I dag morges gikk jeg på metroen kl 09.43. Herr Pent-Kledd ved siden av meg stinker av Ruski Standart. Vel, det kunne like gjerne vært Stoli, eller til og med Absolut. Men man drikker da vel ikke frokost, gjør man vel?!
Dette er ikke uvanlig i Moskva by. Jeg ser ofte dresskledte menn som lukter av vodka, på sin vei til kontoret. I går kveld, da jeg gikk til butikken, gikk jeg forbi en mann som satt på enden av en benk. Han snudde seg bakover, kastet opp hele ølen han akkurat hadde styrtet, før han snudde seg tilbake og forstsatte på sms'en han skrev. Didn't miss a beat...
Det er kanskje av disse årsakene at mennene som kjører metroen (de er visst nesten utelukkende menn; jobben er nemlig så teknisk og krever mer presisjon enn en kvinne kan håndtere.......... :himle:) må melde seg på en eller annen Metro innsjekkings-stasjon kvelden før skiftet deres starter, og tilbringe natten der. Det er vel for å sørge for at de er edru når de skal på jobb!
Uansett. På første stopp ble jeg bokstavelig talt skjøvet ut av vogna. Da metroen stoppet, og dørene åpnet seg, prøvde alle å komme seg ut samtidig. I begynnelsen klarte jeg å snu meg, og kroke ryggen, slik at bølgen av mennesker skle lettere over meg. Men så ble bølgen til en tsunami, og jeg ble skjøvet av vogna og inn i menneskene som stod og ventet på platformen. Damen jeg landet på var veldig forståelsesfull. «Det er nok tryggere her ute», oversatte jeg hennes vennlige reaksjon til. Da jeg endelig kom meg på metroen (igjen), gav hun meg to konspiratoriske tomler opp. Jeg lo.
Hun trodde vel jeg hadde inntatt flytende til frokost.
Hehe, sjekke inn kvelden før ja... Kanskje tryggest det.
Da mannen min var i Russland som tenåring gjennom skolen fikk de servert vodka til frokost.... og rødbetsuppe? Har du smakt det?
Syns det høres ut som et spennende land, og kunne virkelig tenke meg å reise dit en dag.... Hvis jeg tør..... Jeg har for meg at alt er litt skumlere der... har nok sett for mye film...
Joda, nå skal dere høre.. Jeg hadde lenge utsatt å rense kåpa mi, men til slutt var det ingen vei utenom. Så jeg gikk til en butikk i nærheten hvor det også var en liten bod med renseri. Jeg trakk pusten dypt, gikk inn, og forberedte meg på en kjapp avlevering av kåpe. Klokka er 14.50, så jeg har ikke så god tid, for jeg skulle videre for å møte noen kl 15.
Det sitter ei dame i boden. Ljudmila heter hun visst. Jeg er strålende fornøyd med meg selv bare for at jeg faktisk kan lese navneskiltet hennes.
«Hei», sier jeg på russisk, «God dag, jeg beklager, men jeg kan ikke så veldig mye russisk». Jeg bruker alt jeg kan. Ingen problem, forsikrer hun med et smil. Det skal gå bra.
«Denne?», sier jeg, og peker på kåpa mi. Joda, ikke noe problem. Kåpa har pelskrage. «Er det syntetisk?» spør damen. «Da, syntetisk». Dette skal gå bra!
Hun tar frem en ringperm og begynner å bla for å finne riktig pris. Jeg begynner å svette i (den andre) kåpa mi, og ser på klokka. Hun blar. Og blar. Og blar. «Ah!» sier hun, og lander pekefingeren på et ark. Hun har funnet riktig pris. «720 rubler». Bra, sier jeg.
Men så begynner hun å bla igjen. Drar pekefingeren nedover siden. Jeg svetter og ser på klokka. «Åh», sier hun og justerer seg selv, «det er bare 710 rubler!». Bra, tenker jeg igjen, kan jeg ikke bare få en kvittering så jeg kan komme meg av gårde?
