Da tror jeg man hadde sluppet mye mistenkeliggjøring og sure miner fra de som "alltid" stiller opp. De som er syke må da finne en tante, bestefar, nabo e.l til å stille opp når det er deres tur. Evt bytte med en annen forelder, slik at man selv kan bidra en gang man føler seg mer i form. Hvis alle bidrar, er det jo ikke snakk om så mange ganger i året man må til pers. Hvis få er med å dra lasset, blir det veldig mye på de andre. (Kanskje litt opplagt, men..:p)
Og Flo; rine, ikke Rhine. (Jeg er ingen flodhest!):snurt:
Jeg stiller ikke opp på en skit om dagen, og gidder slett ikke forklare for hele verden hvorfor jeg gikk fra å være leder for FAU til å ikke dukke opp på foreldremøter. Folk kommer til å tenke sitt samme faen, så det er like greit å bare lære seg til å stå for egne valg og ikke føle at man må rettferdiggjøre de for alle andre hele tiden.
@rine: En slags rullerende tvangsordning hadde ikke fungert veldig bra for meg. Jeg har faktisk ikke tid til en døyt mer enn det jeg gjør de ukene jeg har barna, og de ukene jeg ikke har barna jobber jeg så mye som overhodet mulig for å ha råd til å beholde leilighet, bil og vel, barna. Selvfølgelig, det hadde sikkert gitt et tupp i rævva på de som kanskje har mulighet, men det hadde gjort det enda et par hakk jævligere for de som faktisk ikke kan.
Det er mye jeg ikke kan gjøre i det hele tatt. Jeg prøver å kompensere med det jeg faktisk kan gjøre. Så jeg baker veldig mye kaker, men stiller ikke på så mange møter.
Speideren foreslo loddtrekning om foreldrekontakt-jobben for noen år siden. Da måtte jeg bare si at hvis jeg ble trukket ut, måtte jeg vurdere å la guttungen slutte.
Jeg synes det er bra at du skriver Jessica, for det er en påminnelse til alle om at det ikke alltid synes like godt utenpå hvilken grunn man har for å "skulke unna".
Mja, jo, jeg er med på den. Ikke en ideell løsning for aleneforeldre, men de fleste er jo ikke det hele tiden. Jeg mener at dette er noe man (dessverre) påtar seg når man blir foreldre og har barn i skole, barnehage eller på ulike fritidsaktiviteter. Jeg mente jo også en løsning med mulighet for bytting med andre, selv om jeg ser at ikke alle hadde fått seg til å gjøre det.
De ukene jeg ikke har barn er det fint lite aktuelt å tilbringe tid på barnehagerelaterte aktiviteter, siden det hadde falt i dårlig jord hos han som da har barna.
...og jeg er slett ikke enig i at dette er noe som obligatorisk følger med å ha barn. Derimot vil jeg gjerne få frem at man har barnehagebarn/skolebarn i rimelig mange år. Jeg har hatt barn i barnehage i to og et halvt år, og har vært leder for FAU og med på alt sånt styr i et år. Nå gjør jeg ingenting, og har gitt klar beskjed om at jeg ikke kan regnes med. Om et par år igjen håper jeg at situasjonen er litt mindre komplisert, og at jeg kan stille opp igjen. Da er det mulig at de som stiller 100 % opp i dag er i en annen situasjon igjen. Tenk nå litt langsiktig, det er ikke Akkurat Her&Nå som betyr alt.
Men da tenker vi jo likt- egentlig :blunk: Har du vært i FAU for kort tid siden, har du vel gjort ditt for en stund? Jeg tenker også slik: Er jeg hjemme i fødselspermisjon f.eks, er jeg raskt ute med å melde meg til slike ting, nettopp fordi jeg vet at det kommer mer "busy" tider senere.
Derimot er jeg ikke enig med deg i at dette ikke er noe som nødvendigvis følger med når man får barn.
Et annet aspekt er at det som oftest er de som er mest engasjerte som bestemmer aktivitetsnivået. Og så forventer de at alle andre skal følge opp. Det er ikke sikkert alle ser nytten eller gleden i bli-kjent-kvelder, kina-kveld, FN-fest, julefest, nyttårsfest, sommerfest, vårfest, høstfest osv.
Og ikke minst at det alltid skal være kaker til alle anledninger. Hvorfor ikke pulverkaffi og et fruktfat? Alle tar med et par epler eller bananer, og så forsyner man seg selv.
Før jeg ble syk var jeg FAU-leder en kort periode. Jeg overtok etter en som måtte slutte på slutten av skoleåret. Jeg var med og hjalp til på hver eneste 17. mai. Jeg var foreldrekontakt i flere år. Jeg satt i samarbeidsutvalget på skolen og i barnehagen,et år på hvert sted. Jeg har definitivt tatt mine tak.
