Skvetten sa for 16år siden:

www.bt.no/lokalt/bergen/article658250.ece

Jeg har møtt mange av disse ungdommene i løpet av mitt yrkesliv. Det som slår meg er hvor lite hjelp man gir dem. Tenk om man kunne gitt behandling istedenfor straff. Hadde man kommet tidlig nok inn i en behandlingsposissjon over tid ville nok mange fått et annet liv enn et som vil bestå av å gå inn og ut av fengsler, til de kanskje mister alt mot og gjør ende på eget liv.

safran sa for 16år siden:

Ja, det å komme tidlig inn kan være det avgjørende. Dessverre er det mange kommuner som også kutter i de forebyggende tiltakene fordi de ikke er lovpålagte.

Inagh sa for 16år siden:

Jeg kan ikke fatte og begripe hva slags tankegang som ligger bak avgjørelser om kutt i forebyggende tiltak for barn og unge. Det må da være sunn fornuft å gå inn så tidlig som mulig, og jeg klarer ikke å se annet enn at det både er sosialt-, psykologisk og økonomisk fornuftig å ta tak i problemer før de får lov å tårne seg opp.

safran sa for 16år siden:

Min erfaring: De prioriterer de lovpålagte tilbudene, og da viker ungdomsklubber, utekontakten etc. når de har lite penger, fordi dette ikke er noe som de må prioritere. Det kuttes og kuttes i disse tilbudene, det er helt forjævlig.

Skvetten sa for 16år siden:

Det er en skremmende utvikling som får store ringvirkninger kanskje særlig når det kommer til voldsbildet i samfunnet vi lever i.

Jeg synes også at det er et tankekors at disse barna og ungdommene blir kasteballer i systemet. Hvor alle tiltak som settes inn er av kortvarig art og hvor de unge menneskene det gjelder bare blir mer og fustrerte av sitt sinne.

Samtidig vet jeg ut fra erfaring at denne gruppen ungdommer ikke får være på ungdomsklubbene eller i idrettsklubbene, de er ungdommene som ingen vil være med, de som står alene og som til slutt ikke har noe sted å gå. Dermed kan man si at selv om kommunene opprettholder forebyggende tiltak i form av fritidsklubber og lignende vil disse ungdommene fremdeles falle utenfor. Svært ofte er det utkontakten som er de eneste voksne som "tåler/klarer" disse unge menneskene, alle andre voksne hever pekefingeren og går forbi.

Éowyn sa for 16år siden:

Dette var vi borti da vi skrev oppgave om feministisk modell i sosialt arbeid.

Politikerne vil ha/trenger noe konkret å vise fram. "Her ser dere resultatene av hva vi har gjort disse fire årene." Forebyggende arbeid kan ikke vises fram med fancy grafer og søylediagrammer. Man ser ikke fruktene av dette før om mange mange år. Da blir det vanskelig å forsvare pengebruken.

Det trengs en annen tankegang enn "her og nå resultater". Ellers vil det bare fortsette å bli satt inn "brannslukking" som bare tar toppene og ikke går dypere inn i problemene. Og selv om det koster masse penger med forebyggende arbeids så er det ikke pengebesparende slik det er i dag.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg er ikke helt enig i din fremstilling, den synes jeg er litt vel enkel. Det finnes nokså mye forskning på dette området som konkluderer med at det er det forebyggende og hjemmebaserte arbeidet som gir best resultater over tid. Man har blant annet evaluert en rekke metoder som nyttes innen forbyggende arbeid og disse dataene er både målbare og synlige i form av grafikk. Det er faktisk slik at en av de siste forskningsrapportene som er laget på vegne av Utdanningsdirektoratet ser på bruken av sinnemestring i skoleverket som et forebyggende tiltak også ovenfor de som i utgangspunktet ikke har adferdsmessige vansker. Dette arbeidet er et av de som ligger til grunn for at en del kommun er rundt om i det ganske land driver med forebyggende arbeid i form av sinnemestring fra barnehage til videregående skole. De kommunene som er godt i gang med dette arbeidet har nok empiriske data til å kvantifisere utviklingen over de siste fem årene, denne statistikken forteller om en nedgang i antallet voldsepisoder. Selvsagt er fem år alt for lite som utvalg, men dersom man sjener litt til Finland har man empiriske data for en langt lengre periode som viser det samme.

Det som imidlertid er noe av problemet slik jeg ser det er blant annet at politikerne velger å se bort fra enkeltindividets behov ved for eksempel å tvinge disse barna og ungdommene inn i normalskolen hvor de vil falle gjennom. Dette er en gruppe unge mennesker som trenger mennesker rundt seg som er utdannet til å mestre denne type problemer over tid.

Det politiske miljøet i dette landet er nok rimelig klar over hva forskningen sier og ikke minst hvor ressursene bør settes inn, men det hjelper vel lite når man heller vil komme høyere på PISA og PIRLS rankinger.

Éowyn sa for 16år siden:

Ja, det er bare forenklet fra litteraturen vi leste. Dessverre har jeg ikke navn på bøkene nå. Jeg aner ikke hvor oppgaven vår er og oversikten over all litteratur vi leste.

