Jeg tror de alle fleste har en artist eller et band som en liker spesielt godt! Hva er ditt? Og ikke minst; hvorfor?
Jeg begynner:
Helt siden min storebror kjøpte en singel med The Smiths på det da nye Arken Senter har jeg vært utrolig fasinert. Tekstene er veldig bra, og musikken passer som hånd i hanske(!) Musikken og de poetiske, men utrolig sarkastiske, deprimerende og morsomme tekstene er rett og slett fantastiske.
( Er fornøyd med at jeg har skrevet mit først innlegg uten smiley!!)
Jeg føler meg ofte litt alene om mine favoritter.... Men jeg har "alltid" likt Beatles, George Michael og Eros Ramazotti..... (Når jeg var på konsert med GM for to år siden holdt jeg faktisk på å besvime når han kom på scenen. Og jeg er IKKE en type som besvimer lett)
Jeg kan ane at jeg er alene om favorittene mine her og :knegg:
Jeg har flere band/artister som er jeg er hinsides fan av. AC/DC, Metallica, Thin Lizzy, The Police, Dexter Gordon, Miles Davis, Jan Garbarek etc. Men det er bare ett band som er BANDET, og det er Rush. Nå har jeg vært fan siden 1986, og det er er forhold som bare blir dypere og dypere. Andre band kommer og går, men Rush består.
Jeg har forresten en laaaang liste som er ganske rullerende på de neste plassene, noen nye forelskelser og noen gamle kjærligheter.
I ikke-prioritert rekkefølge blir det Kaizers Orchestra, Kaiser Chiefs, Jokke, Rolling Stones, BigBang, DumDum Boys, Velvet Revolver, AC/DC, Aretha Franklin, Janis Joplin, and the list goes on and on and on...
Mine nyeste crusher blir jeg mer og mer glad i jo mer jeg hører på de, og da utmerker Tom Waits og Motörhead seg.
Jeg har mange band som er spesielle for meg: KISS, Guns'n'Roses og Metallica scorer høyt hos meg på den personlige siden, og jeg er svak for glam/sleazehelter som Mötley Crue, Skid Row og Poison. I tillegg har vi rent musikalsk knallgode band som tidlig Marillion, Rush, Pink Floyd og Dream Theater for å nevne noen, som jeg kanskje ikke har så stort personlig forhold til, men hvis musikk kan få meg til å sveve.
Men Bandet med stor B, det bandet som har vært med meg siden jeg var 11, og som kommer til å være der for resten av livet, det er Europe.
Jeg har alle sju studioplatene (og kommer til å skaffe meg den åttende!) og alle de andre utgivelsene (DVD, VHS og samleplater) med bandet pluss alle tre soloplatene til Joey Tempest, og anser meg selv som fan.
Disse fem gutta fra Sverige har vært med meg gjennom tunge tak og lykkestunder, musikken har fått meg gjennom mobbing, lengsel etter gamlebygda og savnet etter bestevenninna mi som bodde 200 mil unna, lyden av Europe er lyden av min ungdomstid.
I tillegg har de en hel haug med svært gode låter - for dere som fniser litt i skjegget nå, kan jeg anbefale platene Start from the Dark og Secret Society, lytt og bli overbevist! - som gang på gang setter meg ut for en liten stund, hensetter meg i min egen lille verden, til mitt eget lille pusterom.
Jeg har hatt gleden av å se dem live tre ganger - det aller største var selvfølgelig da de sto på scenen her, i hjembygda mi, på vår egen festival nå i sommer.
Da gråt jeg!
Det er mulig Europe ikke er Verdens Beste Band rent objektivt sett, men i hjertet mitt vil de alltid være det.
Jeg er veldig sånn variert i musikksmaken. Det har med tid, sted, humør og stemning å gjøre. Jeg innrømmer gjerne at det dukker opp en del ny musikk som jeg liker godt av og til, men noe har fulgt meg mange år også.
Metallica hørte jeg ekstremt mye på da jeg gikk på ungdomsskolen ++ , men har ikke hørt så mye på de nå de siste åra.. før jeg la inn noen sanger på mp3 spilleren min nå for ikke så lenge siden.
Ellers liker jeg også en del "sår" musikk, som Ingrid Olava og Jewel. U2 har også vært en gruppe jeg alltid har hørt en del på.