Jeg skal ALDRI sitte på min høye hest og fordømme andre som ikke tar ansvar. Vi er forskjellige og har våre årsaker. Om ingen sier noe så føler man det likevel.... derfor er det bedre å velge å ikke si noe, men bare "lure" seg unna, som jeg gjorde idag.
Målet mitt med denne tråden var at noen kunne se det fra den siden også. Jeg kan godt være den forelderen dere aldri har sett på 17. maidugnader de siste fem årene.... nå har 17. maitiden vært eksamenstid for meg også da....
Utrolig gode ord fra Emma. De varmet skikkelig. Tenk om flere tenkte som deg. Flere andre også har sagt mye klokt her. Det er godt å se.
Jeg er ikke enig med Rine i at man har loddtrekning. Noen mennesker har store problemer med å ta på seg et foreldrekontaktansvar. Ikke alle har så stor tro på seg selv så de tør det. Jeg vil heller foreslå at man lager et spørreskjema og spør hva foreldrene kan bidra med. Kanskje noen syns det er lettere å bake kaker enn å ta foreldrekontaktansvaret f.eks.
Samtidig har jeg en sønn som spiller hockey og der har vi en haug med vakter/dugnader hvert år (6 dette halvåret + cup-helg). Jeg er veldig glad for at alle bretter opp ermene og tar sin del av jobbingen, ellers hadde det blitt enda mer på oss andre. Men, dette vet man forsåvidt om når man velger hockey som aktivitet for barna. Det er utrolig surt når noen ikke møter på de vaktene/dugnadene de er satt opp på, men dersom noen hadde hatt spesielle grunner hadde vi alltid funnet løsninger.
Jeg synes tråden din var fin, selv om jeg selvfølgelig visste om "den andre siden" fra før. Det høres jo også ut som om du bidrar med ditt, der du kan.
Jeg mente ikke loddtrekning, men en slags rullering kanskje? Likevel ser jeg poenget med at noen kanskje synes at f.eks klassekontaktrollen er litt skummel. (Det hadde f.eks vært en tragedie for meg om noen hadde bedt meg om å ha noe form for budsjettansvar.:knegg:) Poenget mitt var vel at alle bør bidra der de kan. Man kan ikke forvente å slippe unna all form for dugnadsarbeid o.l i 18 år.
Du sier "spesielle grunner". Jeg vil si at jeg har "spesielle grunner", men jeg vil ikke bli stående og sutre over at jeg ikke kan når jeg egentlig er hjemme og har tid, i andres øyne. Jeg er sikkert ikke den eneste. Jeg er så drittlei av å stadig måtte unnskylde meg, fordi jeg ikke har helse til det. Min søster har en sønn på hockey. Takk og lov at jeg ikke har det. Det koster mange penger og mye dugnadstid fra foreldrene. Der hører jeg også at enkelte får så "hatten passer" fordi enkelte ikke stiller opp så mye som de andre...
Jeg ser veldig frisk og fin ut så det er nok bedre å ha gips på beinet...... da forstår man at den personen ikke kan gå på dugnad.
De som bare har kjent meg de siste fem årene vil nok si at jeg er av de som aldri stiller opp. Jeg er med veslemor på fotball innimellom. Mannen min og jeg bytter på det. De som kjente meg før jeg ble syk vil si noe annet om meg....
Jeg tror at vi alle vet om den "andre siden", men vi trenger påminnelser...
Nå har jeg små barn som ikke har begynt på noen fritidsaktiviteter enda, og jeg har ikke vært med i Fau i barnehagen fordi jeg jobber i samme barnehage og ikke vil ha en dobbeltrolle der. Men jeg syns det er synd at noen ikke gidder, for de finnes, for det er dem som ødelegger for dem som faktisk ikke kan eller klarer av en eller annen grunn. Jeg bruker dog lite tid på å tenke på hvorfor folk ikke stiller, men det er mulig det kan komme til å irritere meg når barna begynner på fotball eller lignende ting... Da skal jeg sannelig huske på denne tråden og heller prøve å tenke at folk som regel har grunner for å ikke stille opp.
Et viktig poeng. Hypre mennesker som elsker å stelle istand finnes alle steder. Jeg er meg i FAU i barnehagen, og det er alt fra nokså ferske foreldre med små ettåringer, til godt voksne fembarnsforeldre. Det er en del uenighet rundt hvor mye vi skal stelle i stand ja..
Men et spørsmål: Til Zoë, og noen andre. (Husker ikke hvem) Tenker dere på at når dere sier "Nei, takk, det passer ikke", er det noe andre som må i ilden-igjen. En mor eller far som sikkert ikke er fysisk eller psykisk syke, og heller ikke er aleneforeldre, men som jobber 8 timers dag- minst- og har to timer om kvelden og noen usle helger som de også gjerne vil tilbringe med barna sine og ikke i pølseboden på fotballkampen? Jeg mener ikke å være kritisk til noen her inne, egentlig. Jeg prøver vel også bare å vise fram den andre siden.
