Det sto altså ingen steder i det jeg skrev at de fleste ungdommer eksperimenterer med andre rusmidler enn alkohol. Det sto at de fleste eksperimenterer med rusmidler og at alkohol var det vanligste. Alkohol er jo også et vanedannende rusmiddel. Det at alkohol er det vanligste står også i stil med at det er vesentlig flere alkoholikere enn narkomane. Jeg tar med disse også, da det etter det jeg ser ikke er rare forskjellen på å være nedkjørt narkoman og alkoholiker på siste stadium.
Det er etter min erfaring sjelden at en rusmisbruker ikke har startet sitt forhold til rus i ganske ung alder. Det finnes dem som blir avhengige som voksne som ikke har brukt noe som barn, men det er et fåtall. Hvor jeg henter de tallene fra? (Nå blir jeg vel flådd....) - egne erfaringer og oservasjoner, jeg har ikke en konkret undersøkelse jeg har lest om dette, men jeg har brent for problemstillingene i så og si hele mitt voksne liv. Dette er da et inntrykk som aldri har blitt endret - jeg har aldri møtt et stort antall narkomane som har vært nyktre frem til tredve og deretter startet med herion. (Men jeg har møtt én).
Det jeg tør å påstå ganske bastant er at de færreste rusmisbrukere har valgt bevisst å bli dette. De har eksperimentert med rus - akkurat som mange andre - men så har de da endt med et avhengighetsproblem som de fleste andre ikke fikk. ett eller annet sted der passerte de en grense som implisitt innebar et valg, men den grensen og det valget var neppe noe bevisst vendepunkt for de fleste av dem.
Da jeg holdt foredrag om dette pleide jeg å spørre de ungdommene som var liberale til rus om de trodde at en eneste av horene på strøket har ønsket å ende opp der. De fleste trodde at de ikke hadde hatt som mål å ende der. Deretter spurte jeg som regel om de kunne fortelle meg hvordan man kan vite på forhånd hvem som ender der og hvem som har kontroll med rusmidlene og lever et noelunde normalt liv.
Nå har jeg prøvd å skrive innlegg to ganger her, men ikke klart å poste det fordi jeg er så usikker på hvordan jeg skal skrive ting.
Men det jeg mener er at jeg tror ikke alle har et reelt valg.
Og jeg mener også at mange av disse menneskene var så ødelagte før de begynte med rus, at jeg syns faktisk ikke de har ansvaret for det valget de tok heller. Det er noen andre som står med ansvaret, og noen andre som har sviktet. Og det er systemet som skal fange opp og hjelpe mennesker som faller utenfor, og som har opplevd tragiske ting i livet. Men som selv etter selvmordsforsøk ikke blir tatt hånd om, men sendt tilbake til de personene som er problemet i utgangspunktet.
Men at selve rusavhengigheten er en sykdom, det tror jeg ikke jeg er enig i. I alle fall ikke i dette øyeblikk. Det er mye jeg ikke forstår om akkurat det.
Jeg tror årsaken til rusavhengigheten er en sykdom. En psykisk sykdom.
Så det burde vært et tettere samarbeid mellom de to partene som behandler det forkjellige..
Enig. Det blir for enkelt å bortforklare all rus med psykisk sykdom.
Bare se hva som skjer hvis man på et seriøst forum som FP spør hvor mange som har prøvd narkotika. Hasj, for eksempel. Mange har prøvd. Og ikke bare det, mange syns til og med at det er harmløst. Eksperimentering, søke spenning, søke "kicket" - det er ikke psykisk sykdom. Men en god del av disse også blir avhengige.
Det er også en del typer narkotika som er ekstra utbredt blant "viktige" mennesker. Artister og stjerner bruker også narkotika, ofte fordi de opplever så mye press i sin hverdag. De er ikke vokst opp i elendighet, og de er heller ikke spesielt ressurssvake. Så har du de som begynner med narkotika fordi de er i en stresset situasjon og koffein ikke lenger gjør susen. Jeg er ikke med på at disse gruppene lider av psykisk sykdom.