Hun begynner på kvitteringen. «Etternavn?» Jeg viser henne passet mitt. Det er bra. Hun fortsetter. «Telefon?» Jeg gir henne en lapp med nummeret mitt på. Hun skriver det ned, mens hun repeterer hvert tall. «Ni, seks, to»...
Så blir vi forstyrret. «Unnskyld meg!» Det er en annen kunde som bare vil vite prisen på noe. Ljudmila blar. Og blar. Og blar.
Svett som jeg er finner jeg frem 1010 rubler fra veska mi, så det skal bli enklere å veksle, klar til å betale. Ljudmila fortsetter på kvitteringen. Skriver innleveringsdato og hentedato. Og noe som ser ut til å være beskrivelse av kåpa mi. Hun skriver mye. Mer. Mer. Og mer. Innimellom titter hun på kåpa mi, og skriver et avsnitt til. Hva er det hun skriver?! En russisk klassiker?!
Kl. er nå akkurat 15.
Hun skriver fremdeles.
Etter noe som virker som nye 10 minutter (men som sikkert bare var 60 sekunder) legger hun ned pennen. «Det blir 710 rubler».
Jeg gir henne de 1010 rublene, og hun legger dem pent på bordet foran seg. Hun tar frem kassa si, som er en liten plastikkboks. Det ser ut som en Tupperware-boks, bare uten lokket.
Hun begynner å telle opp vekselet mitt. Men hun har ikke nok! Jeg snur meg mot ostedisken i butikken bak meg. Dette må da være vanlig? Butikken vil vel veksle for henne? Jeg løfter et øyebryn i retning ostedisken.
Som om hun leser tankene mine lyser Ljudmila opp. «Ah, hvorfor kjøper du ikke bare noe dra butikken, så du får veksel?». Åh, kjære Gud, ikke det! Det er en butikk av den gamle, sovietiske typen, der du må bestille alt over disk. Okay...
Jeg går bort til ostedisken. Oste-disk-dama ser fraværende på meg, og jeg kjører pekefingeren i glassmonteret. «Denne... osten... takk!» På sin side av monteret peker ostedamen mirakuløst nok på riktig ost.
«Skal du ha HELE osten?» sier hun overrasket. Den gale, norske dama kjøper en hel pakke ost! Den må jo veie hele... 500 gram! «Da. Hele osten.». «Jaja, det er dine rubler», grynter ostedamen. Jaha..?
Hun veier osten. Det blir 249 rubler. Jeg har 500. Jeg legger dem pent på disken, og sier at jeg har 9 rubler, og begynner å telle dem opp.
«GLEM DE NI RUBLENE!» bjeffer ostedamen. Okei, okei! Hjelpes! Jeg plukker opp osten, og vekslepengene.
Resten er kjedelig. Jeg tar tilbake 1000-rublen min, og gir Ljudmila en 500-lapp og to 100-lapper. Hun skrev ferdig «Krig og fred» på kvitteringen. Uten kåpe, men bevæpnet med ost, var jeg ikke så alt for sen til avtalen min allikevel.
På hjemveien stoppet jeg på butikken igjen. For å kjøpe.. Du vet.. Vodka.
:rofl: Det er visst smittsomt, dette med vodkaen. Jeg kjenner en som er utvekslingsstudent i St.Petersburg, bloggen hans handler primært om inntak av alkoholholdig drikke.
:haha: Så bra renseri-historie. En sjef jeg hadde kunne fortelle at han hadde jobbet for et Telecomselskap i Moskva for 5 år siden. Der ble det ren oppstandelse da de sluttet å servere vodka i kantinen til lunsj. :knegg:
Utrolig bra. Man må jo nesten ha litt vodka innabords for å lese navnene på stasjonene jo:knegg:
Ser for meg sjefen min og meg som prøver å sammenligne bokstavene/tegnene i stasjonsnavnet og de på kartet vårt på hvert stopp (vi hadde ikke vodka innabords)mens vi stod klar til å hoppe av.