For å sette å spissen: Er man så heldig å være frisk, ressurssterk og i et forhold, bør man stille opp mer enn sin rettmessige del for de som er mindre heldig stilt? Selv om det i sin tur fører til at man selv kan møte veggen en dag.
Jeg ser den, men da jeg var kreftsyk med stor risiko for å dø, enslig med eneomsorgen for et barn, ingen avlastnig og ingen familie i nærheten, ja den tiden mener jeg faktisk at andre som var i en heldigere situasjon burde ta mer enn sin del for et medmenneske.
På samme måte som jeg har gjort senere, hvor kanskje andres barn har fått mat ved mitt bord fordi foreldrene hadde tunge ting å slite med. Den ideelle verden eksisterer ikke men jeg håper og tror at jeg stiller opp som medmenneske for en god del som trenger det og dermed nå tar mer enn min andel av "kaka" for å sette det på spissen.
Interessant tråd. Jeg synes temaet Jessica tok opp var både interessant og aktuelt, og det er mange spennende svar.
Jeg har selv i mange år øvd meg på å si "passe mye nei". Jeg er enig i at det må gå an å si nei uten noen nærmere grunn. Samtidig er jeg også enig med Rine. Noen har spesielle ting, men det er også mange som tenker at de har det så mye verre enn andre bare fordi de har full jobb og familie. Selv innrømmer jeg at prøver å stille opp omtrent så mye jeg tenker er "min del". Jeg er ikke interessert i å yte mindre enn det, for det er det ingen grunn til. Samtidig innrømmer jeg at jeg ikke er interessert i å dekke for andre som ikke stiller; dvs, jeg hjelper gjerne i spesielle situasjoner som Skvetten sier noe om, men jeg er ikke interessert generelt å dekke for alle andre. Så lettvint er ikke mitt liv heller.
Det du nevner her er akkurat grunnen til at jeg velger å ikke utbrodere for enhver hvorfor jeg ikke møter opp. Jeg vet VELDIG godt at andre har det stritt også. Derfor er det aldri med lett hjerte at jeg sier nei til å ta i et tak. Idag har jeg definitivt hatt dårlig samvittighet, men jeg MÅ sette grenser. Det er snakk om å leve et godt liv den tid jeg har på denne jord....og ha overskudd for familien min...de er og blir de viktigste for meg..
Enhver har ansvar for å ikke ta på seg så mye at man møter "veggen". Noen tåler mindre før de møter "veggen" enn andre. Hver enkelt av oss må sette den grensen. Ingen kan vurdere hva som er for mye for andre....
Jeg følger argumentasjonen din langt på vei, men det du sier helt til slutt her er ikke å sette det på spissen, det er rett og slett galskap.
Ingen skal måtte drive seg selv så langt bare fordi de er i en eller annen heldig posisjon, ressursmessig. Det er likevel ikke slik at det ansvaret skal legges på de som lar være å stille opp heller.
[quote=Frøken Ingen skal måtte drive seg selv så langt bare fordi de er i en eller annen heldig posisjon, ressursmessig. Det er likevel ikke slik at det ansvaret skal legges på de som lar være å stille opp heller.[/quote]
Enig (Jo, noen av dem legger jeg det på- helt klart, men man vet aldri hvem.)
"Nei takk, det passer ikke" - varianten er helst noe jeg bruker i sosial sammenheng. nei til en fest eller kinokveld som jeg ikke har lyst til å være med på.
Når det gjelder dugnader og annet i samme leia, så har vi ennå aldri latt være å komme. Den dagen jeg sier "Nei, det kan jeg ikke" til en dugnad, så er det fordi jeg virkelig ikke kan.
Livet byr på så mangt, og jeg kan virkelig ikke utstå at mennesker er nådeløse med foreldre som av ulike grunner ikke kan stille opp.
Jadda, det finnes folk som ikke gidder. Men er de i flertall? Er det hensiktsmessig å ha som utgangspunkt at de som ikke kommer ikke gidder?
Det tror jeg ikke.
Ja, det er riktig.
Det er absolutt riktig at jeg som har god helse, et stabilt liv og er i et forhold stiller opp mer enn en alenemor uten nettverk eller folk som er psykisk/fysisk syke eller i en livskrise.
Om man som ellers frisk og fin møter veggen av å stille opp på dugnader? Ja, da må man skjære ned på antall fritidsaktiviteter barna er med på.
Alternativt ta ansvar for egen helse og si nei en gang i blant.
Vi har alle ansvar for eget liv. Og vi har lite med å sette oss til doms over andres.
Enig i at alle må ta ansvar selv, og man må lære seg å si nei når det virkelig ikke passer. Likevel synes jeg ikke "vegg-grensen" din er særlig god. Må man være nær å møte veggen for å si nei? Det er her jeg ofte sliter ift mine avslag iallfall. Kanskje er det bare at jeg synes jeg har gjort min del og har lyst til å gjøre noe annet. Da funderer jeg alltid over om det er godt nok. Jeg KAN jo stille? Jeg er hverken syk, alene eller nær å møte veggen.