Og bare for å ha det sagt med en gang, jeg syns rusmisbruk er like ille, like kritikkverdig og like lite sympativekkende om rusmisbrukeren er 45 år og bedriftsleder eller 32 og bor på gata i Oslo.
Dette er noe av det mest fordomsfulle og fjollete jeg har lest på lenge.
Jeg har jobbet med mange som har hatt en utrolig kjip barndom og endt opp som rusmisbrukere. Men jeg har også jobbet med mange som har hatt en utrolig kjip barndom som IKKE er blitt rusmisbrukere. Å påstå at rusmisbrukere er mer eller mindre følsomme enn andre er ehrm...fjas? de kan ha en sårbarhet, ja, som noen ganger henger sammen med tøffe opplevelser. Noen ruser seg selvsagt som selvmedisinering, og det henger sammen med opplevelsene de har hatt. de fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt slik alle mennesker gjør det.
Men at rusmisbrukere er grunnleggende gode? Makan til sprøyt. De fleste rusmisbrukere jeg kjenner til er grunnleggende egoistiske som lever fra rus til rus og prioriterer rusen fremfor alt. Årsakene bak rusmisbruket kan være så mangt, men at man blir/er/kan være et godt menneske av å være rusmisbruker? Spør hvem som helst som har rusmisbrukere i nærmeste familie. Spør barna deres, som de driter i, skader i svangerskapet, lar ligge som underernærte spedbarn med samme bleie i en uke, mens de selv ruser seg. Som de svikter og lyver til gang på gang, som de utsetter for den tristeste barndommen man kan ha. Grunnleggende god? Jeg blir sint når liksomtolerante folk skriver sånne tåpelige ting som er så helt blottet for perspektiv.
Grunnleggende gode? Spør mødrene til rusmisbrukere som er blitt rundstjålet av egne barn gang på gang. Som har lett etter dem i parker og under broer, som aldri har kunnet stole på dem, som blir løyet til og lurt gang på gang.
Helt enig. Å ignorere hele valgaspektet innebærer i mine øyne lett en stakkarslig- og umyndiggjøring av rusmisbrukerne som gruppe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke mener de skal ha krav på behandling og respekt, selvfølgelig ikke. Jeg synes bare det er litt naivt å tro at alle som ruser seg gjør det fordi de har så store traumer og/eller psykiske problemer at de nærmest er tvunget ut i elendigheten. Det hadde vært interessant å se statistikk på bakgrunnen til rusavhengige mennesker.
Jeg spammer veldig nå, håper jeg ikke irriterer vettet av dere.
Men jeg vil enda en gang si at det kan være mindre bevisste valg som fører en person inn i rusmisbruk. Men ut igjen derfra er det ingen vei utenom bevisste valg.
Mim, det var fjasete skrevet, men jeg tror ikke hun mente det helt slik hun skrev. Hun forklarte jo i et senere innlegg, blant annet at hun mener at alle mennesker er født grunnleggende gode. Noe jeg er en smule uenig i.
Man skal selvfølgelig ikke ignorere valgaspektet, det er jo essensielt, men min mening er at man gjerne må ha en viss styrke, ballast og noen som har lært deg å ta riktige valg fra barndommen av, for meg er det åpenbart at har man ikke dette så er det lettere å søke rus og miljøene rundt det. Uten at man utelukker at spenningsøkende ungdom med flotte foreldre kan ramle utpå, det er vel rimelig bevist at det er en del av dem. Å komme seg ut av rusmisbruk fordrer bevisste valg, og som regel hjelp til å ta disse valgene.
Willy Pedersen i NOVA har forsket på dette, og hans funn viser at alle kan bruke rus, men det er en viss type som ikke greier å slutte når h*n vil. Akkurat som at noen av oss kan slutte å røyke med et knips, mens andre ikke greier. Røyk og heroin er ganske likt, sånn avhengighetsmessig.