Vel, i dag har jeg opplevd mer som er verdt å skrive om. Jeg har kjørt marshrutka! Det er en slik buss:
Sjåføren har på seg skinnjakke, en skikkelig tykk en. «Det er jo så varmt her inne!» tenker jeg, og konkluderer med at det må være for looken sin skyld. Han ser ut som en skurk rett ut av en Guy Ritchie-film. På et eller annet vis klarer jeg å overbevise meg selv om å stole på denne mannen med munnen full av gulltenner, og matchende gullring og -armbånd. Mannen har jo på seg sparepengene sine!
Over ansiktet har han et par skitne, gamle gullfargede solbriller, så jeg kan ikke se øynene hans i speilet. Jeg sitter i midten av et bredt sete bak sjåføren. Beina mine er most mot Ford Transit'ens seter trukket i skai. Det finnes ingen setebelter, og jeg tenker hvor perfekt bevegelsesmønsteret mitt ville vært hvis vi kræsjer.
Jeg holder meg fast som best jeg kan mens vi flyr av gårde, og jeg prøver å tenke på alt jeg må huske når vi kommer frem. Plutselig blir jeg brått revet tilbake til virkeligheten og tenker at jeg kanskje ikke kommer til å overleve denne turen, når jeg blir mer og mer klar over at sjåføren har skrevet sms de siste 3 minuttene, mens han ser ned på telefonen sin, og ikke på veien. Av og til rykker han til og styrer bussen unna møtende trafikk.
På en merkelig måte stoler jeg på denne mannen allikevel. Noen sa til meg en gang at «Jeg stoler mer på en som lever av å kjøre, enn på en hvilken som helst annen sjåfør», og «Det er sånn de kjører her, og det er hvis du ikke kjører sånn at problemene oppstår». Jeg prøver å fortelle meg selv at det at sjåføren tilbakevinner kontrollen etter et nonchalant blikk på veien er et tegn på hans meget erfarne og gode kjøreegenskaper. I hodet mitt lager jeg meg en historie om at han sikkert var et sovjetisk vidunderbarn som kjørte rally, og at nå som disse dagene er over tjener han til livets opphold ved å kjøre marshrutka i 90 km/t rundt krappe hushjørner. Det er derfor han kjører som en rallyfører! :nemlig:
Han har et svært, polstret ratt, og en pakke med tynne sigaretter på dashbordet. Han tar en sigarett ut av pakken, og setter albuene på rattet mens han tenner opp. Han holder sigaretten opp til vinduet, så røyken blir sugd ut.
Jeg henger på ettersom vi flyr bortover veiene. Jeg tenker på kjørestilen. Han kjører virkelig fort - det virker i allefall sånn. Girvekslingene er raske, og han akselererer på de rette strekningene. Jeg ville definitivt kjørt saktere rundt den svingen!
En gammel Lada foran oss innbyr til forbikjøring. Jeg strammer rumpemusklene, biter tennene sammen, og tenker på hva jeg driver med i de siste minuttene før jeg dør. Men plutselig er vi forbi, og lettelsen er et faktum.
Det finnes ingen logikk - han slår ned farten til sneglefart når vi må krysse trikkelinjene, mens bussen omtrent tar av på en fartsdump like etterpå. Han spinner rattet til høyre og til venstre mens han prøver å unngå hullene i veien, fremdeles akkurat som en rallyfører. Han bestemmer seg for at solbrillene må pusses, og tar øynene helt vekk fra veien mens han leter etter noe å pusse dem med så de skal være plettfrie. Ironisk, i grunn, jeg har mistet oversikten over hvor mange nesten-ulykker det har vært. Eller er det nøye kalkulerte manøvreringer?
Pannen rynker seg i konsentrasjon, og han retter på jakka ved å rykke armene forover. Han blir ytterligere fokusert. Etter som turen forløper får jeg en utrolig respekt for hans evne til å ikke kræsje. Rett etter at jeg har tenkt det, tar jeg meg selv i det, og ser etter noe som er laget av tre som jeg kan banke på. Knærne mine er hvite av å bli presset mot setet foran meg, og magemusklene får seg en skikkelig treningsøkt på denne berg- og dalbanen.
Endelig er jeg fremme ved min destinasjon. Marshrutka-turen er ikke over før den er over.
Noen ganger må man bare "ride it out" og stole på ting utenfor din kontroll.