Jeg har en ganske solid kapasitet og har nærmest aldri vært i nærheten av å møte veggen. I høst jobber jeg fullt, jeg studerer ved siden av, akkurat nå jobber jeg delvis i egen jobb samtidig som jeg har praksis på en annen skole. Jeg pendler mellom skolene og Riksen, hvor vi prøver å lage et barn. Jeg sover lite om natten og er jo litt småsliten, men jeg er på ingen måte i nærheten av noen vegg. Jeg har i høst avslått å være med i FAU (var med ifjor) fordi jeg visste det ble mye, men dersom jeg skulle benyttet vegg-grensen; ja da burde jeg så absolutt stilt opp også i høst.
Det går ikke ut over noen at jeg tenker det. Har ikke for vane å spekulere høylydt blant de andre foreldrene heller. Men nå, her inne, må det være greit å ta diskusjonen?
Jeg føler ikke at jeg er nådeløs- håper iallfall jeg har fått fram at jeg har stor forståelse for at noen ikke kan alltid. Håper heller ikke at de "giddalause" er i flertall.
Mulig løsningen er å kutte ut all form for dugnad,kakebaking og klassekontaktvirksomhet? :vetikke:
Ja, det var ikke noen "dom" av ditt innlegg, Jessica. Jeg skjønte igrunnen at du ikke mente det helt sånn. Det var sikkert klønete formulert av meg, men det jeg prøvde å si var at det kan være vanskelig for dem uten "noe spesielt" å si nei selv om det kan trengs, bare fordi det ikke oppleves alvorlig nok. Eller noe sånn. trøtt
Må det være veldig alvorlig før man har "lov" til å si nei? Kan det være sånn noen ganger at man rett og slett har andre ting som man prioriterer høyere, eller er man da uetisk?
Jeg er den siste til å dømme andre. Da må det være fordi de selv mener at det ikke er alvorlig nok. Der må man jobbe med seg selv for å sette sine grenser.
Jeg føler meg "heldig" i forhold til mange andre. Vi lever travle liv, men har det bra og har overskudd til å stille opp på mye. Det koster meg faktisk ingenting å stille opp mer enn det noen andre gjør. Fordi mannen og jeg har tid og prioriterer den, og fordi jeg rett og slett synes det er ganske gøy å være med på endel, som å kjøre til kamper osv. Liker også at gutta tar med venner hjem, og forventer ikke at alle andre foreldre skal invitere like mye tilbake (fordi vi som nevnt trives godt med det og har muligheten, forstår veldig godt at det ikke passer for alle) Jeg krever heller ikke at alle stiller opp i like stor grad, ser at forskjellen er stor for oss som har bare har to barn som begynner å bli litt større, og for dem som har flere barn, barn som er i krevende situasjoner eller perioder, enslige foreldre, syke osv osv
Jeg er samtidig flink til å si nei når noe virkelig ikke passer, eller fortelle venner som vil komme til oss at "i dag går det ikke". Derfor stiller jeg ikke opp så mye at jeg er redd for å brenne meg ut, det gagner ingen. Men det er sikkert mye lettere å sette grenser og si nei når en er heldig og ellers kan si ja ofte. Utfordringen er jo å tørre å si nei veldig mange ganger når man rett og slett ikke orker.
Hmm, langt innlegg dette. Men det jeg egentlig mener er vel at jeg ikke syns det er så ille at de med overskudd og mulighet stiller opp mer enn andre, så sant dette ikke utnyttes av dem som ikke gidder. En kan ikke forvente nøyaktig det samme av alle foreldre, synes jeg.
Ja, det utrolig slitsomt å føle på seg de skjeve blikkene og hele tiden føle at man må forklare seg.
Selvsagt tenker jeg på det. Men jeg kan ikke gå på akkord med kroppen min. Jeg stiller opp på det jeg kan, men jeg har en grense jeg ikke kan overskride.
Jeg har de siste to årene nærmest "perfeksjonert" det å skli unna ansvar. Jeg håper at jeg kan ta på meg oppgaver igjen. Men bare det å ha ansvar for et 2 timers speidermøte er nærmest uoverstigelig og tapper meg utrolig for krefter, og når storesøster alltid "timer" sine sykdommer med mine og mannens ansvars tidpunkter synes jeg det er vanskelig å ta ansvar for noe som helst. Forrige gang jeg hadde ansvar for noe havnet storesøster på sykehus med ambulanse og gangen etterpå var hun på legevakten med besteforeldrene.
Forstår at det er mange som sliter fysisk og psykisk, og jeg tenker at det alltid er noen som har en god unnskyldning, men samtidig så er det jammen meg sinnsykt mange der ute som ikke gidder å gjøre noe utover husets 4 vegger.