Det er veldig bra at det omsider er fokus på forebyggende arbeid og at det har kommet forskning på hva som er gjort. Det er dessverre for sent for mange ungdommer og voksne, men forhåpentligvis kan andre barn få det bedre enn f.eks. gutten fra artikkelen.

Og det "hjelper" ikke med masse forskning dersom det ikke blir satt ut i praksis.

Skvetten sa for 16år siden:

Kanskje det ville hjulpet desom mediene ikke fremstilte de forebyggende tjenestene fra barnevernet i mindre dårlig lys? Det arbeides intenst med hjemmebaserte tjenester innen disse områdene, men i mediene kommer det kun skremselspropaganda av verste slag. Jeg sier ikke at alle saksbehandlere er like flinke, men jeg kjenner mange og de fleste av dem gjør en god jobb.

Éowyn sa for 16år siden:

Det er godt mulig. :nikker: Barnevernet, i både 1. og 2. linjetjenesten gjør mye bra uten at dette kommer fram. Det hadde gått an å lage artikler om MST og PMTO og resultatene av disse metotdene. Men det selger vel ikke like bra som at man blir tatt fra barna grunnet lav IQ. :rolleyes:

BT hadde en serie artikler i fjor (?) hvor de satte fokus på de positive sidene i barnevernet. Det var bl.a. artikler om fosterfamilier. Synd ikke de landsdekkende avisene fulgte opp.

Skvetten sa for 16år siden:

BT har hatt en rekke artikler det siste året. I fjor høst rakket de ned på barnevernet, i år skriver de i litt mer positive vendinger. Er det rart at man lurer på om journalister er riktig vel bevart. :rolleyes:

gajamor sa for 16år siden:

Mener du at man burde hatt flere spesialskoler/vært raskere til å ta ut folk fra "normalskolen"?

Det ville jo også gitt en høyere PISA-ranking, siden spesialtilfellene trekker snittet ned ;)

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg mener faktisk det, det er ikke tvil om at de fleste med store adferdsvansker klarer seg bedre der hvor det er tettere oppfølging, fagene er lagt opp annerledes og ikke minst hvor man høy grad av kompetanse om adferdsvansker. Det er vanskelig å få dette til i normalskolen.

Joda, det ville det. Bare synd at det blir sett på som straff å få undervisning et annet sted enn på den lokale skolen.

Mams sa for 16år siden:

Kjempefint om hjelpeapparatet kommer tidlig på banen, men slik det er i dag går det bort år med venting når man venter på at noe skal skje hos PPT.

Jessica sa for 16år siden:

Min erfaring med sinte jenter og gutter er at de er de som er mest redde av alle. De er egentlig de "minste".

Jeg hadde ei jente som elev som alltid var sint og tøff. Jeg kom litt innpå henne. Da hun gikk i 5. klasse brøt hun sammen en dag. Hun sa at nå orket hun ikke være tøff lenger......

Her i byen har de lagt ned forebyggende team i høst....

Mams sa for 16år siden:

Angrep er jo det beste forsvar...
De har den tøffe utsiden for å skjule redselen.

bina sa for 16år siden:

Jeg syns det er feil å skylde på politikerne her. Sjelden å høre meg si noe sånt, men denne gangen mener jeg det.

Forebyggende arbeid, hva er det? Ungdomsklubber, idrettslag, kulturskole? Hvem benytter disse tilbudene? I hovedsak barn og ungdom fra normalt ressurssterke hjem. Hvem driver de tilbudene som går på frivillig basis? Stort sett de normalt ressurssterke foreldrene.

Så hva da med de sinte? De med atferdsproblemer? Hvem tar seg av dem?

Svikten er etter mitt skjønn i selve "systemet". Byråkratiet. Når fagfolkene ikke vet hva de skal gjøre for å få barn og ungdom inn på riktig vei, da nytter det liksom ikke med gratis halleie til de som allerede var inne på riktig vei.

Hva skjer når et barn får problemer? Når atferden avviker? I barnehagene mangler de ofte både verktøyene, tiden og kompetansen på dette. Noen ganger fører dette til at de tilkaller PPT, som kommer inn en gang annenhver uke og observerer og rettleder. Andre ganger blir saken drøftet med foreldrene på foreldresamtalen to ganger i året - mens de ansatte teller dager til ungen skal begynne på skolen.

Hva skjer på skolen? Ofte har man med relativt ressurssvake foreldre å gjøre, og de sliter med å håndtere situasjonen selv. Så sier skolen at de "jobber med", skal "ta tak i", eller "har fokus på" situasjonen, og foreldrene tenker at ja, ja, det blir vel folk av han til slutt. Men det blir det ikke. For på skolen er dette bare fine ord. De aner ikke hva de skal jobbe med, og slett ikke hvordan. Igjen mangler verktøyene og kompetansen. Men mange foreldre som er mer ressurssterke opplever å møte veggen på skolen. Man får aldri hull på den der "vi jobber med"-byllen.

