Det har vært en del prat om hvorvidt man velger venner (eller tar avstand fra sin familie) etter f.eks. partiboken.
Hvordan ser deres venneflokk ut?
Jeg har nok flere Venstrevelgere som venner enn statistikken skulle tilsi, jeg kjenner ingen godt som er erklærte FrP-velgere, jeg har mange sosialistvenner.
Men det er nok andre ting som kjennetegner dem bedre, og som ofte korrelerer med partitilhørighet.
F.eks. har nok de fleste av venneflokken min høyere utdannelse. De har etter hvert ofte mellomlederstillinger - ikke alle, selvsagt, men kanskje 60-70 %. Veldig mange av dem er mer enn gjennomsnittlig opptatt av film, teater, musikk og litteratur, og mye av den sosiale omgangen skjer gjennom slike aktiviteter (teaterforestillinger, konserter, litteraturgrupper). De er urbane; vi er nok blant dem som bor lengst fra den harde bykjernen i gruppen. De fleste reiser ganske mye i jobben og privat, og aldri på chartertur til syden.
Overraskende mange av dem er tidligere kristen, utfra at ingen av oss gikk i samme miljø. Og vi kommer fra hele landet, men de fleste bor nå altså i hovedstaden. Det er faktisk ikke så mange av dem som har barn enda, selv om vi er omtrent på samme alder (antar at det korrelerer med utdannelse og karriere).
Vennene min ligner dermed ganske mye på meg selv, i det ytre. Vi har veldig mye ulike meninger, men jeg ser at vi likevel er en nokså homogen gruppe. Og jammen er det mange klassiske Venstrevelgertegn også :p (jeg har selvsagt venner som faller helt utenfor disse kategoriene, men i det store og hele er det ikke så langt fra sannheten).
Spørsmålet er: har jeg valgt dem fordi de ligner på meg, har vi endret oss i samme retning eller er det bare slik at man naturlig havner i felleskap med personer som har lignende interesser?
Jeg tror man ender opp med å velge, ubevisst kanskje, dem man har mest til felles med. Skal man på en konsert ringer man jo dem som liker samme musikken for å ta et helt banalt eksempel.
I barndom og oppvekst endte man jo opp med dem som gikk i samme klasse og som bodde nærmest uten egentlig så mye tanke for hva man hadde felles og hva man hadde å gi hverandre. Det var greit nok da, men de menneskene ser jeg lite eller ingenting til nå, vi har jo intet til felles.
Min erfaring er både når det gjelder partner og venner, at like barn leker best. Motsetningene kan være spennene og morsomme å treffe på av og til, men ikke noe å være sammen med hver dag. Det er jo sånn at hvis en fugl og en fisk forelsker seg har de trøbbel med å finne et sted å bo.
Jeg har stor tro på at man naturlig havner i fellesskap med de som har lignende interesser.
Man vil jo tiltrekke seg mennesker man har noe felles med vel?
Min omgangskrets består som tidligere nevnt, for det meste av AP/SV og tildels RV-folk.
Vi har forskjellig grad av utdannelse og jobber med forskjellige ting, så det er ikke det som holder oss sammen. Derimot har de fleste et stort engasjement i forhold til det pampeveldet flere er involvert i, og det er nok det som er grunnen, slik jeg ser det, til at akkurat vi henger sammen.
Felles interesser er veldig viktig i valg av venner.
Jeg merker selv at det er vanskelig å finne seg gode venner i en krets der min familiesituasjon er svært anneledes enn de jeg omgås med (studenter som er stortsett single eller i barnløse kjæresteforhold). Aldersforskjellen merker jeg ikke noe til.
Ellers så er ikke vennekretsen min så veldig stor, men de fleste har en fot innenfor forsvarskulturen, på en eller annen måte. Om de ikke har noen i familien som jobber i forsvaret så har de hatt det, eller har stor kjenskap til forsvaret. dette gjelder for venner jeg har fått utenom arbeid eller studier også. Og de er egentlig litt rart, men like barn leker best ;)
Politisk sett så ligger vi muligens i samme fløy, dette har jeg egentlig ikke tenkt så mye på :o
Jeg tror nok at mange mer eller mindre bevisst velger venner som er like dem selv. Det vil si at de er i samme fase i livet med små barn samtidig, senere blir de 50 samtidig osv.
Det passer veldig dårlig med min brokete samling venner. Jeg kan med sikkerhet si at det ikke finnes noen Frp-velgere blant dem jeg tilbringer mye tid sammen med. Men jeg har endel venninner som jeg kun har sporadisk kontakt med fordi jeg syns jeg har veldig lite til felles med dem. Et par av dem kan jeg tenke meg har stemt Frp. Jeg syns ikke det er noen plikt å bruke tid på gamle venner man ikke har noe til felles med lenger. I en ellers hektisk hverdag tilbringer jeg helst tid med dem jeg liker å være sammen med, og det innebærer at noen prioriteres bort uten at jeg ser det som noe stort tap. :kynisk: Jeg syns det er berikende å ha venner med barn, venner uten barn, jentevenner, guttevenner, unge venner, eldre venner osv.
Herregud! Nå stopper jeg å skrive. Aner ikke hva poenget mitt er her. :hehehe:
Overraskende mange er frafalne katolikker som har en forelder som ikke er norsk, men fra andre europeiske land.
Bortsett fra Kjære og min bestevenninnes kommer ingen fra kristne hjem eller er kristne selv. Det er få speidere, men mange som har sunget og spilt mer eller mindre aktivt i kor, korps, band, orkester el.
Mine venner befinner seg, med to-tre unntak, på venstresiden, dvs RV, SV, Ap og Venstre. Ingen KrF, ingen FrP, et par-tre H.