Det må være lov å bli litt irritert en gang i blant.
Selv jobber jeg med saken med å ikke være den som "alltid rydder etter en fest". Begynner å bli flink, men det har tatt mange år. I dag skulle jeg ha laget en rett til en festdag på skolen, men droppet det da jeg samtidig laget marsipankake til svigerfars 70 årsdag. Og nå får jeg ikke lenger fryktelig dårlig samvittighet for at jeg ikke alltid stiller til alt mulig.
Eller som en nabo i 70 årene sa til meg. Nå har jeg bodd i denne blokken i 44 år og stilt opp på dugnad i over 30 av disse, så nå får det være noen andre som tar over.
Jeg synes det er galskap om man skal gå rundt med dårlig samvittighet for at man ikke stiller opp like mye som andre om man har kronisk syke barn eller er syk selv.
Når livet er spesielt vanskelig så spiller raking av løv i barnehagen en forsvinnende liten rolle.
Jeg priser meg lykkelig i perioder hvor livet går på skinner - og raker mer enn gjerne for to. Og mens man raker for to, så kan man jo bruke tiden til å kjenne på takknemligheten over å slippe å være i en vanskelig situasjon i stedet for å ergre seg og surmule over den stakkaren som ikke orket å komme.
Takknemligheten over å være frisk er noe man ikke skjønner før man ser hva man er tapt. Jeg er utrolig lykkelig for å være ganske så frisk (foruten noen handikap, men det er bagateller i den store sammenhengen.).
Man må ikke ha dårlig samvittighet, verre er det at andre forsøker å gi en dårlig samvittighet for ikke å stille.
Husker en av de gamle damene i borettslaget vi bodde i da jeg var syk, hun anklaget meg for å være lat som aldri stilte på dugnadene men alikevel var ute og gikk tur de dagene. Gjett om hun ble flat i fjeset da det brast for meg og jeg gav henne og resten av styret en lege erklæring på at jeg var alvorlig syk og kunne dø. Da fikk jeg blomster og konfekt på døren av dem. Makan til provokasjon.
Jeg er hverken syk selv eller har syke barn. Men jeg er helt alene (barnefar er død) og har mer enn nok med det jeg har stilt opp på (de tingene som har vært obligatorisk for klassetrinnene, slik det organiseres på barnas skole, pluss at jeg har vært klassekontakt ett år for hvert av barna og stort sett møtt opp på foreldremøte, bakt kaker og slikt). Når pliktløpet er gjort har jeg forbeholdt meg retten til å si nei.
Den dagen det kreves sykdom for at man ikke skal stille opp så må jeg defineres som en sviker, faktisk. Slik kan det ikke være.
Det må aldri bli slik! En må selv få kjenne på om man har overskudd til alle de ekstra tingene. Noen perioder i livet har man mer enn nok på hjemmebane om man ikke skal stille opp ute i tillegg.
Du har kanskje ikke lest alle innleggene mine i denne tråden - jeg har nevnt aleneforeldre uten nettverk i tidligere innlegg, så jeg fant det unødvendig å ramse opp alle mulige varianter av livssituasjoner som gjør det vanskelig å stille opp i akkurat dette siste innlegget mitt.
Å gå i detaljer på nytt og på nytt i en slik diskusjon gjør innleggene unødvendig lange og vanskelig tilgjengelige.
Har sikkert ikke lest alle. Og skjønner jo at mange varianter legges til grunn i diskusjonen her. Følte bare at "fritaks-grunnene" ble veldig innsnevret og fikk behov for å nyansere, med utgangspunkt i HI's bakgrunn.
Ja, ikke sant. Og gleden over å få se sine barn vokse opp. Det er spennende å se at de begynner å bli voksne og skal gjøre sine valg. Hver eneste dag på denne jord er en fryd....
Det er ikke den syke stakkaren jeg har beskrevet. Jeg "raker" også gjerne for to. Men jeg raker ikke for to alle de 20 årene jeg er med på slike ting. Til nå har jeg "raket for to" i 7 år. Det jeg har prøvd å få fram: Finnes det mennesker som lever i den villfarelsen at de har mye travlere liv enn andre, og at naboen sikkert elsker å stå i pølseboden hver 17.mai?
Det må være lov å stille spørsmål når det til enhver tid er de samme 10 av 21 foreldre i en klasse som stiller opp. Skal man da uten videre gå ut fra at de 11 andre er syke? Alltid? Eller kan man få lov til å ergre seg pittelittegrann (bare inni seg selvfølgelig:rolleyes:) selv om man selv er frisk som en fisk? Beklager, klarer ikke å være så storsinnet alltid, jeg. Jeg prøver, men klarer det ikke alltid.:o
Jeg synes det er relativt sannsynlig at ca halvparten av foreldrene kan ha utfordringer som gjør det vanskelig å stille opp. Du kan selvsagt få lov til å ergre deg, men det hadde antakelig vært en mye bedre ide å høre om foreldrene har mulighet til å bidra med noe. Det mest effektive er antakelig å henge opp lister i barnehagen med de oppgavene man trenger folk til, og med noen åpne alternativ der de kan foreslå selv.