Noen ganger bringes PPT inn i bildet, og hos barn med diagnoser er ofte BUP inne også. Og man analyserer barnet, observerer, har ansvarsgruppemøter, gjennomfører tester. Og mens ansvarsgruppa møtes vandrer barnet billedlig talt gatelangs.

Hvem passer på barnet? Hvem hjelper til? Hvem tar reelt sett tak i situasjonen og prøver å gjøre noe med det?

Noe ligger i struktur. Dagens skole med mye ansvar for egen læring er krevende for mange barn, men dette er en struktur som åpenbart ikke lar seg rokke ved. Så dermed blir det opp til barnet å tilpasse seg strukturen. Og når det var det som var barnets problem - så går det jo bare ikke.

Systemet fungerer ikke for de barna som faller utenom. Det er et kompetanse-problem, men også et vilje-problem. Læreren vil ikke bruke for mye tid på det barnet som sliter, men vil heller bruke tiden på alle de andre barna. Mange tror at positiv-feedback er tingen, og i stedet for å korrigere barnet som har sinne og negativ atferd fortsetter man å gi positiv oppmerksomhet til de andre barna. Så barnet med negativ atferd opplever å bli oversett, glemt og overlatt til seg selv. Og prøver å bryte mønsteret gjennom å gjøre ting slik at de blir lagt merke til. Det blir en negativ spiral.

Får barnet en diagnose får det også et stempel i panna. Bra, på en måte, for det utløser en viss forståelse. Men svært uheldig fordi diagnosen blir forklaringen på alt, og diagnosen blir "selve barnet". Et barn man ikke kan regne med, ingen vits i å prøve en gang da, vel?

Men alle de barna som ikke får diagnoser - der prøver skolen sine vanlige knep. Når det ikke nytter skylder man på foreldrene.

Og sånn går årene. Det ene barnet etter det andre sviktes av det systemet som var satt der til å hjelpe dem. Pianotimer er vel og bra, men det løser ikke riktig alle problemer.

gajamor sa for 16år siden:

Mangelen på kompetanse i skolen er et veldig viktig element. Jeg prøvde å etterlyse forelesninger om så vanlige temaer som dysleksi og adhd da jeg gikk PPU, utfordringer som alle lærere opplever i alle klasser. Men dette hørte visst inn under spesialpedagogikk, så den vanlige faglærer trengte visst ikke å vite noe særlig om det.

Store adferdsproblemer er ikke noe som dukker opp over natta. Det bygger seg opp gradvis når ungen ikke får den hjelpen h'n trenger når h'n begynner å trenge den. Ungdomsklubber og -sentre er gode tiltak, fordi det reduserer antallet som faller utenfor.

Jeg tror ikke noe på at det er et "viljeproblem". De aller aller fleste lærere prøver så godt de kan. Men man kan ikke prioritere å bruke alle timene på én person.

Skvetten sa for 16år siden:

Min erfaring er at det ligger litt på viljen også. Det er ikke få av disse ungdommene som kan fortelle om en fraværende skole. En lærer som til tross for at denne visste, lot være å gjøre noe med problemet. Som Jessica sier har jeg også erfart. De er livredde disse ungdommene, men det tar tid før de blir så trygge at man kommer i posisjon til å ta fatt i problemet.

Jeg holder fremdeles en stor knapp på spesialskolene, gjerne med internat. Kjenner mange ungdommer som har fått nytt liv gjennom et annet pedagodisk opplegg hvor man kan behandle som en del av skoleopplegget.

Tror også det er viktig at allmennlærerens kompetanse på dette området styrkes. Det er ikke mange som har den kompetansen som skal til for å håndtere dette forsvarlig innenfor skolens rammer.

bina sa for 16år siden:

Jeg er litt "redd" for spesialskolene. Redd for at det blir en hvilepute. Hvorfor gjøre noe med 6-åringen, vent noen år så kan vi sende han på spesialskole...

Jeg mener helt klart det skorter både på viljen og på kompetansen - men jeg tror at ofte henger de to sammen. Man vil ikke fordi man ikke føler seg kompetent. Man føler seg maktesløs og da er det lett å velge en annen vei. Hvorfor jobbe med problemene hvis man kan overse dem, og samtidig hevde at man driver en metode som kalles positiv forsterkning?

Så kompetanseheving må være starten. Deretter kan man kreve noe av viljen, og jeg tror at for de fleste vil viljen komme hvis de føler seg faglig kompetente. Men når man er på tynn is, og PPT lager enkle oppskrifter, og foreldrene maser, og eleven ikke oppfører seg sånn som i teoriene - da tror jeg det er lett å se en annen vei.

Det er forøvrig akkurat som med mobbing. De fleste vet at det skjer, og jeg tror at mange lærere også egentlig ser det. Men de vet ikke hva de skal gjøre med det, så de ser en annen vei.

Skvetten sa for 16år siden:

Så hva gjør man frem til at lærerne føler seg kompetente?
Skal vi bare sende disse elevene bort fra skolen og dermed gi dem enda flere nederlag og en motorvei inn i kriminalitet?