Vennene mine har stort sett alle høyere universitetsutdanning, 6-7 år, noen få har høyskoleutdanning. Flere og flere er snart ferdige eller holder på med doktorgradsutdanning.
Mine venner er urbane, nesten uten unntak, i hvertfall hvis man kan kalle Vadsø eller "nær Hamar" en by :fnise: De fleste eier sin første eller andre leilighet, få har hus eller rekkehus. Vi var så sent ferdigstudert, de fleste av oss, at ting tar litt tid. Noen av vennene mine eier ikke egen leilighet enda.
Nesten alle vennene mine trener. Noen litt, noen mye. Ellers er vennene mine sosiale, glad i å invitere, bli invitert, gå ut eller finne på ting. De er få sydenturer, mer storbyferier, hytteferier og backpacking.
Signerer. Når det gjelder mine venner fra ungdomstida er nok flere under kategorien i innlegg #1. Jevnt over kan jeg si at jeg velger venner som er lette å prate med, som liker å ta seg en fest, våger å drite seg ut (og fortelle om det etterpå!), rause, ansvarsbevisste og "lettliva". De må dessuten ha tro på seg sjøl. Makter ikke folk som må sitte å backes opp hele tida. Dessuten må de selvsagt synes at jeg er innmari festlig :knegg:
Folk som er überglad i trening, klær, design, seg selv eller jobben sin er ikke min type.
Hva er det med den type folk egentlig? Jeg var på en sånn alternativ-messe for en stund siden, og det slo meg at deltagerene var en påfallende homogen gruppe... :siri føler seg annerledes:
Mine venner en en blanding av gamle venner (gymnastiden), studievenner (sykepleiere) og nye venner som er mer lokalisert her jeg bor. Jeg har en enorm vennekrets, og rekker ikke over alle. Uten at jeg vil det, blir de kategorisert i A, B og C klasse, der A klassen blir prioritert med tanke på hvem jeg tilbringer mest tid sammen med.
De aller fleste av vennene mine har minimum høyskoleutdannelse. De fleste er politisk rød, jeg har ingen venner som åpent vedkjenner seg at de stemmer FrP.
Videre er vennene mine interessert i hus/hjem/hage, turer og da gjerne charterturer til syden/storbyferie. Ingen av dem er særlig urban og de aller fleste bor i egen enebolig. De fleste har grei økonomi, 1-2 biler, full jobb og ingen av dem studerer lenger. Noen holder på med videreutdannelse og ingen av vennene mine er gravid eller har baby.
Ingen av vennene mine er spesielt religiøs, jeg er nok dem mest religiøse i venneflokken (og jeg er selektiv kristen).
De fleste av vennene mine er bergensere og med andre ord ganske så høyrøsta og avbrytende. Noen av dem er litt skrytete, men jeg liker dem likevel. Så Siri: Jeg er nok IKKE din type.:blunke:
Mange av vennene mine er par som jeg og mannen omgås sammen; Nabopar som vi har kjent siden huset var nytt (alle flyttet hit samtidig), eller barndomskamerater av mannen, og deres koner/damer. Noen av disse damene er blitt gode venninner av meg.
Har dessuten noen venninner som jeg har truffet når jeg har vært hjemme i fødselspermisjoner, og noen venninner jeg har truffet gjennom jobben eller tidligere jobb.
Har dessuten en barndomsvenninne som jeg har kjent siden jeg var 5 år.
Ellers så signerer jeg Liven på dette:
Føler absolutt av vi har mye til felles med vennene våre, og at det er dette som gjør at vi går så bra sammen, men hvilke politiske partier vennene våre stemmer aner jeg virkelig ikke. :o
Jeg har en brokete forsamling venner. Både med og uten høyere utdannelse, både politisk røde, grønne eller lyseblå.
Vennekretsen, det som var den indre kjerne, har krympet litt de senere årene. Men fremdeles har jeg og vi for liten tid til å være med de vi helst vil være med.
Vi har, siden vi begge er lærere, en del lærervenner. Og ganske mange sykepleiervenner:helsesjekk:. Mannen min kjenner en god del musikere, og jeg kjenner mange gamle rytterfolk. Faktisk så treffer jeg mange av gamle stallgjengen fast hver måned, og det er jeg fryktelig glad for, for uten dette faste opplegget hadde vi nok sklidd fra hverandre. I denne klubben er det renholdere, forskere, studenter, ingeniører, kontorassistenter og div yrker representert. Kjekt med mangfold.
Men det er klart at det er deilig å omgås folk som deler de samme grunnverdiene som en selv. Derfor er det ingen med rasistiske tendenser jeg regner som venn, og svært få som syns bøker er gjenstander som skal pynte opp i reolen:glis:.
Min vennekrets bærer også preg av det miljø jeg har vært siden videregående og årene deretter. Mye reiselivsfolk (eller eks-reiselivsfolk etter at de har etablert seg), mange som har bodd, og bor i utlandet. De fleste har minimum videregående skole, mange med høyskoler men ikke så mange universitetsutdannede, men jeg er ikke opptatt av folks utdannelse i det hele tatt, ettersom jeg synes noen av de mest spennende vennene mine er de som har jobbet seg opp fra 0 til meget gode, og godt betalte jobber. Mange er selvstendig næringsdrivende eller jobber i det private næringsliv, bortsett fra noen få politifolk og sykepleiere.