Til enhver tid, ja. Men alltid den samme halvparten? :skeptisk: Barnehagen henger ofte opp lister, de. Uten at det hjelper nevneverdig. Men jeg har ialfall latt være å skrive meg opp på liste til høstfesten denne gangen. Jeg er ikke syk, men "øver meg på å si nei".;)
Det er jo det som er poenget - det er noen som er i en situasjon som gjør at de har vanskelig for å yte det ekstra. Er man alenemor med liten tid eller har man en kronisk sykdom, ja da blir det selvsagt den samme halvparten hver gang.
Jeg tenkte også at det var realistisk at det var den samme halvparten, ja. De som har belastninger utenom det vanlige har det gjerne i lengre perioder, og det skal lite til å velte lasset. Er du forresten sikker på at de aldri stiller opp? Ikke én kakebaking på 7 år? Eller noe annet?
Jeg har feks aldri vært i FAU i den nåværende barnehagen, og ikke stilt på dugnad de to siste gangene. Men jeg har bakt til nesten hver tilstelning, hatt med vafler en fredag i ny og ne, sikret refleksvester til alle, organisert bedrifstbesøk m.m. Alt dette har stort sett skjedd i det stille, og i direktekontakt med ped.leder/styrer/ansatte. Jeg tviler på at FAU vet om det, men likefullt har jeg bidratt.
Veldig viktig poeng dette, for jeg var i den kategorien i mange år. Til tross for at kontaktlærer visst om situasjonen kom det små drypp av irritasjon fra henne. Nei, takke seg til at folk kan feie for egen dør før man velger å dømme andre.
Men til de som har bøtter av overskudd (min spissformulering) hva med å "konfrontere" disse som aldri stiller opp. Spørre om det er noe spesielt som gjør det. Da kan dere kanskje slippe å gå og bruke energi på å irritere dere.
Vi er vel en sånn overskuddsbedrift hvor ingen er syke... men vi jobber mye. Og vi jobber kvelder og helger. Jeg skjønner godt at det er noen som kan bidra mer enn oss, men selvfølgelig også mindre. Jeg tenker at min jobb er å sette grenser for meg selv, dvs bidra med passe mye i skole og barnehage. Selv om jeg er frisk, kan jeg ikke gjøre alt alltid. Men det er ikke min jobb å holde styr på hvem som gjør hva når. Derfor irriterer jeg meg heller ikke over foreldre som i øyeblikket ikke gjør så mye i barnehage- og klassesammenheng. Hvis det stadig er vanskelig å få foreldre til å stille opp, er kanskje ambisjonsnivået på vegne av foreldregruppen for høyt?
Fritidsaktiviteter er litt annerledes - der må man vel regne med å stille opp hvis man skal ha ungene med. Derfor er det enkelte aktiviteter som er helt uaktuelt å melde ungene inn i (korps og allidrett her for eksempel), da det krever at vi stiller opp på dugnader og som trenere i en helt annen utstrekning enn vi kan binde oss til....
Jeg har ikke bøtter av overskudd. Da hadde jeg ikke irritert meg, men sett på min stadige opptreden i pølseboden som noe positivt. Poenget er vel at noe er flinkere til å sette grenser enn andre og hvis alle skulle satt grensen når man føler at det er "litt nok" hadde det ikke blitt noen pølsebod. Nuvel, pølser er nå likevel ikke særlig sunt...:rolleyes:
For the record, i den gjengen jeg henviste til, er det tre aleneforeldre. Hvorav den det ene paret alltid stiller opp, mens de to andre ikke gjør det. ( Jeg går ut fra at det ene paret har lettere for barnevakt og slikt enn de andre- not the point:) Men: Mener dere at jeg skal gå ut fra at de 9 gjenstående foreldreparene som aldri stiller er syke, hver gang?)
Vel, vel: Dette er jo et slags samfunn i miniatyr, ikke sant. Noen yter mer enn andre, slik må det nødvendigvis være: Jeg betaler skatt med glede, selv om andre muligens får mer igjen for de pengene enn meg. Av en eller annen grunn har jeg større problemer med "rakinga" og "pølseboden"? Kanskje jeg bør revurdere mitt sosialistiske standpunkt. Jeg er tydeligvis ikke sosialistisk nok? :undrer:
Så da koker det kanskje ned til at du rine må lære deg å si nei uten å få dårlig samvittighet? Jeg innrømmer gjerne at jeg satt og så i gulvet alt jeg klarte under foreldremøtet i bhg for å unngå å si ja til å være med i FAU.
