Ja, det gjør du.
Hvorfor blir folk så perpleks når de får bekreftende tilbakemeldinger på at de er i veien?
Eks 1: Min datters plass i garderoben er rett innenfor døren til høyre, en ypperlig plass for alle til å sette seg ned litt, legge fra seg gjenglemte ting etc. Her en morgen jeg kom, og hadde dårlig tid, hadde en voksen som leverte et barn satt seg på eldstejentas plass. Dvs, hun stod, og jeg var usikker på hvor hun hadde tenkt å sette seg, og jeg hadde det litt travelt. Vedkommende så ikke på meg en gang, men var opptatt av sitt barnebarn. Jeg må gå rundt vedkommende for å få henge opp jakken til storesøster, nå spør hun om hun er i veien, ja sier jeg, hun er jo det. :snill:
Eks 2: Jeg kommer ut av dusjen i en fellesgarderobe, i og med at det er litt fullt har jeg lagt alle sakene mine inni skapet mens jeg dusjet slik at det skulle bli lettere for de andre å kle seg og rydde seg vekk. Jeg står og venter for det er en annen som har lagt alle klærne sine foran mitt skap. Jeg har det ikke travelt, og har håndkledet rundt meg. Jeg står og venter, så sier en annen av venninne til hun her som blokkerer for skapet mitt, jeg tror du må flytte tingene dine. Så sier hun, oi, står jeg i veien. Ja, sier jeg, men det går greit.
Hva forventer man at folk skal si? Neida, det går helt fint, jeg har all verdens tid, det er mye viktigere at dere får bruke all den plassen og tiden dere trenger? :vetikke: i det vanskelige hjørnet i dag
Det må være en ærlig sak å bruke en ledig plass litt, hvis man faktisk flytter på seg når man blir gjort oppmerksom på det. Jeg irriterer meg over de som svarer "neida, bare sitt, det går bra" og så krongler seg rundt meg og viser med hele seg at det åpenbart ikke er greit at jeg bare sitter der.
Forøvrig irriterer jeg meg litt på førsteklassingens plasseri g i garderoben. Midt i et tvillingpar. Når vi kommer samtidig (skjer ofte) går mammaen og jeg i hverandre. Hun skal hjelpe de to på sidene og jeg skal være i midten.
Jeg er litt sånn når jeg går med barnevogn i butikken. Mange flytter seg for pokker ikke i det hele tatt.
Blir litt trassig jeg da, sier unnskyld, og kjører rett ved beina deres så jeg håper jeg skubber litt borti dem.
Fordi det egentlig ikke er et spørsmål, men en bekreftelse og en unnskyldning forkledt som et spørsmål. Det er gjerne slik, man spør ikke fordi man egentlig lurer på svaret, man spør som et slags forsiktig statement.
For læreren finner det hensiktsmessig, og det er det nok sikkert på andre tider av døgnet. Og snart begynner hun jo å gå alene, så da er vi en voksen mindre.
Eller når man går i butikken og det er mennesker med eller uten barnevogn som går utrolig sakte, gjerne flere i bredden. Og ikke viser tegn til å flytte seg. Ofte går det ikke å nå frem med et forsiktig "unnskyld" heller, for de snakker jo sammen. Min mor bruker å si at det minner om å gå bak krøtter i veien. ;)