De fleste av vennenne mine har gode jobber, god økonomi, bor for seg selv (de fleste i rekkehus eller enebolig) i utkanten men i nærheten av byer, har en eller flere biler og reiser mye. Reisingen er ikke selektiv ettersom de aller fleste har reist og reiser såpass mye at dersom man reiser på storby er det shopping, restauranter og kultur som er formålet, og dersom man reiser til "Syden" (som forøvrig svært få av mine venner kaller ferier til varme land) er det for å slappe av sole seg, kose seg og gjøre minst mulig. De fleste velger begge deler avhengig av formål og årstid. Ingen er backpackere eller interrailere lenger, bare gode hoteller som ligger sentralt og sikkert til.
De aller fleste har hytter eller tilgang på hytter, og de fleste er derfor glad i uteliv, sport, sjø og båtliv eller fjellturer. Nesten alle av mine gode venner står mye på ski.
Alle er glad i å lage og spise god, vellaget og sunn mat!! Men ingen er matjåler (dvs. de som aldri kan ta til takke med pølse i lompe eller annet "junk" der tid og sted tilsier at det er enkelt og heeeeelt greit)
I min omgangskrets tror jeg at de fleste stemmer AP, Høyre og Fremskrittspartiet, men for meg er det klinkende likegyldig hva folk stemmer, hvor de kommer fra, hvilken religion de har osv.
Jeg har ikke mye til felles for mennesker som bare vil snakke om seg selv og hvor flinke de er, og som driter seg ut på at de forsøker å være finere og flinkere enn de egentlig er, eller som lever over ende på lånte penger og kredittkort, og som klager på servicen alltid og overalt og generellt klager mye på alt og alle, og som alltid skylder på andre for sin egen ulykke, og ikke evner å se egne feil og mangler.
Folk som kun ser sin egen lille verden (og hvor alt helst skal gjøres på samme måte, overalt) finnes det svært få av i min vennekrets. De som blir nervøse av å jobbe på lørdag en gang innimellom eller som klager sin nød dersom de jobber mer enn 37,5 timer pr. uke er det få, om ingen, i min vennekrets. De som blir stresset av å ikke ha vasket huset en uke er det heller ikke mange av, og heller ikke dem som må planlegge i detalj i månedsvis i forveien av en hyttetur på fjellet heller.
Noen kan jeg diskutere fag med, noen politikk, noen har barn i samme aldresgruppe, og noen kjenner jeg fra studietiden i England, noen er naboer og noen igjen er fra samme by som meg. Alle er like meg på ulike måter.
Mine venner er ikke en homogen gruppe med spesielle fellestrekk (bortsett fra at de liker meg da!), og det er heller ikke slik at de er en gjeng som samles med jevne mellomrom. Noen av de har selvfølgelig møtt hverandre men ikke alle går like godt sammen.
Slik har det vært hele livet faktisk, jeg husker at det var litt plagsomt i ungdommen fordi jeg aldri var selvskreven gjest på de ulike gjengenes fester.
Mye er skummelt tilfeldig, de fleste jeg har kontakt med på Blindern for eksempel, er personer som tilfeldigvis satt ved siden av meg på første seminar/forelesning.
Vennene mine har et par ting felles, de fleste av dem har ganske stor interesse for litteratur, film, musikk og teater, alle unntatt to bor meget sentralt i Oslo (hvis vi ser bort fra de som bor her i Houston, men de har også alle bodd sentralt i Oslo) og de fleste tilhører samme politiske fløy. Har ikke full oversikt over hva alle stemmer, men jeg vet at ingen av dem stemmer Frp eller KrF. Få Høyre-velgere også. Noen av dem har litt høyere utdannelse, noen ingen, noen er i ferd med å fullføre høyere utdannelse og noen er ferdig for lengst. Noen jobber i bokhandel eller forlag, noen i helsevesenet og noen med forsikring. For ikke lenge siden hadde jeg for det meste single, barnløse venner, men det har jevnet seg mer ut de siste par årene, særlig etter at vi flyttet over hit. De single og barnløse er fortsatt mine beste venner, men det har kommet til en del nye som har småbarn, og et par av de barnløse har fått barn. Alle vennene mine er glad i å gå ut og drikke øl/vin og slarve og tøyse og tulle, og noen av dem liker å danse. De aller fleste er ganske bedagelig anlagt, og trener etter skippertaksmetoden.
Konklusjonen for min del blir at alle vennene mine har noe til felles med meg, noe som er sentralt i livet mitt, det være seg film, øl eller barn, og gjerne fler av disse tingene. Hva folk stemmer har jeg egentlig aldri tenkt så mye over når jeg har fått nye venner, for det er jo ikke sånn at man setter seg ned og vurderer om man skal bli venner, det blir bare sånn hvis man trives i hverandres selskap. Og jeg skal ærlig innrømme at folk jeg treffer som sitter som farmoren min og messer om "dissa innvandrera som bare kommer for å utnytte sysstemet" og "skjønner ikke at vi som bor i verdens rikeste land må betale skatt i det hele tatt, og spriten har jo blitt så jævla dyr og bennsinen og nei, jeg flytter til Spania, jeg, ass" - de mister jeg rett og slett litt respekten for, og jeg mistenker at vi ikke har så mye å snakke om, ikke så mange felles interesser.
Jeg har ikke så veldig mange venner, men de tre bestevenninene mine er henholdsvis hjelpepleier, helt i slutten av jusstudiet, og en er halvveis i profesjonstudiet i pskologi.
Jeg vet at førstenevnte er Ap, advokatspiren er H (men stemte taktisk V sist valg), og sistnevnte tror jeg er SV.
Pappaen til lillemor er lett påvirkelig og stemte det samme som meg, Venstre. Hans venneflokk derimot er en blanding av Venstre og Frp.
Mang en kveld har Frp-politikk vært tema, og jeg har uten hell forsøkt å omvende de.