Jeg vil tro at det er stor sannsynlighet for at noen av dem faktisk er syke hver gang. Det er ikke uvanlig å ha andre belastninger også. Syke foreldre som krever oppfølging, familiemedlemmer som trenger spesiell oppfølging etc. Jessica nevnte også dette med tidspunktene for dugnad, det er feks ikke alltid like lett for alle å prioritere å stille hvis man har eksamen, da må man prioritere. Jeg vil tro at det helt sikkert er noen som ikke synes den pølseboden er noe særlig heller, men som kanskje hadde stilt opp med noe annet, men ikke orker å ta på seg å initiere det. Det er helt sikert noen som er unnasluntnere også, men i mine øyne er det sannsynligvis unntakene.
Jeg tenker at den eneste som kan gjøre noe med dette problemet ditt, er du selv, Rine. Du må, som annemede sier, lære deg å si nei når du synes du har gjort din del, eller ikke har overskudd. Det er lov. Også må du prøve å ikke bruke energi på å irritere deg over dem som ikke bidrar. Eventuelle sure kommentarer og blikk fører antakelig bare til at de som har en grunn til ikke å bidra, såres og tynges med enda mere dårlig samvittighet. Og de som er late (ja, det er sikkert noen av dem også), de tror jeg ikke lar seg påvirke uansett.
Ja, det synes jeg er lurt at du gjør.
Ingen andre enn deg selv forventer vel at du skal si "Ja" 100% av de gangene du blir spurt?
Langt,langt bedre å av og til si nei selv enn å bruke mye krefter på å ergre seg over andre.
Om "de faste" sier nei, så øker presset litt på andre - og kanskje kan litt forsiktig press på mennesker som kunne stilt opp men velger å la være tvinge fram et engasjement hos dem også.
Det var akkurat dette jeg ville trekke frem. Det er mange som bidrar i det usynlige, med ting de klarer. Og husk nå også på at de som har flere arenaer (og kanskje flere barn) stiller opp andre steder også. Og ett sted må man si stopp om man ikke får til alle steder.
Jeg kan ikke helt se hva det spiller for rolle? Jeg regner med at når folk ikke stiller på slikt, så har de gode grunner for det. Og når du sier "syke hver gang" - er det bare brukket ben eller influensa som teller? Du vet at det fins folk som er kronisk syke på en eller annen måte, som må ta hensyn til egen kropp? Om man i tillegg er alenemor, så har jeg stor forståelse for at man ikke stiller seg i en pølsebod.
Etter å ha lest denne tråden kom jeg til å tenke på vår dugnad her i borettslaget nå i sommer. Vi har malt hele borettslaget på dugnad, tre store hus og en garasje til 24 biler. Snakk om samfunnet i et miniatyr!
En av beboerene malte sin del, og proklamerte for alle at nå var han ferdig. Men vi var ikke ferdig... men joda, han var ferdig. Han følte seg sikkert ferdig, men det mest irriterende var jo at han hver dag klagde over alle som ikke hadde gjort sin del og at han var ferdig... uansett.
Så hadde vi de som ikke gjorde sin del, men som skulle alt mulig annet... se fotball på tv, for eksempel.
Noen stilte opp helt utrolig mye. Både aleneforeldre og den gamle pensjonisten, uten å klage et sekund over at de gjorde mer enn de andre. Ferdig måtte vi jo bli, siden vi skiftet farge på alle husene.
Og så hadde vi beboeren med angst. Han malte bittelitt, men holdt seg mest i sjul, for å helt fint greie å skfite felger på bilen sin og sånn. Vi har en lettere alkoholisert uføretrygdet som er hjemme hele dagen, hvor kona malte alt når hun kom fra jobb.
Jeg synes det er greit at ikke alle gjør like mye, men jeg mener også at i tilfeller med maling, så kan man enten betale seg ut av det, eller trekke en kanne med kaffe til de som maler. Eller kjøpe boller på butikken.
Her jeg bor er det sånn at vi betaler 100kr ekstra i husleie som vi får tilbakebetalt om vi deltar på dugnader. Etter siste generalforsamling ble det bestemt at alle pengene fordeles på de som deltar. Fin ordning!
Og det har aldri vært så mange på dugnader som etter at denne ordningen ble innført! :fnise:
Men det var vel strangt tatt ikke dette tråden handlet om.
Nå har jeg ikke lest hele tråden, men har sett du har fått veldig mange gode svar. Det som slår meg oppe i det hele er at det må være lov å si nei, uten å nærmest ha legeerklæring for at man har gjort det valget. Selv føler jeg at jeg helst skulle ha stilt opp over alt. Men for oss er min fritid hellig, og en tid jeg bruker for å samle krefter til det jeg må. Under sykdom mener jeg man skal si nei. Det må være grenser for hva man skal stille opp på også.
