Det har vært en del skriving i avisene om rusmisbrukere i Oslo. Rusmisbrukerne føler at de er lite verdt i vårt samfunn og de får en del ubehageligheter av "vanlige" mennesker.
Jeg ser på rusmisbrukere som følsomme mennesker som har falt utenfor i samfunnet på et eller annet tidspunkt. De er grunnleggende gode mennesker, men har kanskje ikke hatt det som skulle til for å klare å ha et normalt liv i samfunnet. Det kan være skoletapere, dårlige familieforhold, mangel på samhørighet, mangel på tro på seg selv osv. som har fått de inn i rusen. Noen ruser seg, noen blir religiøse og går inn i en menighet hvor de finner et fellesskap...... slik tenker jeg, uten at jeg vet så mye om det...
Hva tenker dere om rusmisbrukere? Ser dere ned på dem eller hva tenker dere når dere ser dem på gata? Er dere redd dem?
Jeg er ikke redd de, og tenker vel ikek så mye når jeg ser de heller.
Sånn utenom lurer på om de kjenner brutter'n.
Jeg har en bror som er narkoman, han går på Metadon nå og har jo dermed fått godt innblikk i hvordan narkomane behandles.
I fjor kort tid før jul fikk han lårhalsbrudd og deler av hofta ble knust.
Under en uke etterpå ble han skrevet ut fra sykehuset, ikke mye rekreasjon han ble tilbudt. Nå har det gått nesten et år og hofte er ikke bra.
Han må opereres igjen, men er for tynn.
De mente at det beste for han da var at han ble satt i fengsel for å feites opp....
Det ar tilbudet han fikk, enten fengsel og feites opp for deretter å opereres eller ikke noe operasjon.
Nå ar han så heldig at han fikk plass på Gatesykehuset til Frelsesarmeen så han skal være der nå for å feites opp.
Jeg kjenner jeg har et veldig blanda forhold til dette.
Broren min er rusmisbruker, nå på Metadon.
Selvfølgelig ser jeg på han og alle de andre som mennesker som deg og meg og de fortjener og bli behandlet slik også.
Men, jeg hater den narkomane broren min og jeg ser ned på han når det gjelder det å ha påført andre smerte, sorg, fortvilelse, økonomiske problemer osv.
Når det er sagt vet jeg at han har fått flere sjanser enn han noensinne kunne håpet på og missbrukt så og si alle sammen.
Men jeg er overhodet ikke redd for de, og jeg ser heller ikke ned på de som mennesker, men har nok endel fordommer mot handlingene/oppførselen mot sine nærmeste.
Jeg har begynt på setningen tusen ganger men får ikke til å svare på spørsmålet. Jeg klarer ikke se rusmisbrukere som en enhet som jeg har en felles holdning til.
Men nei, jeg er ikke redd rusmisbrukere.
Om jeg i det hele tatt kan påberope meg å være redd for noe annet enn edderkopper, så er det mennesker med ekstreme holdninger i den ene eller andre retningen, og de føler jeg man kan finne over alt.
Men det er noe i det der med at mange rusmisbrukere ofte er svært følsomme, "dramatiske" mennesker. :gruble: De fleste jeg kjenner og vet av som har et rusproblem er veldige følelsemennesker og som på et eller annet tidspunkt har begynt å ruse seg for å slippe unna slitsomme følelser. Følelser som tar for stor plass, og som de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til.
Rusmisbrukere består vel av mange forskjellige typer mennesker med ulik bakgrunn, jeg ser ikke på dem som spesielt følsomme mennesker, men det er klart det ligger en del vonde skjebner bak, og en del av dem har ikke fått en god sjanse her i livet. Andre bruker/begynte som flukt fra vonde minner, følelser etc. Andre begynte og liker rusen utrolig godt, spenning, "samhold" and you name it.
JA, jeg kan bli redd rusmisbrukere. Enkelte typer stoff kan gjøre personer agressive, hypre, forsterke sinnstemninger og de kan blir desperate i leting etter rus/penger til rus. Og ja, jeg har blitt overfalt og nesten drept da jeg var tenåring av en i amfetaminrus (blanding muligens) som fablet om å drepe sin mishandler-stefar. Han merket ikke smerte, og fire store russekamerater måtte bruke tid og makt for å få lagt ham i bakken.
Ja, altså jeg mener ikke at de er ekstra følsomme egentlig... Jeg mener mer at av de jeg vet av har de det fellestrekket at de ikke takler følelsessvingninger så veldig godt.
Det tror jeg ble mer riktig i forhold til hva jeg mener.
Jeg bor langt unna Oslo, men var der nylig. Jeg har ikke det samme "filteret" som de som ser dette daglig kanskje har, men det gikk hardt inn på meg. Jeg synes det er så uverdig at de skal jages, ligge på gata å fryse mens de venter på behandling, bli nedverdiget på det sterkeste gjennom andre menneskers handlinger og holdninger.
Jeg kjøpte =Oslo av ei hyggelig dame. Før hun kom til meg spurte hun noen menn som gikk forbi om de ville kjøpe, skaff deg en skikkelig jobb, var svaret hun fikk. Slike kommentarer var ikke uvanlige. Hva søren tenker enkelte med?
Inne på en butikk Byporten på vei til flytoget møtte jeg en ydmyk og hyggelig =Oslo selger som spurte en av de ansatte i en butikk om butikken ville kjøpe en kalender (?). Hun var veldig usikker, og svarte at hun ikke visste, så han kunne komme tilbake en annen dag. Han bukket og gikk videre. Det tok vel sånn ca nøyaktig ti sekunder før det kom to vektere inn i butikken. Jeg vet ikke om de ikke har lov til å selge magasinet sitt der inne, men måten de kom inn i butikken på fikk meg til å reagere. De himlet med øynene og blikket, kroppsspråket og faktene deres sa alt om hvilke holdninger de hadde til denne mannen, og sikkert også mange andre i samme situasjon som han. De gikk bort til jenta i kassa og spurte hva han der ville for noe (på en veldig hånlig måte). Jeg klarte ikke holde kjeft, og sa høylytt i fra om hva jeg synes om mennesker som tilltatter seg å se på andre mennesker på den måten - i full uniform, til og med!
Det opprører meg at de narkomane blir sett på som mindre verd enn andre, at de er som dyr som kan jages vilt. Bak hvert ytre er det et menneske med en historie. Det de trenger er forståelse og hjelp. Jeg er glad noen kjemper for deres sak!
Jeg er enig med deg Bærekraftig at man gjerne ser en gjengs oppfatning av de narkomane.
Klipp deg og få deg en jobb liskom.
Og det er forferdelig trist.
Men min erfaring tilsier at det er mange av misbrukerne som har fått sjanser så det monner og som ikke benytter de for det det er verdt.
Hvis jeg tar broren min som eksempel så klarer jeg bare ikke stole på han. Om han forteller meg hva han heter så er jeg neimen ikke sikker på at jeg tror det heller. Det er fordi disse menneskene er eksperter i å lure, juge og manipulere andre og det er det jeg har problemer med å forholde meg til.
Jeg tror også at det er riktig som Kirsebæret sier at de tåler følelsesvingnigner dårlig. Det er da andres feil at sånn og slik gikk den veien høna sparker.
Jeg sier ikke at dette gjelder alle og er forsiktig med å skjære alle under en kam.
Hjelpeapparatet er uansett veldig dårlig og man skal ha ganske ressursterke personer rundt seg for å orientere seg eller kreve sin rett.
Man må ta det de narkomane sier med en kype salt. En neva salt er vel mere riktig.
De har svart belte i å juge og som Obelix sier det er aldri deres feil.
Når det gjelder min bror tror jeg bare på det han kan dokumentere i form av brev.
Jeg er av de som tenker på rusmisbruk som en sykdom. Og derfor skammer jeg meg noe veldig over den elendige måten de blir behandlet. Eller ikke behandlet i det hele tatt.
Jeg skal stemme vettet av meg på det partiet som foreslår tvangsbehandling av alle rusmisbrukere som har barn/familie (pårørende generelt). Ikke noe kjære mor her i gården, "ånei, har du ikke lyst?? Nei, men da skal du få slippe, vi lar heller familien din lide litt til..." :dåne:
De fleste er jo ikke "motiverte" fordi de har et problem som svekker deres rasjonelle evne, kall det gjerne sykdom, og hadde de vært strukturerte nok til å takke ja til alle gode tilbud OG hadde klart å mestre situasjonen sin; komme seg ut av problemet, tenker jeg at mange av de ikke hadde havnet i rusmisbruker-situasjonen i første omgang.
Jeg synes også det er trist hvordan de blir behandlet/ikke behandlet. Jeg er ikke redd dem, men jeg orker sjelden slå av de lengste pratene med dem. Det blir for nært, ifht til pappas rusproblematikk.
Det aC sa.
"Rusmisbrukere" er så mangt, jeg har møtt mange av dem, og "de" er like forskjellige som "oss", både mtp på personlighet og grad av misbruk.
Jeg føler ikke at jeg kan mene noe om rusmisbrukere som gruppe, noe mer enn jeg kan mene noe om mennesker generelt som gruppe.
Jeg tenker i de baner som flere har vært innom, og det er at rusmisbrukerne ikke er noen ensartet gruppe. Du har alt fra knarkere på gata til pilleknipsende fruer (gubber) i salongene. Det jeg tenker om knarkerne er at det er så eitrende urettferdig for alle andre at de ofte blir erklært straffsrettslig utilregnelig.
For tre år siden røsket en slik knarker med seg en barnevog fra et kjøpesenter hvor jeg bor, altså regelrett kidnappet barnet, og stakk av. Barnet kom til rette etter 40 minutter, og kidnapperknarkeren var på gata før barnets mor hadde fått pulsen under 140. I Tromsø er det 45 som er straffrettslig utilregnelig. Oslo er ti ganger større. Da skulle det være rundt 500 mennesker som vandrer rundt i tigerstadens gater som har et tilnærmet totalt amnesti. Det synes jeg lite om.
Jeg er ikke redd narkomane i seg selv. Hvis de er veldig rusa, så er jeg til tider redd for at de skal falle over vogna når jeg går forbi eller noe, men det er det egentlig sjelden jeg tenker på. Egentlig synes jeg gamle alkoholikere er mer skummelt, for de er noen ganger mer utagerende.
Broren min var skikkelig ute å kjøre en stund, men klarte heldigvis å hente seg inn igjen før det gikk helt galt. Derfor vet jeg noe om hvor enkelt det er å "havne på feil side".
=Oslo synes jeg er et strålende initiativ. Jeg gir aldri penger til tiggere, men det hender at jeg kjøper magasinet. De som selger det har skaffet seg en ordentlig jobb i mine øyne. Det kan være et steg på rett vei.
Jeg tenker ikke noe generelt om rusmisbrukere som gruppe. Jeg kjenner noen mennesker som har et slikt problem og de er like forskjellige som andre jeg kjenner. Jeg har enda ikke møtt noen jeg er redd for.
Rusmisbrukere er en differensiert gruppe mennesker på lik linje med resten av befolkningen, så jeg tenker ikke noe overordnet om hvordan de er som mennesker. Jeg vet selvsagt at det finnes mange likhetstrekk i forhold til de sosiale og eventuelt helsemessige årsakene til at noen blir rusmisbrukere, men det gir ikke grunnlag for å liste opp menneskelige egenskaper ved de det gjelder.
Jeg tenker også at samfunnet behandler rusmisbrukere veldig dårlig. Brennpunkt for et par uker siden handlet om hvor nedrig og umenneskelig vekterne rundt jernbanetorget behandler rusmisbrukerne i området, og det underbygger mine antakelser om at det er en ganske alminnelig oppfatning at man ikke trenger å behandle rusmisbrukere med respekt. Det må en massiv holdningsendring til, både politisk og blant folk flest, om rusmisbrukere skal kunne inkluderes i samfunnet og behandles med den verdigheten som ethvert menneske fortjener. Jeg er ikke imponert over måten denne problematikken håndteres på i dag.
Jeg tenker vel egentlig fint lite, men innser at det like godt kunne vært meg - om omstendighetene i mitt liv har vært annerledes.
Jeg er ikke redd dem nei - over hodet ikke.
De jeg kjenner av rusmisbrukere/tidligere rusmisbrukere er alle ressurssterke mennesker i bunn og grunn. (Nå sier jeg ikke at alle rusmisbrukere er ressurssterke altså, men de jeg kjenner er det)
Det kommer i grunnen an på hvordan de oppfører seg. Er de truende eller på annen måte ubehagelige, har jeg ikke mye til overs for dem. Rusmisbrukere av den typen som søpler til barnehager og lekeplasser med sprøytespisser og annet gris, synes jeg heller ikke mye om.
Ellers er de vel som folk flest, rett og slett forskjellige. Noen av dem kommer fra anstendige, ordentlige hjem og har søsken som skikker seg vel og lever gode liv, så jeg greier ikke å bare se dem som tapere uten noe annet valg enn et liv i rus, slik HI beskriver. Noen kommer nok fra elendige forhold.
Mener hva?
Ja, jeg er for tvangsbehandling av narkomane/alkoholikere osv. Spesilet hvis de har barn/familie.
Ja, jeg synes det er trist at de blir nehandlet så dårlig, og at det er så kronglete å få avrusing/lett å skli ut av køen/behandlingsopplegget.
Ja, jeg synes det er kjemoetrist at så mange mennesker i et ellers ganske bra land skal leve under slike nedverdigende omstendigheter, at de i det hele tatt havnet der de har gjort.
Ja, jeg syens det er tøft å ha lengre samtaler med fremmede narkomane. Hvorfor? Fordi jeg får lyst til å hjelpe dem, motivere dem til å slutte, tvihodle på dem til de "forstår" at de må takke ja til den hjelpen de evt får tilbud om. Jeg kjente ganske godt flere av de som var i pappas tidligere rusmiljø, så det er ikke det at jeg ikke "kan" prate med dem fordi de er så et_eller_annet, men jeg blir veldig engasjert og tar hele situasjonen veldig innover meg. Har også opplevd at stemoren (pappas rus-kjæreste) min ble drept pga dopgjeld, tross at hun forsøkte å rydde opp og reiste på avrusing...
Jeg synes rusmisbrukere blir behandlet dårlig i vårt samfunn, og jeg tror som Ben en gang sa at en gang i fremtiden kan det være at vi i dag blir dømt for den dårlig måten rusmisbrukere blir behandlet på.
Også min erfaring er at det er stor forskjell på rusmisbrukere, noen bruker stort sett heroin og greier å holde på en leilighet og klarer seg på et vis, andre er blandingsmisbrukere og bor på gata. Noen av disse er tidligere FN-soldater, noen er folk som har psykiatriske sykdommer i bunn, og mange er misbrukt på forskjellig vis. Noen er rett og slett landstrykere av sinn og noen dropper litt ut og inn av misbrukerlivet.
Om jeg er redd rusmisbrukere? Gammeldagse alkoholiker-uteliggere er jeg aldri redd. Men den som ikke er vaktsom når noen er dopa på amfetamin og aggressiv er rett og slett dum altså, de kan finne på nesten hva som helst.
Jeg og mannen diskuterte dette her en dag. Sikkert etter noe vi så på tv vil jeg tro. Jeg mener og tror at de aller aller fleste rusmisbrukere ikke ønsker å være det. At det på en måte er en sykdom det også, som så mye annet. At de har tråkket litt feil i livet og tatt noen uheldige beslutningen som ble fatale.
Mannen er i og for seg enig i alt det, men mener samtidig at de aller fleste VET nå hva narkotika gjør med kropp og sjel idag, men likevel gjør de det. Likevel velger de å prøve, teste og dumpe ut i det. Men hvem tar ikke dumme valg innimellom? :vetikke:
Jeg synes det hele er veldig komplisert, og jeg ser ikke helt for meg at Norge klarer å finne en god løsning på dette. Det er vel ganske ulike tilbakemeldinger fra rusmisbrukere på hva de synes er den beste løsningen og?
Det er jo en litt urimelig argumentasjon som indikerer at rusmisbrukere enten er så dumme at de ikke skjønner at narkotika er skadelig eller at de selv velger et liv i nedrighet fordi de har lyst til å være rusmisbrukere.
Alle tar jo valg hele tiden som egentlig er jeopardy med eget og andres liv og helse. Veldig mange drikker for eksempel alkohol oftere enn de burde, selv om de vet at det er en risiko for avhengighet og helseskader. Mange røyker. De fleste vet forsåvidt at bilkjøring og overdrevent forbruk kjører hele kloden i grøfta, men likevel er de med på å ødelegge jorda hver eneste dag. Jeg, for eksempel, valgte i går å spise sjokolade selv om kroppen min skades av det. Jeg håper ingen syns jeg er dum, selvdestruktiv og fortjener å spyles i en kjeller selv om jeg tydeligvis ikke vet hva som er bra for meg.
Jeg er ikke uenig med deg altså. Og det er nok ikke han heller. ;)
Likevel synes jeg ikke helt det å spise sjokolade og snop (for min egen del) - som kan føre til litt vektoppgang, kan sammenlignes med å bruke narkotika. Valget om å spise sjokolade selv om jeg ikke har godt av det, gjør jeg jo, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke vil dø av det.
Jeg kjenner rusmisbrukere av ulike typer: han på gatehjørnet som selger blad, hun på discoteket med store pupiller, hun med angst som ikke er utenfor døren og popper altfor mye valium og han med den gode jobben som alltid har så mye energi.
Eneste fellestrekk de har er avhengigheten sin, og den gjør at jeg ikke stoler helt på det de sier. Jeg merker også at jeg trekker meg litt unna følelsemessig, fordi jeg har litt for mange negative erfaringer i forhold til folk som er avhengige.
Jeg syns man skal vise vanlig folkeskikk og høflighet til alle mennesker, og selvsagt også narkomane.
Livsstilssykdommer som diabetes 2, hjertesykdommer o.l er et større samfunnsproblem og en større samfunnskostnad enn rusmisbruk. Det er flere som dør av slike sykdommer også. I mine øyne er det like "dumt" å påføre seg selv skader ved å spise usunn mat som det er å påføre seg selv skader ved å ruse seg. Det er like stor tilgang på informasjon om begge deler. Forskjellen ligger i hva som er sosialt akseptert, og den forskjellen er gigantisk. Narkomane vet jo også at de ikke umiddelbart dør av å ruse seg, akkurat som du ikke dør umiddelbart av å spise en sjokolade.
Jeg er tildels enig i at noen av rusmisbrukerne, som starter med stoff av nysgjerrighet gjør det rett og slett pga dumme valg. Men en stor gruppe er f.eks jenter som blir seksuelt misbrukt hjemme og som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn på gata, og starter med stoff for at livet på gata skal bli lettere. Og selv om de "egentlig" har et valg, så er det svært forståelig at en 16-åring som har store traumer ikke greier å ta kontakt med hjelpeapparatet og fikse det sånn at det får et ok liv. Det er jo virkelig ikke som at hjelpeapparatet står parat for å hjelpe dem heller.
Veldig mange rusmisbrukere tror jeg sliter med psykiske problemer, og jeg tror ofte det er det som gjør at de havner utpå. Narkotika er en "fin" måte å flykte fra virkeligheten på.
Mhm, den der "valg eller ikke valg"-diskusjonen har vi hatt før husker jeg, og jeg står fortsatt på mitt at man ikke er spesielt kreativ eller empatisk hvis man ikke klarer å innse at i noen situasjoner er det ikke et reelt valg om man skal ruse seg eller ikke. Når den virkelige verden kan være så intenst jævlig, er enhver vei ut en redning, og hvis man i tillegg er vant til rus hjemmefra og et dårlig støtteapparat, er det en logisk vei å gå.
Forøvrig er jeg ikke redd rusmisbrukere generelt, men trår varligere i nærheten av de som er på de mer kjemiske substansene.
Selvmedisinering er en årsak til rusmisbruk ja. Noen gjør det mot angst, fordi de har traumer, og jeg har også vært borte i mennesker som, om de hadde vært født 20 år senere, fått diagnosen ADHD og Ritalinbehandling, har medisinert seg selv på amfetamin. Jeg var borte i en en gang som bodde i "Gokkfjord", som gikk på amfetamin, og det var så tungvint fordi det var ikke noe særlig amfetaminmarked i Gokkfjord, og han hadde helt åpenbart en ADHD som responderte veldig bra på amfetamin. Jeg henviste til psykiater for å vurdere oppstart av Ritalin, men jeg tror det skar seg fordi han var rusmisbruker, eller noe annet regeldrit.
Ja, og like ofte er det kanskje omvendt - at de får psykiske problemer som en følge av misbruket. Ofte er det nok en vekselvirkning og vanskelig å si hva som kom først.
Ellers tror jeg, som mange over her, at rusmisbrukere er en svært uensartet gruppe. Jeg har selv en heroinist i aller nærmeste familie, og det er vanskelig å peke på noen vanskelig bakgrunn-argumentasjon der.
Jeg synes det er vanskelig å definere holdning til rusmisbrukere fordi det er en så vidtfavnende gruppe. En alkoholisert gammel dame er jo ikke det skumleste, men en sterk mann på førti med alkoholabstinens kan jeg bli redd for. Eller en desperat narkoman med kraftig noia.
Jeg er også delt i dette med hvordan vi behandler rusmisbrukerne våre.
Det er et nederlag at vi har narkomane gatehorer i et land som dette. Og det er utrolig dumt at en narkoman sønn eller bror får som følge av sitt rusmisbruk at han kutter alle tråder til den vanlige verden i sin jakt etter penger til stoffet sitt. Derigjennom er jo også alle hans sjanser til retur til rusfritt liv kraftig redusert - nettverket er borte.
Samtidig har jeg sterk tro på at man må ta ansvar selv en eller annen gang. Det kommer ingen endring skliende av seg selv - man må gjøre jobben med å endre livet sitt selv. Man må velge hver eneste dag å søke i en retning hvor det ser ut til å aldri være slutt på oppoverbakkene. Man må ta skritt for skritt på veien mot det som ser så lett ut for alle andre. Når det er vanskelig å vite hvordan man gjør ting i det vanlige samfunnet er veien for å komme dit kjempelang, men man må velge å gå den på egne bein likevel.
Jeg har erfaring med to rusmisbrukere i helt nær familie. Og min erfaring med disse er at de for det første ikke takler svingninger i følelser som det er nevnt her. Og dernest og kanskje enda mer fremtredende at de ikke føler noe ansvar for seg selv. Det er alltid en utenforliggende grunn til at de drikker - aldri deres eget valg. De føler ikke noe ansvar for egne handlinger hverken mot seg selv eller andre og de har veldig lett for å tilgi seg selv de valgene de tar når de ødelegger for seg selv. De føler heller ikke det minste ansvar for at de ødelegger for flere enn seg selv og de forventer at de med største selvsagthet skal få alt de trenger av hjelp når det trengs.
I mitt liv er det ikke sånn. Jeg lever etter prinsippet om at hvis man skal ha noe gjort så får man som regel gjøre det selv. Og at det er jeg som må ta konsekvensen av de valg jeg gjør.
Jevnt over ser jeg på rusmisbrukere som tapere. De har på ett eller annet tidspunkt i livet, på en eller annen måte, tapt. Mange av dem har vært skoletapere, en god del har også vært sosiale tapere lenge før de ble rusmisbrukere.
Jeg greier ikke å synes synd på rusmisbrukerne. Jeg syns derimot synd på omgivelsene. Familie og venner, først og fremst, men også alle andre som lider under rusmisbruk. Rusmisbruk fører med seg utrolig mye kriminalitet, og dette rammer gjerne uskyldige. De fleste voldsepisoder er knyttet til rus.
Rusmisbruk er derfor i mine øyne et samfunnsproblem. Jeg ser det ikke som en sykdom, fordi jeg altså er av de som mener at noen på et tidspunkt har tatt et dårlig valg (flere dårlige valg, egentlig).
Som andre også er inne på i denne tråden er rusmisbrukere mestere i å lure og ljuge. De har vel lært seg dette for å dekke over rusmisbruket, antageligvis. Eller for å dekke over grunnene bak rusmisbruket. Eller dekke over hva de gjør for å skaffe penger. Etter hvert blir det vel en vane å ikke snakke sant, man ljuger selv om man egentlig godt kunne fortalt sannheten.
Jeg er delt i synet på hvordan man burde behandle rusmisbruk. En del av meg mener at man i dag er alt for "snille" med rusmisbrukerne, duller og styrer og sender dem på behandling, alt er frivillig og de kan komme og gå som de vil. Den andre delen av meg ser at mange av disse trenger behandling hvis de skal komme ut av det. I sum fører dette til at jeg vel mest av alt tenker at skal man gjøre noe med rusproblematikk er det på et forebyggende nivået vi har noe å hente. De som først er kommet ut å kjøre er det ofte ikke så mye å gjøre med.
Jeg er samtidig litt skremt fordi jeg vet at forebygging sjelden virker. Jeg vet også at folk jeg anser som normalt oppegående og fornuftige mennesker fortsatt den dag i dag mener at "litt hasj er ikke så farlig" - og den stilen der. Man kommer ingen vei med forebygging hvis den generelle holdningen blant voksne mennesker er at det ikke er så farlig. Lov å ha det gøy når man er ung, lizzom. Samme gjelder jo holdinger til både røyk og alkohol - man er bare ung en gang, ikke sant?
Derfor tror jeg at den eneste forebyggingen som VIRKELIG virker er å ha et langt strengere lovverk, og ikke minst virkelig håndheve det. Det burde være forbudt å ruse seg, det burde medføre fengselsstraff, om det så var første gangen, og om det så er en mindreårig.
Jeg har en ide om at en del rusmisbrukere bruker dop fordi de ønsker oppmerksomhet. Noen av dem får oppmerksomheten i rusmiljøet - og mange av dem får også utrolig mye oppmerksomhet av familie, venner, hjelpeapparat, frelsesarmeen, helsevesenet - og så videre. En del av dem burde kanskje vært medisinert, fordi det ligger andre ting bak. Men jevnt over så er det mange av dem som ønsker oppmerksomhet, og det triste er jo at de får jo akkurat det. Selv om mye av oppmerksomheten er negativ.
Jeg tror ikke at frykten for avhengighet skremmer noen. Det er akkurat som i trafikken. Det er ikke frykten for at akkurat JEG skal miste kontrollen over bilen og brake inn i fjellveggen som får meg til å senke farten. Det er fotoboksen. Enkelt og greit. Kontroll, håndheving og straff. Det er det som virker. Og det er slik man burde takle rus også.
Jeg er veldig skeptisk til tvanginnlegging, fordi jeg mener en selv må være motivert for å greie overgangen til ett rusfritt liv. Jeg tror vi vil bruke fryktelig mye penger uten resultater dersom vi tillater tvangsinnlegging.
Tro meg, jeg skulle fra tid til annen ønsket det var ett slikt tilbud, men jeg tror ikke dette ville ført til at noen av de jeg kjenner hadde vert rusfrie over lengre tid. De fleste hadde havnet rett utpå igjen.
Jeg kjenner 3 rusmisbrukere, 2 av dem fra velfungerene hjem der foreldrene var høyskoleutdanna, mens den 3. kom fra et hjem med rus fra før. De to fra velstående hjem ruset seg for å flykte, de følte seg uønsket i familien, fordi foreldrene hadde aldri tid til dem. De er heldigvis på rett kjøl igjen etter innleggelser og avrusning.
Jeg syns binas innlegg viser en holdning til narkomane som er ganske gjengs i samfunnet. Jeg tror det er denne holdningen som gjør at narkomane jevnt over behandles som mindreverdige mennesker og møtes med nedrighet og forakt. Narkomane er vår tids pariakaste, utstøtt fra samfunnet og gjenstand for utskjelling. Litt som tatere, sigøynere, foreldreløse og fattige var for noen år siden.
Til dels enig. :ja:
Samtidig er foreldreløs/tater/sigøynere noe man er - ikke et valg man tar. Selv om det med valg kan diskuteres ift narkomane også, så synes jeg det blir en forskjell. Ikke det at de alltid har et reelt valg, men det er likevel på en annen måte enn at man ikke har foreldre.
Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.
Jeg oppfatter også min holdning som ganske gjengs, bare for å ha det sagt.
Men fra det, og til å møte mennesker med nedrighet og forakt, det er et langt steg. Selv om jeg betrakter narkomane som tapere som har valgt feil, så slenger jeg jo ikke dritt til dem for det. Men jeg gir dem ikke penger heller.
Det verste jeg egentlig gjør (og jeg mener verst, for det er heller ikke bra) er at jeg overser dem. Jeg engasjerer meg ikke.
Det jeg tror kan være årsaken til at mange sliter med å forstå og føle empati med narkomane, er nok at mange har vært igjennom mye grusomt i sin oppvekst, mange har opplevd ting som skulle tilsi at de hadde ramlet utfor etc. Men de har ikke gjort de. Det er jo mange som opplever både misbruk, omsorgssvikt og vonde opplevelser uten å bli alkoholikere eller narkomane. Og mange av disse føler nok at de har kjempet en hard kamp for å klare det. Kanskje er det da vanskelig å forstå de som gir etter? :vetikke: Man reagerer jo ofte ut i fra egne erfaringer og opplevelser.
Det er jo litt likt med de som ikke skjønner hvorfor man bare ikke kan slutte å spise usunne ting om man ikke ønsker å legge på seg. TEORIEN er så enkel og opplagt. PRAKSIS er ikke.
Likevel er det sånn at ikke alle som ble født på samfunnets skyggeside ble narkomane. De tok et valg. Og valget de tok var dårlig.
Selvsagt finnes det noen enkeltindivider som aldri fikk en sjanse. Som ble utsatt for vold og overgrep hjemme, og ikke ble tatt vare på. Disse har jeg medfølelse med. Likevel har jeg ingen medfølelse for rusmisbruket. Rusmisbruk vekker forakt i meg, ikke medlidenhet. Men tar man vekk rusmisbruket har jeg likevel medfølelse med det mennesket som var der før rusen, og som eventuelt er der etter rusen.
Hvordan skal jeg beskrive det - jeg kan ha medfølelse med mennesket, men ikke med rusmisbrukeren.
For det første liker jeg ikke ordet rusmisbrukere. Ordet misbruker er så negativt, så hardt. Jeg bruker det ikke selv, og i jobben min refererer jeg til dem som rusavhengige mennesker i stedet for rusmisbrukere.
Jeg ser på dem som mennesker med en rusproblematikk. Jeg ser viktigheten av å se mennesket bak misbruket, og behandler dem på samme måte som jeg ville behandlet andre uten dem type problematikk.
Kjenner at jeg er litt enig med deg her, selv om du var noe bastant i det første innlegget ditt. Jeg har selv sett hvor mye en rusmisbruker kan ødelegge for familie sin gjennom mange, lange år. Det er ikke bare barndommen som blir ødelagt, flere jeg kjenner sliter med ettervirkninger av å ha vokst opp med en alkoholikerfar, eller en pillespisende mor. Mener helt klart at det ikke bør være en frivillig sak om man vil behandles eller ikke hvis man har ansvar for små barn.
Når det gjeder gatenarkomane, (Var det det HI mente? Er jo ingen homogen gruppe dette akkurat.) så har jeg mindre erfaring her. Synes synd på dem, helt klart. Tenker også at de har tatt en del feil valg i livet, ja. Likevel, det er mange som har hatt det vondt i oppveksten som ikke blir narkomane. Tror helt klart at det er viljestyrke det er snakk om når det gjelder hvem som kommer seg ut av (eller velger å gå inn i) rusmisbruk.
Mener du virkelig at du ikke ser forsjellen på å spise litt for mye sjokolade og å ta litt for mye heroin? Alt er skadelig i store mengder, helt klart, men det er en stor forskjell likevel. Jeg har vokst opp med en overvektig, og røykende far. Klart han har tatt valg som i verste fall kan føre til at han dør tidligere enn han burde. Likevel har jeg hatt en trygg oppvekst. Har til og med unngått å begynne å røyke! En venn av meg har vokst opp med en mor som er alkoholiker. Tror nok at hans oppvekst var ganske annerledes enn min. Han sliter ennå med mange av tingene han har opplevd i barndommen. Noen valg er dummere og får større konsekvenser enn andre!
Jeg tror det er mange flere som ikke klarer seg bra enn det det er solskinnshistorier fra barn som har opplevd svært vanskelige barndommer. Det er ikke bare noen få enkeltindivider som blir rusmisbrukere og/eller får andres store problemer. Det er derfor jeg skrev at det desverre ikke er alle til del at de er født sterke nok til å bryte et mønster, til å klare å komme seg vekk fra et barndomsmiljø som er usunt, fordi dette er normalen. At en del klarer det ser jeg bare på som en kjempeinnsats fra noen som virkelig er født sterke psykisk, som har hatt en større vilje og evne til å komme seg bort fra det de er født inn i. Men jeg ser ikke på de som ikke klarer det uten empati. Jeg kan også ha en del negative tanker om rusmisbrukere og rusbruken, som nevnt ble jeg nesten drept av en i amfetaminrus da jeg var yngre og var i mange år veldig redd for narkomane. Jeg slet med å føle sympati og empati, men ser man bak rusen, så er det ofte redde mennesker som ofte ikke er blitt lært ansvarsfølelse, selvdisiplin eller har fått den grunnleggende selvtilliten til å tro at de er verdt noe mer.
Angående det med at noen vokser opp under tøffe forhold og klarer å ta valg i livet som gjør at de ikke ender med trynet i asfalten mens andre ikke greier det:
Det de fleste slike løvetannbarn har til felles er at de er mer intelligente enn gjennomsnittet, og at de har hatt tilgang på en eller annen voksenperson opp gjennom oppveksten som de har knyttet seg til.
Der hvor disse forholdene ikke finnes ser det ut til at de ungene som vokser opp under vanskelige forhold svært ofte ikke klarer seg.
Det fine med denne kunnskapen er at den er nokså konkret - og vi kan alle sammen gjøre noe for å dra nytte av den. Vi kan se de ungene som lever under forhold som tilsier at det ikke skal gå bra med dem og feks være den voksenpersonen som kan knyttes til.
Også må vi nok også være ærbødige for at noen ikke greier å velge riktig, enten det dreier seg om rusfrihet, kosthold eller kjærlighetsliv. Det bor krefter i oss mennesker som gjør at vi ikke alltid greier å handle etter det intelektuelt sett riktige mønsteret men heller ender med å gjøre alt feil.
Jeg tror ikke at man kan tvangsbehandle rusmisbrukere - fordi det å bli rusfri består i en lang serie valg vedkommende selv må ta, det går ikke an å tvinge noen til å velge riktig.
Jeg har aldri vært rusmisbruker sånn sett, men jeg har vært avhengig av sukker, i en såpass styrkegrad at det ville tatt livet av meg i omtrent den alderen de narkomane gjerne stryker flagget. Og ingen i verden ville fått meg til å få et riktig kosthold ved hjelp av tvang - jeg måtte gå veien selv. Det tror jeg rusmisbrukerne må også.
Så for de som sitter i det får man heller se på hva man kan gjøre for å skadebegrense følgene av rusmisbruket deres inntil de selv er interessert i å endre misbruket sitt. Der kan man jo gjøre en hel del. Jeg synes feks ikke det skal trengs å selge selvfølelsen sin på gata for å skaffe penger til dop.
Jeg tenker omtrent som kie. Rusmisbrukere er like forskjellige som andre syke. Jeg blir fysisk uvel når jeg leser/ser hvordan mange blir behandlet bare fordi de er rusmisbrukere.
På et seminar jeg var på for noen år siden, var det en svensk dame som pratet engasjerende om hvor mye viktigere og mer nyttig det ville vært om det ble studert og forsket på HVA det er som gjør at noen klarer seg bedre enn andre, tross dårlige vilkår, enn alle de faktorer vi vet kan være med på å ødelegge.... Hun mente at ved å lære mer om hvilke personlighetstrekk som kan gjøre at noen klarer seg bedre, kan man mer aktivt gå inn og styrke disse egenskapene hos barn og unge man vet har det vanskelig. Litt som med mobbingt; dumt å sette for mye fokus på hva mobbing er, man burde heller fokusere vilt og hemningsløst på hva man gjør som er hyggelig for andre- hvordan være en god venn, hvordan inkludere, ja rett og slett en mer forebyggende streategi, fremfor negativt fokus.
Ang tvangsbehandling: jeg tror jeg alltid kommer til å være for tvangsinnelgging hva rusavhengighet angår-rett og slett fordi det som regel tar altor lang tid før den rusavhengige finner egen styrke til å rydde opp i egen tilværelse. Selvsagt kunne sikkert mye vært gjort med systemet, at hele avvenningsopplegget var lagt opp bedre, men jeg er redd for at det fremdeles kan gjøres altfor mye skade for barna/de pårørende rundt en rusavhengig. Kostnadene er uansett altfor høye som de er idag pga rusavhengige; langtidsvirkningene for de pårørende ligger jo der hele tiden, både i forhold til psykologbehov- og at den onde sirkelen er vond å bryte. Den statistikken jeg ble presentert for da jeg var ungdomsskoleelev (statistikk for hvor mange prosent av de barn-av-rusavhengige som ble rusavhengige selv, eller fikk andre store problemer), var ikke særlig hyggelig å få trykket ned over hodet. Ikke særlig oppløftende, for å si det sånn. :skuffet: Jeg synes i grunnen det var ganske drøyt hvor bastante noen av mine lærer var, det var liksom ikke håp nesten uansett... mulig de ikke helt hadde fått med seg at jeg var et sånt barn (jeg flyttet flere ganger i barndommen, og nektet moren min å fortelle noe til skolene tilslutt). Men som voksen i kontakt med barn, uansett om man vet noe om bakgrunnen eller ikke, bør man (synes jeg) uttrykke en positiv holdning om at det GÅR AN å prøve å bryte et negativt familiemønster... uff, slutter her, før jeg sporer helt av...
Jeg synes rusavhengighet er utrolig trist, og dessverre ofte veldig håpløst. En svært nær slektning døde veldig ung av alkoholisme og det var bare meningsløst. Vedkommende hadde akkurat samme muligheter som søsknene sine, som skikket seg bra - så hvorfor henne? Hvilke valg var det hun bommet på underveis? Det var ikke mye; bare ørsmå feilvurderinger kombinert med en litt sart og ugunstig personlighet. Wham. Der satt den. :sukk:
Og jeg innrømmer glatt at jeg har en dyp basal redsel for (stoff/medikament)misbrukere. Jeg liker ikke uberegnelige mennekser, og har flere ganger i jobbsammenheng opplevd (svært) truende situasjoner; en der jeg faktisk ble anbefalt å gå til anmeldelse av ledelsen (men gjorde det ikke), samt ett tilfelle av fysisk håndgemeng. Det var derfor jeg begynte å trene styrketrening. :knegg: (Neida, bare tuller). Men som sagt, jeg har en basal frykt.
Mener du at alle mennesker er grunnleggende gode, eller snakker du spesielt om narkmane nå?
Jeg greier ikke å si hva jeg tenker om rusmisbrukere kjenner jeg. De er veldig forskjellige og alle har en historie. Sånn generelt kan jeg si at jeg stoler ikke en halvmeter på en person som har inntatt amfetamin f.eks. for de er veldig uberegnelige. Det er ikke personen jeg ikke stoler på, men det dopet gjør med personen.
Jeg har jobbet med forskjellige typer misbrukere (og psykiatriske pasienter som har bedrevet selvmedisinering), og noen av disse er direkte farlige, mens andre er snille på grensen til selvutslettende. Man kan ikke si noe som regel -annet enn at man egentlig bør vite hva man driver med når man skal forholde seg til dem.
Jeg sliter med at folk sier at de har et valg. Joda: Alle har egentlig et valg, men når man står med begge bena plantet i suppa, er det ikke sikkert at man ser hvilke valg man har. Og dermed blir ikke dette et reelt valg. Om man ikke ser at det går en vei til venstre, kan man vel heller ikke klandres for ikke å ha gått den?
Jeg har gnaget på dette med hvorvidt rusmisbrukere kan skylde seg selv for egne valg i noen timer nå, og jeg kan ikke helt se at det er noen argumentasjon i rusdebatten at misbrukerne selv har valgt å bli misbrukere. Jeg syns iallefall ikke det er noen legitim argumentasjon for å rettferdiggjøre måten denne grupper behandles på i samfunnet. Jeg er grunnleggende uenig i at noen mennesker er mindre verdt enn andre fordi de er narkomane. Og hvis man er så nedlatende at man tenker om en stakkar som tigger på Karl Johan og sover i et gammelt telt bak Oslo S at han ikke fortjener bedre fordi han har valgt det selv, da syns jeg man burde vurdere menneskesynet sitt. Uansett hvilke grunner man har for å ruse seg og hva som var bakgrunnen for at man begynte, så tviler jeg på at det finnes en eneste rusmisbruker som bevisst har tatt et valg om å leve som en utstøtt på siden av samfunnet til spott og spe og irritasjon for "vanlige folk".
Det er faktisk ikke slik at noen fortjener sterk forringelse av livskvalitet og utestengelse fra normalt samfunnsliv fordi de har gjort noen dårlige valg. Det er velferdssamfunnets oppgave å ta vare på dem som ikke selv er i stand til å ta vare på seg innfor gitte rammer, og det er forkastelig at rusmisbrukere stadig faller utenfor den mekanismen som er ment å fange dem opp. Det norske samfunnet svikter rusmisbrukere og vi som medmennesker og samfunnsmedlemmer oppfører oss i tillegg veldig dårlig overfor en svak gruppe. Det er stor skam at rusdebatten preges av at den gjengse oppfatningen er at vi ikke gidder å hjelpe noen som kan skylde seg selv. Stor skam.
Jeg har skummet lett igjennom denne tråden, jeg kjenner at jeg blir uvel av en del holdninger som dukker opp. Det blir litt for nært, etter å ha jobbet nært med mange personer med et rusproblem.
Jeg lurer på om de som taler for tvang kjenner til mekanismene og resultatene av tvang? Min erfaring er at få (jeg har ikke vært borti noen tror jeg) blir rusfri med tvanginnleggelse. Tvangsbehandling som det snakkes om i denne tråden har man så vidt jeg vet ikke lov til å bedrive, logisk nok. Tenker man kanskje at man skal innesperres på livstid, at man ikke har rett til frihet fordi man har et rusproblem? Isåfall ligger det veldig langt unna mine verdier. (Livsfarlige fanger ruser seg forsåvidt massivt i fengesel også, så tvang er ikke nødvendigvis ensbetydende med rusfrihet. Bare sånn for å ha sagt det.) Rusproblematikk er komplisert og vanskelig, og noe som ofte trenger behandling over flere år. Med prøving og feiling. Varige resultater krever i hovedsak frivillighet og motivasjon. Bruken av tvang fordrer gjerne ukritisk misbruk, og en farlig livsførsel på egne vegne. Det holder ikke med risikoen man påfører seg ved å bruke sprøyter liksom. Slik bør det også være synes jeg, selv om jeg tror at man vil ha hjemmel i eksisterende lovverk til å benytte seg av tvang oftere enn det man gjør i dag.
Det som blir tydelig for meg er at folk gjerne mener mye om rusproblematikk og folk med narkotikaavhengighet, uten å kjenne en eneste person eller ha særlig kunnskap på området. Det er lov til å mene noe om ting man ikke har kunnskap om altså. Man har imidlertid etter mening ikke ikke kunnskap om narkomane hvis man kun ser dem som ensartet gruppe med tapere. Hvem av oss hadde klart å innkassere penger til et "fulltids" heroinmisbruk?
Litt på siden, men jeg er uenig med kie i at rusmisbruk er noe man kun skal se på som en sykdom. Med sykdomsdefinisjonen på rusmisbruk så er det lett å forskyve ansvar for egen helse og handlinger over på sykdommen. Det skaper mindre motivasjon og ansvarsfølelse tror jeg. Mye har skjedd siden reformen hvor folk med rusproblematikk fikk rettigheter til behandling på lik linje med folk som trenger en hjerteoperasjon. Helsevesenet ble tvunget til å åpne øynene og ivareta, og legene er tvunget på banen. Det er bra. Samtidig har tanken om rusproblemer som noe som faktisk kan behandles nærmest forsvunnet. Behandlingsoppleggene for folk med rusproblemer har gått over fra et langtidsperspektiv med tålmodige institusjoner, til svingdørspasienter og antall liggedøgn. Metadon er det eneste saliggjørende og en gigantisk sovepute fra politisk hold synes jeg. Folk skal bli rusfri på null komma svisj ved kortidsbehandling på institusjon. Jeg tror endringen har ført til større verdighet og flere rettigheter for folk med rusproblemer, men jeg tror også at vi bruker mye ressurser på unødig og alt for kort behandling og feilslåtte metoder. Og taper muligheten for varig rusfrihet for enkeltpersoner fordi man er innsparingskåte og opptatt av liggedøgn.
Jeg fikk et bråbehov for å klargjøre her jeg nå. :akkurat som om det prikker i samvittigheten:
Det er ikke på noe tidspunkt ok å betrakte noe menneske som mindre verdt enn et annet. Og ikke å behandle det dårlig heller.
Man kan heller ikke forvente at en rusmisbruker som knapt overlever fra dag til dag skal klare å ta ansvar for alle sine valg.
Men veien ut av rusmisbruket må denne likevel velge selv på ett eller annet tidspunkt. Det hjelper ikke hvor intenst de som står rundt vil velge for vedkommende. Denne må ta valget selv, fordi dette valget må tas på nytt hver eneste dag resten av livet.
Det å behandle en narkoman "ned fra kjøret" er ikke umulig. De færreste narkomane er på kjøret 365 dager i året. De er av litt, inne til avrusning, inne til rehab, utpå igjen og sånn går livet i gode og dårligere perioder. Selve prossessen med å få kroppen avvent på herion tar bare noen dager eller uker, avhengig av metoden som brukes.
Men så kommer resten av livet som består av hverdager. Og det er der det med viljen kommer inn. For da er det ikke noe støtteapparat der mer som passer på 24/7. Da må han eller hun velge selv å la være å ruse seg.
Det er et vanskelig valg å ta. En som har stått utenfor samfunnet i mange år vet lite om hva andre snakker om, hva man gjør, hvordan man ordner ting på nett, hva som er forventet av en osv. Alle sosiale koder må læres på nytt og man må rustes til et liv med mennesker som ikke har interesse for rus - som er det eneste man selv er virkelig kunnskapsrik på. Kanskje har man fysiske plager, sannsynligvis har man tunge psykiske plager.
Men valget må man ta - ellers går det faktisk ikke. Det er ingen vei forbi med mindre man velger å institusjonalisere vedkommende i all fremtid slik at noen andre kan hjelpe med valgene.
Det blir på en måte som å være Natascha Kambusch, men med et alvorlig rusproblem og et mye mindre støtteapparat, og uten fordelen med å kunne se seg rakrygget i speilet. En med mange års rusmisbruk har sannsynligvis heller en skamfølelse overfor sine nærmeste som alene ville tatt rotta på de fleste av oss.
Men ingenting - ingenting - rettferdiggjør å behandle rusmisbrukere som dritt på gata. Jeg har ferdes mye i Oslo, og jeg har meget sjelden opplevd en eneste rusmisbruker som noe problem, eller som et menneske det er noen grunn til å være noe annet enn høflig mot. Og jeg ser ikke på dem som mindre verdt enn meg, men jeg innser at de fleste av dem kommer til å dø unge av misbruket sitt og det livet de lever uansett hva jeg gjør. Det eneste jeg kan gjøre for dem er å engasjere meg litt i å snakke om hva man kan gjøre for at følgene av rusmisbruket deres kan bli mindre fatale.
Som de fleste nå sikkert har skjønt er dette med rusmisbrukere noe jeg brenner litt for.
Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst og jeg vet at veien ut i elendigheten er veldig kort. Det har gått bra med meg, men jeg vet så alt for godt at det skal svært lite til for å havne på skråplanet. Når man da ikke har noe som helst nettverk rundt seg så har man på en måte tapt allerede tidlig i prossessen.
For å svare på spørsmålet så synes jeg synd på rusmisbrukerne. Jeg tror at de aller fleste av dem er i en situasjon som de ikke ønsker å være i.
Jeg er redd dem når de helt tydelig er rusa, fordi de da er veldig uberegnelige. Men jeg blir ikke nervøs av en rusmisbruker som ikke virker rusa.
Jeg tror at alle mennesker er født grunnleggende som gode mennesker, også de som velger å døyve følelsene sine med rus. Når vi sliter har vi ulike strategier på det. Det avgjøres ofte av tilfeldigheter og hvem vi identifiseres oss med, slik jeg ser det. De fleste mennesker søker et fellesskap et eller annet sted. Dessverre er det, for noen, rusen.
kasia sa det.
Jeg kjenner jeg blir provosert over generalisering og synsing om hvorfor noen gjør som de gjør. Det er så sammensatt at det ikke er muelig å komme med en generalisering slik jeg ser det.
Men hva mener dere med erfaring fra rusproblematikken vil hjelpe da?
Tvang hjelper tydeligvis ikke?
Jeg tror heller ikke godsnakking hjelper i lengden heller? Siden som noen nevner her, rusavhengige ofte lyver mye. Hvor enkelt er det å vise tillit, gi de en sjanse -når man opplever tillitsbrudd gang på gang? Man kan jo ikke ha en person på hver rusavhengig heller.
Altså. Jeg lurer oppriktig. For tydeligvis fungerer ikke dagens opplegg. :himle:
Guniss - jeg tror at det er en bedre løsning enn dagens å ta prostitusjon og kriminalitet for å skaffe penger ut av ligningen. Da står man igjen med færre problemer, selvom det fremdeles er alvorlig.
Kanskje kan selvfølelse og nettverk da reddes og slik kan veien tilbake til et normalt liv gjøres kortere.
En foreleser jeg hadde i psykiatri sa noe en gang som jeg også har sett i eget arbeid. At mens vi før drev mye med rehabilitering, så er det mye habilitering nå. Altså å lære folk å fungere for første gang. De har aldri lært det. Og i tillegg så setter rusmisbruk på en måte modningen av en som menneske på pause. Gjennom å ta omveier ved hjelp av rus så får man ikke den modningen andre kanskje får. For å sette det på spissen.
Jeg synes bloggeren Avil har skrevet ganske bra om det hun kaller A4-livskompetansen.
Min relativt korte erfaring med rusmisbrukere er at de ikke bare trenger hjelp for abstinenser og slike ting. De trenger hjelp for å tilegne seg denne kompetansen. Og her er vi ganske elendige i samfunnet i dag. Oppfølgingen etter avvenningen er ofte dårlig eller ikke tilstedeværende i det hele tatt.
Og her tror jeg mange som "dømmer" gjør en stor feil. De ser gjennom sine kompetente briller og tar utgangspunkt i at andre har hatt samme kompetanse og "valgt dumt".
Jeg har noen "spøkelser" i livet mitt. Noen av dem har jeg på et tidspunkt regelrett tryglet om å ta imot avvenningstilbud som vi har skaffet. Nå er de døde. De ville, men klarte ikke å ta imot. Og jeg tenker at vi i samfunnet i dag ikke har et reellt alternativ å tilby folk, annet enn å bli kvitt rusen. Vi må kunne tilby noe mer som alternativ. Hjelp til å få A4-livskompetansen. Ikke bare avrusing og så ut i det store intet.
Forøvrig er det en bestemt rusmisbrukergruppe jeg er reddere for enn andre, etter noen mindre hyggelige erfaringer. Og det er de som tyr til anabole steroider. Ikke bare er de ofte veldig store og sterke, men de kan også bli veldig agressive.
Etter lang tids nærkontakt med en tung misbruker har jeg i grunnen begynt å lure litt på det der. For mange - om enn ikke alle - er det et element av vilje og valg i misbruket. Det er deilig med rus; det kjenner jeg også igjen hos meg selv, skjønt jeg er jo veldig moderat. I klare stunder ser "min" heroinist alle ulempene og elendigheten misbruket fører med seg, og ønsker seg ut av det med hele sitt hjerte. Samtidig er selve det kicket rusen gir så viktig og fantastisk for ham at han velger å fortsette. Kicket er så stort at det på et vis veier opp for mange av ulempene. (Nå skal det sies at han på et vis er en "heldig" misbruker som takket være oppofrende foreldre ikke er gatenarkoman. Han har slik sett gode materielle rammer rundt seg.)
Etter en sommer som for oss i familien hadde vært helt forferdelig med masse forsvinninger og fæle episoder, fikk mamma til slutt hanket ham inn etter å ha lett i timesvis. Da vandret han rundt i byen uten sko og visste knapt hva han het. Sjøl etter å ha fått summet seg litt, konkluderte han med at det hadde vært en fin sommer, noe som for oss lød helt utrolig.
For meg har vissheten om at han på et vis velger dette livet, etter hvert blitt en slags trøst. Det er lett å glemme at ikke alle ønsker seg et A4-liv med familie og jobb fra ni til fem.
Ellers kjenner jeg meg igjen i ambivalensen til Obelix, som står i samme situasjon som meg. Jeg har forandret syn på dette feltet flere ganger de siste ti åra. Ikke siter meg, er dere snille, dette vil kanskje bli slettet.
Jeg tenker ingenting spesielt om rusmiddelmisbrukere, de er like ulike og komplekse som alle andre mennesker.
Det jeg kan si etter å ha arbeidet på lag med disse (flotte) menneskene i nesten 10 år er at vi har endret fokus kraftig. Fra tidligere å alltid ha som mål at mennesker skulle bli rusfri, arbeider vi nå for å gi alle rusavhengige et bedre liv uavhengig av om de ønsker å kutte ut misbruket eller ikke.
Det jeg kan si er at jeg veldig sjelden har følt meg redd i møte med en ruset person. Selvfølgelig kan mennesker i rus være ustabile, men de er ofte mer farlige overfor hverandre enn de er for "mannen i gata". For øvrig er mennesker i alkoholrus ofte mye mer uberegnelig og farlig enn mennesker i narkorus (men jeg skal ikke generalisere).
Jeg tenker at jeg er veldig, veldig glad for at jeg ikke har et slikt liv som dem, og at jeg er veldig, veldig heldig som slipper å ha slike problemer rundt meg med mine.
Jeg tenker også at jeg stadig har lyst til jobbe på Kontaktsenteret igjen. Å gi dem mat, litt varme og smil i en helvetes hverdag.
Hadde jeg bare vært frisk nok til det.
Må innrømme at denne tråden har fått meg til å sende avgårde min første røde prikk noen gang.
Når jeg leser innlegget til Bina blir jeg litt satt ut kjenner jeg over mangelen på empati.
Alle kan i gjøre feil valg, sel om vi et det er mindre heldig for oss.
Så om vi gjør valg som er teite så har vi ingen verdi og har ikke krav på å bli behandlet som et medmenneske?
Hva er det for noe piss da?
Jeg kan tråkke på deg fordi du gjorde et dumt valg og dermed fortjener å bli sett ned på.................
Det er jo ingen som blir narkomane fordi det ser så morsomt ut.
Ja, det er helt klart et kjempeteit valg å prøve, men jeg vet i allefal at jeg ikke skal kaste noen stein for jeg også har gjort dumme valg.
NOe av problemet i dag er at de vil gjerne bli rusfrie, men hordan skal man klare å holde seg når man blir plassert på et urtrist hospits sammen med eks narkomane, Anarkomane, alkoholikere og mye annet. Av døgnets 24 timer er det når man sover man gjør noe "meningsfylt". Den tiden de er våkne har de INGENTING meningsfylt å fylle tiden sin med. Å sitte på rommet er jo spennende det, tror vel de fleste a oss ville syntes det er kjempegivende å gjøre det dag ut og dag i i flere måneder.....
Jeg tror (ja, nå synser jeg selv her) at mange blir i det livet de lever fordi det er en livsstil de kan.
Gjennom jobb har vi hatt flere LAR (legemiddelbasert rehabilitering)-kandidater inne hos oss på attføring.
Det vi ofte ser er at når rusen kommer på avstand, kommer ting de har fortrengt/ødelagt/såret/-hva som helst i ruset tilsatnd tilbake til dem. Mange skylder uante mengder penger, de må plutselig forholde seg til leilighet, regninger, attføring etc - og det er kanskje ting de ikke har kapasitet til å venne seg til. De skal jo gjerne bygge seg opp et nytt nettverk også. - HVor lett er det når man er tidligere rusmisbruker med de fordommene som sitter inne hos folk?
I og med at rusmisbrukere alle er forskjellige, vil det vel ikke være en oppskrift som funker.
Jeg føler ikke avsky eller synes synd på rusmisbrukere - min medlidenhet kommer de ingen vei med, MEN jeg forsøker å møte dem med respekt.
Jeg synes du kommer med et viktig poeng Elinblu, at rusmisbruk også kan være et valg. Det er vel egentlig dette jeg tenker på når jeg bekymret meg over at Torvald Stoltenberg i media bastant slo fast at rusmisbruk er en sykdom, etter at det ble kjent at han hadde en datter med narkotikaavhengighet. Behovet for å legge ansvaret for rusmisbruket utenfor personens eget herredømme blomstrer med sykdomsperspektivet. For all del, mange av årsakene kan ligge utenfor personen selv altså, men ikke bare det.
Jeg tror det ligger en stor utfordring i at man tenker at rusfrihet er målet for alle som ruser seg, og handler deretter. Slik er det faktisk ikke. Som Fusilli poengterer så er det noe med at man fortjener et mest mulig verdig liv, uansett hvilke valg man tar. Hvis en person ønsker å drikke seg til døde, skal vi nekte h*n det? Eventuelt hvordan? Tilbudet for folk med rusavhengighet bør være differensiert, siden behovene og forutsetningene er veldig forskjellige. Hvorfor skal man for eksempel ikke la folk som ikke klarer å slutte å ruse seg, men som er forholdsvis oppegående, få ta del i arbeidslivet? Ikke som kirurger kanskje, men jeg vet at det finnes vellykkede prosjekter i ulike kommuner i forhold til kommunale renholdsoppgaver f.eks. Husk på at alle som ruser seg ikke befinner seg på gata. Jeg har truffet folk i aktiv daglig rus som driver bedrifter, har bachelorgrad og jobber i helsevesenet osv. Disse står i sterk kontrast til Jessicas følsomme mennesker som har falt utenfor.
Jeg må for øvrig bare si at jeg har svært stor sympati for folk som må leve med familiemedlemmers rusproblematikk. Noe av det tyngste i min jobb synes jeg faktisk er å følge opp familiemedlemmer til folk med rusavhengighet. Jeg har stor forståelse for at man skriker opp om tvang og er bastant i sine uttalelser, selv om mitt forrige innlegg kanskje ga et annet inntrykk. Man kan bli alvorlig syk av å leve med familiemedlemmer som har et rusproblem, og løsninger som "Sperr ham inne før han tar knekken på hele familien!" eller " Noen må redde henne før hun dør!" er helt naturlige og veldig forståelige.
Jeg vil bare starte med å si at jeg ikke har finlest og analysert hele tråden her før jeg svarer. Men jeg har fått med meg det viktigste tror jeg.
Selv tror jeg at mitt syn på rusmisbrukere forandret seg da min kusine ble offer for rusavhengighet.
Det er alltid en historie bak. Det er utrolig viktig å ikke glemme!
Jeg skal ikke ta hele den hstorien, den er lang og kronglete. Poenget er at hun har hatt det tøffere enn noen forstår, og familien rundt legger skylden på henne i stedet for å legge skylden på han som faktisk ødela henne allerede som barn.... Han lever fortsatt sitt liv uten at noen hever så mye som et øyenbryn i hans retning. I mens lever hun som et dyr, uten et hjem og uten mulighet for å klare å ta vare på seg selv så lenge ingen virkelig tar tak i den tragiske historien hennes. Hele hennes liv er ødelagt pga en mann...
En slik historie tror jeg forfølger mange. De knytter seg til mennesker som allerede er i miljøet. De er sultne på anerkjennelse fra andre, og får det ingen andre steder enn hos dem. Dermed er veien til rus enda kortere enn den trengte å være i utgangspunktet.
Det er kanskje ikke alle som har denne historien, det er jeg klar over. Men jeg tror det er viktig å ikke glemme mennesket bak rusen uansett..
Ellers er jeg for tvangsinnleggelse, og over tid.... Denne jenta jeg forteller om har blitt tvangsinnlagt flere ganger, men hva hjelper det når hun etter to dager blir sluppet ut igjen fordi hun ikke kan holdes der lenger og heller ikke vil være der frivillig utover de timene hun er tvunget? Da begynner jeg ærlig talt å lure på hvor lite et menneskeliv er verdt, når de ikke kan hjelpe henne mer enn det de har gjort..
Nå ble dette kanskje mer personlig enn det jeg hadde tenkt meg i utgangspunktet, så ikke quote vær så snill. Mulig jeg fjerner litt av innlegget om en stund...
Tvangsbruk i forhold til rus går over tre måneder. Formålet med tvang for rusmisbruk er å redde liv, og forsøke å skape motivasjon til behandling. Du snakker kanskje om tvang i forhold til psykiatri ifht. at hun slippes ut så fort igjen? Rus og psykiatri går ofte hånd i hånd, og dette går gjerne ut over de som trenger hjelp. De kan bli kasteballer fordi psykiatrien mener at rusproblemet er det grunnleggende problemet, og at de ikke er riktig instans i forhold til tvang. Og omvendt med rusomsorgen.
For spesielt interesserte kan man lese mer om vurdering og gjennomføring av tvang her:
Ja, det er en trist historie, og hun er absolutt ikke alene om å ha det slik tror jeg.
Og jeg tror du har helt rett i det du sier ang tvangen ja. Det er ofte slik at hun har blitt tvangsinnlagt pga forsøk på å ta sitt eget liv. Eller at hun har "klikket" på offentlig sted slik at noen har fått henne sendt til psykriatisk. Så det er nok der det ligger ja. Ingen klarer å ta helt tak i problemet.
Jeg forstår veldig godt de som har stor medlidenhet til menneskene rundt rusmisbrukerne, jeg vil tro det er veldig vanskelig å se sin søster, bror, mor eller far gå til grunne og ikke klare å hjelpe.
Det er tydelig at det må gjøres noen store forandringer i hvordan rusmisbrukerne blir fulgt opp og behandlet i Norge.
Akkurat hva som bør gjøres har jeg egentlig ikke så sterke meninger om. Men jeg vil i alle fall ikke tro at å bli mer slepphendt når det gjelder lovligheten av avhengeighetsskapende stoffer vil hjelpe på.
Jeg syns mange har blitt vel liberale i sitt syn på slike stoffer. Jeg har ikke sett det her inne nei, men på andre forum og i real life...
Jeg var med å tvangsinnlegge broren min rett før han ble 18 år.
Det var ikke mange dagene han var inne og ihvertfall ikke tre måneder.
Han ble sendt et sted etter avrusning hvor han fort ble "skrevet".
Nå er dette noen år siden så mulig det er annerledes nå.
Jeg får respekt for dem som selger blader for å tjene litt penger. Støtter så godt jeg kan opp om det. De er høflige og alltid like hyggelige.
Andre går jeg nok litt i bue unna, men slik er det.
Når det gjelder selve behandlingen er vel ikke den den værste.
Der jeg føler det svikter totalt er ettervernet.
Det hjelper fint lite å "slippe" ut en missbruker til akkurat samme miljø, med akkurat de samme "vennene" og akkurat samme tilgang på dop som før.
De er flinke til å ta vare på hverandre i dette miljøet.
Jeg tenker også litt i de baner at man kan faktisk ikke hjelpe alle her i verden uansett hvor mye man enn skulle ønsket det.
Det er begrenset hvor mye ressurser man skal bruke på samme person år etter år, sprekk etter sprekk.
Jeg vet ikke helt hva jeg mener. Jeg har nok et hav av fordommer, det skal jeg innrømme. Jeg kjenner også et ubehag -kall det frykt, kall det usikkerhet- de få gangene jeg treffer på noen som kommer litt for nært. Jeg føler empati med dem som har havnet der, og har ingen problemer med å se at de ikke får rare behandlingen i samfunnet. Samtidig er jeg empatiløs/kunnskapsløs/naiv nok (stryk det som ikke passer) til å tenke du har et valg, og du velger dette. Utover det ser jeg ikke på narkomane som en ensartet gruppe.
Har nå skummet gjennom tråden og funnet mange gode poeng. Selv er jeg veldig delt på hva jeg "skal tenke".
Det ene er det som bla Irma tar opp, om rusavhengighet er en sykdom, eller ikke. Jeg undrer meg over om det er en måte å få allmennheten til å føle mer empati med dem på. Jeg vet ikke, altså, men jeg mener man skal være litt forsiktig med det, da det som nevnt plasserer ansvaret utenfor personen selv.
Da er vi også inne på dette med valg. Har de valgt dette selv? Jeg har respekt for at mange mennesker er mindre heldig stilt enn jeg. Det betyr at jeg ikke mener at "de kan skylde seg selv". Da snakker jeg altså generelt, at det ikke er grunnsynet mitt ifht rusavhengige.
Likevel er det viktig å ikke la seg blende av at "stakkar, de har hatt det så vanskelig at de ikke har noen valg". Det vil jo bety at de ikke kan endre seg. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så har man alltid valg. Det er utgangspunktet for all behandlig og endringsarbeid. Dersom man mener det motsatte, kan man jo bare gi opp.
Det er også viktig å skille på hva man er ogselve problemet. Man er ikke problemet sitt, men man er en person med et problem.Derfor liker jeg ikke å kategorisere folk som "rusmisbrukerne", men heller som personer/individer med et avhegighetsproblem.
Til slutt undrer jeg meg også sånn generelt over hva som er så spesielt med rusavhengige. De er skilt ut som en egen gruppe i behandlingsapparatet. Egen poliklinikk, ustanselige diskusjoner om det er rus eller psykiatri.
Jeg er litt på gyngende grunn, men ser ikke helt forskjellen på rus og andre typer avhegighet, relasjonsforstyrrelse, selvskading osv. Så sånn sett vil det jo være et argument for å si at det er en sykdom. Såvidt jeg vet er det vel en diagnose innen ICD-10 også?
Som regel har man et valg, hvor bevisst det er kan man diskutere i det uendelige tror jeg. Min erfaring er at det enkelte ganger ligger vanskelige ting i bunnen for det at man blir rusmiddelavhengig. Det er ofte slik at de det gjelder døyver noe som er vanskelig på en eller annen måte selv om noen kommer inn i dette av andre årsaker.
Behandlingen av rusmiddelavhengige er veldig kompleks slik at det er viktig å ha et dertil tilpasset behandlingsapparat. Det er ikke tvil i fagmiljøene om at det vanligvis er en blanding av rus og psykiatri hos de fleste som blir behandlet. Mange av de lidelsene som ligger i bunnen er alvorlige psykiske lidelser som man ikke kan blir frisk av, det sier seg kanskje selv at egenmedisineringen med illegale stoffer ikke gjør lidelsen bedre heller. Dermed er det viktig at denne gruppen blir møtt av mennesker som er spesialister på denne type problematikk.
Synes dette er viktige poenger. Ettervernet er nærmest ikke tilstede i det hele tatt. Det er tragisk at de som har maktet å komme seg gjennom abstinensene, som har maktet å være nykter en periode blir sendt tilbake til miljøet. Det er ikke akkurat vanskelig å tenke seg til hvordan de som klarer seg har stålsatt seg. For det er jo hevet over enhver tvil at enkelte illegale rusmidler nesten er umulig å blitt kvitt suget etter.
Det at man må sette en strek et sted skjønner jeg på et vis, men har vanskelig for å akseptere at man lar mennesker få til grunne. Særlig når det gjelder unge rusmiddelavhengige, til og med her kan systemet komme til at de ikke vil hjelpe lengre og da mener jeg samfunnet gjør en feil ovenfor det individet som da mest sansynlig på et tidspunkt vil dø på grunn av sin rusmiddelavhengighet. Paradoksalt nok når rekrutteringen til f.eks. heroin er stor finnes det ingen rusinstitusjoner for ungdom.
Om det der med valg: Å bli rusmisbruker er ikke alltid noe valg man tar, det kan fort være sånn det blir.
Men det å skulle slutte å være brukende rusavhengig - det er nesten nødt til å være et valg den avhengige tar fordi det valget skal bekreftes om og om igjen så utrolig mange ganger hver eneste dag resten av livet. Vi greier ikke å få til det med tvang.
Men det som er skrevet her om etterlysning av bedre ettervern er igrunnen den beste debatten om dette jeg har sett på lang, lang tid.
Jeg vil gjerne takke alle som har skrevet. Er ikke min tråd, men jeg føler meg hjemme og takke for at jeg fikk dele tankene om dette med noen likevel jeg.
Dersom det ikke er et valg vil det jo si at det er andre som er ansvarlig for at noen blir rusmiddelavhengige, eller?
For dersom et tenkt menneske er under en eller annen form for behandling som er tilpasset vedkommende og som vil hjelpe på sikt og vedkommende blir tilbudt illegale stoffer og takker ja. Da har i grunnen dette mennesket tatt et valg.
Har hørt om noen få tilfeller hvor vedkommende har fått satt f.eks. "jomfruskuddet" av en omsorgsperson (være seg mor eller far eller andre), andre tilfeller har mennesket selv bedt om å få det satt. Jeg mener at det blir søkt å si at man ikke har et valg, vi har alle valg. Disse valgene er noe av det som står sentralt i behandlingen av rusmiddelavhengighet, det å ansvarliggjøre individet. Det er faktisk ikke manglende omsorg eller vold, manglende nettverk eller voldtekt som gjør en til avhengig. Avhengigheten kommer av at vedkommende "medisinerer" bort noe som er ille, den letteste veien ut, for veien gjennom psykiatri og kanskje barnevern er en lang og tornefull en.
Skvetten - jeg har jobbet med ungdom i en god del år i den alderen da noen faller utenfor.
Mange ungdommer, så og si de fleste eksperimenterer litt eller mer med rus, alkohol, hasj, piller osv. Alkohol som suverent den vanligste. Noen av disse ender som rusmisbrukere, men ikke alle. Det er det jeg mener med at det å bli rusmisbruker ikke trenger å være et valg man har tatt.
Poenget mitt har hele veien vært at det mest relevante valget er å slutte med et misbruk. Det må være et bevisst valg som har nok tyngde til at man står ved det.
Det er korrekt at mange ungdommer eksperimenterer men at si at de fleste eksperimenterer med illegale stoffer også skal man være fosiktig med å si. Bergensundersøkelsen, www.bergenclinics.no/index.asp?strUrl=1001169i&topExpand=&subExpand= viser som du ser det motsatte av hva du sier.
Mener du at det er kun ungdommer som blir rusmiddelavengige? I så tilfelle er jeg veldig interessert i de data som du baserer dette på.
Nei. Kanskje ikke. Men så skal jo ikke jeg stille diagnoser heller.
Jessica lurer på hvilke tanker vi gjør oss om rusmisbrukere. Mine tanker er at det dreier seg om en sykdom.
Jeg ser på det på linje med annen type avhengighet og også anoreksi. Det hele starter med en psykisk ubalanse som man forsøker å selvmedisinere på ulikt vis. Resultatet - alkoholisme,rusmisbruk, anoreksi - er en sykdom.
Men det er forskjell på å ha et valg når man står i en situasjon og får tilbudt en verktøykasse, og det å være i en situasjon og totalt mangle verktøyene.
At alle har samme reelle valget er bullshit. Noen blir født friske og med en sterk personlighet og lærer alt de trenger av sine foreldre. Andre har vært veldig uheldig med kortene sine allerede ved fødselen, og er fortsatt uheldig med kortene videre også. Å tolke andres ståsted ut fra egne sko funker aldri. Vi har forskjellig utgangspunkt, forskjellige personligheter og forskjellige opplevelser med i bagasjen og forskjellige livssituasjoner. At man har valgt å være der man er er en ganske arogant holdning og man feiler i å se mennesket. Det er utrolig viktig å anerkjenne smerten og maktesløsheten som enkelte kan oppleve. Har man ikke verktøy (lært andre måter å håndtere/se på verden/reagere på), så har man ikke et reelt valg heller.
Jeg sliter litt med "logikken" bak valg = ikke sykdom.
Selv om man "kan velge" å spise eller ikke spise, så finnes det fortsatt anoreksi og sykelig fedme. Valget gjør det ikke mindre sykelig. Det samme med røyking og KOLS.
Det jeg synes er stein hakkende galt er at det i det hele tatt er spørsmål om hvorvidt syke folk er verdig hjelp til å bli friske når sykdommen er rusmisbruk.
Jeg ser hva du skriver og forstår det tildels, men når man har disse verktøyene da eller gir andre fullmakt til å ta valg for seg?
Være seg behandlingsinstusjon eller Medaton/Subutex.
Hvor mange ganger skal man da la misbrukeren selv misbruke sjansen sine uten at man tenker tanken at her er det bare å kaste inn årene og gi opp?
Det er det jeg mener med valg. Alle kan på et eller annet grunnlag ta sine valg så lenge man vet om/kjenner til valgmulighetene. Kanskje man ikke er klar for et nyktert liv akkurat nå, men hvor mange ganger skal man da tillate at man sier nei, sprekker eller lar vær å møte opp til urinprøver. Skal man da bare fortsette å pushe på behandling og rehabilitering?
Jeg har i mange år prøvd å jobbe med mitt syn på rusmisbrukere. Jeg var lenge av den oppfatning at bare man "tok seg på tak" så kunne alle klare seg. Det gjaldt bare å ta seg sammen, liksom. Jeg har selv hatt flere rusmisbrukere i nærmeste familie, og det har nok absolutt farget mine holdninger i negativ retning. Å møte rusmisbrukere som tigger på gata har alltid vært veldig provoserende for meg. Det har nok endret seg litt med årene og jeg er ikke like fordømmende som jeg var, men strever fremdeles med å klare å se på rusmisbrukere som likeverdige. Jeg er absolutt ikke stolt over det, og ser at problemet ligger hos meg. :ærlig:
Jeg ønsker massevis av gode behandlingstilbud til rusavhengige, både avrusing, psykiatrisk hjelp, ettervern og hele pakka. Og ikke minst at hjelpen kommer fort, når motivasjonen kanskje er der. Muligens må noen regler forandres også, disse flotte kriteriene som sier at du må være nykter under behandlingstiden for ikke å bli sparket ut av kabalen... (hvis man fint hadde klart å være nykter når_som_helst hadde man vel ikke trengt avrusing?) I det økonomisk aspektet er jeg litt delt-det føles kanskje bortkastet å prøve gang på gang, uten at den rusavhengige klarer å dra nytte av hjelpen, og man kan kanskje tenke at de pengene kunne vært spart ved å si at nok er nok. Men jeg tenker at de pengene vil kanskje bli brukt opp etterhvert uansett, i det langsiktige løp, da all den "skade" en psykisk syk/rusavhengig kan få til på bare noen få år. Samfunnet har vel ikke det peneste regnestykket på barn av rusavhengige og barn av psykisk syke, etter hva jeg har skjønt.
og når "alt annet" har vært prøvd og ikke båret frem mener jeg faktisk at behovet til barna/familien bør telle like mye som individets rett til ikke å bli tvangsavruset. Kanskje barna kan få noen gode møte med f eks sin forelder i den perioden da, i det minste. Jeg kjenner at jeg ihvertfall ikke klarer å tenke at det er synd på de som blir tvangsinnlagt. Men for all del, kjør gjerne på med både det ene og det andre av "bra og riktige" behandlingsmetoder i tillegg.
Forøvrig liker jeg teorien om at jeg er ekstra intelligent, i og med at jeg har klart meg greit. :stolt:
:knegg: Unnskyld, klarte ikke helt la være å fjase litt.
Jeg tror ærlig talt det har vel så mye og si med hvilke egenskaper man har, fremfor kun IQ, dersom man er barn av rusavhengig/psykisk syke foreldre. Pluss kanskje litt flaks med enkelte voksne i oppveksten.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