Aner ikke hva de stemmer, men tror de ligger til venstre de fleste. Håper ingen stemmer FrP med høyere overbevisning, da må jeg revurdere min omgang med dem. :knegg:
Jeg har venner fra forskjellige epoker i livet, og mange av de vet jeg ikke hva stemmer. Har minst èn barndomsvenninne som stemmer FrP og jeg skyver henne selvsagt ikke fra meg selv om jeg aldri selv ville stemt det selv. Ellers tror jeg de fleste vennene mine/ våre i hovedsak stemmer Høyre, Ap, SV og Venstre. Tror ikke det er noen som stemmer KrF, SP eller RV, men man vet jo aldri.
Det er vanskelig å si om de har så mange fellesnevnere utover at jeg liker de godt og derfor holder kontakt med dem. Noen er urbane, andre ikke, de fleste kanskje noe midt i mellom. Mange er glade i å reise, flere og flere har barn. De fleste har høyere utdannelse, men det er også noen som er selvlærte og har kommet langt allikevel.
De fleste av vennene mine kommer fra student- og arbeidsliv, og det har blitt naturlig at man omgås de man har en del til felles med. Felles humor er nesten viktigst. En noenlunde felles verdiplattform, men det kan bety så mangt. Jeg har for eksempel både venner som er kjempefor og litt mot abort, og selv vaker jeg et sted midt i mellom.
Men man endrer seg jo over tid, og det er morsomt å se rølpete studievenner bli perlejenter, og strebertyper bli dedikerte familiefedre. Eller streite guttegærne jenter bli crazy, eksperimenterende bifile. :knegg:
Det er et enormt stort spenn i inntekt i vennekretsen vår, fra trygdede og lavtlønnsyrker til mangemillionærer. Det var likevel gøy å se at det ikke skapte noen skiller i for eksempel bryllupet vårt (som var en 4-dagers sak, så det var viktig at folk kom overens). Da tenker jeg at jeg er glad jeg bor i Norge. :)
Mine to bestevenninner fra barndommen har valgt veldig ulike veier i livet enn meg selv. Særlig utdanningsmessig, den ene med relativt lite utdannelse, og en helsetilstand som har gjort at hun ikke kan ha noe "karrierefokus", og en med doktorgrad innen humanoira (veldig forskjellig fra min siv.ing.bakgrunn). Men vi står hverandre fortsatt veldig nær. Det er ingen som kjenner meg slik de gjør. De som har sett meg som krampesjenert barn, klønete ungdom, kjepphøy ung voksen osv. Og i hvert fall i forhold til hun ene har vi overraskende mye felles interesser. Men av og til når vi diskuterer ting så blir vi stående helt fast, fordi vi rett og slett angriper problemstillinger HELT forskjellig.
Jeg er glad vi har et spenn i politisk ståsted i vennekretsen: Venstre, Høyre, KrF, AP og SV er i hvert fall representert. Det gir debatter med temperatur, og det er gøy! Jeg hadde kanskje syns det var mer frustrerende enn gøy med FrP-venner. RV også, for den del. Da har man veldig lite av en felles plattform å diskutere fra. Men vi skulle nok fått det moro da også. :glis:
Har bare ei venninne som er veldig lik meg i innteresser og meninger.
Men jeg hater politikk så det er ikke et issue her i gården.
Aner ikke hvilket parti de er tilhengere av heller og det inntresserer meg mitt på stortåen.
Min barndomsvenninne og min bestevenninne, vi er som natt og dag.
Totalt forskellige når det gjelder allt.
Unntatt smaken på pyntegjenstander og endel møbler og humor.
Vi har våre heftige diskusjoner, men respektere hverandres meninger og måte å gjøre ting ting på.
Vi har det vanvittig morro sammen.
Vi møtes til middag fast annenhver gang en dag pr mnd, med mann og barn.
Kjempe kos.
Mine kamerater er og forskjellige.
Det som er greia med mine venner, er at de ikke er venner.
Jeg samler alle mine venninner på fest, bursdager etc og vi i trives sammen ilag, men vi er ikke samlet ellers. De kjenner hverandre ikke, utenom gjennom meg.
Jo, jeg har spleiset 2 av mine venninner, da vi har samme hobby, så vi møtes med gjevne mellomrom å driver med hobbyen vår sammen.
Både jeg og gubben har veldig varierte venner, både når det gjelder utdannelse, innteresser og alder.
Mine venner er i aldren 20-45 år.
Jeg er en type som tilpasser meg veldig godt, så lenge jeg liker personen jeg er med og vi har det gøy og koselig sammen.
Jeg har en veldig stor vennekrets med mye forskjellig bakgrunn. Mange av dem har høy utdannelse (i mitt utdrikkingslag var det en sykepleier som "dro ned snittet" i utdanningsnivå :knegg: ), men etter at jeg fikk barn har jeg fått en del venner med mindre eller ingen utdanning.
Mine gamle venner:
-Kjenner jeg fra studier i Bergen, Mexico og Spania
-Har studert kunst-/kulturfag, humanistiske fag (de fleste har vært innom spansk) eller samfunnsvitenskapelige fag
-Flere har tatt mastergrad/hovedfag eller er i gang med det
-Befinner seg ytterst til venstre politisk (flere er/har vært aktive i SV/RV)
-Er/har vært involvert i tverrpolitiske organisasjoner som LAG, SAIH o.l.