Jessica sa for 16år siden:

Til tross for fire år på lærerskolen der jeg blant annet har spesialpedagogikk som fordypning (årsenhet) så har jeg ikke lært noe om det å takle barn med adferdsvansker av ulike slag.

Min erfaring som en voksen, og det lille jeg har av erfaring fra skolen, er at slike barn trenger å bli sett. Ikke minst å bli bekreftet på at de er gode nok. Om man skal oppnå resultater så kan ikke skolen alene ta dette ansvaret. I skolen er vår hovedoppgave som lærere å lære våre elever det de skal kunne. Samtidig så vet vi at man lærer ikke noe om man ikke har det bra. Dette henger selvfølgelig tett sammen.

Et sint barn har ikke alene blitt sint pga skolen. Hjemmeforhold, relasjoner, samspill er viktig for det som har gjort at de har havnet i en slik uheldig rolle. Når man har havnet i en rolle er det ofte vanskelig å komme ut av den. Det vil kreve at de rundt barnet ser barnet med i en annen rolle og hjelper det ut, men også medelever skal se barnet i sin nye rolle og reagere i forhold til dette. Derfor er det lett å falle tilbake i en rolle som på en måte er trygg, selvom den ikke er bra.

Skolen kan gjøre en del, men det må andre instanser inn som kan mer om dette, og ikke minst må foreldrene få veiledning.

bina sa for 16år siden:

Nei, og derfor også er jeg så redd for spesial-skolene.

Jeg er selv mor til en gutt med noe atferdsproblemer, og jeg har på grunn av dette blitt kjent med foreldre til andre barn med diverse problemer. Min påstand er at siden systemet er så dårlig som det faktisk er så er det egentlig helt opp til foreldrene om dette skal gå bra eller ikke.

Vi foreldre må ikke gi opp. Vi må aldri slutte å stille krav. Vi må aldri slutte å mase. Vi må aldri godta at skolen snakker oss rundt med diffuse begreper som de ikke selv vet innholdet i.

I dette ligger (dessverre) at skolen vil oppfatte foreldrene som vanskelige, krigerske, i angrep - og ofte går skolens lærere da i forsvar. Helt naturlig, og like fullt uheldig.

Og dessverre er det sånn at foreldre som er litt mindre ressurssterke ikke alltid takler denne prosessen. De trekker seg ut og satser på at fagfolkene vet hva de gjør. Det er disse barna som blir de største taperne.

Jeg tror at hvis foreldre stiller krav til skolen vil skolen også etter hvert se behovet for kompetanseheving på atferdsproblemer (og på vanskelige foreldre).

Skvetten sa for 16år siden:

Det er skremmende å høre at utdanningen er såpass mangelfull. Da kan jeg forstå at man føler på at man kommer til kort.
Tror som deg at problemet er sammensatt, det viser seg jo ofte i det at man gjerne har en overdiagnostisering av ADHD hvor det gjerne viser seg i ettertid at det er andre ting barnet sliter med. Tror at man ved god og målrettet jobbing kan hjelpe noen av de som spiller sin rolle, men det er tidkrevende og hvilken lærer har tid til det? Selv fikk jeg i fjor frigitt tid til å drive med den type ting, et rent behandlingsopplegg for en ungdom.

Hadde det vært så enkelt! Jeg beundrer de foreldrene som klarer å stå på til tross for behandlingen de får i systemet. Hatten av for alle sammen.

Det som viser seg er desverre at barn og unge av ressurssvake foreldre kommer veldig skrått ut i livet. Når det kommer til foreldre med store ressurser ser man at de også kan bli så slitne av alt sammen at de til slutt gir opp. Det handler ofte om det at de ikke får hjelp, de har lite avlastning, de får ingen foreldreveiledning hverken fra skolen eller fra andre instanser.

Synes det blir å simplifisere ved å si at det kun er de med store ressurser på foreldresiden som klarer seg. Det er nok flest av dem men at dette er den eneste faktoren for å lykkes mener jeg ikke er riktig.

Amelie sa for 16år siden:

Mitt hjerte blør for denne gutten, og andre aggressive, uttagerende barn og unge. De har det jammen ikke lett. De bygger jo også opp en stor forakt for seg selv og sin personlighet (ikke bare handlingene), i tråd med det alle rundt dem gjør.

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg etterlyser et mer helhetlig behandlingstilbud for disse som rammes, og det må selvsagt inn så tidlig som mulig.

Jeg tenker særlig på kosthold. Et kosthold uten melk og gluten kan gi totale forandringer for personer med atferdsvansker. Mengde sukker (karbohydrater) og tilsetningsstoffer er også viktig å tenke på.

Les dette:
www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.4476897
Les også Spørsmål og Svar-linken:
www20.nrk.no/meldinger/webmelding.aspx?prosjektid=1187&type=les

www.npif.no/ (Norsk ProteinIntoleranseForening)

www.varvei.no/

Barn og unge idag (ja, voksne også) - hva spiser de egentlig i løpet av en dag? Hva med blodsukkeret - er det egentlig i balanse? Er vi klar over hva kosten gjør med oss, også mentalt?