U2 troner øverst.
Metallica er også med, og Muse og Ash har hatt hver sin plass i hjertet siden jeg så dem live på Heineken Green Festival i 2000. :elsker:
Her kommer garantert den særeste lista (usortert rekkefølge):
Sume (Grønlandsk 70-talls prog) DDR (Disko Democratic Republic; Grønlandsk rock. Dette er et eksempel på en cover som er bedre enn originalen (av Gasolin)). Týr (Færøysk heavy/viking metal) Incredible Stringband (70-talls syremusikk) Hanus G. Johansen (Færøysk visesanger) Hurra torpedo (Hvitevarerock)
Lille skatt elsker Dolly Parton over alt i verden, og har lært seg å skru på stereoanlegget slik at hun kan spille plata si.
Den var lett: Tom Waits. Ingen over, ingen ved siden, og slik har jeg hatt det i over tyve år. Og mitt nær religiøse forhold til ham har bare blitt enda kraftigere etter å ha sett ham på konsert et par ganger. :elsker: Jeg kjenner vel ikke til noen artister som har mer bredde i det de har gjort, og han er så overbevisende i alle deler av det han gjør, og så skriver han fantastiske tekster og har en stemme som kan brukes til alt. Og så er han morsom. Og gripende sentimental uten å være flau over det. Og, ja. I det hele tatt.
Det er mange andre band, og artister, jeg er veldig glad i, men du spurte etter den ene, ja? :)
Jeg får litt dejavu her. :knegg: Dette har vi diskutert før tror jeg.
Personlig så syns jeg Beatles må være tidenes beste band. De appelerer til så mange og det er ikke mange som ikke har et eller annet forhold til Beatles.
Morten Harket var min stoore helt fra 8-9 års alderen. Musikken har hengt med meg siden.
Har fått andre helter siden dengang, men A-ha er fortsatt nr.1 her.
Hører ikke så ofte på dem lenger, men har alt av album og er vel hva en kan kalle trofast fan.
Lista videre blir omtrent noe sånt som dette:
Nr.2 Vidar Johnsen og Peter Nordberg
Nr.3 Vamp
Nr.4 Faith no more
Nr.5 Stone Temple Pilots
Nr.6 Coldplay
Nr.7 Metallica
Ja du har rett i at jeg spurte om det ene bandet som er verdens beste og hvorfor, men tråden tok som vanlig sin litt egne retning..
Ser ut til at folk liker å lage nummererte lister over band og artister, og liker ikke å forklare hvorfor de liker et band spesielt godt.
Musikk har vel ofte med følelser å gjøre og de er det ikke alltid like lett å forklare. :sukk:
Jeg tror det er kjernen i grunnen til at folk liker å disse musikksmaken min.
Jeg hører nemlig musikk nesten like mye med hjertet som med ørene og hjernen, og det virker nesten som om det er uforståelig for enkelte hvorfor jeg har kunnet holde på et puddelband fra åttitallet i alle disse årene.
Men jeg har ingen problemer med å forklare mine følelser overfor et band, det kan jeg holde på med til det kjedsommelige - det dummeste man kunne finne på å spørre meg om i slutten av juli i år, var:
"Hvordan var det for deg å se Europe på Rocken da, Enhjørning?"
Da gled jeg nemlig, hver gang og uten unntak, ut i et følelsesladet harang med tindrende øyne, tårer og høy puls som tilbehør. :humre:
Det var, rett og slett, ubeskrivelig stort.
Bandet som har vært mitt hjerte nærmest i 20 år sto på vår scene, her i lille bygda vår (og hadde noen fortalt meg det for 20 år siden hadde jeg ledd meg ihjel!), og det var så uvirkelig at jeg nesten ikke trodde det var sant før de var her.
Jeg jobbet backstage (siden mannen er bookingansvarlig er jeg nærmest programforpliktet til å hjelpe til) i år som i fjor, og jeg er slett ikke den som blir starstruck.
Når jeg er på jobb, så er jeg på jobb, og behandler medarbeidere og "stjerner" på lik linje.
Men da lørdagen kom, følte jeg meg rett og slett ubrukelig.
Utenpå var jeg kjølig som en agurk og veldig "på", gjorde alt jeg skulle og mer til, men inni meg var jeg en dirrende fjortis.
