Dronningen sa for siden:
Diskusjonsforum som dette, SM, NM og andre åpner opp for utveksling av informasjon, diskusjoner, og tilgang til nye opplysninger. Man får kjennskap til sykdom, farer, uhell, ulykker og andres opplevelser, og det finnes nesten intet fenomen som ingen har hatt negative erfaringer med. Foreldre og Barn skrev nylig om at vi skjemmer bort barn ved å kun skulle ha det beste og gi det beste av alt. Vi er på en måte ikke bra nok om vi ikke garderer oss på alle hold. Utstyr, forsikringer, et.c. Vi må være klar for alt.
Tidligere i dag kommenterte jeg i parkeringstråden om å kjøre inn eller rygge inn på parkeringsplass. Du kan jo kjøre på et barn når du rygger ut, var argumentet. Det er et område jeg velger å "ta sjansen på", da jeg stoler på at jeg er forsiktig og ser meg for. På samme måte som jeg MÅ stole på meg selv i trafikken ellers. Reaksjonen kan da bli negativ. For en fryktelig sjanse å ta. Men er det ikke sånn å leve. At man må velge sine bekymringer og prioriteringer. For vurderer man alle potensielle farer like mye, så kan man bli forferdelig redd, og livet blir vondt å leve.
Jeg må legge til at jeg har hatt perioder med stor dødsangst i forhold til barn, ektefelle og meg selv, og har måttet jobbe med å godta at jeg må ta livet som det er. Jeg blir ingen god mamma om jeg skal ta alle bekymringer på forskudd. Det er ikke sånn livet skal være. Samtidig så må man jo være ansvarsfull og ta omsorgsrollen på alvor. Det er ikke det. Men jeg kan faktisk ikke kontrollere alt.
Så hvordan vurderer dere potensielle farer? Når setter du grenser for bekymring, og kan det ikke av og til være legetimt å ta sjansen på at ting går bra og er bra nok?