Dette engasjerer meg virkelig!

bina sa for 16år siden:

Enig i at jeg forenklet, det var ment som du beskriver, sjansen for at det skal gå bra er større der hvor foreldrene er ressurssterke, men det betyr ikke at det alltid går bra med de ressurssterke og aldri går bra med de ressurssvake.

Men jeg tror at også skolen og hjelpeinstansene strekker seg lengre for barn fra ressurssterke familier enn de fra mer ressurssvake familier. Litt uklart hvorfor, men kanskje litt fordi de føler at foreldrene jobber med samme sak som skole / hjelpeinstanser, kanskje fordi foreldrene er "masete" og aldri gir seg, kanskje fordi de ressurssvake blir "glemt" (på bekostning av ressurssterke?), eller kanskje noe helt annet.

Jeg ser i hvertfall i vårt dagligliv at vi (jeg anser oss som en ressurssterk familie) får mye mer hjelp og støtte enn andre vi kjenner som er litt mindre ressurssterke (f.eks. familier hvor foreldrene er dårlige til å uttrykke seg skriftlig og / eller muntlig). Dette helt uavhengig av barnas reelle behov. Kanskje har mitt barn til og med mindre behov enn enkelte andre barn, men får likevel mer hjelp, fordi vi foreldre står på barrikadene og krever og krever hele tiden.

Vi har hatt noen samtaler med spesielt en familie, som stadig uttrykker overraskelse over at vi f.eks. får gjennomslag for ting, at vi har fått i stand møte med skole, ppt og bup - mens de selv har gått i månedsvis og ventet på det samme, osv. Men de krever ikke like mye som oss. Selv om de burde gjort det.

bina sa for 16år siden:

Dette er en sak som engasjerer meg også veldig. Nå har jeg ikke lest alle linkene dine ennå, skal gjøre det etterpå. Men jeg ville bare kommentere litt av det du skriver.

Blodsukkeret - jeg tror også at en del ligger der. Har barna spist frokost om morgenen? Hvor lenge er det mellom frokost og lunsj? Og fra lunsj til neste måltid? Får de mellommåltider? Osv.

Ellers må jeg si at jeg reagerer litt på dette med "behandlingstilbud". Behandle - for hva? For meg er behandling noe man gir der det foreligger sykdom, skade eller noe som kan "helberedes". Dessuten ligger det en slags forventning i det om at det er barnet eller ungdommen som skal forandres. Sette i gang et behandlingsopplegg, og vips så ble han eller hun "normal og veltilpasset" igjen.

Jeg tror ikke at det fungerer sånn. For de fleste barn med atferdsproblemer er det ikke noen sykdom som ligger til grunn. Det er kombinasjonen av faktorer, både genetiske og miljøet rundt. Den genetiske delen kan ikke behandles, og handler det om miljøet (foreldre, nabolag, familie, venner, skole) så nytter det jo ikke å behandle bare barnet.

For å sammenligne med overvekt, det nytter ikke å sende barnet på behandling hvis omgivelsene fortsetter å lage samme mat og ha samme holdning til mat som før.

Barn med atferdsvansker trenger som Jessica er inne på å bli sett. Men de trenger også - kanskje mer enn alt annet - å bli akseptert. For meg handler dette mye om toleranse. Jeg har hørt lærere og førskolelærere si f.eks. at de kan se på barna svært tidlig hvem av dem som er "problembarna". Hvem av dem som vil få atferdsproblemer.

Spørsmålet blir da - hva gjør man med det? Forventer at alle barn, uansett forutsetninger, skal passe inn i de rammene som "systemet" har laget - eller tilpasser systemet slik at det favner flere?

Gjennom tidene har rammene endret seg, og for bare noen tiår siden hadde ikke gutter håndarbeid på skolen, og jenter hadde ikke sløyd. For man så ikke noe poeng i det. Jenter kunne da vel ikke snekre, liksom? Eller kunne de det?

Hva skulle man gjøre med jenter som gjerne ville snekre? Irettesette dem og fortelle dem at de var udugelige som ikke ville sy? Eller oppmuntre snekker-interessen og si bra, dette fikk du til?

Over noen år kom en endring der i forhold til kjønnsroller. Vi har også sett en endring i forhold til aksept av både ulike religioner, kulturer, språk, legning - men i dette har på en måte de med atferdsproblemer blitt taperne.

Egentlig er dagens skole akkurat like ille som da jenter ikke fikk ha sløyd. Nå forlanger man at alle barn skal være i stand til å sitte stille lenge av gangen, konsentrere seg, ta ansvar for egen læring, variere arbeidsmetoder og arbeidssted - og det er krav som er kjempehøye for mange barn. Når de da ikke passer inn så oppstår atferdsproblemene.

I stedet for å prøve å lage behandling og helberede barn med atferdsproblemer burde man omstrukturere i skolen slik at det var rom også for disse barna.