-Har studert/bodd i utlandet en periode, særlig i spansktalende land
-Er interesserte i smale filmer, moderne kunst og slikt
-Er single og barnløse (stort sett)
-Bor på hybel/ i bofellesskap
-Lever på studielån og deltidsjobber
-Bor i større byer, særlig Oslo og Bergen
-Misliker trening og sport
-Flere av dem har latinamerikansk kjæreste
-Er jevnaldrende med meg (26-30)
Mine nye venner:
-Kjenner jeg fra barselgrupper på helsestasjonen og babyforum, men også fra jobb
-Er ofte gift eller samboere, noen er enslige mødre
-Har barn
-Har stort sett fast jobb
-Er ganske etablert med egen bolig, bil og slikt
-Har oftere lite til felles med meg mht utdanning, interesser og politisk ståsted
-Er fra 35-45 år
De jeg ser mest til nå, er noen få gamle venner som har erfaring med barn f.eks. gjennom jobb og forstår hvordan småbarnslivet er, og noen få nye venner som jeg har endel felles interesser med. Jeg tror nok at felles interesser har mye å si for å trives sammen. Eller rettere sagt, samme referanserammer.
Jeg har sjelden gått aktivt ut og valgt venner. Ei er valgt bort fordi det ble for slitsomt å alltid skulle høre på syt og klag, etter det har jeg styrt unna denne typen mennesker. Ellers ønsker og tror jeg at jeg stiller med et åpent sinn til det motsatte er bevist.
Selv om jeg liker større sosiale happenings, har jeg sjelden vært en aktiv gjengdeltaker. Holder meg uavhengig i bakgrunnen og er fri til å velge, med den kostnaden at jeg ikke alltid blir regnet med.
Et lite knippe (ca4) barndomsvenner har jeg fortsatt sporadisk kontakt med. Jeg regner dem som gode venner, men store avstander gjør at forholdene ikke kan pleies som i gamle dager da alle bodde i samme by. Ei traff jeg i barnehagen - vi har utviklet oss slående likt uten å planlegge det, så vi var nok "meant to be". Ei var nabo da jeg gikk i 3. klassen, ei traff jeg da jeg var aktiv amatørteaterskuespiller og ei traff jeg på vgs (hun er kanskje den jeg kjenner som er mest forskjellig fra meg, tør ikke spørre hva hun stemmer).
Sambo og jeg har en slags gjeng med studievenner noen realfagsfolk fra hans del av uni, og en del HF-soldater fra min del. Disse operer i par som etterhvert har fått barn og er i full fart på vei inn i voksenlivet. Her er det høy utdannelse som gjelder. Hovedfag er et slags minimum, uten at antall år gir prestisje.
Etter at vi flyttet for å få jobb har vi utvidet horisonten veldig til å gjelde andre tilfeldige par med barn i samme alder, en slags barselgruppe som i dag fungerer som klubb for meg - vi skravles over litt god mat ca en gang i måneden, samt kolleger med litt varierende utdannelsesnivå.
Hadde vi blitt boende i Bergen ville vi nok fortsatt vasset i vår egen verden med høyt utdannede, urbane mennesker, med jevnt over samme verdigrunnlag som oss selv. Jeg er veldig glad for at vi innimellom blir ristet sammen med andre mennesker som heller ikke er så forskjellig fra oss.
Angående partivalg er jeg stort sett uvitende. Vi diskuterer verdier og ja, dagsaktuelle saker og jeg interesserer meg, men velger å diskutere uten å skyte fra hvert sitt partiprogram - det fører skjelden til noe løsning av verdensproblemene.
Jeg har bodd mange plasser og blitt kjent med mange mennesker. Noen har jeg holdt kontakten med hele tiden, andre er bare blitt borte på veien.
Mine beste venner i dag, er mennesker som er svært like meg og mannen min. Vi har samme type utdannelse (høyere økonomisk) og har vært i jobb +/- 10 år og er derfor ganske etablerte. Vi var de første i gjengen til å få barn, så festekulturen har vært veldig høy og samværet innebar ofte konserter og øl. Nå kommer barna som perler på snor :D Og samværet endrer seg en del. Jeg kan f.eks ikke huske at vi har hatt juleverksted før, men det har vi arrangert i år. Jeg tror ikke det er så mange SV'ere eller FrP'ere i blant vennene mine, jeg har inntrykket av at de flest tilhører AP, Venstre og Høyre.
Den venninnen jeg har hatt lengst, har jeg kjent i 20 år og vi har valgt helt forskjellig utdanning og "livsstil". Selv om vi har ganske forskjellige referanserammer på økonomiske spørsmål, verdispørsmål og fremtidssyn, så har vi det bestandig utrolig moro når vi treffes.
Slik har jeg det også, men er nok en tildels trofast sjel slik at de som er borte fremdeles ikke er glemt.
Jeg har god kontakt med et par barndomsvenner fra ungdomsskolen, men det er nok årene og de samme refarenserammene som holder oss sammen, ikke det at vi er så like. Min bestevenninne møtte jeg på universitetet, vi bor i hver vår by og landsdel, vi er begge småbarnsforeldre slik at kontakten er sporadisk, men det er greit, vi vet begge hvorfor og at den andre vil stille opp om nødvendig. De resterende er venner jeg har fått i voksen alder, noen har jeg fått gjennom min mann som stort sett pleier kontakten med sine barndomsvenner, noen har jeg møtt på jobb eller nettet.
Alle, med ett unntak er nå etablerte med egen bolig, gift og har barn i våre barns alder. De fleste har høyere utdannelse. Alle er sosiale og skravlete, mine venner er kunst og litteraturinteresserte, mannens venner er karrierebevisste menn som dessverre teller litt mye penger. Få reiser på charterferie, de fleste er bereiste. Alle var flinke til å trene før og mye mindre flinke nå. God mat og vin er ansett som viktig for et godt liv. Partipolitisk er de en brokete forsamling, men jeg tipper at man verken finner Rv'ere eller FrP'ere i vår omgangskrets.