Pulsen var skyhøy og jeg hadde store problemer med å kontrollere pusten min.
De som skulle ankomme plassen var ikke et hvilket som helst band, det var Bandet.
Jeg sto bak disken i pubteltet og gjorde klart til kvelden, da det plutselig lød et muntert "Hei!" fra døra.
Jeg snudde meg, smilte og hilste - på Ian Haugland.
Da han hadde gått igjen, knakk jeg sammen i knærne, skjelvende som en frosen bikkje.
Da gikk det opp for meg at bandet mitt, mine store helter gjennom en tredjedel av livet mitt, faktisk var her og skulle spille samme kveld.
Som sagt, jeg er ikke den som blir hysterisk og gråter og hyler på konserter, men da jeg senere den kvelden sto fremst foran scenen og ventet, og jeg så at bandet gjorde seg klare til å gå på, da gråt jeg.
Jeg hyperventilerte og skalv og gråt - og venninna mi klappet meg på skuldra og sa at hun visste nøyaktig hvordan jeg hadde det, for sånn hadde hun vært på KISS-konserten i Oslo samme vår. :humre:
Da de gikk på og sparket i gang "Love is not the enemy" lettet jeg.
Jeg landet ikke igjen før langt utpå natta.
Jeg tok fullstendig av, jeg kunne hvert eneste ord, jeg sang med, hoppet opp og ned og klappet på meg blåmerker i håndflatene.
Og da de, til min store glede, spilte "Sign of the Times", føltes alt så veldig, veldig rett:
Jeg fikk stå der, mellom mine to beste venninner - som hadde et nesten like lidenskapelig forhold til bandet som meg - og synge linja: "This is the way it's meant to be" ...
Jeg skjelver bare jeg skriver om dette nå, faktisk.
Det er nesten ikke mulig å forklare nøyaktig hvor stort det var.
Jeg er ekte, lidenskapelig og livsvarig Europefan - det fikk jeg hvertfall slått fast i sommer.
Enhjørning: Fantastisk bskrevet, og hadde det stått Metallica istedenfor Europe så kunne det ha vært jeg som skrev det.
Dråpe-hmm: Det er ikke alltid lett å beskrive hvorfor man føler som man gjør i forhold til musikk. Jeg kunne kommet med lange utgreinger om hvorfor Metallica er mitt nr 1 band, men det blir for personlig, for nakent, for ærlig og for vanskelig å sette ord på.
Enhjørning: :hjerter: Åh, jeg skjønner deg så godt. Starstruck er ikke det jeg heller blir, men jeg har advart kollegaene mine om at akkurat 17. juni neste år - da må de bare leve med at jeg kommer til å være en fnisende fjortis. Og det bare av nærkontakt med crewet til Metallica. :knegg:
Enhjørning, det var veldig flott beskrevet. :nemlig:
Hvorfor et band eller en artist blir det helt store er vel for mange en veldig privat greie, og som sagt over ikke så lett å forklare. Min favoritt (Fairground attraction) er favoritt fordi musikken, teksten og stemmekvaliteten rører ved noe inni meg som handler om å godta sin egen ensomhet og sårbarhet, og å føle seg litt rotløs men samtidig fornøyd med å være en litt sær og grublende person i bunn og grunn. Det hadde liksom ikke vært helt "meg" å foretrekke Aqua, fordi det handler om noe helt annet.
Vaya Con Dios! Riktignok har jeg bare én cd med dem, men den har jeg også hørt på med jevne mellomrom siden jeg gikk i 7.klasse. Blir aldri lei den kvinnelige vokalistens dype whiskeyrøst!
Jeg vet ikke om jeg er mest sjokkert over at det ser ut til at vi har to medlemmer med Rush på førsteplass, eller over at det var en til som liker Ebba Grön her.
Jeg setter Thåstrøm øverst, enten det er Ebba, Imperiet eller bare seg selv. Han er like sexy som før også - er bare å stå litt lenger bak på konsertene og ikke ha på briller så funker det som i gamle dager. :p
Ellers: Kaizers Orchestra, U2, Linkin Park, Green Day, Foo Fighters, The Cure, Jane's Addiction, Nirvana, Kent, Limp Bizkit
Og eh.... Odd Nordstoga. (Den har drømmeprinsen med sitt nære forhold til Dark Throne en del problemer med å forstå)
.jpg)