Før i tiden (da jeg var ung) kunne de som valgte yrkesfaglig på videregående greie seg med svært lite teori - og mange valgte denne typen fag fordi de ikke var den teoretiske typen. De likte ikke å sitte i ro lenge av gangen over bøkene. De var mer praktisk anlagt, og når de fikk holde på med noe de likte var de til og med flinke. Sånn er det ikke lengre. Nå skal alle formes likt. Og det fungerer dårlig.

Det er derfor systemene i skole, barnehage og hjelpeinstanser som burde "behandles". Det burde skje en holdningsendring som går fra å se på barnet som et problem til å se på svakhetene ved skolen. Hvis barn og skole ikke er kompatible er det i dag barnets skyld. Det burde heller ses som at skolen ikke er god nok.

Jessica sa for 16år siden:

Nå løsriver jeg noe av det du sier. Jeg syns du skriver mye bra her Bina. Jeg skrev at barn med adferdsvansker trenger å bli bekreftet. Alle trenger det, men kanskje spesielt disse barna. De trenger å få bygget opp en tro på seg selv, men da må de få bekreftelse på at det de gjør er bra, når de gjør noe som er bra. Allerede i barnehagen kan man se hvem som vil slite med sin adferd. Man ser det ofte i samhandling med andre. Derfor er det viktig at barnehagen er tidlig på banen og hjelper barnet til positiv samhandling med andre. Det krever intens fokus av alle de som jobber der mot et felles mål.
Jeg er også opptatt av samarbeidet mellom barnehage og skole før skolestart. Ikke minst at den læreren som skal ha dette barnet blir kjent og bygger relasjoner med barnet og barnets familie før skolestart. Dette for å få et så godt utgangspunkt som mulig. Da er det lettere å holde kontakt mellom foreldre og skole, og vice versa. På den måten kan man være i forkant.... Slik jeg har erfart så er det stor forskjell fra barnehage til barnehage og samme når det gjelder skolene (i forhold til om de samarbeider og evnt. hvordan). Dette burde nesten være lovpålagt. Samtidig så må det frigjøres tid for de lærerne som skal starte med 1. klasse fra høsten slik at de kan få bedre tid til å forberede skolestart.

Skvetten sa for 16år siden:

Det er gjort en del forskning på dette hvor man mener å se noen sammenhenger mellom hva man inntar av ulike matvarer og aderdsforstyrrelser. De fleste rapportene jeg har lest omhandler ADHD og ADD. Her ser det ut til at det er en sammenheng med sukkerinntak og inntak av fiskeoljer uten at det dermed er sagt at dette løser alt.
Har i mitt arbeid med denne gruppen barn og unge en gang forsøkt et kostholdsbasert opplegg som vi kjørte ved siden av adferdsprogrammet for en ung gutt (med foreldrenes velsignelse). Etter et lite halvår var ting langt bedre enn de noen gang hadde vært, så for denne unge mannen lot det til å ha stor effekt. Nå skal det tillegges at vedkommende også var medisinert og at vi arbeidet på mange plan.

Det er rundt 5% av dagens unge som har et adferdsproblem, det vil si at det er 95% som kan stå i fare for å utvikle et. De som ikke har en grunndiagnose i form av ulike adferdsforstyrrelser men som har problemer med aggresjon skal vel ha en form for behandling? Det at vi plasserer unge mennesker med voldsproblemer i sinnemestringsgrupper er da behandling, riktignok i en annen form enn ved en institusjon eller ved spesialpedgogisk hjelp, men dog en form for behandling. Man gir til og med behandling i de tilfellene hvor man ikke kan behandle, der hvor det foreligger organiske skader i hjernen (FAS er et eksempel). Bakgrunnen for å gi denne behandlingen er at de det gjelder skal kunne fungere rimelig godt i samfunnet.

Man kan si at en som utvikler adferdsforstyrrelser på grunn av kaotiske familieforhold ikke er syk fordi det ikke vises utenpå, det som imidlertid ofte viser seg er at de utvikle ulike former for psykisk sykdom. Da bør man vel behandle? Eller er det riktig å la de både gå uten diagnose og behandling fordi de ikke har en utløsende fysisk faktor?

Jeg er veldig enig i det du sier om at skole og barnehage kanskje er de som trenger mest behandling. Her snakker vi mer om holdningsskapende arbeid og kompetanseheving for personalet.

Amelie sa for 16år siden:

Som foreldre har vi et stort ansvar i forhold til å være bevisst på hva vi serverer barna våre, og lar dem spise. Helt fra de begynner å innta annet enn morsmelk.

Det er ikke nødvendigvis nok å stole på Helsedirektoratets anbefalinger (generelt karbohydrater som hovedbasis (50-60%): brød, kumelk/kumelkprodukter, pasta, ris, poteter, grønnsaker, frukt.
Det er også mye mer tilsetningsstoffer i matvarer i våre butikker, enn vi ønsker å vite. Hva er det egentlig, og hva gjør det med oss/barna våre?