Det er fryktelig rart å ikke vite hva ens venner stemmer, er det ikke? Det virker veldig fremmed å ikke diskutere verdispørsmål (=politikk) med vennene sine.
Det er da så mye annet artig man kan snakke om. Jeg tror ikke jeg vet hva noen av mine venner stemmer, jeg. Har selvsagt noen mistanker, men har aldri spurt …
Jeg har heller ikke spurt "hva stemmer du?", det kommer opp ganske naturlig. Det er interessant, særlig i fht nyansene, Ap/SV, SV/RV, H/V, KrF/V osv.
Nå er mange av mine venner politisk aktive, politisk bevisste og politisk tydelige. Jeg er så fordomsfull at jeg tror at folk som ikke har gjort seg opp en politisk mening når de nærmer seg tredve er litt dumme/sløve/trege.
Er det? Jeg snakker veldig ofte om verdier med vennene mine, men det er ikke alle jeg diskuterer partipolitikk med. Det har kanskje bare ikke blitt sånn. Mine aller nærmeste venner vet jeg partitilhørigheten til, men ikke alle vennene mine som er gode-venner-men-dessverre-ser-vi-hverandre-alt-for-lite-venner. Men jeg må innrømme at jeg hadde dånt hadde jeg fått vite at de stemte FrP. Da hadde jeg måttet jobbe hardt med meg selv for ikke å se FrP-tankegang i alt de sa og gjorde (dessverre).
Kanskje jeg ubevisst går folk på partiklingen for å kunne luke ut evt FrP'ere? :eek:
Neida. Som sagt er det veldig mange politisk aktive i min vennekrets, både i det ene og det andre partiet. Mange av oss har vært i ungdomspolitikk, studentpolitikk osv. Derfor er det übernaturlig for meg å snakke om ting jeg mener i fht mitt parti, jamføre med deres parti, utfordre dem litt i fht deres partis siste utspill osv.
:nikkerenig: :nikker:
Jeg kom forresten på at vi har minst 1 FrP'er i omgangskretsen, en god kompis av gubben. Han nevner forøvrig ikke politikk med et pip når jeg er i nærheten etter at jeg klinte ham til veggs før stortingsvalget.
(Og det var akk så enkelt!)
Jeg tror jeg skal passe meg litt for Mim, kanskje hun får meg til å stemme annerledes! :knegg:
Det er fullt mulig jeg er litt dum og treg, jeg har ingen partipolitisk tilknytning og kan vingle i valgene, men jeg tror selv jeg har klare tanker om egne holdninger og verdier. Det synes jeg er viktigere enn å ha en klar og satt politisk mening. På den andre siden kan man kanskje si at de (holdninger/verdier og politisk tilknytning) indikerer noe av det samme, men jeg har ikke funnet et partiprogram jeg kan støtte 100%.
Jeg vet ikke hva vennene min stemmer i.o.m. at valgene er hemmelige og jeg derfor ikke ønsker å stille spørsmålet. Holdningene deres indikerer selvfølgelig en viss politisk retning slik at man kan tippe, men da våre venner ikke er politisk aktive tror jeg mange har det slik som meg.
Jeg har vært politisk aktiv siden jeg var 14 og partipolitisk aktiv de siste 5 årene. Jeg har stemt ved alle valg. Jeg har tilgode å møte noen som er enig i 100% av et politisk program. Et program er et resultat av kompromisser mennesker i mellom, jeg har selv nylig deltatt i utviklingen av siste kommunevalgprogram, og jeg fikk ikke alle mine kampsaker igjennom, men noen. Jeg måtte gi og ta, jeg som de andre. Politikk er samhandling, diskusjon, meningsutveksling, hestehandel og åpne konfrontasjoner.
Å være usikker og reflektert, tvile og undres er ikke det samme som å være uinteressert, ignorant eller tankeløs, Ginger2.
Jeg er enig i det, men jeg kan vingle på tvers at partiprogrammene og synes det er vanskelig å finne partiet jeg kan identifisere med mine verdier og holdninger. Jeg kan hoppe hit og dit avhengig av kampsaken, det er kjempevanskelig og hard jobb å opprettholde et slikt vingleri!
Det er mange ulike årsaker til at mennesker ikke har "gjort seg opp en politisk mening", og jeg synes, som du selv poengterer, det er fordomsfullt å trekke konklusjonen at de er dumme/sløve/trege.
Jeg har flere venner som "ikke er opptatt av politikk" og det er frustrerende, men jeg ville aldri finne på å kalle de dumme av den grunn!
Slik jeg ser det er det mange ulike årsaker til at folk "melder seg ut", sosial bakgrunn er en stor del av det. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel, så kommer jeg fra en familie med røtter i arbeiderklassen, men begge mine foreldre er akademikere og spesielt min mor har i tilegg vært politisk aktiv, både inennfor partipolitikk og kvinnebevegelsen.
Denne bakgrunnen har helt klart gitt meg stor fordeler i skolen, jeg kunne allerede "koden" i mange sammenhenger.
Hvis jeg sammenligner med andre venninner som har en helt annen bakgrunn,men foreldre som ikke er opptatt av politikk, eller med lav utdannelse (nå setter jeg IKKE likhetstegn mellom utdannelse og politisk aktivitet, men det er visse tendenser vil jeg si), så sier det seg selv at de har fått en helt anne oppdragelse med et annet verdigrunlag.
Jeg har på en måte "fått det inn med teskje"...
Og den oppragelsen du har fått er jo med på å forme de valgene du tar videre i livet, for eksempel i valg av utdannelse.
Det at flere og flere ikke deltar ved valg, betyr jo ikke at befolkningen blir dummere og dummere, men kanskje heller at politikk er mer og mer preget av elite?