Dette med evne til å slutte er både biologisk og sosialt betinget.
Valgaspektet synes jeg er interessant. Og på samme måte som vi har gjentatt til det kjedsommelige i denne tråden, at rusmisbrukere ikke er en ensartet gruppe, så tror jeg at årsakene til rusmisbruk ikke er ensartet.
Jeg tror at en del ungdom på ungdomsskolen for eksempel lar seg fascinere av rusmiljøe. Da vi på ungdomsskolen hadde vi besøk av en fange med fengselsvoktere på slep som skulle fortelle sin fæle rushistorie for å skremme ungdommen fra å eksperimentere med rus, husker jeg at det var opp til flere som prøvde hasj som direkte følge av foredraget. Det var nok ikke intesjonen. Jeg husker at jeg i den perioden selv var forelsket i en fyr som jeg var klar over brukte hasj, og sannsynligvis andre ting. For min del tror jeg at det var et slags morsinstinkt som gjorde at han fascinerte meg, jeg endte iallefall aldri med å eksperimentere selv. For noen av mine venninner som var forelsket i typer fra samme miljøet, og som selv endte med et rusmisbruk, tror jeg kanskje det dreide seg om dragning mot og fascinasjon av selve rusen. Dette var jenter med helt ok oppvekst, og som absolutt ikke brukte rusen som selvmedisinering. De synes antagelig det var kult, og de syntes rusen var deilig.
I jobben min treffer jeg gjerne de dårligste av de som ruser seg. Svært ofte dreier det seg om folk som har vokst opp med rus, som har vokst opp med omsorgssvikt og tapsopplevelser, som har blitt seksuelt misbrukt eller mobbet. Jeg tror nok en stor andel av de som har et rusproblem har utenforstående årsaker til at de velger å begynne å ruse seg. Selvmedisinering og sosial læring. Samtidig tror jeg at de som er vokst opp i mer oppegående familier er mer usynlige og skjermet av familien, og dermed ikke så synlige. Min mann har jobbet en del hos folk i såkalte kaksestrøk i Oslo, og har kunnet rapportere om ganske mange som går halv- eller helberuset med whiskeyglasset i hånda på formiddagen. Disse ser vi ikke på plata, og jeg vil tro at grensen for disse er ganske høy for å kontakte sosialtjenesten for hjelp. Nå skal det sies at disse kan ha samme årsaker til misbruket som andre fra såkalt lavere sosiale klasser altså.
:nemlig: Jeg synes det blir ganske tydelig i alkoholdiskusjoner på nett også jeg, alle mener at de har stålkontroll og ingen barn plages av foreldrenes alkoholbruk. :venter på at rødprikkene skal hagle: Det er mulig at dette stemmer for det store flertallet, men det stemmer ikke for alle. Isåfall hadde vi ikke hatt de store mørketallene vi har, jeg har TV-aksjonen friskt i mente. Jeg for min del husker at jeg følte en viss avhengighet til alkohol i en periode i ungdomstiden hvor det ble konsumert hyppig. Det kunne fort ha eskalert hvis jeg ikke ble bekymret selv, og begynte å begrense bruken.
Jeg tenker som deg, kan legge til at jeg arbeider en god del med rusbehandling og adferdsendring. Det er som du sier meningsløst å drive denne typen arbeid dersom man ser tingene ut fra sitt eget perspektiv og ikke ser lidelsen og smerten som ligger hos enkeltindividet.
Det å ha valg er et mangeslunget begrep som vi alle tillegger egne erfaringer når vi er i en diskusjon. Med egne valg mener jeg rett og slett det valget man tar (gjerne mens man er ung og uerfaren med livet) om å ruse seg i utgangspunktet.
Har til og med møtt unge mennesker som har som mål her i livet å skyte heroin, leve på sosialen og dø meget ung. Da vet man at vedkommende mangler ikke bare verktøyet, mennesket har mistet hele kassen det verktøyet skulle vært i, preget av de hendelsene det har opplevd og selvsagt trenger et menneske i denne situasjonen hjelp, støtte og respekt.
Flott måte å si det på, vi er helt enige.
På ingen måte flådd. Det er mange varianter av rusmiddelavhengige. Jeg har som deg møtt veldig mange, unge såvel som eldre. Til syvende og sist tror jeg vi har samme holdninger og rimelig like tanker om dette.
Jeg ser at det kan se ut som jeg mener all rusavhengighet bunner ut i psykisk sykdom. Det er nok ikke det jeg mener. Det jeg mente var at jet mener at selve rusavhengigheten ikke er en sykdom i seg selv i mine øyne.
Sånn at jeg mener de som velger å starte med rus av eksperimentelle årsaker, og som ikke har noen ballast i form av psykisk lidelse av noe slag ikke kan legges inn under syke mennesker. De kan allikevel bli syke av å ruse seg, men det er vel heller en bivirkning av det de holder på med?
Jeg forklarte meg nok ikek helt bra, og er usikker på om jeg gjorde det nå også. Poenget er at man kan drive med rus uten at man nødvendigvis er syk. Man kan bli syk av å drive med rus. Og man kan være så syk at man starter med rus.. Kanskje?
Jeg synes mange av de som så glatt avfeier sykdomsaspektet ved rusmisbrukere, virker nesten litt uvitende i forhold til hva jevnlig tilførsel av rusmiddel i store doser gjør med kroppen og psyken.
I mine øyne blir det som å sammenligne noen som hopper over frokosten med anorektikere, for så å si at ingen (eller alle) som dropper måltider er syke. Kanskje vi snakker forbi hverandre i forhold til hva vi mener rusmisbruk er og hva rusmisbruk skyldes? Når vi kommer så langt at vi definerer noen som rusmisbruker mener jeg at vi beveger oss i en del av skalaen som gjør sykdomsbetegnelsen berettiget.
Jeg ser hva du sier, men jeg synes det blir feil å blande personlige egenskaper med handlinger som er konsekvens av den svikten rusmisbruket medfører. Om du skjønner.
Du lar ikke ungen ligge med skitten bleie i en evighet fordi du er ond, men så ruser du deg og da gjør du ting du aldri ellers ville ha gjort.
Rusmisbruk gjør mange ute av stand til å ta gode valg. Allikevel dømmes de som om de var i stand til å gjøre det og valgte å være onde istedet. Det er ikke ondskap som er problemet. Det er rusen. Utfallet har jeg derimot ingen problemer med å skjønne at man kan oppleve som ondt.
Ellers så lurer jeg også litt på det synet vi har på valg og valgfrihet. En narkoman med store abstinenser har fått plass i et behandlingsopplegg. Mens suget etter rus river og sliter i personen står jeg eller en annen og nærmest trygler vedkommende om å ta imot tilbudet, mens vedkommende er så sugen på rus at h*n knapt hører hva jeg sier. Og så tror vi at siden vi ikke tvinger denne personen til å ta imot noe vedkommende med stor sannsynlighet ville ha tatt imot uten dette enorme suget, så har vi sikret denne personen frihet.
Hvor fri er man når abstinenser eller "kong Alkohol" styrer livet? Vil tvang til å gjennomføre det personen uten abstinenser ville ha valgt kunne kalles en mer reell frihet? Frihet til å få gjennomført valg uten påvirkning av "kong Alkohol"?
Jeg leste for litt siden Stephen Kings bok "On Writing". Han hadde ganske store rusproblemer og kunne fortelle at situasjonen og den gale damen i boken/filmen "Misery" beskrev hans opplevelse av å være fanget av rusmisbruket.
Vi overlater haugevis av mennesker til "den gale pleieren" og så forteller vi oss selv at vi har ivaretatt deres frihet.
Jeg er ikke sikker på hvor for eller imot jeg er i forhold til bruk av tvang overfor rusmisbrukere, men jeg tror vi bør revurdere vår definisjon av frihet i slike situasjoner.
Skriver svaret mitt uten å ha lest tråden, tenkte å ikke være "farget" av det som er skrevet her. Jeg tenker ikke noe spesielt om rusmisbrukere, men jeg føler meg ofte redd for narkomane. Av en eller annen grunn er jeg ikke redd for alkoholikere (ett unntak: de med svære hunder), det er egentlig litt rart, det er jo utrolig mye vold som skjer av folk som er påvirket av alkohol. Vet heller ikke helt hvorfor jeg føler det slik. Har blitt skjelt ut av narkomane, og fått en trussel en gang, men ingenting alvorlig.
Kie: Når du lar rusmisbruket komme i veien for det du eventuelt skulle ha av gode personlige egenskaper så er du et dårlig menneske. Hvis du velger rus fremfor omsorg så er du et bedrident ynkelig lite menneske. Jeg blir så forbanna bare av å skrive om det at jeg kjenner jeg aldri aldri kunne ha møtt en rusa mor som ikke tok vare på ungen sin, ettersom jeg sannsynligvis hadde kvalt den jævla nærkisen med egne hender. :sjikkli' tållerang:
Og med litt mindre kosepjuskeluskeforeldrevern innen barnevernet, ville man sannsynligvis fjerne en del av rekrutteringen til narkotikamisbruk om en generasjon. Narkomane og alkoholikere burde bli fratatt barn med umiddelbar vikning og aldri se dem igjen - for ungenes skyld. Ungene burde adopteres bort til folk som ønsker å adoptere. Dette gjøres i Irland med stor grad av suksess. Ungene kunne få mulighet til å møte foreldrene sine igjen når de var myndige. Ingen rusmisbrukere burde få ha omsorg eller samvær med barn. Ikke noe samvær. Fosterforeldre rapporterer jo at det verste for ungene er å stadig måtte møte de biologiske foreldrene. Og rusmisbrukerforeldrene gjør jo som de pleier, lyver og lover, svikter og skuffer. De blir sjelden eller aldri rehabilitert, så det er heller ikke noen vits å håpe på.
Hvis man slipper å vokse opp med slike foreldre, og uten å komme i institusjon når det er skikkelig skakkjørt, så vil det gå mye bedre med barnevernsbarna. Som da vil være adoptivbarn og dem går det statistisk sett bra med. Ergo: færre narkomane om 25 år.
Sorry Mim, men dette var et "typisk Mim-innlegg" i diskusjonssaker. Du tar fram alle ektremiteter som det er umulig å motsi. Ingen kan si i mot deg når du trekker fram babyer som ikke får sine grunnleggende behov dekket, og ingen kan være i tvil om at foreldre/familie av tungt narkomane mennesker sliter.
Jeg tror i utgangspunktet at de fleste mennesker er grunnleggende gode. Det er ikke noe motsetning i det, og likevel se at narkomane mennesker ofte setter seg selv først i alle russammenhenger. Men du også ser vel at det ikke er mennesket eller personen i seg selv som gjør dette? En person som går på tyngre stoffer er gjerne en annen enn den i utgangspunktet var.
Når jeg sier at de fleste mennesker er grunnleggende gode betyr det at med en normal oppvekst og normale miljøpåvirkninger så tror jeg de fleste utvikler empati og samvitighet. Det er gjerne disse egenskapene som gjør oss i stand til å være medmenneskelige og vise omsorg. At noen ikke vokser opp under normale forhold, eller med normal påvirkning utenifra, gjør ikke at min oppfatning av 'det gode mennesket' forringes av den grunn.
:ja: Sånn tenker jeg også.