Et eksempel på frokosten til et skolebarn/barnehagebarn:

En tallerken med cornflakes (branflakes), syltetøy og melk til frokost. Blodsukkeret stiger rett til værs og man føler velvære.
1-2 timer etterpå er barnet som regel sulten igjen, men det er ikke lunsj før om et par timer.... Barnet blir ukonsentrert, irritabel, trøtt og urolig. Blodsukkeret er på bunn.

I barnehagen der min gutt går, har jeg sett at det mest urolige barnet, er han som får fint brød med sjokoladepålegg (!) på og kanskje et yoghurtbeger etterpå. Dette er noe de fleste er klar over nå, men man ser så mange eksempler på sammenhengene mellom hva som puttes i kroppene og hva det gjør med det mentale/oppførselen, uten at man innser at det er en sammenheng.

Det er utfordrende å gi barna et sunt kosthold, med et stabilt blodsukker og f.eks uten melk og gluten.

Jeg har begynt å bli mer bevisst:
Har selv sluttet å drikke melk (kjøper havremelk/fløte) og redusert kraftig på brød og andre raske karbohydrater. Om jeg tar meg en brødskive eller noe annet karborikt, tar jeg også noe som er proteinrikt. Evt en neve valnøtter, slik at måltidet blir balansert.

4-åringen min vil ikke ha noe alternativ til kumelk ennå, iallefall ikke i glasset, men drikker mer vann. Utfordringen er min: Frokost: glutenfri havregrynsgrøt med kanel, kokosolje og eplemos. Nøtter i matboksen. Kalkunpølse på skiva. Tomater, agurk. Peanøttsmør.
Han spiser rundt 5 skiver brød daglig, så jeg vurderer typen brød jeg kjøper. Idag har jeg kjøpt glutenfritt brød, og vurderer å bake et selv også, og får se hvordan det faller i smak.
Når jeg henter han fra barnehagen får han enten en skive med noe proteinrikt pålegg, et eple, nøtter for at han blodsukkeret hans skal være stabilt frem til vi spiser middag 1 time etterpå. Dette har hjulpet på humøret hans, og det blir mindre mas mens jeg lager middag.

1-åringen min har ennå ikke fått kumelk i koppen sin, bare vann, juice, smoothie. Hun får ofte omelett til lunsj, mettende og proteinrikt, og vil helst ikke ha brød. Appelsinjuice og vann å drikke. Ellers er det jo grøt morgen og kveld...

Jeg kjøper renere mat, leser innholdsfortegnelsene mer nøye, prøver å unngå det med mye E-stoffer/tilsetningsstoffer, smaksforsterker/aroma osv.
Selv drikker jeg Herbalife Shake til frokost, der sammensetningen er perfekt og innholdet er 100% naturlig. Det liker 1-åringen min også, så hun får noen slurker hun også. Midt i blinken som ernæringsdrikk og de som vil ha et alternativ til et karbohydratrikt måltid.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg er meget skeptisk til at man blir for rigid i sine tanker om kosthold dersom det ikke foreligger f.eks. cøliaki som tilsier at man må ha et glutenfritt kosthold. Det er nokså vanlig å vårt samfunn at unge mennesker utvikler spiseforstyrrelser av ulik art og der ser det ut til at vi mødre må ta mye av "skylden" for det.

Når jeg hører om at små barn får Herbalife shake blir jeg forundret og bekymret. Det er langt fra noe godt kosthold å drikke slikt med mindre man har et problem med å få i seg nok næring og da er ikke Herbalife det som anbefales først og fremst, i alle fall ikke i følge de ernæringsfysiologer som jeg har arbeidet med.

Selv strekker jeg meg til proteinshake i perioder hvor jeg ikke klarer å ta til meg nok mat men ville aldri gitt slikt til et barn. Min sønn er 16 år gammel og selv han får ikke lov til å dytte slikt i seg.

Når alt det er sagt så mener også jeg at vi foreldre har et stort ansvar ovenfor våre barn, større enn vi noen ganger evner å fatte tror jeg.

Amelie sa for 16år siden:

Jeg skjønner godt at du blir skeptisk når du hører at Herbalife (mest kjent som "slankepreparat") gis til små barn. Men så lenge det er et 100 % rent produkt, er det ingen farer ved det.
I mitt tilfelle er det bare snakk om å la henne smake når jeg drikker det, jeg baserer selvsagt aldri et måltid for henne med en shake. Hun syns det smaker kjempegodt, så det er overhodet ingen grunn til å nekte henne det. Men det kan være et godt supplement om man har barn/syke som ikke vil spise fullverdig.

Skvetten sa for 16år siden:

Er det virkelig 100% rent? Hvordan blir den flotte maten til pulver som kan blandes med vann da?

Amelie sa for 16år siden:

Nå skal jeg svare deg på det spørsmålet, jeg har bare ikke funnet kilden til min påstand før nå, jeg hadde distributøren på telefon.

Pulveret i Herbalife Protein Shaken (Formula 1) er utvinnet av planter, urter, soyabønner etc. Alt blir dyrket økologisk, og tørket og laget pulver av. Det har ikke vært oppvarmet i prosessen, slik at alle vitaminer, mineraler og næringsstoffer er bevart.