Det er iallefall ikke alltid like lett for en person med lite utdannelse eller politisk "trening" å delta i politiske diskusjoner, jeg har opfte opplevd politiske diskusjoner i sosiale sammenhenger hvor de som "kan" mye kan være veldig arrogante i forhold til de som kanskje ikke er like reflekterte og ikke har den samme kunnskapen. Jeg har inntrykk av at flere topppolitikere i dag er mennesker med høy utdanning, og dermed vanskeligere for "folk flest" å identifisere seg med. Når de i tilegg bruker et språk som er vanskelig for mange å forstå, så blir det enda vanskeligere. Politikerforakt er brukt i media, og jeg opplever ofte at menneker sier ting som at "de lover og lover, men ingenting blir noe av".
(Nå er ikke dette den ensete grunnen til at folk ikke er engasjert, jeg tror for eksempel også at vi har det så bra at vi rett og slett er blitt litt bortskjemt, og at folk tenker mer på seg selv nå enn felleskapet. (Ren synsing :)).)
Poenget mitt er vel at det er alt for "lettvint" å si at de som ikke er "opptatt av politikk" er dumme/late/sløve, men at politikken har "fjernet seg" litt fra befolkningen. Og hvis man oppfattes som dum, så gidder en jo iallefall ikke delta?
Jeg har mange i min omgangskrets som ikke er "opptatt av politikk", men jeg oppfatter dem som gode og reflekterte og engasjerte mennesker likevel. Mye av de tingene jeg er uenige med de i bunner i uvitenhet/mangel på informasjon , rett og slett. Men jeg kan da fint ha det hyggelig sammen med dem likevel!
Samfunnet nå er jo så kompleks at det er ikke forklart på en, to tre, oljefondet er et godt eksempel på det. Hvorfor kan vi ikke bare bruke litt av oljefondet og sørge for at alle eldre har plass på sykehjem? Jeg forstår godt at mange lurer på det, det er ikke noe som er forklart i en håndvending.
Og demokrati er vel ikke speielt vellykket hvis bare en liten del deltar, da er det kanskje på tide å tenke over hvorfor folk ikke er interessert? Ikke bare gå ut ifra at det er fordi de er dumme?
Mange gode og reflekterte synspunkter Kaz. Dette er ting jeg definitivt tar til meg og skal tenke mer på.
Min umiddelbare magereaksjon er litt sånn "men herregud, skjønner de ikke at ALT er politikk!"-hjertesukk. Jeg tar helt klart til meg poengene dine om ressurser, bakgrunn og følelse av nå frem eller ikke. :nemlig:
Vennen mine har kommet sigende etterhvert som åra har gått.
-Først var det nabounger og klassekamerater. Man tok vel det man fikk :fnis:.
-På gymnaset var "utvalget" litt større, og man fant frem til likesinnede.
-Under studietida kom venner og bekjentskap i fri flyt. Det var jo ei svært sosialt aktiv tid, og de man var sammen med var de med like intresser - fag, festekompiser (og venner forsåvidt), filminteresserte
-Så var det jobb. Noen kolleger ble venner. Men de fleste var mine gamle venner og deres venner.
-Nå har vi små barn, og de vi omgås med har også små barn. Barn i "rett" alder, som det heter. Jeg kan ikke kalle alle venner (enda), men det er ikke så greit å pleie de gamle vennene. De bor for langt borte.
Det er vel slik, at de man ønsker å tilbringe tid sammen med er noen som treffer deg på ganske mange punkt. Verdivalg, interesser, barn, osv. Men etter at jeg har blitt voksen og har fått barn, har jeg tatt opp igjen kontakten med noen av mine gamle klassevenner. De fra den gangen jeg ikke hadde noe valg, men var sammen med de som var tilgjengelige. Det er godt å ha noen som har kjent deg fra du var liten. Selv om mange av våre verdier er forskjellige.
Nei, det er da ikke rart i det hele tatt. På store spørsmål svarer de store partiene noenlunde i samme baner, og jeg tror at dersom man har venner som stemmer Frp og RV så vet man det fordi det blir ytterst på hver fløy og de vennene vil uttale seg deretter dersom man diskuterer verdispørsmål. Og man vet vel sånn noenlunde på hvilken side vennene ligger selv om man ikke direkte vet stemmevalget.
Mange av mine venner stemmer nok Høyre, men jeg tror nok mange av de har stemt AP eller kunne stemme AP også. Høyre har nærmest seg mer mot midten og AP har forflyttet seg mer til høyre de siste årene. Dessuten vet jeg at endel av mine AP-venner sikkert egentlig burde stemme SV med det synet de har på ting, samt at noen av mine Høyre-venner uttaler seg som Fremskrittspartister, men ikke vil vedkjenne seg det fordi det ikke er "stuerent".
Jeg har en veldig brokete forsamling som jeg kaller mine venner.
Noen kom til på Gymnaset (min aller aller beste f.eks), noen fra folkehøyskole, andre på høyskolen. Men, de aller fleste har jeg truffet i voksen alder.
Jeg har single barnløse,mødre, fedre , mannevenner og jentevenner. De vi oftest tilbringer tid med som par ,er andre par med barn som liker å¨drikke rødvin , spille spill og gå på konserter. Vi reiser også sammen , da helst ikke på charterturer.
Jeg vil våge å påstå at storparten av mine venner er dyprøde politisk sett, de er ujålete og trenger ikke en akademisk bakgrunn for å kunne snakke for seg;)
Selv om noen også har det.
Jeg har et par -tre unntak hvorav èn tror litt på "hjelpere" og sånt(noe som gjør at jeg strever med fnisingen når vi bøtter rødvin sammen) , og en som har bakgrunn i forsvaret og muligens ligger en god del til høyre for meg.Den tredje er katolikk.
Alle er de politisk engasjerte, og da mener jeg ikke at det er partipolitisk aktive hele tiden men opptatt av samfunnet rundt oss , hvordan det fungerer og selvsagt: hvordan det burde fungere ;)
Jeg "velger" ikke mine venner etter partiboken, nei...
De fleste av mine nære venner befinner seg i amatørmusikermiljøet, og flere er barndomsvenner. Partipolitisk er de en herlig blanding - fra det ene ytterpunktet til det andre - og enkelte vet jeg ikke engang hva stemmer - da dette på en måte ikke har vært et tema. Noen har lavere utdanning, andre er fortsatt ikke ferdige med sin høye utdanning i en alder av 28-30 år. De er alt fra ingeniører til selgere, lærere, førskolelærere, grafikere, direktører, kassamedarbeidere etc., og alderen er fra ca 25 til 60 år. En av mine beste venner er faktisk katolsk, og kommer fra Gran Canaria.
Jeg har alltid hatt mange forskjellige interesser (i tillegg til hovedinteressen som er musikk) - noen av de ganske sære - og jeg har også gode venner fra disse miljøene. Jeg synes det er interessant å bevege meg i forskjellige miljøer, både for å få stilt mine egne behov, og for å utvide horisonten når det gjelder å akseptere/tolerere andres meninger. Ikke at man nødvendigvis må være enige. Altså, i disse miljøene jeg snakker om, så har man jo en felles interesse (f. eks tegneserier), men bakgrunn og verdier ellers kan være vidt forskjellige. Jeg ser på meg selv som åpen og lite fordomsfull, kanskje bortsett fra på et område... Dette kan jobbes med...
Må også legge til at jeg er veldig glad i å være sammen med folk som er fulle av humor og selvironi, og som tar seg selv svært lite høytidlig :nikker:.
Politisk sett begynner jeg nok å nærme meg midten mer og mer, men noen raddis mot ytterste venstrefløy vil jeg nok aldri bli :blunke:.
For min egen del tror jeg at jeg ville finne det ganske kjedelig å skulle ri på samme hest som alle jeg var sammen med.
Jeg har veldig ulike venner, både gamle og nye - folk jeg er mye sammen med, eller som jeg bare treffer en gang i blant.
De jeg syns det er aller morsomst å henge med, er de som ikke er så himla selvtilfredse og stuck up. De som får seg en god latter på vegne av vår egen selvhøytidelige generasjon. Som fniser litt av gourmetmiddager der man prater dannet om innredning, og som syns Fleksnes er morsommere enn Knut Nærum.
De jeg syns det er mest interessant å henge med, er de som er skikkelig engasjert i noe. De som f.eks. kan lære meg nye ting om musikk, politikk, muring, fiskeri, strikking, gamle dager, språk osv.
De jeg syns det er mest hyggelig å være sammen med, er det som tør å være litt inderlige og som er sånn at jeg selv også tør å åpne meg litt.
Du har nok helt rett at politikken preges av en elite. En politisk elite. For grunnen til at mange ikke interesserer seg, og synes at politikk er dumt, uinterressant og kjedelig er fordi folk flest ikke klarer å identifisere seg med det politikerne snakker om, som er et veldig "politisk språk". Uten at politikere er mer reflekterte og smarte enn folk flest av den grunn. Det er jo dessverre slik at de aller fleste topp-politikere i Norge ikke har erfaring fra yrkeslivet, men har klatret seg opp innen politikken og har fått inn politikk med morsmelka uten at de helt vet hva det vil si å jobbe med annet enn nettopp politikk. Da hjelper det fint lite med lang og god utdanning, for de skal snakke og ta avgjørelser på vegne av folket, og folk flest er IKKE politikere, og politikken er en vei til lynrask karriere dersom man er flink til å snakke for seg. Det er vel en grunn til at de fleste politikere ikke har brukt utdannelsen sin til annet enn politikk. De var antakeligvis flinkere i politikk enn på skolen.
Jeg synes flere av politikerne (topp-politikerne) derfor mange ganger gir utrolig virkelighetsfjerne, men akk så politisk korrekte og fine svar. Det er vel nettopp dette som gjør at Frp, og spesielt Carl I., har økt slik i oppslutning, for han har lært seg "språket som folket forstår", selv om det han sier ikke nødvendigvis lurere eller mer reflektert enn det de andre sier, så kan han i alle fall et veldig viktig "triks" i forhold til å kapre velgere.
De beste vennene mine er fremdeles barndomsvennene mine. Vi har svært få likheter, men greier å holde sammen. Når jeg sitter her å prøver å tenke på det, så finner jeg faktisk ingen likheter hverken i stivilstatus, yrkesvalg, politisk retning, hobbyer eller musikk/film/kles-smak.
Ett lite hjertesukk legges til fordi jeg i går fikk vite at en av disse vennene mine har lyst å bryte kontakten. Vi to kommer nok fremdeles til å være venner, men hun vil ikke ha noe mer kontakt med resten.
Jeg er veldig enig.
FRP er veldig "gode" på akkurat det, et godt eksempel er APs forsøk på "å knekke FRP-koden". Det er veldig vanskelig å opplyse FRP-velgere om FRPs politikk uten å samtidig si at de er dumme og lar seg lure. (Eller som en venn av meg sier, det er et pedagogisk problem!) Siv Jensen er kjempeflink til å bruke dette for alt det er verdt, jeg synes stadig vekk hun sier, "tror du våre velgere er så dumme?" i debatter på TV.
