rajraj sa for 16år siden:

Jeg er ekstremt fascinert av store historier om små øyeblikk. For eksempel av den enorme fortellingen et enkelt fotograf kan romme. Eller de siste sekundene i et menneskes liv.

Grundig og interessant featuresak om et bilde jeg kan studere i det uendelige.

Det jeg imidlertid ikke klarer å forstå er hvorfor mange amerikanere nekter å innse at mange hoppet fra tårnene? Hvorfor er det så tabu, når man tenker på situasjonen de var i der og da? Er ikke det rett og slett forferdelig fordømmende å si at man nekter for at nettopp sin nære og kjære hoppet den dagen?

Elise sa for 16år siden:

Meget bra.

Min første tanke er at man ikke ville at ens egne skulle ha hoppet, fordi selvmord ikke gir forsikringsutbetalinger... Kan det være noe i det?

Pelen sa for 16år siden:

Gripende, jeg skal lese flere av dem i morgen.

:natta:

Tangerine sa for 16år siden:

Eller at de ikke orker tanken på at sine kjære ble så desperate atvalgte å hoppe? Mer lidelse bak?

rajraj sa for 16år siden:

Det kan jo hende, det. Men i og med at temaet ble bannlyst over hele landet, og bilder eller filmer av folk som hoppet ble sensurert, så ligger det jo noe mer bak.

Mitt inntrykk er at "problemet" med å innse at sin kjære hoppet er at det er den enkleste utveien. At det er feigere å gi seg over og hoppe, fremfor å kjempe seg ut av bygningen og komme hjem. Det er det som slår meg som så merkelig, i så fall. Arrogant på en måte.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg vil helst velge å tro at min kjære ikke hoppet i døden av egen vilje den dagen. For min sorg har det vært nødvending på en måte å bare vite at han ble drept der.

Det at man spekulerer i dette synes jeg er litt arrogant ovenfor de mange etterlatte. La dem få ha sorgen og sine egne bilder av hvordan deres kjære døde i fred.

Skvetten sa for 16år siden:

En meget ekkel tanke synes jeg, for min egen del så kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var slik for meg.

Dette er en type spekulasjoner som viser en holdning ovenfor de som mistet livet og de etterlatte som jeg personlig reagerer på.

rajraj sa for 16år siden:

Så du mistet en den dagen? Det visste jeg ikke. :sorry:

Det er ikke meningen å være respektløs eller grave i noens personlige sorg på noen måte. Men det store bildet - den kollektive reaksjonen på tragedien er interessant (og ikke minst sjokkernde, uvirkelig og trist) også for meg (og store deler av den vestlige verden, vil jeg tro) som ikke opplevde personlige tap. Min interesse i forbindelse med denne tråden går vel egentlig på at så mange har reagert på samme måte som deg. Jeg lurte på om det hadde noe med amerikansk kultur å gjøre, i og med at reaksjonen var såpass samstemt. Siden jeg ikke forstår reaksjonen lurte jeg på om det fantes noen bakenforliggende forklaring i amerikansk kultur som jeg ikke har hørt om før.

Jeg forstår hvis du ikke vil snakke om det, og det er ikke meningen å spekulere. Det er bare det at jeg ikke har klart å se hvordan det ene alternativet skal være mindre sårt enn det andre.

Skvetten sa for 16år siden:

Jeg er meget norsk jeg, født og oppvokst her så jeg kan ikke beskyldes for å være amerikansk av natur. Når man tenker litt over det så er det vel nærliggende å tro at vi ikke ønsker å tro at våre kjære valgte å ta sitt eget liv fremfor å kjempe for å se oss igjen.

Selv satt jeg og så på at tårn nummer to falt og dermed at min kjære døde. En absurd situasjon og skulle man i en sånn stund tenke på at den som sto en nær tok livet av seg selv. Jeg velger å tro at han kjempet til det siste for å komme hjem til meg igjen i live, ikke at han kastet seg ut fra bygningen. Nei, det er nok ikke slik at vi som mistet noen er preget av en amerikansk kultur. Kall det heller at vi mennesker er skrudd sammen slik.

Når man mister noen enten det er sånn eller slik, særlig når det er i en stor tragisk hendelse vil det bli grafset i. Kommer aldri til å glemme journalisten som kløp meg i armen for å få meg til å svare på hans spørsmål like etter at jeg hadde vært med på å identifisere deler av min kjære. Stanken av døde mennesker og støv var overveldende og midt i dette var det noen som skulle sko seg på vår lidelse.

Det at Esquire trekker opp dette nok en gang synes jeg er lite smakfullt, men det forteller mye om hva som selger tidsskrifter. Konspirasjonsteorier og spekulasjoner vil man aldri bli kvitt, men jeg synes man bør hedre våre helter som risikerte sine egne liv for å redde andres, de som tapte sine liv for å redde andre skal vi hylle og alle våre falne skal leve videre i våre hjerter. La sorgen få hvile og ikke minst vis respekt for de etterlatte, vi lever med bildene og ordene. Det var en dag som endret verden og det var veldig mange som mistet en av sine.

Pelle sa for 16år siden:

Jeg er ikke personlig involvert i hendelsene som utspilte seg den dagen. Jeg synes artikkelen var interessant og leste den ikke som grafsing, men andre kan selvsagt oppleve den annerledes.

At en del hoppet sier for meg noe om desperasjonen og presset de opplevde. Hvordan noen kan koble det til feighet er for meg uforståelig. Selv får jeg nesten vondt av å tenke på hva som skulle til for at jeg selv skulle ha valgt en slik utvei, og det forteller meg igrunnen nok om hvordan noen må ha følt det der og da.

bønna sa for 16år siden:

Jeg synes det ikke er noen "stor historie", bare en stor tragedie, som vi bør la ligge og sårene heles. Stakkars dem som var i situasjonen, og stakkars pårørende. Jeg klarer egentlig ikke å tenke på annet i dette.