En lege fra Karolinska Barnesykehuset i Sverige anbefaler faktisk Herbalife-pulveret med vann (ikke kumelk) til nyfødte (ikke premature) - for de som av forskjellige årsaker ikke kan få morsmelk.

Beklager avsporingen! :sorry:

trollmammatil2 sa for 12år siden:

Jeg har en datter som sliter på skolen .. både det sosiale og læring.. Lærerene sier hun er sint på skolen og vært en episode med biting av en elev( men den elven som ble bitt har vært veldig slem og snakket veldig slemt til henne) Dette har vi tatt opp med henne og sagt ikke er akseptabelt og hun lover å ikke gjøre det igjen , ble fra tatt goder og straff .Denne oppførselen ser jeg ikke hjemme , kun hørt av den fra lærer. Hun har ikke mange venner men er ikke ensom.. hjemme er hun ei glad jente som ler og har det gøy . smiler og snakker som men foss. Men er i møte der vi hører hun er en vanskelig og umulig elev som tenker mye ( der legger i att hu må ha problemer hjemme) og hun sliter med å lære, etter 5 år har hun forsatt bare norsk matte og gym .
Lærer sier problemet må ligge hos oss .. meldt oss til barnevernet 3 ganger . og hvær gang sier bv att det er ikke et problem med oss og hun har det bra hjemme ,
Vi er skilte foreldre og 50 50 .. Far har litt problemer å takle foreldre rollen men han lærer og jeg stiller opp 100 % . Vi er resussvake . lavtlønna og ingen familie men jeg vet jeg er en god mor,,
vært henvist til burpa 2 ganger men de sier problemet ligger på skolen ikke hjemme . ppt har akkuratt tatt en test på henne første på 4 år så skal bli spennene å se.. Men mitt problem nå er . Jeg er så sint på skolen som jeg synes er elendig .. de har mange flinke barn der men de glemmer de som ikke er a4..
Nytt møte i morra der jeg må forsvare min datter og være den aktive .. gruer meg ,,, så hva skal jeg gjøre er sliten,,,

Amelie sa for 12år siden:

Trollmammatil2:

Ser du er frustrert, men når noe ikke fungerer med læring sosialt og faglig må noe gjøres. Et godt samarbeid mellom deg/far og skolen er viktig så forsøk å ikke få piggene ut, og fortell om den jenta du kjenner, og vær åpen for forslag. Skolen (lærer og evt støttepedagog e.l) og PPT/BUPA bør ha et møte sammen med deg og pappaen, der alle kan finne en god løsning. Forsøk å være glad for at skolen ønsker samarbeid, for det trengs jo når hun bare har 3 fag i 5. klasse? Er far usikker på sin papparolle, inkluder han mest mulig i slike møter.

trollmammatil2 sa for 12år siden:

Tro meg vi er samarbeidsvilige .vi gjør alt skolen sier vi skal men hva hjelper det når skolen forsatt gjøir det samme som de har gjort . De forandrer ikke noe.. og nei har ikke piggene ute på møter da legger jeg meg nesten flat for å gjøre mitt beste ,,,, men for å nevne en ting .Et møte for å møte ppt dama for at hu skal ta test får så vite att da kan vi sende en henvisnig til lege som så kan hevise oss til burpa som er vist skolen eneste løsing vær gang ,, dette tar ca 3 4 mnd ,, men det som er hovetproblemet er jo att de har stemplet henne som vanskelig , en som kun hadde hatt hu i to mnd var bare negativ om henne,.. ser ikke de gode sider som hu har mange av ,, og de ser att hun grubler mye men de setter seg ikke ned å spørr .. men håper burpa vil se på henne denne gangen ,, for da kan skolen gi seg litt, men får vi nei igjen .. så bytter jeg snart skole..

rine sa for 12år siden:

Hvorfor i alle dager har hun bare norsk, matte og gym? :sjokk:

trollmammatil2 sa for 12år siden:

Jeg aner ikke helt men tror det er fordi de ikke takler og klarer å lære henne . hun er ikke så god til å lese og trenger tid ,, så de satser på ute grupper og kok . masse gym grupper og tror hu har en musikk gruppe .. hun er vel inn dei klassen 6 timer i uka resten er hun tatt ut .. er sammen med andre barn som har forskjelige behov .. har akkurat vært hos ppt å tatt leseprøve å se om hun har dysleksi eller andre lærevansker

rine sa for 12år siden:

Mener du at hun har undervisning med klassen i norsk, matte og gym, mens hun er ute på grupper i andre fag? Hvis hun har så store vansker med å lære, burde hun jo vært testet for mange år siden -hun går jo i 5.klasse. Har hun IOP?

Karamell sa for 12år siden:

Dere har vel Individuell Opplæringsplan? Dersom hun er mer ute enn inne i klassen anter jeg hun har et Enkeltvedtak fra PPT/ Barne og familetjenesten /eller hva det måtte hete i ditt distrikt.