Har skummet gjennom tråden,og lest noen innlegg ganske nøye. Tanken som slår meg er vel rett og slett at det forventes og forlanges for mye av oss alle i dagens samfunn.Er trist å være foreldre og måtte grue seg, og være redd for, eller bli forbanna hele tiden for det blir lagt alt for mye press fra alle kanter. Jeg nevner,jobb,skole,barnehage,fritidsaktiviteter,vår egen helse,venner og familie. Jeg må ærlig innrømme at jeg selv synes det blir lagt opp til aaaalt for mye organisert sosial omgang på veldig mange fronter. Føler veldig ofte at jeg aller helst burde vært et super menneske som skal klare alt.
Kanskje vi burde redusere litt på alle tingene vi bare må gjøre sammen. Må vi virkelig ha alle disse festene/tilstelningene.Holder det egentlig ikke med 1. Sommeravslutning f esk...eller bare en liten juletrefest? Må vi ha begge deler? For de fleste av oss har faktisk ikke tid. Tenk på dem som gjerne har 4 unger på barneskolen, det blir faktisk 4 sommeravslutninger hvis den da ikke er felles for hele skolen.Er det rart at kabalen da ikke går opp. Jeg synes rett og slett at det blir arrangert alt for mye.Hva om vi reduserer dette, kankskje vi da alle kunne tatt oss en pust i bakken og være sammen med ungene våre?For uansett så tror jeg at vi alle sammen vil det,men når et slik samvær skal planlegges i det uendelige og organiseres ned til den minste detalje så blir det slik det er i dag.
Jeg tenker også at dette åpenbart vanvittige kjøret må være lagt opp av folk som fremdeles tror at minst én forelder jobber fulltid på hjemmefronten. Hvor mange personer trengs det egentlig i pølseboder på 17. mai, siden noen må gjøre det år etter år?
Jeg gruer meg til skole og flere fritidsaktiviteter. Det gjør jeg virkelig.
:knegg: Er så fordømt vanskelig å få gitt de blikkene når personene aldri møter opp! Men neste 17.mai: Værsågod; en pølse med 1 stk surt blikk til!
Når det kommer til stykket, irriterer jeg meg ikke så mye,ikke nå lenger. Det har jeg ikke tid til, men tråden til Jessica måtte jeg jo være med på.:ja:
Jeg stiller opp på det jeg kan, og har etter et møte med veggen, lært meg å si nei til det jeg ikke umiddelbart har en god magefølelse for. Ting jeg har sagt nei til så langt i høst: styreverv i Skolebibliotekarforeningen (ikke barne-relatert, men likevel...), redaktør for idrettslagets avis. Ting jeg har sagt ja til: sitte i SU i barnehagen som kasserer, trinnkontakt i klassen til frøkna mi, være med å servere kaffe på besteforeldredag på skolen, være med korpset som reiseleder på helgeseminar, selge boller, kaffe og saft tre ganger i desember for korpset (alle må to ganger, men noen må ta på seg tre ganger for at det skal gå opp), stille opp som hjelper på allidretten.
Det koster meg utrolig lite å sitte i SU og å være trinnkontakt. Derfor sier jeg ja. Jeg vet at mange får totalt angst bare av tanken. Det gjør ikke jeg. Jeg blir mer stressa av kakebaking, og vil heller administrere slik at mange nok baker kake, istedenfor å bake selv. :knegg: Korpset gikk vi inn i med åpne øyne, men det er hyggelige folk der, så man tar det med et smil. Andre dugnader stiller vi selvsagt opp på. Allidretten er jeg jo med på uansett, og har det mye morsommere om jeg er med på aktivitetene enn om jeg bare sitter og koper.
I år har vi overskudd til å si ja. Merkelig nok, for det har jammen skjedd nok i år, mannen studerer ved siden av jobb og jeg har gått opp i 100% stilling, men overskuddet er der, og da stiller vi opp. Når det røyner på og vi ikke renner over av energi tenker jeg at vi sier nei med god samvittighet og regner med at andre tar ansvar.
Sånn ellers ser jeg helt klart at det er de samme som stiller opp på "alt", og prøver som lærer, trinnkontakt og SU-medlem å ikke henvende meg til disse personene først, men la andre få sjansen til å si ja...
Uansett, de som ikke stiller opp... Jeg regner med at de har sine grunner, om det er sosial angst, kronisk sykdom, akutt sykdom, aleneansvar for barna, syke foreldre, mange unger og ansvar på andre bauger og kanter, krevende jobber, to jobber, lav selvtillit, bil på verksted og elendig kollektivtilbud eller hva_har_du. Mulig jeg er naiv, men det får så være. Jeg kan godt rake for 2 i år, men regner med noen andre har mulighet neste år, for å si det sånn.
Nå ble dette rotete, trur jeg. Honnør til dem som skjønner hva jeg vil fram til. :knegg:
Forresten irriterer jeg meg mye mer over de som møter på dugnad, men ikke gjør annet enn å drikke kaffe, skravle og lene seg på spaden, enn over de som ikke møter i det hele tatt... :sparke:
