Vel, nesten hvertfall, når det kommer til norsk språk og rettskriving. Her er en test ang som går på endrede regler fra 2005.
Jeg må nok lese meg opp litt på rettskrivningsregler før jeg skal hjelpe førsteklassingen min med leksene framover, jeg fikk bare 72% på testen, og da svarte jeg mye riktig pga logikk utfra de foregående spørsmålene. Skulle jeg svart helt ut fra ryggmargen hadde jeg nok vært i nedre del av skalaen ja! Og spikking som alltid har vært en av mine hobbyer, nå må jeg nok spikke litt mer på meg selv og mindre på andre framover!:eek:
Jeg fikk 80%. Men jeg må innrømme at jeg er dypt uenig med norsk språkråd. Jeg skriver ikke alltid korrekt selv, men jeg nekter å bli med på å skjøre ferje til korsika. holder hardt fast på giraff og giro og orange selv om de er tatt ut av ordboka
Men veldig mye av dette er slå-opp-stoff, da. Jeg har kunnet dette på rams, men siden jeg vet om logikken i 2005-reformen, bekymrer det meg ikke så veldig at jeg ikke gjør det lenger. Logikken er sånn: sidestilling i stedet for klammeformer; inn med en del veldig mye brukte, men tidligere «forbudte» former, også disse sidestilte med de gamle formene; inn med en del fornorskede skrivemåter, også disse sidestilte med de utenlandske. Da er det jo ikke så rart at man får en alt-er-lov-fornemmelse, men jeg synes at de fleste av disse grepene var temmelig fornuftige. Sidestilling er en myk måte å innføre nye former på, jeg kan love dere at det ville blitt ramaskrik om man i stedet hadde innført masse nye former og fjernet de gamle.
Det har jo alltid vært lov å skrive viss, men ikke i betydningen hvis. Språket blir både vanskeligere å lese, skrive og ikke minst å lære når alt er lov på denne måten...
Det blitt lov å skrive viss på bokmål fordi det er lov på nynorsk. Det er bare en forlengelse av prinsippet om at det stort sett skal være lov å skrive likelydende ord likt på begge målformer.
Det er jo ingen som tvinger dere til å bruke noen av de nye formene. Det som har skjedd, er at de som før insisterte på å skrive f.eks. viss, krøyp, bakalao og syv (neppe de samme menneskene), nå kan gjøre det innenfor normen.
Du ville gjerne at vi fortsatt skulle skrevet chokolade? Og charmerende? Fornorsking av lånord har vært norsk praksis lenge, og gjør det lettere for unger å lære å skrive.
Når det gjelder innføring av en del riksmålsfaneformer – jenten, hverken, syv osv. – er det faktisk snakk om etterkrigsforsoning. Du vet at riksmålsfolka brente samnorske lærebøker? Norsk språkhistorie er ikke som andre språkhistorier. Dette er et forsøk på å arbeide seg bort fra en situasjon hvor vi har to offisielle språknormer – og en uoffisiell skyttergravsnorm på utsiden av hver av dem i tillegg (riksmål og høgnorsk). Den i midten (samnorsk) er visst heldigvis mer eller mindre død.
Fjerning av klammeformer er en god ting. Et system der et mindre sett former er tillatt i lærebøker og et større sett ellers – a- og b-former, om du vil – er da enda mer slitsomt enn systemet før 2005. Før var det tre grader av lovlighet (tillatt, til nød tillatt og ikke tillatt), nå er det to (tillatt og ikke tillatt).
Resten av de nye sidestilte formene er stort sett sånne som veldig mange har brukt, men som ikke har vært tillatt likevel. Det var ikke lov å skrive «fingre», du måtte skrive «fingrer»! Det kan du tro det var mange som visste. Det var heller ikke lov å skrive «krøyp, røyk, skrøyt» osv., enda dette er ekstremt vanlige former. Da er det jammen greit at noen holder øye med faktisk språkbruk og gjør noe med det en gang iblant.
Om man bruker et skriftspråk lenge uten å justere, vil det bli lenger og lenger mellom lydbilde og skriftbilde. Nå kan du gjette om det har vært mange rettskrivningsreformer i England siden middelalderen.