Og jeg tenker at det er ikke sånn at alle som velger å begynne med narkotiske stoffer har hatt en grusom oppvekst eller har det vanskelig i livet. En del gjør jo det nettopp for å teste ut hva det er. For å leke. For å være tøff? Det er mange årsaker. Og sånn sett synes jeg ikke synd på alle som starter med narkotika. Jeg kan godt synes synd på de som de som har blitt avhengig, for det må være en forferdelig opplevelse. Men noen velger å starte med narkotika selv om de vet konsekvensene, selv om de er oppegående og har kunnskap. Man kan jo spørre seg hvorfor? Når vi i dag er SÅ opplyste om hva det kan gjøre med en.
Og jeg håper og tror at om Poden om 15 år havner på kjøret og sliter meg ut av bekymringer, at jeg likevel kan se at han er grunnleggende god. At den som jeg kanskje avskyr og er redd, ikke er det grunnleggende gode gutten som jeg kjente en gang.
Kirsebær: Det er også umulig å motsi at folk som er blitt behandlet bra som oftest blir bra folk.
Men i utgangspunktet er ikke noen noe som helst, hverken gode eller mindre gode. De søker, får respons og blir slik de blir behandlet. Eller blir behandlet bra, men ikke riktig, og så går det galt allikevel. Feks. snille og grenseløse foreldre kan like gjerne få narkomane barn som foreldre som vanskjøtter ungene sine.
At mennesker, når de fødes, er grunnleggende gode, kan kanskje være mulig, men jeg tror rett og slett ikke at det er igjen noe særlig godhet når man behandler folk rundt seg slik enkelte narkomane gjør. Jeg tror virkelig ikke at alle er grunnleggende gode, det er for mye djevelskap i verden. :misantrop:
Ja, det er ikke en oppskrift som fører til at barnet ditt blir narkoman. Så selv om jeg er en fantastisk mor (:beskjeden:) så kan selvsagt Poden eller Stesnuppa ta valg i livet som gjør at de kommer helt feil ut. Men det har ikke noe å gjøre med den generelle godheten jeg mener de aller fleste menneskene innehar.
Mennesker som er avhengig av noe har ikke mye annet valg enn å sette avhengigheten først. Det ligger jo i ordet. Avhengighet. Hvis de ikke er ressurssterke nok til å kvitte seg med avhengigheten så ligger den først hele tiden. Hvis ikke er det jo ike en avhengighet.
Det er vel det som skremmer meg mest. At jeg ikke kan garantere meg mot at mine barn blir avhengig av rus. Jeg har dog tenkt å holde de innesperret i bygda til de blir 30. :nemlig:
Ja, det er klart. Jeg har en fin bod i kjelleren. Det er varme der, det er et arbeidsbord, og en liten lufteluke. Der skal selvsagt Truls leve de neste 30 årene. :sikker oppskrift på sunn og harmonisk unge::nemlig:
Men ja, det er skummelt å tenke på at uansett hvor sunn og "riktig" barneoppdragelse man praktiserer så har man ingen garantier. Man får bare satse på at man gir ungene en så bra bagasje at de er best mulig rustet til å ta valgene sine når de begynner å utforske verden.
Det er her indrestyringen kommer inn. mener jeg. Alt for mange barn (og voksne) er ytrestyrt og går etter feedback, skryt og fellesskap, eller redsel for straff, utenforskap og ensomhet. Mange er uten en indre stemme som sier: nei, dette gidder jeg ikke, dette vil jeg ikke, dette har jeg ikke lyst til, så jeg lar være. Mange har kanskje en indre stemme som sier de ikke vil, men redselen for å bli utenfor eller iveren etter å oppleve fellesskap er sterkere.
Jeg vet ikke om du sikter til meg, jeg har problematisert sykdomsperspektivet som en konklusjon på hva rusmisbruk er. Ikke som et perspektiv på rusmisbruk. Jeg tror at man må ha med seg sykdomsperspektivet, men ikke som det eneste. Da tror jeg at man blir rimelig blind. Og jeg har virkelig sett hva rusmiddel i store doser gjør med folk.
Min opplevelse er at rusmisbrukere er like gode og onde som folk ellers i samfunnet, og synes Mim forenkler problematikken ganske kraftig i forhold til barn og samvær og slikt. Nå setter jeg riktignok en del handlinger på kontoen for rusmisbruk, og ikke på kontoen for ondskap da. Jeg er imidlertid helt enig i at man har for lite fokus på risiko og barnets behov i saker hvor rus er innvolvert. Jeg har vært borti tilfeller hvor man i aktiv narkotikarus har fått videre ansvar for barn, fordi man ikke har kunnet påvise omsorgssvikt. Det er noe som overrasket meg ganske kraftig, jeg trodde rus i seg selv var en såpass stor risiko at det ville kunne føre til omsorgsovertakelse. Media gnåler stadig over hvor lett barnevernet gjennomfører omsorgsovertakelse, men foreldrevernet står virkelig sterkt altså.
Mim: WTF? Er f.eks Alzheimer pasienter onde når de skjeller ut de omsorgsfulle barna sine? Man må skille mellom personlighet og sykdom.
At rusmisbrukere sporenstreks burde bli fratatt barna sine er jeg 100% enig i. Jeg tillater meg å være så tabloid at jeg hevder at barnevernet er latterlig dårlig. Altfor mange barn lever under forferdelige forhold i årevis, for tingen er tydeligvis å "vente og se".
Jepp.
Jeg har "mistet" noen venner/bekjente oppigjennom årene nettopp på den måten (i den store "partydop"-bølgen for endel år siden), og dem klarer jeg ikke å synes synd på.
Jeg er bare jævlig forbanna på dem, for det har vært opplyste, oppegående mennesker som har gått inn i det med åpne øyne fordi " det er jo så fett!".
Jeg begriper bare ikke en sånn tankegang.
Mim: Jeg håper virkelig ikke at du tror jeg ved å ikke avgjøre at narkomane per definisjon er onde, mener at man ikke skal sette klare grenser for hva de får lov til å utsette andre for. For meg er ikke det å dele inn folk i gode eller onde nødvendig for å f.eks. gjennomføre en omsorgsovertakelse.
Irma: Jeg siktet ikke til deg og er ganske enig i mye av det du skriver. Jeg liker veldig godt at du har med deg nyansene inn i sånne debatter.
Jeg tror alle mennesker bærer i seg potensialet til å bli gode eller onde. Jeg tror gud og djevelen er flyttet inn i mennesket som en integrert del av det å være menneske. Kanskje hadde det vært lettere med en ytre kilde. Men jeg synes det er et sidespor å diskutere hva folk har gjort (latt barna sine sulte etc) når man snakker behandling. Jeg synes alle har krav på hjelp og støtte fra samfunnet. Hvis man knekker en fot skal den gipses uansett om man er tre år og uskylden selv, eller om man er 30 og drapsmann.
Hvordan rusmisbrukere skal hjelpes har jeg egentlig ingen konkret formening om, men jeg mener at all hjelp som gjør ting bedre - selv om det bare er noen millimeter bedre er det verdt det. En reise på 1000 mil begynner med ett skritt.
Men dette er hva jeg forventer meg av samfunnet. Der har vi ikke lov å gi dem opp, men som privatpersoner er det en annen sak. Alle har sine tålegrenser, og man bør ikke la disse grensene bli uthulet, uansett om den som gjør det er en narkoman sønn, en irriterende svigermor, en mor som bestandig kritiserer deg eller en lillebror som aldri er blitt voksen. Hvis man setter grenser for seg selv tror jeg det faktisk vil være til nytte - om ikke annet har kanskje den som er narkoman en familie å komme tilbake til hvis vedkommende greier å gjennomføre en avrusning
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
